«Inn i mørket»

Analysen

Inn i mørket (2012)

«Her kommer vinteren. Her kommer den kalde fine tida. Her kommer vinteren. Endelig fred å få.» En mann hører musikk, alene i bilen, på vei hjem fra butikken en mørk kveld. Plutselig kommer en gutt på sykkel ut foran bilen. Mannen ser den røde jakken gjennom bilvinduet, han bremser og stopper. Øyeblikket er forbi.

Mannen i bilen er Svein (Fridtjov Såheim). Han har vært på butikken og kjøpt melk. Den lille sønnen hans, Nikolai, er nylig blitt påkjørt av en nabo en kveld han var ute og syklet. Nikolai ligger i koma på sykehuset. Men melk må folk ha.

Inn i mørket er om det lille øyeblikket. Øyeblikket da livet – enten det er hverdagslig og enkelt og din største bekymring er å få tid til å pusse opp stua, eller det er vellykket og hektisk, men kanskje litt kaldt – endres for alltid. Det ene sekundet, eller to, da du gjør noe du ikke skulle gjort, som ikke kan endres, aldri. Det er et godt utgangspunkt for et realistisk kammerspill om vanlige mennesker. Hvem har ikke hatt et ubetenksomt øyeblikk i bilen? Eller kjent på angsten for at noe skal ha skjedd noen kjære som ennå ikke er kommet hjem? I debatten om norsk film er det en gjentagende påstand at vi har det for godt i dette landet og at vi derfor ikke kan skrive skjellsettende fortellinger som griper tilskueren. Men selv i de beste villastrøk finnes det mennesker med fortellinger, med skjebner, med skyld og med ansvar. Tragedier rammer den norske hverdagen også, dramaer utspiller seg bak lukkede dører selv om vi ikke ser dem.

Inn i mørket er en slik fortelling, og den fortelles som realistisk drama for fire skuespillere. Dersom filmen hadde vært svensk, ville Pernilla August sannsynligvis spilt en hovedrolle. Og det er ikke negativt eller ironisk ment. Filmens univers er befolket av to ektepar, deres to sønner, en lege, en advokat, en bilmekaniker og en Kiwi-dame. Det er de to fedrene som er i fokus; Jan (Thorbjørn Harr) som kjører på Nikolai plages av skam og skyld, mens Svein plages av sinne, savn og behovet for klarhet og rettferdighet. Ved siden av de to berørte ekteparene er det kun Jans advokatvenn (Kåre Conradi) og Martin (Fredrik Grøndahl) (Jan og Anitas sønn) som har roller med betydning.

Dette er altså fedrenes film; mødrene Anita (Ellen Dorritt Petersen) og Sigrid (Laila Goody) er mer passive bakgrunnsfigurer, nesten litt klisjéfylte ventende kvinner, sittende i sofaen når mennene kommer hjem. Filmens format kan ta noe av skylden for dette; det er en liten og kort film som ikke gir større rom for karakterutvikling. Samtidig plasserer filmen seg slik i en tendens jeg litt uformelt liker å kalle ”pappafilm”. Både amerikansk og europeisk film har de siste årene vist en økende interesse for farsrollen. Dette har gitt seg utslag som at fedre blir sentrum for handlingen i genre hvor de tradisjonelt ikke har hørt hjemme, som actionfilm og roadmovie, eller som her, i en film som delvis handler om skyld og hevn (Se mer for eksempel mine artikler om fedre og mødre i Z 2007, og i Rushprint her og her). Og vi finner mange filmer om fraværende fedre som kommer nærmere sitt barn etter å ha gjennomgått en krise. Farsrollen fyller med andre ord mer og mer av framstillingen av maskuline roller på lerretet, enten det handler om oppgjøret med den tradisjonelle patriarkalske faren eller filmer som presenterer nye farsbilder.

En særlig sterk tendens, vil jeg hevde, er filmer som omhandler menn som lærer av sine feil eller lærer seg farsrollen. Som blir bedre fedre, og dermed bedre og mer hele menn. I den norske filmen har ikke tendensen med ”pappafilmer” vært så tydelig, men også her finnes det et knippe filmer som tematiserer hva det vil si å være far (for eksempel Sammen, Tyven, Tyven, Sønner av Norge og til og med Lange flate ballær.) Sammen er den mest opplagte sammenligningen her, både fordi familien rammes av en bilulykke og fordi hovedrollen også der spilles av Fridtjov Såheim. Men der Sammen, slik flertallet av ”pappafilmer” gjør, handler om hvordan man skal være far (også når man er i sorg), handler Inn i mørket egentlig forbausende lite om selve farsrollen. Jan ser ikke sin sønn, Martin, som har opplevd at faren har kjørt på nabogutten. Slik sett representer Jan den tradisjonelle farsframstillingen i film, som er mest opptatt av seg og sitt prosjekt. Svein er annerledes. Noen scener viser hvordan han fortvilt forsøker å fortsette farsrollen, eller å lære den på nytt i en fundamentalt ny situasjon, som når han innbitt og noe mekanisk leser høyt for den komatøse sønnen i en rørende scene. Slik sett representerer Svein den nye filmfaren som er i fremvekst på lerretet, en mykere mann, med evnen til endring.

Mest av alt handler filmen om å takle en menneskelig krise, og i en krise har alle mennesker gjerne nok med seg selv. Inn i mørket går ikke dypt inn i det mørket som omslutter karakterene, den oppleves mer som intens og ubehagelig, enn tragisk og skjellsettende. Mer enn å fortelle om karakterenes individuelle skjebne synes filmens budskap å være: pass på, trå forsiktig, dette kan også hende deg. Dramaturgien er noen ganger i tregeste laget, men samtidig skaper denne lave framdriften en ubehagelig følelse av å sitte fast, som i sirupsmasse, av det å være fanget i en situasjon du ikke kan løse. Av å vente på at livet – kanskje –  kan gå videre.

Svein er den karakteren vi som tilskuere kommer nærmest, delvis fordi hans sorg er lettest å sympatisere med, men mest fordi Såheim spiller ham så godt. Dorritt Petersen og Harr framstår som litt for perfekte, litt for vellykkede, men også litt for kalde til at vi kan investere nok følelsene i dem. Et sterkere spill om skyld og ansvar kunne gitt filmen mer nerve. Karakterbeskrivelsene er ellers finstemte, som når advokatvennen (Conradi) klemmer vertinnen, litt for lenge, både når han kommer på besøk og når han går. Skuespillerne er i det hele tatt så gode at man glemmer at man ser en lavbudsjettfilm fra en debutantregissør. Den eneste gangen jeg tar meg i å falle ut av fiksjonsuniverset, er i møte med Kim Haugen som lege. Men når det er sagt, kommer jeg heller ikke på noen annen norsk skuespiller jeg har troen på når det kommer til å gjennomføre kirurgiske inngrep.

Finstemt er det mest dekkende ordet for Thomas Wangsmos debutfilm. Et fint blikk for detaljer er gjennomgående. Svein kjører Nissan, Jan kjører en dyr Volvo, Svein har furupanel, naboen hvit minimalisme, Svein og Sigrid kjøper sengesett på Kid, mens naboene sover i sateng. Filmens estetikk (foto er ved Patrik Säfström) er særlig finstemt, med konsekvente kamerautsnitt og nedtonet koloritt. Filmen er kald og hvit; vegger er hvite, sengetøyet, snøen og pusten i menneskene, alt sammen kaldt og hvitt. Det norske vinterlandet er både realistisk og innholdsmettet på en upåfallende fin måte, som når viktige scener finner sted i garasjen eller i et åpent kaldt parkeringshus. Filmens setting og visuelle stil tilføyer ekstra lag til både tematikken og det ubehagelige stemningsleiet.

Den nedstrippede, enkle estetikken kler filmen. Mange av scenene viser menn i bil, men varieres ved hjelp av kreativt kameraarbeid, som at kamera blir sittende igjen inne i bilen når føreren går ut, eller at et rødt slør over bilvinduet, skapt av bremselys og sludd, setter stemningen. Slike stramme regigrep demonstrerer at man kan lage en billig film uten at den føles billig, og at debutant Wangsmo (manus, regi og klipp) er et talent å følge videre.

Fint er det også å bruke Ingrid Olavas versjon av Jokkes ”vinterhyllest” på musikksiden. Men selv Jokke kan ta feil: Vinteren er ikke fin, hvit og lys. Vinteren er kald og mørk.

Filmen er tilegnet produsenten Daniel Henriksbø.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 5 kommentarer

  1. Tusen takk for en god analyse, Anne! Du trekker fram mange av de tingene som vi forsøkte å gjøre i denne filmen, og som jeg selv også fungerer relativt godt.

    Tusen takk også, for at du tar filmen på alvor og har brukt tid på å skrive en seriøs og grundig analyse av filmen, som jeg personlig har brukt nesten to år på å lage. Det er hyggelig og oppløftende å lese en sånn tekst om sin egen film, spesielt etter å ha lest alle de langt mindre grundige og seriøse anmeldelsene som kommer i det meste av media forøvrig. Det kan være ganske frustrerende å lese anmeldelser fra mer eller mindre kvalifiserte mennesker som ser ut som om de er slengt sammen på et kvarter, og hvor man er mer opptatt av å snike inn punch-lines enn å faktisk vurdere filmens kunstneriske kvaliteter.

    Jeg er, som filmskaper, veldig glad for den jobben dere i Montages gjør, både for norsk filmkritikk og norsk filmbransje. Jeg tror oppriktig at dere er et viktig ledd i veien fram mot kunstnerisk bedre og viktigere filmer her i landet – en motvekt til så mange andre som skriver om film i Norge. Det er ikke uten grunn at deres analyse er den eneste vurderingen jeg egentlig har gått og ventet på og sett fram til å lese (uavhengig av om den ble positiv eller negativ), fordi deres mening er omtrent den eneste som føles som om den har noen vekt, og som jeg faktisk lytter til. Jeg tror mange andre filmskapere i Norge føler det samme.

    Jeg vil bare skyte inn at også Einar Guldvog Staalesen hos Mørkets opplevelser på NRK P2 gjør en god jobb med sine filmanalyser, men han har dessverre litt mindre boltreplass enn dere, og kan derfor ikke gå så grundig til verks. Han er allikevel dyktig og påpasselig med å gå inn i seriøse analyser, i stedet for overfladiske synsinger, om utvalgte emner. Interessant nok bruker ikke han heller terningkast (som burde byttes ut med noe mindre intetsigende så fort som mulig), og han likte også filmen veldig godt.

    Fortsett med det gode arbeidet deres, jeg håper dere ofte får høre at det blir satt pris på, men ville bare med dette forsikre meg om at dere får høre det, i alle fall fra meg.

    Hilsen Thomas

  2. Clovenberg sier:

    Hva skjedde med tiden når regissøren slo til anmelderen? ref Bergman.

  3. :-) Til det trengs det litt mer brodd i det som faktisk skrives, tror jeg. En ting er å få dårlige terningkast, selv om jeg egentlig ikke har fått det, men det er jo ordene som skrives som svir eller roser. Hvis man ikke legger spesielt mye vekt på det som skrives, fordi det ikke holder høy nok kvalitet, så blir det vanskelig å bry seg nok om det til å føle behov for å slå noen. Nå skal det veldig mye til for at jeg ønsker å slå noen uansett, men om jeg skulle gjøre det, så måtte det være noen fra Montages – på bakgrunn av at det de skriver føles viktig nok. De fleste andre filmskribenter i Norge bryr jeg meg faktisk ikke nok om. Kanskje heller de, på bakgrunn av dette, burde slå til meg?

  4. Petter Røren sier:

    Så den på premieredagen i Kvinesdal. Fullstendig enig med Montages skribent (Som så mange ganger før)
    Wangsmo er utvilsomt et stort talent.

  5. tanketom sier:

    Som bergenser får eg ikkje sjå denne i byen, får anten ta meg til ein anna stad, eller vente på heimekino-versjonen.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>