Jeg visste ikke helt hva jeg skulle tro om Steve McQueens nye verk Shame. Førsteinntrykket var positivt, først og fremst på grunn av Michael Fassbender. For selv om han for tiden er med i annen hver film, virker hans særegne blanding av kraftfull maskulinitet og et sørgmodig, grublende sinn stadig frisk og ny. Han rev meg med på en intens reise gjennom filmen, men som helhet virket den kanskje litt enkel, og med et ganske forutsigbart, nesten konvensjonelt forløp.
Når jeg vendte tilbake til Shame nesten en måned senere gledet det meg at filmen syntes å ha mer dybde enn jeg erindret, framfor alt en større flertydighet, med flere muligheter for tolkninger, enn jeg hadde fått med meg. Jeg begynte å fornemme konturene av et tematisk landskap som befant seg bortenfor det konkrete i bildene og historien. Jeg oppdaget at jeg slett ikke kunne forklare hvorfor alle scenene var med i filmen, hvorfor rekkefølgen på dem var som den var, hvorfor rollefigurene handlet og ytret seg som de gjorde, hva hvert enkelt bilde betydde. Shame var derfor langt fra så enkel som den kunne se ut som, for man må jo gå ut fra at filmskaperen vet hva han gjør – at «hvert ord teller», slik at det er ingen elementer som bare «tilfeldigvis» har sneket seg inn i filmen.
Nå ble jeg ivrig og så den flere ganger til i rask rekkefølge. Undertekstens landskap ble mer og mer synlig som om det steg fram fra en tåke som langsomt klarnet opp. Det å ane sammenhengen i ting har en særegen skjønnhet, og brikker som jeg ikke hadde ant eksisterte en gang, begynte å falle, noen ganger larmende, på plass. Til slutt satt jeg igjen med en tolkning som naturligvis ikke er noen endelig fasit, men som fungerer utmerket for meg og dessuten er fundert på konkret «bevismateriale» i filmen. Samtidig er Shame stadig flertydig og bevarer sitt mysterium og sin lyrikk, slik at den kan fortsette å pirre og fascinere meg selv om jeg nå har en personlig teori om hva den sier.
Dette er ingen anmeldelse, men et forsøk på å forstå filmen. Artikkelen er i to deler. I del en går jeg inn på hovedtolkningen og i del to diskuterer jeg noen aspekter ved filmens kompliserte åpnings- og avvslutningssekvenser. Det er umulig å diskutere filmen uten å gå nærmere inn på dens avslutning, men det vil bli gitt en tydelig advarsel når vi nærmer oss et «farlig» spoiler-område. Velkommen tilbake til resten av artikkelen når du har sett filmen!
Ytre orden, indre kaos
Fassbender spiller altså Brandon Sullivan, en tiltrekkende og tillitsvekkende mann i tredveårene. Han er en høyt verdsatt medarbeider i en litt jappete, ikke spesifisert jobb. Sammen med andre er han avslappet og vittig, av og til gutteaktig. Han fører imidlertid et dobbeltliv. For hans velpleide utseende og ryddige, nesten nakne leilighet er et skalkeskjul for et indre kaos. I virkeligheten er Brandon en tragisk, ensom person som på grunn av sex-avhengighet er ute av stand til å danne meningsfulle relasjoner. Han tilbringer tiden hypnotisert av uendelige seksuelle sesjoner på Internett, eller i kjappe ligg med tilfeldige mennesker, eller mer ritualiserte opptrinn med prostituerte.
En dag blir han imidlertid oppsøkt av sin ganske mye yngre søster Sissy (Carey Mulligan), som maser seg til å få bo oss ham noen dager. Hos henne er ikke kaos begrenset til det indre, for hun er rotete, impulsiv og har en frikete klesstil. Og om hun ikke er direkte sex-avhengig som Brandon, er hun ihvertfall svært promiskuøs. For eksempel kaster hun seg snart inn i et bedugget og knisete samleie med Brandons tåpelige sjef, mens broren koker av ergrelse i rommet ved siden av, men bare må finne seg i situasjonen for å holde seg inne med sin overordnede. Etter hvert kommer filmens intrige til å dreie seg om den mer menneskelige Sissys stadig mer desperate lengsel etter kjærlighet fra Brandon, mens han på sin side forsøker å støte henne bort da hun hemmer hans livsstil. Han er like ut av stand til å etablere noe meningsfullt forhold til sin søster som til alle andre mennesker.
Hva slags søskenkjærlighet?
Hvorfor er både Brandon og Sissy så ødelagte? Hva slags kjærlighet er det egentlig mellom søsknene? Vi får en følelse av at de har en forhistorie, men filmen gir oss aldri noe konkret å gå på. I korte blaff, for eksempel når han tar på seg den rare hatten hennes når de står og venter på T-bane-plattformen, ser vi at han har en slags gutteaktig hengivenhet for henne. Men ellers, som hun selv påpeker, gjør hun ham stort sett bare rasende.
I en hjerteskjærende scene, etter et anfall av avsky over sin abnorme livsførsel, forsøker Brandon å «gå nykter» ved å ta med seg den søte arbeidskollegaen Marianne (Nicole Beharie) til et hotellrom. I en av McQueens typisk lange tagninger ser vi at Brandon er ute av stand til å gjennomføre et samleie når varme, intime følelser er involvert. Brandons splittede og forvirrede sinn har egentlig helt fra starten av underminert hans gode forsetter. Hotellet han har valgt for kjærlig sex synes å være det samme hotellet vi tidligere har sett, der et par hadde rå sex lent opp mot et vindu, med Brandon som en tilfeldig og fascinert tilskuer nede på gaten. Han betrakter opptrinnet som om det var en scene på hans egen dataskjerm, så oppslukt at han kommer for sent til sitt første stevnemøte med Marianne.
At sex-avhengige er ute av stand til å ha sex når følelser er involvert later til å være et vanlig aspekt av sykdommen. Det er imidlertid fristende, innen denne filmens kunstneriske univers, å forestille seg at det ligger noe mer under Brandons katastrofe i sengen med Marianne. Allerede under det første møtet med Shame fikk jeg en følelse av at filmen hele tiden hintet om noe incestuøst i forholdet mellom de to søsknene. Dette har kanskje aldri fått noe konkret utslag, men kan være til stede i Brandon som en lengsel som han for en hver pris må undertrykke. Har sex-avhengigheten, en avhengighet til kun den mekaniske, fysiske utøvelsen der all ekte intimitet er forbudt, oppstått fordi han i virkeligheten kun elsker Sissy? Dermed vil all sex som involverer ekte følelser, som i forsøket med Marianne, alltid minne ham på hans eventuelle begjær for søsteren, som altså må undertrykkes.
Kanskje denne fornemmelsen av incestuøs undertone ble initiert av det aller første glimtet av Sissy i filmen. Hun er her naken, i dusjen, når Brandon overrasker henne på badet. Håndkleet hun får av ham kaster hun snart av igjen, slik at Brandon på ny ser henne naken. Hvis man først får øynene opp for dette, myldrer det av diskrete signaler fra McQueen om en seksuell spenning mellom bror og søster. For like etterpå vikler han hennes boa-skjerf rundt balltreet han holder – han tydde til det som slagvåpen da han først trodde badegjesten var en innbruddstyv – og løfter skjerfet opp og lukter på det. Et tegn på en hengivenhet han ellers ikke vil vedkjenne seg for søsteren kanskje, men det falliske balltreet åpner for en videre og mer lummer tolkning. Senere overrasker hun ham på det samme badet under en av hans mange ivrige onani-sesjoner, og etterpå kaster han seg i raseri over henne på sofaen kun med et håndkle rundt livet, som delvis glir av under basketaket. Visuelt gir opptrinnet inntrykk av et slags overgrep, og Sissys oppførsel er spesiell: Først rister hun av latter, men som om en bryter plutselig slås på, blir hun rød i ansiktet av fortvilelse og raseri, som om situasjonen minner henne om et tidligere overgrep eller (nesten-)seksuell relasjon.
Videre nører McQueen opp under incest-fornemmelsen – iallfall er det fullt mulig å tolke det slik – ved stadig å koble Sissy subtilt til Brandons seksuelle eskapader. På T-banen kommenterer Brandons Sissys rare hatt med ordet «vintage» («av gammel årgang»). Det samme ordet bruker han om Mariannes litt gammelmodige strømper under treffet på hotellrommet. Som nevnt er det på incest-tolkningsnivået viktig å koble Sissy og Marianne, og det er vanskelig å tro at et slikt uvanlig ord har sneket seg tilfeldig inn i begge disse to scenene. I en annen scene spankulerer Sissy rundt inne i leiligheten med en stor ørering som en prostituert har glemt igjen på Brandons soverom – en ørering som McQueen for øvrig ser ut til å tillegge enorm betydning da han i et svært mystisk bilde viser den i et så ekstremt nærbilde at jeg måtte se filmen fem ganger for å kunne slå fast hva dette objektet var. Når Sissy senere tilfeldigvis åpner Brandons laptop er han midt i en internettsex-sesjon og den nakne kvinnen i webkameraet spør Sissy: «Are you his girlfriend?» Når Brandon blir nødt til å sitte å høre på Sissy og sjefen sin ha sex på soverommet ved siden av, er stønningen fra samleiet til forveksling lik lydene fra internettsex som Brandon konstant bruker, og det at de ligger i Brandons egen seng og at sjefen tidligere hadde på seg Sissys hatt akkurat som Brandon på T-bane-plattformen, gjør sjefen til en slags stedfortreder for Brandon under samleiet. (Brandons raseri kan også bunne i en underbevisst sjalusi på sjefens seksuelle tilgang til søsteren.) Senere samme natt kaster en rasende Brandon Sissy ut av sengen når søsteren forsøker å sove der sammen med ham. Jeg kunne ha nevnt enda flere eksempler. Naturligvis kan flere av disse situasjonene «bortforklares» med at de rett og slett skal vise hvordan Sissy griper forstyrrende inn i, eller blir flau over, Brandons sexfikserte liv, men ikke alle, og det er så mange av dem at incest-tolkningen er vanskelig å avvise.
En sentral konfrontasjon
En av de flotteste scenene i filmen har form av en lang tagning i nærbilde hvor Brandon og Sissy konfronterer hverandre i en sofa. Mens resten av filmen spiller på det usagte og problemstillingene stort sett reises indirekte, legges motsetningene mellom de to nå fram eksplisitt, i dialog. Denne teknikken ved plutselig å slå over i klartekst, den lange tagningen, Fassbenders medvirkning, scenens plassering omtrent midt i filmen, og konfrontasjonen mellom to mennesker – alt dette minner veldig om den kjente scenen der Bobby Sands og presten har sin lange diskusjon i McQueens debutfilm Hunger (2008), noe som skaper en fin kontinuitet mellom de to verkene.
Stemningen er uhyre intens og spesielt Fassbinder er inntrengende og ekte. Scenen blir ekstra bevegende fordi man kan forestille seg at de to søsknene i barndommen kan ha hatt lignende krangler, i en tilsvarende fysisk plassering, en følelse som blir forsterket av at tv-en i bakgrunnen kontinuerlig spiller en barne-tv-aktig tegnefilm. Det blir ekstra rørende at Brandon nå liksom kun har barne-tv å falle tilbake på, siden han nettopp har rensket leiligheten for pornoblader og -filmer og kastet laptopen i søpla. Det er som om han, på et ironisk plan, nå krampaktig oppsøker materiale preget av barnlig uskyld, noe som blir enda mer ironisk sett på bakgrunn av hans ekstremt bitre holdning overfor Sissy.
I denne scenen hevder Sissy at som søsken er det deres forbannede plikt å hjelpe hverandre, uansett hvor mye de går hverandre på nervene. Men Brandon mener at hjelpen går bare en vei, for Sissy er kun en parasitt som skaper problemer og aldri gir noe hjelp tilbake. Brandon spør stadig Sissy, i en mer og mer inntrengende og bitter stemme: «How are you helping me?»
NB: Artikkelen inneholder spoilere herfra og ut.
Det aller vakreste
«How are you helping me?» blir et sentralt spørsmål helt på slutten av filmen, men det blir kun besvart på et indirekte og herlig antydende vis. (Det blir forøvrig aldri klart om Brandon har oppfattet svaret.) Her ligger Sissy bevisstløs på sykehuset etter et selvmordsforsøk. Etter at Brandon har berørt Sissys arr på underarmen – arrene er som årringer etter alle Sissys selvskadinger eller selvmordsforsøk – later det som om det er dette tegnet på ømhet, som har sittet så langt inne hos ham, som endelig vekker henne opp. (Hun sier noe til ham – det er vanskelig å høre klart, men det kan være det mystiske «She died», som muligens kan henspille på at hun har abortert som følge av selvmordsforsøket.) Etterpå ser vi Brandon i regnet på et ensomt havneområde, der han bryter sammen i kraftig gråt. Her er filmen vidunderlig flertydig, i sin samling av mange forskjellige, vonde tråder. Gråter han av lettelse fordi hun har overlevd? Gråter han fordi hun har dødd (i så fall etter at hun kortvarig våknet – hvis da ikke oppvåkningen bare var en visjon slik som den blonde jenta på T-banen i åpnings- og avslutningssekvensen muligens er det)? Gråter han fordi han har skjønt hvilken skade han har påført henne ved å nekte henne den kjærlighet hun så sårt trenger? Gråter han fordi han endelig har blitt bevisst sin eventuelle incestuøse kjærlighet for henne? Det er nesten først i denne scenen man blir klar over hvor rik filmen egentlig har vært.
Det som imidlertid har gjort denne scenen aller mest vakker for meg er at den kan gi et bittert ironisk svar på Brandons «How are you helping me?». Jeg synes sex-avhengigheten i filmen har mye til felles med selvskading. Dette utføres gjerne for å lede ens oppmerksom bort fra en uutholdelig indre smerte – man påfører seg selv en fysisk skade som det er lettere å forholde seg til enn den psykiske. Brandons sex-avhengighet har langt på vei forvandlet noe som er forbundet med fysisk vellyst til noe smertefullt – noe som går klart fram fra ansiktet hans mot slutten av orgien med de to kvinnene. Hans sex er en form for selvskading. Samtidig er både selvskading og seksuell utløsning egnet til å løse opp spenninger. Men også gråt er en fabelaktig effektiv måte å oppnå det samme. Sissys gave til Brandon, på et metaforisk plan, er å gi ham gråten tilbake, der han ligger og hikster i regnet. Nå kan han få rystet løs en stivnet sjel og samtidig oppnå kontakt med et eget følelsesliv som helt har forvitret av sexfikseringen.
Vi så kimen til dette under den tidlige scenen på nattklubben der Brandon feller noen små tårer under Sissys sangnummer. Settingen, klærne og de følelsesmessige omstendighetene er vilt forskjellige, men scenen i regnet på havnen er en forlengelse, og kulminasjon av, nattklubbscenen. På et tematisk nivå kan man si – uansett om Sissy er død eller levende her på slutten – at Sissy ga sitt liv for at Brandon skulle få sitt eget liv tilbake. Jeg kan ikke svare for Brandon, men det er iallfall derfor jeg gråter i denne scenen.
I en kort epilog ser vi igjen Brandon alene på T-banen, akkurat som helt i starten av filmen. Nå har han også et arr, på kinnet etter å ha blitt slått ned i den inferno-aktige avslutningssekvensen. Som hos Sissy er det et arr etter et selvmordsforsøk, fordi oppførselen hans må kunne karakteriseres som suicidal. Med ett får han igjen øye på den blonde, utfordrende jenta. Hun har stadig ringen med diamanten, men klesdrakt og framtoning tyder ellers på at hun nå befinner seg i en høyere sfære enn Brandon. Samtidig virker hun enda mer uvirkelig enn i åpningen. Hun er nå helt uoppnåelig for Brandon, for selv om han ikke virker særlig lykkelig, synes han kurert for sin avhengighet. Vi hører ingen hissig tikking på lydsporet lenger, ingen smektende musikk, som ledsaget sykdommen og lå over den tilsvarende scenen i starten. Han prøver heller ikke å følge etter henne.
Lik en tørrlagt alkoholiker må han bare se på den forlokkende flaska foran seg. Han er nå henvist til en grå virkelighet som alle oss andre.
Del 2: åpnings- og avslutningssekvensen
Filmen starter og slutter med to pirrende sekvenser hvor flere tidsplan flyter over i hverandre og som er preget av gjentagende visuelle elementer og hypnotisk bruk av tilbakevendende filmmusikk-temaer. Her er årsak/virkning-forholdene i drift og det er rike muligheter for metaforiske tolkninger. Jeg skal dvele her ved noen av de viktigste, og kanskje mest mystiske, egenskapene i de to sekvensene.
En pirrende åpning
Det første bildet i filmen, skutt ovenfra, viser Brandon ligge i sengen, med åpne, stirrende øyne og den ene hånden delvis under lakenet, i nærheten av skrittet. Han er ubevegelig og kan like gjerne være død. Men en svak lyd – en vekkerklokke? – får litt bevegelse i blikket, men det er først når en besettende, tikkende lyd bryter ut på lydsporet at han velter seg tungt ut av sengen. Tikkingen, og det lengselsfulle, fyldig symfoniske filmmusikk-temaet som snart bryter ut, representerer sex-avhengigheten, det som holder ham i gang. Når han er ute av sengen toner tittelen på filmen i blokkbokstaver fram oppå det blå lakenet på sengen – skammen i filmen er knyttet til sengen og aktiviteter der.
Snart ser vi ham på T-banen hvor han får øye på en svært søt pike tvers overfor ham i vognen. Når kameraet hviler på ansiktet hennes, som i denne fasen er uttrykksløst, begynner vi å høre stønning på lydsporet, som om lyden kommer fra Brandons og/eller hennes sinn. Umiddelbart bryter kausaliteten i filmen helt sammen, og vi alternerer mellom bilder av en naken Brandon spradende rundt i leiligheten, hans ganske patetiske seksuelle treff med prostituerte og lyden av den samme, insisterende meldingen som Sissy har lagt igjen på Brandons svarer. Når vi vender tilbake til T-banevognen, blir jenta plutselig aktiv og sender Brandon et langt, utfordrende blikk, som vi ser Brandon selv benytte flere ganger i filmen (en invitasjon fra en sex-avhengig til en annen?). Snart ser vi jenta begynne å gni lårene sammen som i seksuell lyst.
Er jenta virkelig? Hun virker nesten som en åpenbaring, i klær og framtoning som stikker helt av fra de andre passasjerene – og er det virkelig noen som tør å sitte slik foran så mange ukjente mennesker? Ved siden av hodet hennes ser vi en flik av en plakat hvor det står «HOW IS THIS POSSIBLE» i store bokstaver – er det et vink fra McQueen om at vi skal ta henne med en klype salt? Vi ser også etter hvert at hun har en ring med diamant, som via smykket knytter henne til den prostituerte og øreringen hun glemmer igjen hjemme hos Brandon, en ørering som vi har vært inne på at McQueen er svært opptatt av. Er koblingen et signal om at jenta er et fantasifoster som Brandon maner fram, inspirert av den prostituerte? Et annet ledd i McQueens mystiske ligning finner vi et klipp litt lenger ute i sekvensen: Etter et glimt av Brandon som onanerer i dusjen klippes det rett til et nærbilde av ham i T-banevognen, der ansiktet hans er helt ute av fokus og framtrer kun som en stor myk dott. Er klippet og det manglende fokus et signal om at møtet med jenta kun er en onani-fantasi? Uansett viser denne briljante sekvensen i hvilken grad Brandons bevissthet er besatt av en jevn strøm av seksuelle impulser og drømmer.
En infernalsk slutt
Mot slutten av filmen ser vi plutselig Brandon sitte forslått i en T-banevogn. Herfra går Shame i en slags marerittaktig oppløsning, hvor tidsplanene på ny går i spinn, og tikkingen og den sødmefulle musikken fra begynnelsen vender tilbake. Nå legger Brandon ut på en nedstigning i et slags sex-inferno i en bevisst selvfornedrelse etter all motgangen, en form for hevn over seg selv fordi han ikke klarer å kvitte seg med avhengigheten. Fassbender er kanskje aller best i filmen i en scene i en lurvete bar, hvor Brandon opptrer på sitt mest slibrige og selvdestruktive. Her legger han ut på en lang griseprat med en ung dame som blir mer og mer fascinert, samtidig som han gir blaffen i at damens røslige kjæreste blir klar over situasjonen. I all sin patetiske selvfornedrelse minner Brandons handling om scenen i Abel Ferraras Bad Lieutenant (1992) der Harvey Keitel gir seg til å onanere foran bilvinduet til to forskrekkede piker.
Mens Brandon vakler fra det ene seksuelle intermessoet til det andre ignorerer han Sissys fortvilte beskjeder på svareren om at hun trenger å snakke med noen. Men når vi til slutt vender kronologisk tilbake til situasjonen som innledet sekvensen – med Brandon forslått og utslitt i T-banevognen – åpner ikke dørene seg når han skal av. Istedet kommer det en beskjed om at de må gå av toget på en spesiell måte på grunn av en politietterforskning. Kort etter ser han bårer bli bragt til stasjonen. Etter å ha mislykkes med å få kontakt med Sissy på mobilen, blir han plutselig engstelig for henne, stormløper hjem og finner henne med overskårne pulsårer.
Hvorfor ble han så engstelig? Her kan en tenke seg følgende, sikkert delvis ubevisste, tankerekke hos Brandon. Han tenker tilbake på scenen tidlig i filmen da han sto på T-bane-plattformen sammen med Sissy, der hun på et tidspunkt står og balanserer helt langs kanten av perrongen, noe som fører til at Brandon engstelig trekker henne vekk. Bårene han nettopp har sett kan tyde på at noen har forulykket, kanskje ved å kaste seg foran toget, som Sissy «lekte» den gang at hun var i ferd med å gjøre. Men siden det nettopp har blitt spesifikt opplyst over høyttalerne at det foregår en politietterforskning, kan dette, hvis man spinner videre på tankerekken, tyde på at det som nå har skjedd ikke er kun et selvmord, men at noen har puffet en person foran toget. Så når Brandon nå ikke får tak i Sissy, sammen med vissheten om at han i løpet av natten har ignorert Sissys rop om hjelp, så er det som om Brandon, gjennom sin passivitet, har puffet henne foran et metaforisk tog. Han ser parallellen mellom den tidligere situasjonen med Sissy og begivenheten på T-banen nå denne morgenen, og blir slått av en uforklarlig forutanelse at noe er galt med Sissy. Jeg kan ikke se noen annen grunn til at McQueen legger inn denne hendelsen enn at vi skal trekke parallellen til Sissy farlige lek på perrongkanten tidligere i filmen.
Vi merker oss også en fin struktursak: Tidligere i filmen ser vi Brandon på joggetur i en lang, majestetisk tagning som ender opp ved Madison Square Garden. Da løp han i forbitrelse vekk fra Sissy. Nå løper han den motsatte veien, hjemover, og scenen er filmet på en langt mer rufsete og «fortvilet» måte. Den samme Bach-innspillingen av Glenn Gould ligger forøvrig oppå begge scenene.
Disse to sekvensene er så komplekse at de kan gi materiale for mange artikler. Her har jeg prøvd å peke på noen forhold som har slått meg personlig under mine møter med filmen.