«The Woman in Black»

Omtale

Atmosfæriske grøss i The Woman in Black

Denne artikkelen om The Woman in Black ble opprinnelig publisert i forbindelse med festivalvisningen på Kosmorama i mars 2012. Nå i sommer er den videoaktuell i Norge.

*

Kosmorama 2012: Tåke, mørk koloritt og et hevnlystent herskapshus: The Woman in Black er stemningsfull og sjangertro skrekk, i en overraskende kompromissløs utforming.

I perioden da filminteressen min virkelig begynte å utvikle seg, verserte det rykter om en forbannet skummel skrekkfilm fra 80-tallet som gikk under navnet The Woman in Black. Filmen var laget for britisk TV og hadde også blitt vist på NRK, men det var vanskelig å oppdrive en kopi av filmen her til lands. Dette gjorde den selvsagt enda mer appellerende. Det gikk gjetord om scener så skumle at selv erfarne skrekkentusiaster hadde kjent blodet bruse i årene.

The Woman in Black (1989) er fortsatt ikke særlig tilgjengelig på videomarkedet, men om man vil er den nå mulig å få tak i blant annet på internettauksjoner, også på DVD. Selv har jeg fortsatt ikke sett filmen, så det var kun myten jeg tok med meg inn i kinosalen – spent på hva nyinnspillingen av det som opprinnelig er en bok ville bringe. Et faktum kan slås fast med en gang: Den nye versjonen er overhodet ingen TV-film. The Woman in Black (2012) er helstøpt filmhåndverk i alle ledd, realisert gjennom det legendariske horror-produksjonsselskapet Hammer Films. Regissør James Watkins har tidligere bare laget Eden Lake (2008), som jeg ikke har sett, men så vidt jeg har forstått også beveger seg i skrekkfilmterrenget. Med The Woman in Black viser Watkins seg som en uhyre selvsikker regissør, som vet å utnytte sjangerkonvensjonene til fulle.

Den unge advokaten Arthur Kipps (Daniel Radcliffe) har fått oppdraget med å ordne opp i papirarbeidet etter en kvinnes død. Dette innebærer at han må grave seg gjennom dokumenter som befinner seg i den dødes hjem – et gotisk herskapshus i Nord-England som ikke akkurat skaper lystige assosiasjoner. Innbyggerne i landsbyen like i nærheten jobber hardt for å få Kipps til å forlate sin post, men advokaten akter å gjøre jobben sin og trosser alle advarsler. Han får støtte fra Daily (Ciaran Hinds), en innbygger han møter på toget på vei til landsbyen, som er en enslig røst blant lokalbefolkningens skepsis. Det viser seg raskt at innbyggerne ikke farer med løgn – en svartkledd, hevnlysten kjerring spøker og lager leven i huset, noe som ikke bare får konsekvenser for Kipps, men for hele landsbyen.

Dette er ikke en «mysteriefilm» der trådene blir nøstet opp gjennom sporadiske biter med mye dialog. I stedet utspiller fortellingen seg for det meste gjennom bilder og lyd, på en usedvanlig effektiv og elegant måte. Atmosfæren i filmen er dyster og bokstavelig talt tåkete – det føles som om alt det svarte og mørkebrune interiøret er svøpt inn i bitre gufs fra fortiden. Samtlige av karakterene glir sømløst sammen med stemningen som skapes, der tap og påfølgende sorg har satt sine spor. Jeg oppdaget ett eneste element av comic relief i hele filmen, i en scene der to søte hunder sitter ved et middagsbord. Men selv her pekes det mot noe mørkere, hos de barnløse eierne. Tematikken om savn og tap innbefatter også advokaten, som selv har mistet sin kone for en tid tilbake. Daniel Radcliffe tar her med seg noe av det som gjorde ham så riktig i rollen som Harry Potter: Et ungt ansikt preget av livserfaring, som bærer på mørkere sinnsstemninger. Når helvete bryter løs i herskapshuset kan man lure på hvorfor Kipps ikke forlater området sporenstreks, men siden det har blitt etablert at han har en sønn å brødfø og dessuten at tapet av kona nærmest har gjort ham immun, er det lettere å akseptere.

Huset, der størstedelen av filmen utspiller seg, er for øvrig en oppvisning i vellykket produksjonsdesign fra Kave Quinn. Gjennom store, oversiktlige bilder får vi absorbere rommene i sin helhet, samtidig som det vies mye tid til detaljer som gamle leker, møbler og talglys. For at man skal bli nervøs for at det befinner seg noe uhyggelig i et hus, må man først bli kjent med huset. Denne balansen mellom kjent og ukjent blir etter hvert svært effektiv i The Woman in Black, og vi får gradvis en tydelig fornemmelse av hvor Kipps absolutt bør unngå å oppholde seg. Regissør Watkins utviser også god dømmekraft når det gjelder eksplisitt skremmende scener – de porsjoneres godt ut underveis, og slippes aldri over publikum før en grad av urovekkende fantasi har fått sjansen til å etablere seg på forhånd.

Det er befriende å se en så kompromissløs spøkelsesfilm av klassisk merke i 2012. Ikke bare er nyansene i lydeffekter og bildekomposisjoner møysommelig utført, men tonen i filmen er så ren – det tas ingen forbehold. The Woman in Black er beksvart, også karakterene, uten at filmen tyr til påtvungen psykologisering. Det skapes aldri tvil om hva som er virkelig og hva som bare er karakterenes illusjon; det spøker på ordentlig i det gamle huset, slik er det bare. Mot slutten insisterer filmen kanskje litt for mye på å holde på det overnaturlige, men avslutningen føles likevel tilfredsstillende og riktig for hovedpersonens del. The Woman in Black er så helstøpt fram mot disse scenene at avslutningen uansett fortjener aksept.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 6 kommentarer

  1. Mads Outzen sier:

    Bra anmeldelse. Desto mer jeg tenker på filmen, desto mer synes jeg den var ganske så glimrende. Nettopp fordi den er så effektiv i å skape affekt gjennom bruken av bilde og lyd, av stil, og av lek med vår egen fantasi. Derimot er jeg skuffa over at du ikke nevner at du i ett øyeblikk skvatt såpass at du nesten vippa både meg og deg av stolen… :)

  2. Den første innspillingen fra 1989 bør sees. En helt fantastisk film, og så krypende ekkel at den ga meg gåsehud selv ti år etter at jeg så den første gang. Dessuten også ganske trofast mot Susan Hills bok, som den er basert på. Derimot er jeg i sterk tvil om jeg kommer til å se denne her, rett og slett fordi jeg har mine tvil om den kommer til å leve opp til standarden til den første.

    Den første filmen baserer seg i hovedsak på at selve damen er skummel. Hun sees ikke så ofte i filmen, men de få gangene hun sees eller høres: desto verre. Filmen tjener også grovt på at det ikke er brukt noen spesialeffekter. Den baserer seg kun på stemningsfull foto, musikk, godt skuespill og god sminke. Spesialeffekter for meg blir ofte litt for “falske” og tar meg ut av historien.
    Mitt inntrykk av traileren til den nye innspillingen er at det er litt for mye spesialeffekter knyttet til skrekkelementene. Og alle disse små barna vi ser i traileren? Jeg må innrømme at jeg ikke helt forstår hva de skal tilføre historien. Barn nevnes i den første filmen, og i boka, men de er aldri til stede når selve historien utspiller seg. Det behøver de ikke heller.

    Jeg har skrevet min anmeldelse av førsteinnspillingen på denne lista her: http://jennukka.wordpress.com/2012/02/11/mine-10-favorittskrekkfilmer-del-2/

    Når det er sagt skal jeg ikke dømme 2012-versjonen nord og ned, ettersom jeg ikke har sett den. Jeg er bare skeptisk til at den kommer til å ha noe særlig effekt på meg.

  3. Sveinung Wålengen sier:

    Hei Jenny!

    Som Mads avslører skvatt jeg godt i kinosetet noen ganger. Tipper at jeg ikke er like vant til skrekkfilmer som deg, men ut fra listen din å dømme ser det ut til at vi har ganske lik smak. Det ville ikke falle meg inn å nevne nyversjonen av The Woman in Black i samme åndedrag som klassikerne du lister opp, men grunnen til at den fungerte så godt var nettopp på grunn av stemningen som etableres gjennom et ganske “klassisk” filmspråklig uttrykk. Det forekommer bruk av spesialeffekter, men slik jeg opplevde det var ikke dette særlig iøyenfallende. Unntaket var oversiktsbildene av halvøya der huset oppholder seg, men disse tilførte noe stemningsmessig mer enn de ødela.

    Når det gjelder barna i filmen er de brukt som et direkte, narrativt element. De er en sentral del av fortellingen. Gjenstår å se om du vil like det eller ei :)

  4. Ja, om jeg bestemmer meg for å se den, er det mest for å teste funksjonen til disse ungene. Jeg har blitt fortalt litt hva de har å gjøre i filmen, og hvis det stemmer, er det en ganske fri tolkning av den originale historien. Men det er vi jo også vant til i de fleste adapsjoner.

    Uansett, synes du har skrevet en god anmeldelse. :)

  5. Even Benestad sier:

    http://www.amazon.com/Woman-Black-Adrian-Rawlins/dp/B00004UEEU/ref=sr_1_5?ie=UTF8&qid=1343598029&sr=8-5&keywords=the+woman+in+black

    Sånn. Da er det ingen grunn til å vente med å se originalen fra 1989.

    Jeg husker nemlig inderlig godt da den gikk på NRK og ikke minst de smertefulle dagene som kom i etterkant. Jeg var rett og slett skremt ut av mitt eget skinn og måtte sove med lyset på i sikkert 10 dager.

    Særlig dreier det seg om en scene som jeg fremdeles rangerer blant de mest skremmende filmøyeblikk i historien. Kanskje til og med det mest skremmende… Til og med de første 20 minuttene av Suspiria blir bleke…

    Forøvrig er det veldig smart fortalt i originalen hvorfor hovedpersonen blir i huset. Tidevannet går over veien slik at det ikke er mulig å komme seg tilbake før vannet går ned… Igjen…

  6. Anders sier:

    Syns selv at filmen var ganske svak. Lite suspense og mye “easy chills” og “jump scares”, i tråd med at det i tillegg blir veldig forutsigbart, så fungerer det ikke hos meg. Jeg foretrekker heller en overvekt av suspense, og heller få, men effektive og velplasserte scares. Mye ser bra ut, locations og scenografi får plusspoeng, men blir likevel irrelevant når hverken karakterer eller historie makter å engasjere. Jeg kjedet meg.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>