Artikkelen inneholder spoilere.

Øystein Karlsen har gjort seg kjent som regissør og manusforfatter av fjernsynssuksessen Dag, om den tragikomiske samlivsterapeuten Dag Refsnes. Med den aktuelle kinofilmen Fuck Up trer Karlsen inn i de samme rollene, men denne gang med langfilmdebut som fortegn. Hoved- og birolleinnehavere Jon Øigarden, Atle Antonsen, Anders Baasmo Christiansen og Tuva Novotny, så vel som fotograf Pål Bugge Haagenrud, har alle blitt med fra fjernsynsruta og over i filmeventyret.

Dag blir av flere ansett som et særdeles originalt stykke fjernsynsdrama – ja, nok til at den amerikanske fjernsynsstasjonen Fox TV Studios følte at det var et format som var verdt å gå til innkjøp av. Her hjemme har vi sett mang en sjangerfilm den siste tiden, med Arme Riddere som det kanskje mest nærliggende eksempelet (som i likhet med Fuck Up utspiller seg i grensebyen Halden). Det var derfor med nysgjerrighet at undertegnede satt seg i kinosalen for å se Karlsens action-komedie – ville filmen inneholde elementene som gjorde Dag til en suksess?

Fuck Up tar for seg en vennegjeng på fire som har holdt sammen siden barndommen. Som filmens tittel tilsier er de alle “fuck ups”, kroniske tapere og fiender av sin egen fremtid. Jack (Øigarden) er, på tross av sin rolle som far og ektemann, en uforbederlig rundbrenner og narkotikamisbruker; Rasmussen (Baasmo Christiansen) er en såkalt “kjenning av politiet”, med nært daglige turer til politikammeret; Glen (Antonsen) er en smugler av yrke; Robin (Novotny) er lege og virker i grunnen å være den eneste med fremtidsutsikter, men blir likevel kontinuerlig sugd med i gruppens ulovlige geskjefter. Filmen åpner med å presentere oss for Glen, som har fått i oppgave å smugle uspesifiserte varer over grensen. Oppdraget ender i en grøftekant og Glen havner på sykehus. De lugubre bakmennene viser ingen forståelse for Glens situasjon og anser vennene hans som naturlige stedfortredere. Det blir opp til Jack å løse floken før de alle havner på sykehus eller det som verre er, samtidig som han sjonglerer familiefarsrollen og sin nyervervede jobb som ambulansesjåfør.

Som antydet er Fuck Up en salig miks av forskjellige sjangere (gangsterthriller, forviklingskomedie, samlivsdrama), og inneholder flere av de arketypiske rollefigurene man forbinder med disse. Den demoniske gangsteren Leopold (Lennart Jähkel) og hans håndlangere er de typiske antagonistene i et gangsterdrama. Den humoristiske figuren Rasmussen fungerer som Jacks sidekick, og står for mange av filmens komiske innslag. Jacks kone har rollen som den forsmådde hustruen til filmens antihelt. Øystein Karlsen forsøker å integrere disse tre sjangrene uten at de svekker hverandres emosjonelle slagkraft. Den mørklagte urbane settingen og den usminkede volden forsøker å formidle autentisitet, samtidig som filmen ikke er redd for at denne følelsen av realisme skal drukne i den påfølgende slapstick-komikkens tegnefilmestetikk. For eksempel i den uhyggelige scenen hvor Jack blir anholdt av filmens skurker og harselert med i en morsom tone, for så å bli torturert med en brennende sigarett og en rosesaks. Han unnslipper ved å flykte inn på badet, og i panikk åler han seg ut av baderomsvinduet som leder til et klovneaktig fall i bakken. I en annen scene har Jack et tårefylt oppgjør med sin forsmådde kone Rebecca, hvorpå Jack gir Rebeccas far en halvfortjent knyttneve på nesen.

I slike tilfeller får jeg assosiasjoner til eksemplariske sørkoreanske filmer som The Host og Mother, som på lignende vis leker med sjangre, og som i de rette hendene (det vil si regissør Bong Joon-ho) kan skape en gripende, emosjonelt mangefasettert opplevelse der tilskueren må forholde seg til stadig veksling mellom latter, sorg og ubehag. Karlsen ønsker ikke å inngå kompromisser, verken når han går for action, drama eller komikk. I utpregede spenningssekvenser skal volden være usminket, akkompagnert av dundrende musikk og hurtig klipping, mens dramascenene skaper rom for at rollefigurene feller tårer og viser skikkelige følelser i tettsittende nærbilder. Når komikken kommer til overflaten skal det være like mye plass for gapskrattene som for humringen.

I sin kjerne fremstår Fuck Up som en meditasjon over årsak og virkning, nærmere sagt personlige valg og konsekvenser, og hvordan disse skaper ringvirkninger. Filmen spiller på deterministiske tanker om en virkelighet hvor alt allerede er avgjort, og stiller spørsmål rundt hvorvidt man er i stand til å kunne ta kontrollen over sitt eget liv eller bare er et offer for omstendighetene som sirkler rundt en. Filmens åpningsscene finner sted på en kirkegård, hvor tre av de fire vennene er samlet, og hvor Atle Antonsens Glen er fraværende fysisk, men taler til oss gjennom en fortellerstemme. Antagelsen er da at Glen taler fra de døde. Ved å åpne filmen med fortellingens antatte slutt, bygger man på hypotesen om at alt er forutbestemt. De påfølgende scenene vil dermed bare være det uforanderlige hendelsesforløpet som ledet opp til begravelsen. Overraskelsen ved filmens slutt, når Glen kommer inn i bildet og tilslutter seg resten av gjengen, blir da til en affirmasjon om at skjebner ikke finnes, at man faktisk er i kontroll over livet man lever – at fri vilje dikterer handling.

Dette perspektivet understrekes av filmens klipping. Eksempelvis finner vi en utstrakt bruk av frysbilder, som benyttes for å påpeke viktige punkter i hendelsesforløpet og veiskiller i rollefigurenes skjebner. Dette virkemiddelet tas først i bruk når Glen kommer utfor sin skjebnesvangre bilkollisjon. Bildet fryser på ansiktet hans for å dvele over ulykkens betydning – at den vil føre med seg alvorlige konsekvenser. Glens fortellerstemme trer da inn og kommenterer at problemet med å ta valg er å aldri kunne vite om man vil angre på dem i ettertid. Dette er i og for seg veletablerte konvensjoner, endog muligens klisjeer, men her får de en narrativ hensikt. Her klippes det også inn en rekke tilbakeblikk, i form av korte glimt til vennegjengens mer problemfrie barndomsår i skolegården og på sommerlandstedet til Robins foresatte. Hver av de fire vennene får sin egen lille introduksjonssekvens fra tiden da de var barn, og her bærer de personlighetstrekkene som vil lede dem til tapertilværelsen de nå befinner seg i. Er tilbakeblikkene der Jack som barn anklages for å være en “horebukk” – og alle de senere antydninger til Jacks utroskap – bare punkter på en graf som peker stadig nedover? Eller kan handlingsmønsteret hans endres? Ved filmens slutt bryter de ut av den predeterminerte veien strødd med kriminalitet og umoral, og vi forlater dem som nye mennesker i hytteparadiset hvor de stod som sterkest i barndommen.

Visuelt benytter filmen seg av to distinkte, kontrasterende uttrykk. Majoriteten av filmen består av kjølige toner, hard belysning med skarpt lys og mørke skygger. Motsetningen til denne stilen er tilbakeblikkene fra vennegjengens yngre år, samt filmens epilog, som preges av mer diffus, utfyllende lyssetting og en mer mettet fargepalett. Dette grepet benyttes naturligvis for å romantisere fortiden og fremtiden, og gi uttrykk for nåtidens alvor og karakterenes mørke sinnsstemning. Videre utspiller filmens intrige seg i et vinterlandskap, som stiller seg stritt opp imot de sommerlige scenene fra vennenes barndomstid. Filmens handling utspiller seg i Halden og Jack og vennene hans er norske, mens filmens skurk er en svenske fra den andre siden av Svinesundsbrua. Denne konsekvente flersidigheten i filmens estetikk bidrar til å belyse dens tematisering av valg og konsekvens.

På tross av å være en tradisjonelt strukturert filmfortelling, klarer Karlsen å gi inntrykk av at det er karakterenes indre liv som dikterer handlingen, og ikke de klassiske narrative skjemaene som så altfor ofte legger føringer for filmfortellingers handlingsforløp og medførende forutsigbarhet. Dette gjelder spesielt Jack, som tidvis fremstår som uberegnelig fordi han ikke makter å ta stilling til livet sitt. Han får seg kone og barn, og er på terskelen til å kunne smykke seg med en respektabel jobb, samtidig som han fortsetter å bedrive utroskap, misbruke narkotika og støte borti småkriminell aktivitet. Den onde sirkelen som er tegnet rundt ham blir ikke utvisket. Jack er en flerdimensjonal rollefigur med gode intensjoner og uten moralsk kompass, komisk i sine patetiske forsøk på problemløsing og tragisk i sin manglende evne til å holde sammen et raknende ekteskap. Filmens comic relief, Rasmussen, fremstår også som et naturlig morsomt individ, men fungerer i sterkere grad som et «verktøy» for komiske avbrekk underveis. Antagonistene derimot lider dessverre av å være overdrevent karikerte. Eksempelvis den mafiabossaktige Leopold, en rollefigur som er så ufølsom og brutal at han nærmer det demoniske. Hans to håndlangere er stumme som østers; den ene en liten pusling, den andre en gorilla pumpet full av steroider. Filmmanusets mekanikk blir med andre ord i overkant synlig; rollefigurene blir representanter for en sjanger eller et tema, istedet for å fremstå som mennesker.

Filmens protagonist står overfor et veiskille: Valget mellom fortid og fremtid er et faktum. Fuck Up blir således en film om mennesker fanget i vonde handlingsmønstre, formidlet gjennom en pussig hybrid av action, komedie og drama. Man kjenner igjen Karlsens smak for moralsk tvetydige individer, som slettes ikke er udelt sympatiske, og den samme teften for å spille på tragedie og komedie om hverandre, uten å holde tilbake, verken på humoren eller tristessen. Man skal ikke overøse Fuck Up med påstander om originalitet, og det er ikke alltid filmen treffer akkurat der den sikter, men det er enkelt å sette pris på hvordan regissøren vekker frem følelser hos publikum ved å gi skuespillerne sine nødvendig utfoldelsesrom.