Thale lover godt for Aleksander Nordaas’ regikarriere. Bare synd han ikke utnytter hulder-mytologiens potente tvetydighet bedre.  

Set-upen er smart: De to åstedsvaskerne Leo (Jon Sigve Skard) og Elvis (Erlend Nervold) skraper opp et lik fra gulvet i avdødes hjem; en avsidesliggende skogshytte. Han ser ut til å være revet til filler av døde dyr post mortem. Dyrisk, helt klart. Men dyr? De kommer over en skjult kjeller under vedboden. Hermetikk fra åttitallet, anatomiske plansjer, reagensrør med ubestemmelig innhold, hjemmesnekret laboratorieutstyr, et badekar fylt av noe som ser ut som melk og en mengde kassetter som bærer vitne om overgrep og misforstått omsorg. Alt badet i et grønnaktig, kvalmende lys, dekket av støv og spindelvev. Og i badekaret: Den avdødes store hemmelighet: Thale. Hva vet vel to unge husvaskere om hvordan man skal møte en stum og tilsynelatende livredd hulder?

Lovende, men flatt

Som en følge av filmens lave budsjett (og muligens en smule hybris) dekker Aleksander Nordaas en imponerende rekke fagfunksjoner: manus, regi, foto, klipp, kostyme, scenografi. Nordaas har visuell teft og sjangersikkerhet. Han skaper et troverdig, detaljrikt, helstøpt univers. Bli ikke overrasket om han i løpet av fem år har fulgt etter Tommy Wirkola og André Øvredal over dammen. Men der Nordaas virkelig overbeviste som stemningsmaler i den Jeunet-aktige kortfilmen Bak lukkede dører (2008, se den her), er bildene i Thale for flate til virkelig å forføre. I Bak lukkede dører hadde han med seg Petter Holmern som fotograf, hvis kameraarbeid virkelig løftet fram ubehaget og klaustrofobien i historie og scenografi. Når Nordaas her har tatt kamera i egne hender, finnes ikke samme vilje til å utforske det fotografiske. Foto er på sitt beste når Nordaas går tett, tett på: den taktile følelsen, den subjektive desorienteringen som oppstår med lav dybdeskarphet og fokus på detaljer, kler den mettede scenografien. Kvalmefremkallende, nærgående bilder av blod, svette og spy underbygger historiens fokus på det kroppslige og forgjengelige. Men totalbildene og de halvnære utsnittene er uinspirerte. Avfotografering slår i hjel mystikken. Nordaas’ imponerende og fantasirike scenografi hadde fortjent mer.

Nordaas faller dessverre også i litt for mange visuelle klisjefeller. Når vi ser hvordan hulderfolk overvåker hytta, er det gjennom subjektivt kamera; overeksponerte, håndholdte innstillinger hvor kamera stadig dukker opp og ned bak busker, trær og kratt, ledsaget av hvesing på lydsporet. Vi har sett det akkurat litt for mange ganger før til at det vekker annet enn et skjevt smil.

Uforløst mytologi

Ideen bak Thale er svært god, unnfanget lenge før Nordaas visste at André Øverdal puslet med Trolljegeren. Norsk mytologi og folklore er en rik kilde som har fått ligge overrakende uberørt av filmskapere. (Draugen, nøkken og fjøsnissen er fortsatt ”up for grabs”.)

Og huldra, huldra har en særegen aura. Der troll er enkle vesener – onde og dumme –, er hulderfolket tvetydige. Forførende og forlokkende, men uberegnelige og uutgrunnelige. I skjæringspunktet mellom natur og kultur representerer de både frihet og skjebne. De er det abjekte, i Julia Kristevas terminologi, det uklassifiserbare, forstyrrende, som skremmer og fascinerer ved sin annerledeshet. I boka «Fasans makt» beskriver Kristeva abjektet som det som destabiliserer systemer og «inte respekterar gränser, platser, regler. Det som är mitt emellan, det tvetydiga, det blandade». Knyttet til det feminine, det seksuelle og døden.

Huldra ser ut som en vakker kvinne forfra, det er først når du ser henne bakfra hennes natur blir tydelig: Hun kan ha halen til en hest eller ku, rygg og/eller rumpe kan være innhul, eller rumpa kan se ut som en rotten trestubbe. Avsløringen ligger på baksiden, det man forsøker å skule. Så kommer også ordet hulder fra det gammelnorske verbet for å skjule, og flere opprinnelsessagaer forteller hvordan huldrene var Adams skjulte, uekte barn fra tidligere forhold, eller barn Eva skjulte for Gud. Slik kan huldra også være et bilde på hvordan vi mennesker forsøker å dekke over våre dyriske lengsler og drifter. Men samtidig som de skjuler seg og holder avstand, lokker hulderfolket også til seg mennesker. Mange hulderhistorier handler om hulderkvinner som gifter seg med menneskemenn eller som stjeler menneskebarn.

Så, hvorfor dette kjappkjappe folkloreintermessoet? Jo, for å peke på dette: At vi trenger folkeopplysning om huldra. Kjente du til alle mytetrekkene jeg nettopp ramset opp? Ikke jeg heller, før jeg begynte å lese litt i forbindelse med Thale. Mens trollkompetansen hos nordmenn flest er høy (vi vet at de sprekker eller blir til stein i sollys, at de kan lukte kristenmannsblod osv.), har huldermytene lite plass i vår kulturelle bevissthet. For ikke å snakke om hensynet til et internasjonalt publikum, som Thale blant annet når gjennom deltakelsen på South by Southwest-festivalen i mars. Når vi i tillegg ser hvor utmerket trollfaktaopplysningene fungerer i Trolljegeren, er det merkelig at ikke Nordaas utbroderer det mytologiske aspektet i Thale. Det kunne vært stemningsbyggende og underholdende. Når vi i grunnen bare får vite at hulderfolket er etterkommere av mennesker som valgte å gå sin egen vei, benytter ikke Nordaas sitt materiale til det fulle.

Nordaas har også gjort det sympatiske valget ikke å velte seg i huldermytologiens erotiske sider. Her er hun snarere et jaget og plaget vesen; dels barn, dels dyr, hederlig spilt av Silje Reinåmo. Hun er sårbar, men dødsfarlig. Thale er et humanistisk prosjekt. Men når den erotiske spenningen er borte, burde noe annet tatt dets plass. Thales utfordring er å beholde trykket filmen gjennom. Den er bygget som et klaustrofobisk kammerspill rundt Thale, Elvis og Leo, utspilt nærmest i realtid. Thale selv har ingen replikker, så mye ansvar legges hos de to husvaskerne. De bærer på hemmeligheter som omsider blir avslørt, men verken hemmelighetene, måten de bygges opp eller skuespillerprestasjonene har tilstrekkelig intensitet til å holde interessen oppe. De står snarere i veien for det vi virkelig vil dykke ned i: Thale selv.

Filmens egentlige drama er hvordan Thale dras mellom naturlige impulser og lydig affeksjon til mannen som holder henne fanget: Hvordan hun frykter sine egne, men til slutt gir etter for instinktene. I sitt innflytelsesrike essay «When the Woman Looks» beskriver filmteoretikeren Linda Williams en kobling mellom horrorfilmens monster og det kvinnelig offeret, som ligger i at de begge representerer avvik fra patriarkatets norm, i Williams’ språkdrakt. Det som kjennetegner monsteret er ikke mangler eller lemlestelse, men dets sterke, ikke-falliske seksualitet, dets potente trussel mot et sårbart maktsystem, dets ”power-in-difference”. Det er denne makten Thales vokter forsøker å temme, men som hun til slutt selv gir seg hen til. Men skulle tilskueren fått mer ut av dette dramaet måtte Thale selv vært gitt mer tid. Og hennes bakgrunn og mystikk burde vært mer utforsket slik at vi visste mer om hvor hulderfolket kommer fra, hva de er i stand til, på hvilke måter de – i rollen som det abjekte, som mektige i sin annerledeshet – kan destabilisere menneskenes verden.

Assimilerings-allegori

Hadde huldermyten vært mer utbygd, kunne også Nordaas’ underkommuniserte politiske poeng blitt tydeligere. I Thale har et menneske røvet et hulderspedbarn og oppfostret henne i sitt eget bilde. Han foretar til og med en slags kastrasjon ved å kappe av henne halen (arret der halen engang satt ser også ut som en blodig vagina). Slik vil han temme hennes dyriske impulser. Det grusomme fysiske overgrepet er ikke uført av ondskap, men av omsorg. En omsorg som bare kan oppstå når du tror at din rase står over en annen, når du tror du vet best hva de som befinner seg under deg på stigen har behov for.

Dette kan leses som en allegori over den norske stats behandling av omreisende folk til langt utpå 1960-tallet. (Eller for den del til dagens situasjon i Ungarn, der representanter for det høyreekstreme partiet Jobbik ønsker å frata romfolk barna deres, «til barnas eget beste», må vite).

For hva skjer så i Thale? På tross av det nitidige psykologiske og grove fysiske assimileringsforsøket, finner hun ved filmens slutt tilbake til sine egne – og dermed til seg selv. Hun fremstår fri og lykkelig. Så er det kanskje ikke det fremmede vi bør frykte, men snarere hvilke overgrep fremmedfrykt kan medføre. Dette paradokset hadde kommet klarere til uttrykk hvis Nordaas hadde fortalt oss at i menneskenes versjon av historien er det huldra som stjeler våre barn – ikke omvendt.