Subtekst og subtil skuespillerkunst i Las Acacias

Montages er offisiell mediepartner for årets Tromsø internasjonale filmfestival, og dekker festivalen med artikler, podkasts og videoreportasjer.  Følg også med på vår YouTube-kanal for daglige rapporter.

 *

TIFF 2012: Pablo Giorgellis film deltar i Horisonter-programmet her i Tromsø. Filmen deltok også i fjorårets Kritikeruke i Cannes, der regissøren også stakk av med Camera d’Or for beste debutfilm.

To mennesker + en baby i en lastebil, et fotoarbeide destillert til nærbilder av de to samt et par blikk ut på veien og stedene de passerer, den ene skal gå på endestasjonen, den andre har hatt veien frem og tilbake som arbeidsplass de siste 30 årene. Las Acacias starter når bilen starter og slutter når bilen har kommet til den andre siden. Det som skjer underveis er handlingen; alt i for- og etterkant vet vi nær sagt ingenting om.

Hebe Duarte som Jacinta i «Las Acacias»

Alle som har forsøkt å skrive et manus vet hvor vanskelig det er å fortelle en historie utelukkende med handling, og hvor mye lettere det er å isteden la replikker fortelle publikum alt som skjer. Alle som har sett en film, vet hvor kjedelig det oppleves når regissøren forteller deg nøyaktig hva du skal føle og tenke til enhver tid. Manusforfatteren og regissørens vanskeligste oppgave er i så måte publikums beste venn om de lykkes. De samme utfordringene trekkes ofte frem som norsk films største svakhet, med bilder som forblir avfotograferte dialoger og replikker som overlater lite til publikums evne til å tenke forbi det åpenbare. I sin analyse av Oslo 31. august, trakk Søren Birkvad frem tilstedeværelsen av det motsatte; regissørens evne til å bruke subtekst og med det aktivere sitt publikum som et av de mest positive elementene ved Joachim Triers film: «I så henseende gør Danielsen Lie, Hans Olav Brenner og Ingrid Olava i denne sekvens hvad det norske filmpublikum har råbt på i 40 år: de leverer undertekster, hverken under- eller overspillet, gennem deres blik og betoninger.»

Giorgellis Las Acacias burde i den sammenheng derfor kanskje bli pensum på landets filmskoler, ene og alene fordi den håndterer denne utfordringen på så innsiktsfullt vis at det i seg selv forsvarer regissørens debutantpris i Cannes. Det enkle plottet forblir det det er filmen ut, men allerede i løpet av det første kvarteret åpnes det opp for en atskillig dypere fortelling. Jeg som publikummer tas på ytterste alvor fra første stund, og jeg tar meg selv i å lete etter et blikk, en nyanse i en replikk eller en bevegelse som gjør at jeg kan få mer innsikt i de to karakterene Giorgelli spinner sitt nett rundt. Resultatet er at det som på overflaten utvilsomt kan oppfattes som stillestående, raskt blir alt annet.

Germán de Silva som Rubén i «Las Acacias»

Med store deler av handlingen plassert i en trang lastebil, er vi som publikum prisgitt enkle nærbilder av de tre karakterene filmen igjennom. Vi flytter rett og slett inn i lastebilen for en times tid, omtrent som vi satt usynlig plassert i et sete mellom de to. Det skaper raskt en følelse av nærhet, og kanskje spesielt til den mannlige karakteren Rubén som også har den største utviklingen i løpet av reisen. Medpassasjeren Jacinta har på sin side sin 5 måneder gamle datter Anahí på fanget filmen igjennom, og hennes rolle etableres raskt som bindeleddet de to voksne i mellom. På overflaten kan det virke enkelt, men både plasseringen av babyen i midten av karakterdramaet og den noe klaustrofobiske settingen er gjort med tydelig grep fra Giorgellis side. Kammerspillet som oppstår har et kalkulert crescendo som hever seg over manusets noe skrinne utgangspunkt, og det er først og fremst takket være stødig samarbeid mellom skuespillere/regi at en enkel historie blir til et komplekst relasjonsdrama.

Ja, faktisk blir Las Acacias en overraskende engasjerende og fascinerende reise, som toppes av en emosjonell belønning mot slutten som sitter fjellstøpt og påkaller både grøsninger og endog par tårer. Det som i manusform er en roadmovie, blir på lerretet en kjærlighetshistorie om et tilfeldig møte mellom to karakterer som viser seg å være helt annerledes enn det vi i utgangspunktet trodde. Og i en film nesten fri for replikker, har vi ved hjelp av små bevegelser og blikk fått atskillig større kjennskap til to mennesker enn et kinolerretet vanligvis tar seg tid til å romme.