«Style Wars»

Coup de Coeur

Style Wars (1983)

I dokumentaren Style Wars får vi et unikt innblikk i det toneangivende graffitimiljøet i New York tidlig på 80-tallet. Filmskaperne skildrer miljøet både fra innsiden og utsiden, med et lekent formspråk som også gjenspeiler tiden filmen er laget i. Ikke bare er Style Wars essensiell for hiphop-elskere – den er også en glimrende dokumentarfilm som upretensiøst stiller spørsmålet «hva er kunst?».

Det som gjør Style Wars til den desidert beste hiphop-filmen, er det faktum at den er en god film. Joda, det var kanskje Beat Street (1984) som for alvor introduserte hiphop for et bredt publikum og som står igjen som hiphop-filmen med størst nedslagsfelt. I forbindelse med sin bok Hiphop-hoder. Fra Beat Street til bygde-rap, skrev forfatteren Øyvind Holen følgende om Beat Street:

Premieren på Colosseum kino 10. juli 1984 var en begivenhet på størrelse med «Star Wars» og «Ringenes herre». Stan Lathams film var en ungdomsfilm om kjærlighet og musikkbransjen, men historien var ikke så viktig. Det var kulissene som lokket tenåringene til kinosalen denne julikvelden.

Nå er det selvsagt ikke slik at film bare handler om «en god historie», men Beat Street bugnet ikke akkurat av kvalitet på andre plan heller. Både den og Breakin’ (1984) er eksempler på filmer som ga publikum en grunnleggende innføring i hva hiphop dreide seg om, men spesielt gode filmer var de ikke. Før disse to hadde Wild Style (1983) vært et hederlig forsøk, som med sin halvdokumentariske stil virket relativt troverdig. Likevel var den litt for klønete regissert til at den står igjen som noe filmatisk mesterverk.

Svartmalt og fargerik: Graffiti fra flere sider

Milevis foran disse halvveis vellykkede hiphop-portrettene finner vi dokumentarfilmen Style Wars. Her får vi et gjennomarbeidet innblikk i subkulturen, med kilder fra flere hold. Samtidig er det audiovisuelle uttrykket flyktig, impulsivt og rått, noe som passer som hånd i hanske til det undergrunnsmiljøet filmen tar utgangspunkt i.

Starten på filmen setter tonen. Vi får se en mørklagt t-banesentral, såvidt opplyst av ulike lyskilder spredt rundt omkring mellom sporene. Lydsporet består av Wagner. En ikke identifiserbar stemme gir et av togene klarsignal til å kjøre ut, og Wagner suppleres med lyden av togets sprakende elektrisitet og hvinende vogner. Plutselig passerer toget en lyktestolpe, og som i et av metropolens naturlige spotlight lyses de tomme vognene opp når de kjører forbi. De er fulle av vill og fargerik graffiti, ulike motiver åpenbarer seg på løpende bånd i lyset. Brått dras vi ut av den observerende seansen – Wagner erstattes med Sugarhill Gangs hip hop-klassiker «8th Wonder» og nå passerer graffitimalte t-banevogner kameraet i dagslys.

Fra åpningssekvensen i «Style Wars».

Noe av det som gjør at Style Wars etter min mening er en av de beste dokumentarfilmene som er laget, er at filmskaperne Henry Chalfant (produsent) og Tony Silver (regi) aldri blander seg inn for å definere fenomenet «hiphop». Ispedd et par sekvenser om breakdance ligger hovedfokuset først og fremst på graffiti, og filmskaperne gjør korrekt i å la utøverne få forklare fritt hva malingen og dansingen betyr for dem. Det er imidlertid ikke bare writere som får uttale seg i frie ordelag – både mødre, politikere, politi, t-baneansatte, kunstkuratorer og vanlige innbyggere benyttes som kilder. En fortellerstemme dukker opp et par ganger, men er aldri påtrengende. Med tanke på hvor mangefasettert Style Wars er, uten å gape over for mye, er det imponerende også at filmen klokker inn på beskjedne 69 minutter.

Et tidsdokument fra New Yorks kunstscene

Er graffiti kunst? Dette er hva Style Wars dypest sett handler om, og kontrastene mellom synspunktene i filmen er fascinerende store. Den første som blir intervjuet er politimannen Bernie Jacobs, som i kortermet skjorte og slips forklarer at han ikke vet om graffiti er kunst eller ikke («I don’t know, I’m not an art crim… art critic»), men at det uansett er brudd på loven. Etter dette blir vi kjent med en gjeng graffitiartister, som forteller at de er lei av å bli sammenliknet med folk som knuser vinduer og gjør hærverk. En av writerne er Skeme, som senere blir intervjuet hjemme sammen med moren sin. Disse scenene er blant filmens mest intense. Man forstår at graffitien har sørget for at forholdet mellom mor og sønn mildt sagt er kjølig. Bildekomposisjonen i disse scenene er utrolig treffende: Skeme står bak den sittende moren på kjøkkenet mens de diskuterer, slik at ingen av dem ser den andres ansikt. Som tilskuer får vi derimot se dem begge, en oppgitt tenåring og en oppgitt mor.

Oppgitt diskusjon mellom mor og sønn.

Parallelt med grafittibevegelsen, utviklet også kunstmiljøet i New York seg i en spennende retning på begynnelsen av 1980-tallet. Selv om graffitiartistene i Style Wars holder seg i undergrunnen, ganske langt fra det som foregikk i offentligheten, er dokumentaren likevel også et spennende tidsdokument. Filmen kan minne om delvis dokumentariske Downtown 81 (også kjent som New York Beat Movie) som kom noen år tidligere, der vi følger Jean Michel Basquiat gjennom en dag i New York. Selv om det først og fremst er no wave-scenen vi her får et innblikk i, dukker folk som Fab 5 Freddy og Deborah Harry opp – personligheter som var sterkt involvert også i hip hop-miljøet. Denne filmen har også dette selvsikre, smått overlegne og lekne New York-uttrykket som vi finner igjen i Style Wars.

Spørsmålet om hvorvidt graffitikunsten hører hjemme på et galleri eller ikke, dukker for øvrig opp et stykke ut i filmen. Etter å ha sett de unge writerne gå ned en skjult trapp midt i byen om natten, på vei ned i en undergang full av graffitibombede vegger, blir man nesten provosert av å høre kunstelskere fra middelklassen uttale seg blant den utstilte graffitien på et galleri. En dame forteller at hun finner fargene og bevegelsen spennende, et tv-team er tilstede og folk studerer lerretene som henger på veggene. På dette tidspunktet føles Style Wars som en forløper til kritikerroste Exit Trough the Gift Shop (2010), der en forhatt form for gatekunst plutselig blir allemannseie. Det hersker uenighet blant graffitiartistene om kommersiell «gallerigraffiti» er noe positivt. Én ser på det som en mulighet til å vise fingeren til skolen, der han fikk beskjed om at han aldri kunne tjene penger på å tagge. Skeme mener på sin side at han ikke begynte å male for å kunne dra til Paris eller å få bruke lerret. «I started writin’ to bomb, destroy all lines». Et fellestrekk blant alle writerne og breakdancerne i filmen er deres dedikasjon til hiphop – selv om de har ulik innfallsvinkel til uttrykksformen, er alle fullstendig oppslukt av det de driver med. Dette tjener filmskaperne på, for alle viser med glede hva de ulike graffiti- og breakdance-stilene handler om.

Politisk kulturkamp med bikkjer og boksere

En writer med et litt annet forhold til graffiti enn de andre er Cap. Han har spesialisert seg på å male over det andre har gjort, og mener at det eneste som teller er å sette så mange spor etter seg som mulig. De andre graffitimalerne som blir intervjuet mener Cap er en opprører med dårlige skills, og at det eneste han etterlater seg er en haug med elendige throw-ups. Selv om det ikke problematiseres eksplisitt, er dette på sitt vis et interessant innlegg i kunstdebatten. Hvorfor er det ok å male på offentlige bygg, men ikke male over hverandres graffiti? Var ikke graffiti i utgangspunktet en uttrykksform der poenget var å markere seg? Hvor går grensen?

Opprøreren Cap i aksjon.

Cap har på sett og vis stikk motsatt oppfatning av graffiti enn Ed Koch, ordfører i New York under tiden filmen ble innspilt. Mens «more is more» er Caps grunnholdning, vil Koch ha graffiti fjernet fullstendig. Det har blitt satt opp piggtrådgjerder foran t-banelinjene, men Koch har funnet ut at det ikke blir skikkelig bra uten noen hissige vakthunder mellom gjerdene og banen. Han forklarer at han møtte motbør for forslaget fordi hundene kunne skade mennesker. Som svar på dette, forteller han til kamera, kom han da med et forslag om å plassere ulver mellom gjerdene i stedet, siden ulver aldri har skadet mennesker med mindre de har vært rabiate. Holdningen hans er skremmende, og et eksempel på USA på sitt verste. Da er det morsommere med den politiske holdningskampanjen mot graffiti, der to boksemestere slår et slag mot tagging gjennom tv-reklame og plakater. «Take it from the champs, graffiti is for chumps» er det fengende slagordet. I Style Wars er det andre ting enn dette som skaper sympati for graffitimotstanderne, slik som t-baneansatte som uttaler seg og informasjon om hvor mye graffitivaskingen koster.

Hiphop-kultur i 40 årskrise?

Hiphop er fortsatt en ung subkultur og musikksjanger. Likevel har hiphop’en gjennomgått mange raske og radikale forandringer siden den formet seg på 1970-tallet. Det er nesten 30 år siden Style Wars kom ut, og miljøet er nesten ikke til å kjenne igjen sammenliknet med hva som preger hiphop i dag. Etter at rap ble en kommersiell musikkform er hiphop blitt nesten ensbetydende med rap i USA, og selv om breakdance og graffiti øyensynlig er mer utbredt i Europa er det rap-musikken som regjererer også her.

For at nye generasjoner skal få anledning til å holde liv i tradisjonene, er en film som Style Wars et viktig dokument. For tiden samles det inn donasjoner slik at filmen kan utgis på nytt – det er opprettet et fond for at filmskaperne skal få nok penger til å restaurere negativene, og relansere filmen på DVD og Blu-ray sammen med uutgitt materiale. La oss håpe at de lykkes.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>