the-crusades-1935

Coup de Coeur

The Crusades (1935)

Cecil B. DeMille er i dag dessverre mest kjent for det blytunge bibelske eposet De ti bud. Dessverre, fordi denne hans siste film fra 1956 kaster en vedvarende, kvelende skygge over en variert og vital karriere som strakte seg over førti år – helt fra stumfilmens ungdom.

DeMille var definitivt svak for utstyrsmessig ambisiøse produksjoner, men først og fremst var han en sjeldent medrivende entertainer. Samtidig viste de tidlige arbeidene en ganske uskikkelig, ja nesten lidderlig, side ved ham som går dårlig overens med hans fromme og gudfryktige ettermæle. Jeg tror nok de fleste religiøse amerikanere i dag vil kunne få hjerteanfall ved synet av den aldeles elleville Madam Satan (1930), som til slutt ender i et spektakulært kostymeball oppe i et luftskip, der en serie løsslupne musikalnumre utspiller seg. Og i Cleopatra (1934) boltrer DeMille seg i lettkledde egyptiske damer – dette var før Hollywoods strenge selvsensur hadde slått til for alvor, med Hays Code og det hele – og utnytter Claudette Colbert, trettitallets kanskje mest sexy filmstjerne, for alt hva hun er verdt.

The Crusades (1935), som på mange måter hører naturlig sammen med sin umiddelbare forgjenger Cleopatra, forener alle disse motstridende sidene ved DeMille. I utgangspunktet handler den om den berømte engelske kongen Rikard Løvehjerte (Henry Wilcoxon) som helt på slutten av det ellevte århundre ledet det tredje korstoget for å befri Jerusalem fra araberne. Men DeMille holder igjen de spektakulære slagscenene til siste fjerdepart av denne to timer lange filmen. For han er også interessert i å vise at korsfarernes motiver slettes ikke er edle; snarere alt annet, for korstoget er ledd i en politisk maktkamp mellom datidens toneangivende nasjoner, spesielt Frankrike og England. Hvis publikum i 1934 hadde forventet et tvers igjennom oppbyggelig verk om den kristne tro/vestlige verdens fortreffelighet og overlegenhet, så underminerer DeMille systematisk slike forestillinger.

Spesielt dagsaktuell er filmens hovedbudskap, om toleranse og likeverdighet mellom den kristne og muslimske tro, noe som i dag ville gjort denne filmen til en «hard sell» overfor ganske store deler av de mer fundamentalistiske kristne kretser. Selv om man kan frykte det verste etter filmens propaganda-aktige åpningsminutter, der brutale arabere med hånsord selger kristne kvinner som slaver etter Jerusalems fall, viser det seg etter hvert at det arabiske overhodet, Sultan Saladin (Ian Keith), avgjort er den mest sofistikerte og opplyste personen i filmen. Videre er den mest sympatiske skikkelsen i filmen en kvinne, Prinsesse Berengaria av Navarra (Loretta Young), og det er hun som får det avgjørende ordet når det gjelder å overtale Rikard Løvehjerte til å akseptere at korstogenes krigshandlinger er en blindvei og det beste er fred mellom øst og vest. Samtidig blir bortimot samtlige vestlige ledere framstilt som samvittighetsløse intrigemakere og slaver av maktbegjær og materialisme, og Rikard Løvehjerte selv, som i filmen er selve kroneksempelet på utagerende, arrogant maskulinitet, ender opp som en totalt ydmyket skikkelse. Dette er overhodet ikke noe forsøk på en marxistisk-feministisk nylesning av filmen – for alle disse tingene er åpenbare – kun ment som en vennlig påpekning av at en filmskaper som ofte blir framstilt som sterkt høyreorientert også har sider som kan virke overraskende. Og selv om en film er 76 år gammel – og attpåtil fra Hollywood! – trenger ikke tankegodset å være håpløst foreldet.

To verdener møtes: Den brutale Kong Rikard Løvehjerte...
... og den edle, eterisk vakre Prinsesse Berengaria.

Når det er sagt, er dette en gammeldags film – heldigvis! Det er viktig at man «holder ut med» dette – det være seg om man har trening allerede eller klarer å være åpen for en annen tids filmuttrykk – om man skal få noe ut av The Crusades. Som David Bordwell sier det: Gammel Hollywood-film «er en svært stilisert, kunstig form for film, bare et par hakk mer realistisk enn ballett eller commedia dell’arte». DeMille var (enda) mindre interessert i dyp karaktertegning enn de fleste kjente Hollywood-regissører fra den tiden, og rollefigurene i denne filmen er nettopp det: figurer, som er symboler mer enn levende mennesker. Spillestilen er ganske teatralsk, gjerne med en fornem og inderlig tone, ofte i sonore eller litt bevrende stemmer. Men en slik fjernhet i uttrykket i forhold til vår egen tid gir spesielt filmer som foregår i historisk tid, som denne, en svært tilfredsstillende følelse av historisk vingesus, og den gammelmodige tonen gjør at man kan lettere la seg transportere tilbake til tidligere århundrer. Her spiller også det «gammeldagse» svart/hvitt-fotoet en stor rolle. Og for billedelskere er det en fryd å skue det gjennomkomponerte og «plastiske» fotoet. Linjene er litt uskarpe, som om de forskjellige elementene i bildet er i ferd med å gli litt over i hverandre, i en skimrende blanding av fotografi og et impresjonistisk maleri, med alle mulige sjatteringer av grått.

Mangelen på realisme gjenspeiler seg også i det at filmene neppe er historisk korrekte. Når det gjelder The Crusades har jeg ikke giddet å sjekke det en gang, for de gamle Hollywood-filmene som utspiller seg i historisk tid foregår i en slags alternativ virkelighet. Spesielt gjelder dette for orientalske miljøer. Mye av sjarmen til en viss type gammel Hollywood-film – og her er DeMilles Cleopatra og The Crusades to av de mest fremragende eksemplene – er å se dem som et studium i praktfull, påkostet Hollywoodsk eksotisme, visuelt berusende, men samtidig med en særegen poetisk tone.

Dødsscener er svært viktig i filmen, her en av Rikards mest trofaste våpenbrødre.

Men DeMille var altså også en entertainer. Mye av The Crusades er i mine øyne og ører svært vittig. De mange, forskjelligartede situasjonene hvor Rikards sverd opptrer, er briljant og morsomt pønsket ut, og binder filmen sammen på en tilfredsstillende måte. Dialogen er skarpt og intelligent skrevet, og en trubadur som stadig gjør vennlig narr av Rikards bedrifter peker ikke så lite fram mot trubaduren som følger Sir Robin i Monty Pythons Ridderne av det runde bord (1974). Betydelige deler av filmen kan leses som en satire over forstillelse og festtalenes slagord, kvinner som handelsvare, knebøy for materialisme, og prinsipper som fordufter i det kameler villig går ned på høykant. Mye av humoren skapes ved hjelp av en til tider utsøkt ironi – et virkemiddel det moderne publikum nok vil komme bedre overens med enn filmens generelle tone og form. For det er absolutt ikke slik at 1990-tallets ironi er en ny oppfinnelse innen filmen. The Crusades ble sluppet på en tid da Marlene Dietrich var på toppen av sin karriere – en karriere som, i tillegg til hennes stiliserte skjønnhet, så og si utelukkende var bygget på ironi.

The Crusades kan ikke konkurrere med den ubetalelige, lange scenen i Cleopatra, der den egyptiske dronningen – med intelligens, uimotståelig forføreriskhet og et overdådig orientalsk show – vinner over den motvillige Markus Antonius. Men en ironisk dobbelthet gjennomsyrer som sagt også store deler av The Crusades. Et viktig element her er den britiske skuespilleren Henry Wilcoxon, som spiller henholdsvis Markus Antonius og Rikard Løvehjerte i de to filmene. I begge tilfeller er rollefigurene hans brautende og usympatiske, litt tåpelige, men med en gutteaktig sjarm. Wilcoxon har fått mye pepper for disse rolletolkningene, men selv føler jeg at dette skyter over mål. Wilcoxon spiller slettes ikke dårlig; han er derimot perfekt i måten han underminerer disse skikkelsenes heroiske dimensjon på, samtidig som hans meislede ansikt og flotte fysikk gir dem en aura av storhet. Humoren og ironien i både Cleopatra og The Crusades virker så intendert at det ikke kan være snakk om at Wilcoxon ikke «får til» å være utelukkende heroisk og kraftfull.

Humor? Berengaria venter spent på sitt første glimt av Rikard noensinne, men det som dominerer scenen totalt er en ultra-fallisk krigsmaskin.

Den viktigste grunnen til at jeg har valgt å trekke frem The Crusades istedenfor det langt mer helstøpte mesterverket Cleopatra, er minnet om hvor totalt jeg ble tatt på senga over filmens avslutning. (Jeg skal ikke gå i detaljer, men det blir umulig å snakke om filmen uten å kommentere slutten.) Fram til dette tidspunktet har filmen hovedsakelig fungert som intelligent underholdning, men i en håndvending blir den dypt seriøs. Med ett viser The Crusades seg også å være historien om en persons utvikling, fra den aller største selviskhet til den aller største ydmykhet. Nettopp fordi Wilcoxons rollefigur har vært så tegneserieaktig og grunn, får forvandlingen desto større emosjonell kraft idet DeMille plutselig skifter gir. Jeg ble helt satt ut over det konseptuelle gjennombruddet hos denne primitive mannen som, like overraskende for ham selv som for oss i salen, oppdager noe som er større enn ham selv – og effekten har gjentatt seg når jeg har sett filmen om igjen. For entertaineren DeMille har en spesiell evne til å gi høystemte og storslagne kjærlighetserklæringer kraft og ærlighet. Dette gjør han gang på gang i filmene sine, så det later til at han har knekt en slags kode for å få skuespillerne til å projisere ekthet inn i slike situasjoner – at de mest lettbente filmer og det mest forslitte materiale plutselig gir rom for virkelig bevegende øyeblikk. Men i The Crusades er det ikke bare snakk om enkeltstående øyeblikk, men også et lengre segment hvor DeMille mesterlig bygger opp en vedvarende stemning av dyp tragedie og genuin andakt med en renhet som nesten er Carl Theodor Dreyer verdig. Akkurat som i Dreyers Ordet (1955) skaper DeMille en religiøs opplevelse som føles så ektefølt at selv resolutt ikke-troende, som undertegnede, ikke har noe annet valg enn å hengi seg. Og Wilcoxon, som har vært så overbevisende som egoistisk og grunn, spiller plutselig mesterlig med, med en myk intonasjon og følsomhet i stemmen som støtter nydelig opp om stemningene.

The Crusades er en underlig film som forsøker å favne mange forskjellige aspekter: heroisme, satire, lett underholdning, ironi, storslagen action, fredsbudskap, religiøs vekkelse – uten at alt dette nødvendigvis leder til en formfullendt helhet. Snarere er det snakk om et verk med sterkt motstridende impulser. Cecil B. DeMille river ned den utbredte oppfatningen om Rikard Løvehjerte som en heltemodig skikkelse, og bygger i stedet opp sin egen, personlige myte om ham og om korstogene. I denne myteskapingen, hvor historiske skikkelser omformes med kunstnerisk hensikt, føyer The Crusades seg inn i den stolte tradisjonen etter Abel Gances Napoléon (1927).

Den når ikke helt opp til franskmannens ruvende mesterverk, men er altså en uhyre interessant film på sitt eget snodige, motsigelsesfulle vis.

En av filmens religiøse visjoner, her når korsfarerne i den erobrede byen Acre oppdager korset som Jesus ble korsfestet på.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 1 kommentar

  1. Espen Nomedal sier:

    Fin artikkel, den får jeg veldig lyst til å se!

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>