miranda-julys-the-future-fremtiden-i-vare-selvopptatte-hender

Omtale

Miranda Julys The Future – fremtiden i våre selvopptatte hender

Miranda Julys The Future er Månedens film på Cinemateket i Oslo, og vises onsdag 11. januar kl. 21.00,  torsdag 12. januar kl. 19.00, fredag 13. januar kl. 19.00, søndag 15. januar kl. 19.00 og tirsdag 17. januar kl. 18.30. Les mer hos Cinemateket.

*

Me and You and Everyone We Know (2005) står for meg som en av oo-tallets ypperste filmer. Regissør Miranda July mestrer den vanskelige kombinasjonen det er å både være kjærlig og bitende i et treffende samtidsdokument, og i sitt nettverk av historier og rollefigurer viser filmen en oppriktig interesse og respekt for enkeltmennesket. Livet består av en serie flyktige øyeblikk som fordamper like lett som de oppstår, og det er opp til oss selv å måle vekten av disse. Julys karakter i filmen, Christine, er en installasjonskunstner som forsøksvis livnærer seg på sin egen observasjonsevne – som finner det merksnodige og verdifulle der ingen andre ser.

Hverdagseventyr, magisk realisme, evnen til å se storhet i det tilsynelatende ubetydelige – de små ting. Man kan jo få kløe av mindre, men få om noen har fanget vårt behov for å dykke inn i det mikroskopiske som Me and You and Everyone We Know. Aller finest forklart er dette i ungjenta Sylvie, som forbereder seg på voksenlivet ved å samle nytteting i en kiste, slik at hun står klar når dagen endelig kommer. I motsetning til henne, skjønner vi at objektene hun har samlet opp sannsynligvis vil fortone seg som ubetydelige i selve voksenlivet – hun vil komme til å ønske seg nye ting. Men akkurat her og nå har de en annen funksjon; Sylvie opplever en indre ro ved å systematisk bygge noen enkle rammer for fremtiden. Det store og usikre blir litt enklere å møte om det knyttes til konkrete ting. Christine projiserer på sin side livet inn i detaljer hun filmer og klipper, monterer ved siden av hverandre og binder sammen med en teatralsk fortellerstemme. Med finurlige grep tar July hensyn til hva det vil si å være et levende menneske, og omgår ikke det flaue eller banale – uten at filmen på noen måte kan beskrives med de samme uttrykkene. Me and You and Everyone We Know handler helt enkelt om hvordan vi forholder oss til de små livene våre, og hvordan de i noen øyeblikk – når vi trykker på pauseknappen – fortoner seg som noe langt større.

I 2005 var July allerede en etablert performancekunstner, og langfilmsdebuten gjorde henne til det mest spennende navnet i amerikansk independentfilm siden Richard Kelly (Filmmaker Magazine rangerte hennes som indiefilmens viktigste nykommer, Sundance-festivalen ga henne juryens spesialpris, Cannes-festivalen belønnet henne med prestisjefylte Camera d’Or og hele tre priser til). Siden da har det stille fra filmskaperen July, og det skulle ta hele seks år før andrefilmen The Future fikk stablet seg på beina. Er resultatet verdt ventetiden?

«The Future»

Vi møter paret Sophie (Miranda July) og Jason (Hamish Linklater) på hver sin ende av sofaen, frankert av Mac-suttekluter, med beina viklet inn i hverandre – som om de har vokst seg til å bli én organisme. Sophie spør om Jason kan hente et glass vann til henne, hvorpå han forklarer at bevegelsen samboeren nettopp reagerte på ikke signaliserte at han var i ferd med å reise seg fra godstillingen, selv om det kunne virke slik. Derfor føles det heller ikke naturlig at han skal reise seg bare for å fylle opp vannglasset, da kan Sophie heller gjøre det selv. Gentlemansfakter er ikke lenger en selvfølge, men Hamish Linklaters karakter må virkelig være en av de skjøreste og mest tafatte mykmennene jeg kan huske å ha sett på film. Ute av stand til å kunne ta ansvar eller gjøre noen viktige beslutninger. Sophie og Jason er i midten av tredveårene, har delt livet med hverandre i fire år, er selvsentrerte og late. For å gjøre tilværelsen mer meningsfylt, har paret bestemt seg for å adoptere en aldrende og syk katt fra det lokale dyrepensjonatet, ved navn Paw-Paw. Nå og da implementerer filmen små vignetter der Paw-Paw (med Miranda Julys stemme) kommenterer begivenhetene og filosoferer over hvordan adpotivforeldrene vil påvirke livet hans.

Men før Paw-Paw skal kreve all oppmerksomhet, har paret tretti dager igjen som de kan tilbringe i sitt tidligere liv – i en slags frihet. Jeg har i utgangspunktet vanskelig for å akseptere at anskaffelsen av en katt tilskrives samme tyngde som et barn, men i Julys knirkete univers er grepet enkelt å svelge; mange liker jo dessuten å vise sin evne til omsorg gjennom pelsdyr. I denne limbotilstanden, slår det Jason at han ikke lenger ønsker å tilbringe hverdagen med å tilby teknisk support over telefon. Sophie merker at jobben som danseinstruktør for barn ikke er selvutviklende nok, og sammen bestemmer de seg for å bruke denne tiden til å vende opp ned på tilværelsen. Men de helt store drømmene ser ikke ut til å bli realisert; Jason ender opp med å verve seg for en miljøorganisasjon som går fra dør til dør og selger trær, mens Sophie skal bruke tiden på kunstprosjektet “3o days, 30 dances”, hvor hun hver dag skal svinge seg i valsen foran kameraet og laste opp filmene på YouTube – inspirert av hennes solbrune, rosakledte ekskollega, som har generert et imponerende antall treff med sine mindre kunsterisk ambisiøse prestasjoner.

Når danseprosjektet blir mer tærende enn livgivende, blir Sophie desperat, og innleder et hemmelig forhold til den single småbarnsfaren Marshall (i alderskategorien femti pluss). Marshall (David Warshofsky) yrer av nyforelskelse og later til å være vantro over å ha vunnet den unge kvinnens oppmerksomhet, mens Sophie forholder seg apatisk – som om alt sammen er et forskrudd selvrealiseringsprosjekt. Denne egosentrismen gjør Sophie til en mer kompleks, men også usympatisk rollefigur, samtidig som jeg sliter med å identifisere meg eller utvikle sympati med Jason. Dette er to mennesker som både har vokst seg inn i og fra hverandre, som har tilbragt altfor mye tid i sin egen komfortsone og får det for seg at den tyngende følelsen av kjedsomhet skyldes utenforstående faktorer. Sannheten er vel at de sammen har dratt hverandre ned i det middelmådiges avgrunn, samtidig som begge muligens er ute av stand til å klare seg på egenhånd. På ett eller annet tidspunkt mister jeg rett og slett interessen for begge to av ren skjær irritasjon.

«The Future»

Da Sophie bestemmer seg for å fortelle samboeren om utroskapen, ber Jason om et øyeblikks stillhet; hvis hun skal servere noe opprivende, må han få tid til å trekke inn litt luft i lungene først. Denne scenen er hjerteskjærende i sin troverdighet, og her viser July den samme taktfulle og ømtålige skildringen av mennesker jeg fant så betagende i Me and You and Everyone We Know. Den påfølgende sekvensen hvor Jason stanser tiden og konverserer med månen kunne blitt et idiotisk innfall, men lykkes i å skape et inntrykk av at filmen har større ambisjoner enn den sålangt har ledet meg til å tro. Dessverre er utskeielsen bare et lovende blindspor, for den siste akten er filmens desidert svakeste. The Future holder seg varm og levende den første timen, takket være Julys nydelige sans for humor (dog kraftig tonet ned, sammenlignet med debutfilmen), men forløsningen bærer preg av en forventning om at publikum skal akseptere en åpen og direkte kynisk slutt fordi veien mot målet har vekket store erkjennelser. Selv satt jeg med en følelse av tomhet – av ideer som har tørket ut og blitt offer for sin egen selvhøytidelighet. Det vimsete humøret erstattes av bitterhet, og dette stemningsleiet blir for dominerende, slik at balansen mellom letthet og tyngde brister.

Visuelt sett er The Future en langt enklere film enn Me and You and Everyone We Know, med et mer utpreget realistisk uttrykk, som i og for seg fungerer utmerket. Det hovedsakelig statiske kameraet betrakter skuespillerne på avstand, i totalbilder som aksentuerer den begrensede tilværelsen deres. Apropos begrensninger er Miranda Julys stilkete kropp, litt hengslete holdning og ukontrollerte, dansende bevegelser et komisk instrument som er fascinerende å se på, men i store porsjoner blir hun også litt uutholdelig. I Me and You and Everyone We Know slapp hun klokelig til et vidunderlig ensemble av andre skuespillere (deriblant indie-wonderboyen John Hawkes), men i The Future har hun få sparringspartnere, og dette bidrar til å gjøre filmen irriterende klaustrofobisk. Dette blir ekstra frapperende når Hamish Linklaters sorte krøller, magre kropp og undrende dådyrøyne har så sterk grafisk likhet med July at de to kunne stått på hver sin side av en overtoningseffekt uten at noen ville merket en umiddelbar forskjell.

Me and You and Everyone We Know er luftig, snur seg rundt i alle retninger – uredd for å skape blikkontakt og berøringer. The Future er tidvis det diametralt motsatte; en film som i sine svakeste øyeblikk antyder en ugjestmild bitterhet som tilsier at de seks årene som har passert siden debutfilmen har vært en eneste stor skuffelse for July. I likhet med Sophie har hun fremtiden i sine hender, og forhåpentligvis finner hun også tilbake til den enestående forundringen vi vet hun besitter. The Future har mange fine tilløp, og er saktens verdt en kinobillett, men evner til syvende og sist ikke å løfte skildringen av middelmådighet over det middelmådige.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 5 kommentarer

  1. Siri Helene Müller sier:

    For en utrolig velskrevet anmeldelse..!

  2. Enig. Veldig god anmeldelse. Personlig finner jeg July totalt utålelig, men dette virket som en fair og balansert gjennomgang av denne filmen.

    Dog, dette:

    “Nå og da implementerer filmen små vignetter der Paw-Paw (med Miranda Julys stemme) kommenterer begivenhetene og filosoferer over hvordan adpotivforeldrene vil påvirke livet hans.”

    Sier vel alt som trenger å sies om hvor soleklart ikke-kjøp av kinobillett det blir her for min del.

  3. Utrolig bra anmeldelse!

    Jeg syns at første akten klarer å både sjarmere seere som er kjent med Miranda Julys quirkye humor og de som ikke er det, men for meg er dét den eneste funksjonen første akten har. Ellers var det ganske uinspirerende i starten, det var veldig mye om ingenting.

    I andre akt og utover så vokser filmen, men ja, selve hovedrollene blir ganske usympatiske og irriterende etter hvert, men til gjengjeld så er karakterene som Sophie og Jason møter alt det motsatte, og bryter litt med den klaustrofobiske følelsen som jeg tror mange får midtveis i filmen.

    Men måten The Future forteller om et forhold som går til helvete er gjort på en original måte. Filmen er ganske åpen for mange forskjellige tolkninger, kanskje på grunn av bruken av symbolikk her og der, men mest på grunn av at den er så følsom.

    Men sammenliknet med M&Y&EWK så er denne mye mørkere. Mørkere enn mørkets fyrste, David Fincher!

  4. Anders Haavie sier:

    Fordømt enig i anmeldelsen. En likegyldig film som ikke vekker samme glede og entusiasme som Me you etc.

  5. Jan Egil Ådland sier:

    Enig med Anders Haavie.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>