«The Descendants»

Omtale

Ingen arv fra Payne etter The Descendants

Alexander Paynes The Descendants er en slags kvalitetsfilm. Den er god, på samme måte som en god tomat er god. Tar vi et steg tilbake fra denne tomaten, kan vi se at det er flere like tomater i samme bunt. Og enda lenger unna, kan vi se at The Descendants er en hverdagslig tomat i et hav av tomater. En type film som sakte, men sikkert vil sive inn i det utømmelige arkivet av filmhistorisk fyllstoff – og til slutt forsvinne i mengden.

Eller slik oppfatter i alle fall jeg denne filmen. Alexander Payne er en filmskaper som har bevist at han har egenart og kan markere seg på øverste nivå, men hans potensiale har nå dessverre blitt mer interessant enn hans filmografi. Payne har før The Descendants regissert fire spillefilmer, og for meg er det hans to satiriske inntertiere Citizen Ruth (1996) og Election (1999) som har etterlatt det tydeligste avtrykket. Her gikk han uredd inn i problematiske, dypt menneskelige rollefigurer, som vrengte ut av seg sannheter og erkjennelser og opplevdes like frastøtende som de var gjenkjennelige. Likevel er det den rørende Hva angår Schmidt (2002), den tidvis morsomme Sideways (2004) og nå den sentimentale familiefilmen The Descendants som har gitt Payne publikumsoppslutning og Oscar-anerkjennelse. Ikke overraskende – alle disse tre filmene er når alt kommer til alt trygge bekreftelser, og derfor lettere å sette pris på. Stor kunst er det likevel ikke.

De siste par tiårene har vi kunnet følge flere amerikanske filmskapere i Paynes generasjon, som med utgangspunkt i et åpenbart talent har stått overfor muligheten og potensialet for stor kunst – og tryggheten i å lage “kvalitet” som passer Hollywood. Filmskapere som Paul Thomas Anderson, Quentin Tarantino og Sofia Coppola har klart å fortsette å lage sine egne filmer i rammene av anerkjennelse og suksess (og videreutviklet sitt uttrykk), men jeg frykter at Payne nå er i ferd med å skli vekk fra det idiosynkratiske og ned i middelmådigheten. Eventuelt representerer The Descendants faktisk hans mest inderlige, dypeste kunstnerskap, som i så tilfelle avskriver Payne en gang for alle.

Likevel mener jeg det fremdeles er en mulighet for at Alexander Payne kan bli en av sin generasjons betydningsfulle filmskapere, men han begynner å få dårlig tid – og mønsteret er at han rett og slett ikke er kunstnerisk dristig nok. The Descendants er dessverre et alminneliggjørende tilbakesteg. Isolert sett er filmen god nok, i havet av ubetydelige filmer (og tomater), men hvis vi tar Paynes potensiale og uttalte ambisjoner med i ligningen – og det bør vi – er det sørgelig å bevitne at han vanner ut sitt uttrykk og sine ideer med en så triviell og til slutt forglemmelig historie som dette.

The Descendants er en film om samhold og gjenforening. Payne bringer denne tematikken til syne gjennom historien om familiemannen Matt King (George Clooney) som må forsone seg med at hans kone, som har havnet i koma etter en vannsportulykke, kommer til å dø. Dette tapet synliggjør at Matt har vært fremmedgjort fra sine to døtre over lang tid. Det samme viser seg også å gjelde forholdet til kona, som har hatt et utenomekteskapelig forhold i tiden frem mot ulykken. Etter hvert som Matt nøster opp i alle disse løse trådene i sitt liv, må han velge mellom å møte utfordringene med sinne eller sorg, forsoning eller splittelse. Noen ganger litt av alt.

Som sagt er det en fin nok film, i et forglemmelig gjennomsnitt av filmkulturen. Clooney er god i hovedrollen, og fortellingens følelsesmessige kjerne – forholdet mellom Matt og hans to døtre – er det sterkeste kortet i filmen. Tidvis blir det oppriktig rørende å følge den sørgende familien, og disse sentrale relasjonene skildrer Payne med nese for mellommenneskelig kjemi. Regissørens håndlag med skuespillere er like synlig her som i hans tidligere filmer. Men etter hvert som vi merker at dramaet i The Descendants putrer på lav varme, og historien tusler av gårde i det gjenkjennelige (og tidvis irriterende) lønsjtempoet som Payne introduserte i Sideways, blir fortellingen og karakterene stadig mer hverdagslige og kjedelige. Payne og postkortfotografen Phedon Papamichael lar aldri en solnedgang passere uten at kameraet dveler ved den, og ettersom historien utspiller seg på Hawaii får vi også nok bølger og sandstrender til å pirre reiselysten. Men en engasjerende filmopplevelse blir det aldri av denne berettelsen.

Så hva er det egentlig Alexander Payne vil med oss? Tidvis forventes det at vi skal humre av George Clooney som løper ned en vei som et fjols, og senere når han kikker opp fra bak en busk i skjul – scener som snytt ut av hans karikerte figur i Coen-brødrenes O Brother, Where Art Thou? (2000). I andre sekvenser dras vi inn i hjerteskjærende scener fra en sørgende familie, hvor Clooney er i en helt annen tilstand. Særlig gjelder dette møtene på sykehuset med den komatøse kona. Men også da med en viss bismak; hvor humoristisk eller sentimentalt må dette pakkes inn? I noen tilfeller gjør Payne filmens følelser så ferdige og omslynget av fløyelsbånd, at effekten nærmest blir frastøtende. I andre, mer finstemte situasjoner, får vi selv investere empatien vår og lese inn det som ligger mellom karakterene. Det er noe uggent over denne ujevnheten, som om Payne med ustø hånd vil manipulere oss i forskjellige retninger uten at historien krever det.

Shailene Woodley som eldstedatteren i «The Descendants».

Jeg synes dette er en vanskelig film å skrive om, nettopp fordi den er så genuint middelmådig. Og fordi middelmådig kvalitet innimellom er eksakt hva mange ønsker seg fra en film. Men så kommer jeg ikke bort fra dette ufravikelige perspektivet om at regissører av Alexander Paynes kaliber skal gi oss noe mer – noe annet er kunstnerisk fallitt. På filmfestivalen Kosmorama i Trondheim i fjor hadde Montages gleden av å treffe Payne og diskutere film med ham. Hans svært selvkritiske refleksjonsnivå var nesten sjokkerende – jeg tror aldri jeg har hørt en krassere kritikk av Payne enn den han selv kom med. Samtidig presenterte han også skyhøye ambisjoner for sitt kunstnerskap, og i spennet mellom hans filmspråklige intellekt (stumfilm ligger hans hjerte nært) og hans evne til selvransakelse, det finnes et utgangspunkt for noe bedre enn The Descendants.

For når alt kommer til alt oppleves dette som en lat film. En historie som var en fin roman, som igjen adapteres og settes i produksjon til å bli film, og som for Payne ærlig talt virker som et prosjekt han har gjort bare “for å gjøre noe”. Det ble i alle fall synlig for meg da jeg så The Descendants – dette er en film som har blitt laget på dusinet. Men i et slør av Oscar-nominasjoner og George Clooneys trygge navn, seiler den inn som “kvalitet” til kverna som leverer fyll til kinoene.

Det setter en eim av uvesentlighet til hva vi legger i begrepet kvalitet, og publikum fortjener bedre. Jeg krysser fingrene for at Alexander Payne har strengere krav til seg selv ved neste anledning.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 4 kommentarer

  1. Veldig enig! Det er en veldig middels film, som ikke tør å ta sjanser. Den er jo absolutt humoristisk og fin, og greier å få frem de motsettende temaene som glede og sorg på en god måte, men det er ikke en film jeg sitter med noe spesielt igjen med. Og av de Oscar-nominerte filmene, er det kanskje den minst spennende og interessante (men med forventninger om at Ekstremt Høyt og Utrolig Nært er dårligere).

  2. Tonje Skar Reiersen sier:

    Hm, jeg er både litt enig og litt uenig her, Karsten. Det er ikke Paynes sterkeste, og bihistorien om salget av jordeiendommene som hovedpersonen bestemmer seg for å beholde i familien, er irriterende forutsigbar.

    Men jeg opplever den absolutt som særegen. Blandingen av eksistensiell tragedie og hvedagslig humor er modig, og ikke minst en tydelig regisignatur. Jeg tør påstå at hadde jeg sett filmen uten å ha visst hvem som hadde regi på den, så ville Payne vært det første navnet jeg ville tippet på. På den måten oppfatter jeg den som langt fra “lat”.

  3. Anne Gjelsvik sier:

    Jeg synes du nedvurderer både Payne og tomater. Det er hverken en veldig dyp film eller et mesterverk, men jeg kjenner meg overhode ikke igjen i beskrivelsen av filmen som sentimental. Tvertimot synes jeg film har en uryddig og ukorrekt humor, som jeg i likhet med Tonje mener er helt utvetydig er Paynesk. Alzheimer, mobbing, tilgivelse, lokalpuben med stamgjester og live musikk, vi kan le av det alt sammen. Filmen ser ut som ei Hawaiskjorte, men når man knapper opp har den noe innenfor skjorta, jeg skulle gjerne skrevet et hjerte her, men da tenker man kanskje sentimentalitet igjen. Filmen er litt som karakteren Sid (som sammen med Shailene Woodley det beste ved filmen); først får du lyst å gi ham en lusing, kaste ham ut av bilen, men til slutt så ser du at han har flere kvaliteter enn det som først møtte øyet.

  4. Magne Flemmen sier:

    Litt seint ute her, etter at jeg har flagga litt uenighet på FB og Twitter, Karsten. Jeg syns også du overdriver hvor dårlig The Descendants er. Jeg er enig i at den ikke er på samme nivå som Citizen Ruth og Election, og heller ikke Sideways – som jeg faktisk syns jeg er veldig god. Men den karakeristiske bittersøte stilen (som på en måte minner meg om Belle and Sebastian) er så absolutt til stede her. Og også i Descendants tillater han seg å vitse med alvorlige ting, samtidig som han også tør å være alvorlig.
    De to første filmene hans er vel mer provoserende kontroversielle og det kan vel sies at han er på tryggere grunn publikumsmessig med de siste, men syns det er grundig overdrevet å erklære ham ferdig som interessant filmskaper pga at den siste filmen er den svakeste. Selv de beste kan levere litt under pari, og The Descendants er ikke i nærheten så dårlig som for eksempel Coen-brødrenes The Ladykillers, som, om vi skulle følge metoden din her, ville signalisert enden på visa for dem.

    (Syns forøvrig også bidraget til Payne i Paris Je T’aime var bunnsolid og kanskje min favoritt i den filmen. Den også full av den fantastiske teften hans for bittersødme og tragikomikk).

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>