«House of Tolerance»

Omtale

House of Tolerance er et underverk

Kosmorama 2012: Da Montages besøkte Cannes-festivalen i 2011 måtte vi gjøre harde prioriteringer i et hav av potensielt gode filmer. Selv i hovedkonkurransen var det vanskelig å få sett alt, og Bertrand Bonellos House of Tolerance ble en av filmene vi ble nødt til å velge bort. Nesten smertelig å lære, et knapt år senere, at dette ville vært et av festivalens udiskutable høydepunkt.

Årsaken til bomskuddet var ikke mer komplisert enn at filmen aldri fikk særlig stor oppmerksomhet i Cannes – den druknet mellom titler fra mer profilerte filmskapere. Her og nå kan jeg love at vi skal gå analytisk til verks på House of Tolerance etter flere gjennomsyn, men inntil videre er det mest presserende å understreke hvor viktig det er at alle som gjester ukens Kosmorama-festival slipper alt de har i hendene for å se akkurat denne filmen. Befinner du deg et annet sted i landet, bør du booke neste fly, for dette er en tre stjerners Michelin-film: verdt en reise i seg selv. Så god at det er til å gråte av.

De resterende visningene på Kosmorama er: fredag 23. mars kl. 09.30, lørdag 24. mars kl. 22 og søndag 25. mars kl. 13.

Regissør Bonello har frekventert Cannes-festivalen siden slutten av 90-tallet, og forbindes ofte med den såkalte New French Extremity-bølgen, kjent for filmer med eksplisitt sex og vold. Slektskapet med mer kjente Catherine Breillat er tydelig i filmografiens gjennomgående tematisering av seksualitet, og House of Tolerance kan sees i lys av hennes feministiske praktverker (Romance, Fat Girl, Anatomy of Hell), selv om formspråket er annerledes. Bonello skildrer livet på et fransk bordell på tampen av det nittende århundret og bruker denne overgangsfasen – Fin de siècle – til å ramme inn et portrett av samholdet mellom de “ansatte”, som bruker de velskulpturerte kroppene sine for å nedbetale gjeld, slik at de en gang kan komme seg videre i livet. Disse kvinnene utøver verdens eldste yrke, og blir bildet på fetisjismens vrangforestillinger og skambelagte drømmerier; på en verden i konstant bevegelse mot modernisering og rasjonelle prinsipper, der mennesket flytter seg lengre og lengre vekk fra naturen og erotismen, over mot den siviliserte kulturen. Som i sin tur skaper enda mer groteske dragninger mot det forkvaklede, gjerne regelrett forstyrrede begjærspraksiser.

Tilnærmingen befinner seg i skismaet mellom det romantiserende og det iskaldt kritiske. Filmen er nødvendigvis erotisk, endog fetisjistisk i sine smektende bilder av fysisk skjønnhet, men aldri på en lettkjøpt eller vulgær måte. Og selv om House of Tolerance er så formfullendt og vakker at det bruser i årene mine, er den også grusom, ofte kvelende dyster i sine kompromissløse skildringer av fysiske og psykiske overgrep. Dessuten tynget av ubønnhørlig hjertesorg. Scenen der Samira (Hafsia Herzi) leser en faktabok om prostitusjon, hvor forfatteren påstår at kvinner som velger å prostituere seg er genetisk belastet med mindre hoder og derfor mindre hjerner enn andre mennesker, skjærer til det blør.

Som du nok allerede har skjønt – og sett på bildene – er House of Tolerance er en fest for øyet, og dét på et detaljnivå man sjeldent ser filmskapere sette av tid til å gjennomføre i våre dager. Tablåene i Bonellos mise-en-scène er så mettede at man får assosiasjoner til Federico Fellini og Peter Greenaway, og fotoarbeidet er fylt med en tyngde som omslutter tilskueren; man pakkes inn i de dype sortsjatteringene, og smekes av de varme fargene i tøyet som henger rundt kvinnekroppene. En panter smyger seg rundt i rommene og kameraet glir rundt rollefigurene med koreografisk presisjon. Lydbildet og Bonellos egen, Lynch-aktige synthmusikk formelig ruger på bildene. Den barokke overdådigheten, holdt i tømme av Bonellos presisjon og musikalitet, får tennene til å løpe i vann.

House of Tolerance er ikke en tradisjonelt medrivende fortelling som beveger seg gjennom dramaturgiens ABC; dette kan best beskrives som en altmansk ensemblefilm der vi kommer helt innpå et hermetisk miljø og kan måle pulsen som slår mellom de fire veggene (tenk Sofia Coppolas Marie Antoinette med mer substans, eller en mindre uskyldsren variant av Lucile Hadzihalilovics kostskoledrama Innocence). Vi inviteres til å komme nærme – bokstavelig talt, for dette er en film der hovedkarakterene stort sett sprader rundt i Evas drakt – men holdes også på avstand, nettopp fordi det ikke fortelles en historie. Vi må observere og overhøre. De hverdagslige samtalene mellom gledespikene er så ærlige at man rødmer; de har et samhold som preges av gjensidig støtte, men også konkurranse, og lettere irritasjon over hverandres uvaner. Når nye ansikter tilkommer, må de opplæres i husets rutiner: «Sånn skal det gjøres når du vasker skrittet, du klipper av kjønnshårene med denne saksen – det er helt normalt at det svir…» Det er virkelig rørende å bevitne omsorgen og kjærligheten jentene viser til hverandre, og på et basalt nivå er dette også en film om noe så universelt som relasjoner mellom mennesker som tilbringer mye tid sammen – om vennskap. På sitt mest løfterike evner filmer som avgrenser seg til én setting å handle om fundamentale temaer som angår oss alle. I dette henseende er Bonellos film i særklasse.

Selv om House of Tolerance i første rekke utmerker seg som en visuell opplevelse, er bildene beriket av sjeldent vakker tekst, nydelig fremført av samtlige skuespillere (jeg evner ikke å finne ett eneste feilskjær i castingen her). Det slår meg ofte hvor svakt poetisk dialog står i samtidsfilmen; replikker synes ofte å være en ren formidlingskanal, en transportetappe for den dramatiske fortellingen. Bonello sprayer velduftende parfyme over alle sidene i manuskriptet sitt, og på sitt aller beste er House of Tolerance et himmelsk møte mellom alle mediets poetiske virkemidler. Jeg får unnskylde pompøsiteten, men det går lang tid mellom hver gang jeg får følelsen av å overvære en stor kunstnerisk begivenhet. Bertrand Bonellos House of Tolerance er et slikt tilfelle, og jeg kan ikke understreke nok hvor viktig det er å se dette massive overflødighetshornet av sanselighet på et stort lerret.

House of Tolerance er så sterk at den nesten visker ut minnene om mengden av ubetydelige filmer man glefser i seg med bulimisk appetitt og kaster opp igjen før man vet ordet av det. Bertrand Bonello har begått et mesterverk som er nødt til å bli en utømmelig kilde til filmiske næringsstoffer i årene fremover.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 9 kommentarer

  1. Nei fy! Hadde jeg det ikke vært for et bryllup denne helgen hadde jeg vurdert å ta turen. Har hørt mye fint om denne filmen siden Cannes og denne artikkelen understreker bare denne positive kritikken. Blir nok å bestille en Blu-ray-versjon om den ikke for norsk kinodistribusjon i løp av de kommende ukene.

  2. Moa sier:

    Blir på så bra humör när du skriver så pompöst och innerligt! Vill se :-)

  3. Chloé sier:

    Filmen ble vist på Klingenberg kino i Oslo i december i fjor under “Rendez-vous med fransk film”. Synd at du ikke fikk sett den da!

  4. Nesten synd jeg ikke har mulighet til å få satt meg på neste fly eller tog til Trondheim denne helga …

  5. Dag Sødtholt sier:

    Jeg føler at det er på sin plass med en presisering her, Lars Ole: Likte du filmen eller ikke? Jeg er så inderlig lei av filmskribenter som er fulle av forbehold og går rundt grøten side opp og side ned. Kan du ikke bare si det rett ut slik at alle kan høre det: Likte du filmen?

  6. Årets understatement, Dag. ;) Har du fått sett den igjen ennå?

    Til info for øvrig: «House of Tolerance» ble også omtalt i denne festivalrapporten om de franske filmene vist i Gøteborg, som vi publiserte i februar.

  7. Haha, Dag. Jeg likte filmen, bare sånn for å ha det på det rene ;) Tror forøvrig din noe lunknere respons kan ha vært et utslag av den festivaltrettheten du nevner. Gleder meg til å høre hva du synes når du har fått sett den en gang til!

  8. Simen Tyse sier:

    Finfin artikkel, gleder meg enormt til å se denne!
    Hvilke andre filmer av Bertrand Bonello er å anbefale?

  9. Eirik sier:

    Sett denne filmen på Copenhagen Pix i kveld, og den er sterk, ikke minst har den en en utrolig energisk og visuell avslutning. Noen ultracoole tablåer, en sort panter som knurrer, Nights in White Satin dundrende på soundtracket, siste akt er virkelig et scenario og skue. Den inneholder også en voldscene som jeg nær måtte snu meg vekk fra, og en dame skrek i kinosalen av den. Det kan godt komme av at den isolert sett blir så sterk når den for stå alene, antydningen av den, den kommer så tilbage i flashbacks, men åpenbares i all sin gru til sist.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>