soskenkjaerlighet-og-sex-i-shame

Omtale

Søskenkjærlighet og sex i Shame

Jeg visste ikke helt hva jeg skulle tro om Steve McQueens nye verk Shame. Førsteinntrykket var positivt, først og fremst på grunn av Michael Fassbender. For selv om han for tiden er med i annen hver film, virker hans særegne blanding av kraftfull maskulinitet og et sørgmodig, grublende sinn stadig frisk og ny. Han rev meg med på en intens reise gjennom filmen, men som helhet virket den kanskje litt enkel, og med et ganske forutsigbart, nesten konvensjonelt forløp.

Når jeg vendte tilbake til Shame nesten en måned senere gledet det meg at filmen syntes å ha mer dybde enn jeg erindret, framfor alt en større flertydighet, med flere muligheter for tolkninger, enn jeg hadde fått med meg. Jeg begynte å fornemme konturene av et tematisk landskap som befant seg bortenfor det konkrete i bildene og historien. Jeg oppdaget at jeg slett ikke kunne forklare hvorfor alle scenene var med i filmen, hvorfor rekkefølgen på dem var som den var, hvorfor rollefigurene handlet og ytret seg som de gjorde, hva hvert enkelt bilde betydde. Shame var derfor langt fra så enkel som den kunne se ut som, for man må jo gå ut fra at filmskaperen vet hva han gjør – at «hvert ord teller», slik at det er ingen elementer som bare «tilfeldigvis» har sneket seg inn i filmen.

Nå ble jeg ivrig og så den flere ganger til i rask rekkefølge. Undertekstens landskap ble mer og mer synlig som om det steg fram fra en tåke som langsomt klarnet opp. Det å ane sammenhengen i ting har en særegen skjønnhet, og brikker som jeg ikke hadde ant eksisterte en gang, begynte å falle, noen ganger larmende, på plass. Til slutt satt jeg igjen med en tolkning som naturligvis ikke er noen endelig fasit, men som fungerer utmerket for meg og dessuten er fundert på konkret «bevismateriale» i filmen. Samtidig er Shame stadig flertydig og bevarer sitt mysterium og sin lyrikk, slik at den kan fortsette å pirre og fascinere meg selv om jeg nå har en personlig teori om hva den sier.

Brandon på vei til T-banen, men han er lett å distrahere.

Dette er ingen anmeldelse, men et forsøk på å forstå filmen. Artikkelen er i to deler. I del en går jeg inn på hovedtolkningen og i del to diskuterer jeg noen aspekter ved filmens kompliserte åpnings- og avvslutningssekvenser. Det er umulig å diskutere filmen uten å gå nærmere inn på dens avslutning, men det vil bli gitt en tydelig advarsel når vi nærmer oss et «farlig» spoiler-område. Velkommen tilbake til resten av artikkelen når du har sett filmen!

Ytre orden, indre kaos

Fassbender spiller altså Brandon Sullivan, en tiltrekkende og tillitsvekkende mann i tredveårene. Han er en høyt verdsatt medarbeider i en litt jappete, ikke spesifisert jobb. Sammen med andre er han avslappet og vittig, av og til gutteaktig. Han fører imidlertid et dobbeltliv. For hans velpleide utseende og ryddige, nesten nakne leilighet er et skalkeskjul for et indre kaos. I virkeligheten er Brandon en tragisk, ensom person som på grunn av sex-avhengighet er ute av stand til å danne meningsfulle relasjoner. Han tilbringer tiden hypnotisert av uendelige seksuelle sesjoner på Internett, eller i kjappe ligg med tilfeldige mennesker, eller mer ritualiserte opptrinn med prostituerte.

Brandon er som forhekset av ritualet med en prostituert på hjemmebesøk.

En dag blir han imidlertid oppsøkt av sin ganske mye yngre søster Sissy (Carey Mulligan), som maser seg til å få bo oss ham noen dager. Hos henne er ikke kaos begrenset til det indre, for hun er rotete, impulsiv og har en frikete klesstil. Og om hun ikke er direkte sex-avhengig som Brandon, er hun ihvertfall svært promiskuøs. For eksempel kaster hun seg snart inn i et bedugget og knisete samleie med Brandons tåpelige sjef, mens broren koker av ergrelse i rommet ved siden av, men bare må finne seg i situasjonen for å holde seg inne med sin overordnede. Etter hvert kommer filmens intrige til å dreie seg om den mer menneskelige Sissys stadig mer desperate lengsel etter kjærlighet fra Brandon, mens han på sin side forsøker å støte henne bort da hun hemmer hans livsstil. Han er like ut av stand til å etablere noe meningsfullt forhold til sin søster som til alle andre mennesker.

Hva slags søskenkjærlighet?

Hvorfor er både Brandon og Sissy så ødelagte? Hva slags kjærlighet er det egentlig mellom søsknene? Vi får en følelse av at de har en forhistorie, men filmen gir oss aldri noe konkret å gå på. I korte blaff, for eksempel når han tar på seg den rare hatten hennes når de står og venter på T-bane-plattformen, ser vi at han har en slags gutteaktig hengivenhet for henne. Men ellers, som hun selv påpeker, gjør hun ham stort sett bare rasende.

I en hjerteskjærende scene, etter et anfall av avsky over sin abnorme livsførsel, forsøker Brandon å «gå nykter» ved å ta med seg den søte arbeidskollegaen Marianne (Nicole Beharie) til et hotellrom. I en av McQueens typisk lange tagninger ser vi at Brandon er ute av stand til å gjennomføre et samleie når varme, intime følelser er involvert. Brandons splittede og forvirrede sinn har egentlig helt fra starten av underminert hans gode forsetter. Hotellet han har valgt for kjærlig sex synes å være det samme hotellet vi tidligere har sett, der et par hadde rå sex lent opp mot et vindu, med Brandon som en tilfeldig og fascinert tilskuer nede på gaten. Han betrakter opptrinnet som om det var en scene på hans egen dataskjerm, så oppslukt at han kommer for sent til sitt første stevnemøte med Marianne.

Når sjefen og Sissy finner tonen er Brandon meget skeptisk...

At sex-avhengige er ute av stand til å ha sex når følelser er involvert later til å være et vanlig aspekt av sykdommen. Det er imidlertid fristende, innen denne filmens kunstneriske univers, å forestille seg at det ligger noe mer under Brandons katastrofe i sengen med Marianne. Allerede under det første møtet med Shame fikk jeg en følelse av at filmen hele tiden hintet om noe incestuøst i forholdet mellom de to søsknene. Dette har kanskje aldri fått noe konkret utslag, men kan være til stede i Brandon som en lengsel som han for en hver pris må undertrykke. Har sex-avhengigheten, en avhengighet til kun den mekaniske, fysiske utøvelsen der all ekte intimitet er forbudt, oppstått fordi han i virkeligheten kun elsker Sissy? Dermed vil all sex som involverer ekte følelser, som i forsøket med Marianne, alltid minne ham på hans eventuelle begjær for søsteren, som altså må undertrykkes.

Kanskje denne fornemmelsen av incestuøs undertone ble initiert av det aller første glimtet av Sissy i filmen. Hun er her naken, i dusjen, når Brandon overrasker henne på badet. Håndkleet hun får av ham kaster hun snart av igjen, slik at Brandon på ny ser henne naken. Hvis man først får øynene opp for dette, myldrer det av diskrete signaler fra McQueen om en seksuell spenning mellom bror og søster. For like etterpå vikler han hennes boa-skjerf rundt balltreet han holder – han tydde til det som slagvåpen da han først trodde badegjesten var en innbruddstyv – og løfter skjerfet opp og lukter på det. Et tegn på en hengivenhet han ellers ikke vil vedkjenne seg for søsteren kanskje, men det falliske balltreet åpner for en videre og mer lummer tolkning. Senere overrasker hun ham på det samme badet under en av hans mange ivrige onani-sesjoner, og etterpå kaster han seg i raseri over henne på sofaen kun med et håndkle rundt livet, som delvis glir av under basketaket. Visuelt gir opptrinnet inntrykk av et slags overgrep, og Sissys oppførsel er spesiell: Først rister hun av latter, men som om en bryter plutselig slås på, blir hun rød i ansiktet av fortvilelse og raseri, som om situasjonen minner henne om et tidligere overgrep eller (nesten-)seksuell relasjon.

...og når sjefen og Sissy liker hverandre bedre og bedre stiger raseriet hos Brandon.

Videre nører McQueen opp under incest-fornemmelsen – iallfall er det fullt mulig å tolke det slik – ved stadig å koble Sissy subtilt til Brandons seksuelle eskapader. På T-banen kommenterer Brandons Sissys rare hatt med ordet «vintage» («av gammel årgang»). Det samme ordet bruker han om Mariannes litt gammelmodige strømper under treffet på hotellrommet. Som nevnt er det på incest-tolkningsnivået viktig å koble Sissy og Marianne, og det er vanskelig å tro at et slikt uvanlig ord har sneket seg tilfeldig inn i begge disse to scenene. I en annen scene spankulerer Sissy rundt inne i leiligheten med en stor ørering som en prostituert har glemt igjen på Brandons soverom – en ørering som McQueen for øvrig ser ut til å tillegge enorm betydning da han i et svært mystisk bilde viser den i et så ekstremt nærbilde at jeg måtte se filmen fem ganger for å kunne slå fast hva dette objektet var. Når Sissy senere tilfeldigvis åpner Brandons laptop er han midt i en internettsex-sesjon og den nakne kvinnen i webkameraet spør Sissy: «Are you his girlfriend?» Når Brandon blir nødt til å sitte å høre på Sissy og sjefen sin ha sex på soverommet ved siden av, er stønningen fra samleiet til forveksling lik lydene fra internettsex som Brandon konstant bruker, og det at de ligger i Brandons egen seng og at sjefen tidligere hadde på seg Sissys hatt akkurat som Brandon på T-bane-plattformen, gjør sjefen til en slags stedfortreder for Brandon under samleiet. (Brandons raseri kan også bunne i en underbevisst sjalusi på sjefens seksuelle tilgang til søsteren.) Senere samme natt kaster en rasende Brandon Sissy ut av sengen når søsteren forsøker å sove der sammen med ham. Jeg kunne ha nevnt enda flere eksempler. Naturligvis kan flere av disse situasjonene «bortforklares» med at de rett og slett skal vise hvordan Sissy griper forstyrrende inn i, eller blir flau over, Brandons sexfikserte liv, men ikke alle, og det er så mange av dem at incest-tolkningen er vanskelig å avvise.

En sentral konfrontasjon

En av de flotteste scenene i filmen har form av en lang tagning i nærbilde hvor Brandon og Sissy konfronterer hverandre i en sofa. Mens resten av filmen spiller på det usagte og problemstillingene stort sett reises indirekte, legges motsetningene mellom de to nå fram eksplisitt, i dialog. Denne teknikken ved plutselig å slå over i klartekst, den lange tagningen, Fassbenders medvirkning, scenens plassering omtrent midt i filmen, og konfrontasjonen mellom to mennesker – alt dette minner veldig om den kjente scenen der Bobby Sands og presten har sin lange diskusjon i McQueens debutfilm Hunger (2008), noe som skaper en fin kontinuitet mellom de to verkene.

Brandon og Sissy i en intens konfrontasjon foran barne-tv.

Stemningen er uhyre intens og spesielt Fassbinder er inntrengende og ekte. Scenen blir ekstra bevegende fordi man kan forestille seg at de to søsknene i barndommen kan ha hatt lignende krangler, i en tilsvarende fysisk plassering, en følelse som blir forsterket av at tv-en i bakgrunnen kontinuerlig spiller en barne-tv-aktig tegnefilm. Det blir ekstra rørende at Brandon nå liksom kun har barne-tv å falle tilbake på, siden han nettopp har rensket leiligheten for pornoblader og -filmer og kastet laptopen i søpla. Det er som om han, på et ironisk plan, nå krampaktig oppsøker materiale preget av barnlig uskyld, noe som blir enda mer ironisk sett på bakgrunn av hans ekstremt bitre holdning overfor Sissy.

I denne scenen hevder Sissy at som søsken er det deres forbannede plikt å hjelpe hverandre, uansett hvor mye de går hverandre på nervene. Men Brandon mener at hjelpen går bare en vei, for Sissy er kun en parasitt som skaper problemer og aldri gir noe hjelp tilbake. Brandon spør stadig Sissy, i en mer og mer inntrengende og bitter stemme: «How are you helping me?»

NB: Artikkelen inneholder spoilere herfra og ut.

Det aller vakreste

«How are you helping me?» blir et sentralt spørsmål helt på slutten av filmen, men det blir kun besvart på et indirekte og herlig antydende vis. (Det blir forøvrig aldri klart om Brandon har oppfattet svaret.) Her ligger Sissy bevisstløs på sykehuset etter et selvmordsforsøk. Etter at Brandon har berørt Sissys arr på underarmen – arrene er som årringer etter alle Sissys selvskadinger eller selvmordsforsøk – later det som om det er dette tegnet på ømhet, som har sittet så langt inne hos ham, som endelig vekker henne opp. (Hun sier noe til ham – det er vanskelig å høre klart, men det kan være det mystiske «She died», som muligens kan henspille på at hun har abortert som følge av selvmordsforsøket.) Etterpå ser vi Brandon i regnet på et ensomt havneområde, der han bryter sammen i kraftig gråt. Her er filmen vidunderlig flertydig, i sin samling av mange forskjellige, vonde tråder. Gråter han av lettelse fordi hun har overlevd? Gråter han fordi hun har dødd (i så fall etter at hun kortvarig våknet – hvis da ikke oppvåkningen bare var en visjon slik som den blonde jenta på T-banen i åpnings- og avslutningssekvensen muligens er det)? Gråter han fordi han har skjønt hvilken skade han har påført henne ved å nekte henne den kjærlighet hun så sårt trenger? Gråter han fordi han endelig har blitt bevisst sin eventuelle incestuøse kjærlighet for henne? Det er nesten først i denne scenen man blir klar over hvor rik filmen egentlig har vært.

Brandon i sex-avhengighetens skruestikke.

Det som imidlertid har gjort denne scenen aller mest vakker for meg er at den kan gi et bittert ironisk svar på Brandons «How are you helping me?». Jeg synes sex-avhengigheten i filmen har mye til felles med selvskading. Dette utføres gjerne for å lede ens oppmerksom bort fra en uutholdelig indre smerte – man påfører seg selv en fysisk skade som det er lettere å forholde seg til enn den psykiske. Brandons sex-avhengighet har langt på vei forvandlet noe som er forbundet med fysisk vellyst til noe smertefullt – noe som går klart fram fra ansiktet hans mot slutten av orgien med de to kvinnene. Hans sex er en form for selvskading. Samtidig er både selvskading og seksuell utløsning egnet til å løse opp spenninger. Men også gråt er en fabelaktig effektiv måte å oppnå det samme. Sissys gave til Brandon, på et metaforisk plan, er å gi ham gråten tilbake, der han ligger og hikster i regnet. Nå kan han få rystet løs en stivnet sjel og samtidig oppnå kontakt med et eget følelsesliv som helt har forvitret av sexfikseringen.

Vi så kimen til dette under den tidlige scenen på nattklubben der Brandon feller noen små tårer under Sissys sangnummer. Settingen, klærne og de følelsesmessige omstendighetene er vilt forskjellige, men scenen i regnet på havnen er en forlengelse, og kulminasjon av, nattklubbscenen. På et tematisk nivå kan man si – uansett om Sissy er død eller levende her på slutten – at Sissy ga sitt liv for at Brandon skulle få sitt eget liv tilbake. Jeg kan ikke svare for Brandon, men det er iallfall derfor jeg gråter i denne scenen.

Sissys første gave til Brandon - hennes framførelse av "New York, New York".

I en kort epilog ser vi igjen Brandon alene på T-banen, akkurat som helt i starten av filmen. Nå har han også et arr, på kinnet etter å ha blitt slått ned i den inferno-aktige avslutningssekvensen. Som hos Sissy er det et arr etter et selvmordsforsøk, fordi oppførselen hans må kunne karakteriseres som suicidal. Med ett får han igjen øye på den blonde, utfordrende jenta. Hun har stadig ringen med diamanten, men klesdrakt og framtoning tyder ellers på at hun nå befinner seg i en høyere sfære enn Brandon. Samtidig virker hun enda mer uvirkelig enn i åpningen. Hun er nå helt uoppnåelig for Brandon, for selv om han ikke virker særlig lykkelig, synes han kurert for sin avhengighet. Vi hører ingen hissig tikking på lydsporet lenger, ingen smektende musikk, som ledsaget sykdommen og lå over den tilsvarende scenen i starten. Han prøver heller ikke å følge etter henne.

Lik en tørrlagt alkoholiker må han bare se på den forlokkende flaska foran seg. Han er nå henvist til en grå virkelighet som alle oss andre.

Del 2: åpnings- og avslutningssekvensen

Filmen starter og slutter med to pirrende sekvenser hvor flere tidsplan flyter over i hverandre og som er preget av gjentagende visuelle elementer og hypnotisk bruk av tilbakevendende filmmusikk-temaer. Her er årsak/virkning-forholdene i drift og det er rike muligheter for metaforiske tolkninger. Jeg skal dvele her ved noen av de viktigste, og kanskje mest mystiske, egenskapene i de to sekvensene.

En pirrende åpning

Det første bildet i filmen, skutt ovenfra, viser Brandon ligge i sengen, med åpne, stirrende øyne og den ene hånden delvis under lakenet, i nærheten av skrittet. Han er ubevegelig og kan like gjerne være død. Men en svak lyd – en vekkerklokke? – får litt bevegelse i blikket, men det er først når en besettende, tikkende lyd bryter ut på lydsporet at han velter seg tungt ut av sengen. Tikkingen, og det lengselsfulle, fyldig symfoniske filmmusikk-temaet som snart bryter ut, representerer sex-avhengigheten, det som holder ham i gang. Når han er ute av sengen toner tittelen på filmen i blokkbokstaver fram oppå det blå lakenet på sengen – skammen i filmen er knyttet til sengen og aktiviteter der.

Snart ser vi ham på T-banen hvor han får øye på en svært søt pike tvers overfor ham i vognen. Når kameraet hviler på ansiktet hennes, som i denne fasen er uttrykksløst, begynner vi å høre stønning på lydsporet, som om lyden kommer fra Brandons og/eller hennes sinn. Umiddelbart bryter kausaliteten i filmen helt sammen, og vi alternerer mellom bilder av en naken Brandon spradende rundt i leiligheten, hans ganske patetiske seksuelle treff med prostituerte og lyden av den samme, insisterende meldingen som Sissy har lagt igjen på Brandons svarer. Når vi vender tilbake til T-banevognen, blir jenta plutselig aktiv og sender Brandon et langt, utfordrende blikk, som vi ser Brandon selv benytte flere ganger i filmen (en invitasjon fra en sex-avhengig til en annen?). Snart ser vi jenta begynne å gni lårene sammen som i seksuell lyst.

En blond åpenbaring med utfordrende blikk. Merk teksten på plakaten.

Er jenta virkelig? Hun virker nesten som en åpenbaring, i klær og framtoning som stikker helt av fra de andre passasjerene – og er det virkelig noen som tør å sitte slik foran så mange ukjente mennesker? Ved siden av hodet hennes ser vi en flik av en plakat hvor det står «HOW IS THIS POSSIBLE» i store bokstaver – er det et vink fra McQueen om at vi skal ta henne med en klype salt? Vi ser også etter hvert at hun har en ring med diamant, som via smykket knytter henne til den prostituerte og øreringen hun glemmer igjen hjemme hos Brandon, en ørering som vi har vært inne på at McQueen er svært opptatt av. Er koblingen et signal om at jenta er et fantasifoster som Brandon maner fram, inspirert av den prostituerte? Et annet ledd i McQueens mystiske ligning finner vi et klipp litt lenger ute i sekvensen: Etter et glimt av Brandon som onanerer i dusjen klippes det rett til et nærbilde av ham i T-banevognen, der ansiktet hans er helt ute av fokus og framtrer kun som en stor myk dott. Er klippet og det manglende fokus et signal om at møtet med jenta kun er en onani-fantasi? Uansett viser denne briljante sekvensen i hvilken grad Brandons bevissthet er besatt av en jevn strøm av seksuelle impulser og drømmer.

En infernalsk slutt

Mot slutten av filmen ser vi plutselig Brandon sitte forslått i en T-banevogn. Herfra går Shame i en slags marerittaktig oppløsning, hvor tidsplanene på ny går i spinn, og tikkingen og den sødmefulle musikken fra begynnelsen vender tilbake. Nå legger Brandon ut på en nedstigning i et slags sex-inferno i en bevisst selvfornedrelse etter all motgangen, en form for hevn over seg selv fordi han ikke klarer å kvitte seg med avhengigheten. Fassbender er kanskje aller best i filmen i en scene i en lurvete bar, hvor Brandon opptrer på sitt mest slibrige og selvdestruktive. Her legger han ut på en lang griseprat med en ung dame som blir mer og mer fascinert, samtidig som han gir blaffen i at damens røslige kjæreste blir klar over situasjonen. I all sin patetiske selvfornedrelse minner Brandons handling om scenen i Abel Ferraras Bad Lieutenant (1992) der Harvey Keitel gir seg til å onanere foran bilvinduet til to forskrekkede piker.

Brandon i slibrig monolog overfor en fascinert pike uten å ense hennes røslige kjæreste.

Mens Brandon vakler fra det ene seksuelle intermessoet til det andre ignorerer han Sissys fortvilte beskjeder på svareren om at hun trenger å snakke med noen. Men når vi til slutt vender kronologisk tilbake til situasjonen som innledet sekvensen – med Brandon forslått og utslitt i T-banevognen – åpner ikke dørene seg når han skal av. Istedet kommer det en beskjed om at de må gå av toget på en spesiell måte på grunn av en politietterforskning. Kort etter ser han bårer bli bragt til stasjonen. Etter å ha mislykkes med å få kontakt med Sissy på mobilen, blir han plutselig engstelig for henne, stormløper hjem og finner henne med overskårne pulsårer.

Hvorfor ble han så engstelig? Her kan en tenke seg følgende, sikkert delvis ubevisste, tankerekke hos Brandon. Han tenker tilbake på scenen tidlig i filmen da han sto på T-bane-plattformen sammen med Sissy, der hun på et tidspunkt står og balanserer helt langs kanten av perrongen, noe som fører til at Brandon engstelig trekker henne vekk. Bårene han nettopp har sett kan tyde på at noen har forulykket, kanskje ved å kaste seg foran toget, som Sissy «lekte» den gang at hun var i ferd med å gjøre. Men siden det nettopp har blitt spesifikt opplyst over høyttalerne at det foregår en politietterforskning, kan dette, hvis man spinner videre på tankerekken, tyde på at det som nå har skjedd ikke er kun et selvmord, men at noen har puffet en person foran toget. Så når Brandon nå ikke får tak i Sissy, sammen med vissheten om at han i løpet av natten har ignorert Sissys rop om hjelp, så er det som om Brandon, gjennom sin passivitet, har puffet henne foran et metaforisk tog. Han ser parallellen mellom den tidligere situasjonen med Sissy og begivenheten på T-banen nå denne morgenen, og blir slått av en uforklarlig forutanelse at noe er galt med Sissy. Jeg kan ikke se noen annen grunn til at McQueen legger inn denne hendelsen enn at vi skal trekke parallellen til Sissy farlige lek på perrongkanten tidligere i filmen.

Vi merker oss også en fin struktursak: Tidligere i filmen ser vi Brandon på joggetur i en lang, majestetisk tagning som ender opp ved Madison Square Garden. Da løp han i forbitrelse vekk fra Sissy. Nå løper han den motsatte veien, hjemover, og scenen er filmet på en langt mer rufsete og «fortvilet» måte. Den samme Bach-innspillingen av Glenn Gould ligger forøvrig oppå begge scenene.

Disse to sekvensene er så komplekse at de kan gi materiale for mange artikler. Her har jeg prøvd å peke på noen forhold som har slått meg personlig under mine møter med filmen.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 32 kommentarer

  1. Britt Sørensen sier:

    Nydelig analyse, Dag! Jeg tenkte selv i mange av de samme banene, og at jeg måtte se den flere ganger for å undersøke nærmere. Veldig fint å få det utdypet av en som har hatt anledningen til å gjøre nettopp det.
    En liten kommentar dog, helt uvesentlig for helheten i analysen din: For kles- og moteinteresserte er ikke vintage noe uvanlig ord, men et hyppig benyttet begrep for årgangsklær/brukte klær, kjøpt på alt fra type Fretex-butikker til dyrere spesialbutikker. Vintage er et ganske hett innslag i motebildet.

  2. Dag Sødtholt sier:

    Hm! Jeg har nok bedre greie på film enn moter! Men de bruker iallfall det samme ordet…

    Klarte du forøvrig å få med deg hva hun sier på slutten – jeg har strukket og strukket øre, men klarer ikke å bli helt sikker. Du har kanskje sett den med norsk undertekst? Den franske underteksten jeg har sett den med er nesten helt sikkert feil på dette punktet. Du kan kanskje sette på en spoiler warning hvis du kommer tilbake til dette i kommentarfeltet.

  3. Britt Sørensen sier:

    Akkurat her og nå husker jeg ikke hva hun sa. Må åpenbart se filmen igjen fort som svint.
    Ellers syns jeg din åpning for at kvinnen på undergrunnen er en fantasi, er veldig interessant. Jeg tolket henne som en konkret og reell figur, og merket meg at hun, i den første sekvensen, går fra å være tydelig opphisset til å virke mer og mer utilpass – som om hun plutselig blir redd, enten Brandon og flørtingen hans, eller sin egen reaksjon.
    Sett i lys av din tolkning, åpner det for noen ekstra perspektiver.

  4. Dag Sødtholt sier:

    Hennes framtoning når Brandon ser henne igjen er jo veldig forskjellig og ganske merkelig…

  5. Britt Sørensen sier:

    Ja. Jeg tenkte at hun hadde stasjet seg opp for å gå videre på noe hun trakk seg fra i den første sekvensen.
    Men forandringen gir jo også mening dersom hun er en fantasi. Siste gangen er hun jo langt mer forførende – som om Brandon forsterker fantasibildet for å måle krefter mot det.

  6. Interessant lesning. Morsomt å lese en så grundig og personlig analyse, selv om jeg ikke nødvendigvis klarer å bli helt enig i alle tolkningene dine. Aspektet med at kvinnen på t-banen er fantasi klarer du derimot å overbevise meg om ;)

    Ps. jeg må nok skuffe deg angående hva Sissy sier i sykesenga. Jeg tror hun bare sier “shithead” til Brandon – noe som vel ikke er så tvetydig ;) men mulig jeg også hørte feil ;)

  7. Dag Sødtholt sier:

    Her legger jeg opp til en vakker teori og så kommer du bare og ødelegger, Magnus…! Dette minner meg om følgende anekdote om den gamle hvalfanger Steinar Bastesen. Greenpeace påsto at hvalene sang så fint. Det var da Bastesen utbrøt: ” Kem i helvete veit om kvalane søng, kanskje de bannes “.

    Jeg tror gjerne du har rett, og det kan stemme med den franske oversettelsen som også har med banning å gjøre. Men i så fall har Peter Bradshaw hørt feil også, i sin nylige, fine anmeldelse: http://www.guardian.co.uk/film/2012/jan/12/shame-film-review-fassbender

    Han sier: “Sissy drops one tiny, ambiguous hint at the very end.”, men han har jo naturligvis sett en utekstet kopi.

  8. Veldig interessant analyse, Dag. Moro å lese slike tolkninger når jeg selv sitter å diskuterer med meg selv, og liker mange av dine og andre ikke fult så mye. :p

    Mulig spoiler:

    Da sluttsekvensen i toget kom ble jeg litt overrasket over min egen teori før vi fikk se diamantringen. Jeg tenkte i noen sekunder at hun ville reise seg slik at venstre hånden kom inn i bildet UTEN ring, og om dette kunne hinte til Brandons fremtidige kjærlighetsliv nå som han har overvunnet sin sykdom, eller noe annet er jeg ikke sikker på. Jeg trodde da at vi ville få et cut fra ingen ring til svart. Bare en liten tanke som slo meg da denne scenen kom igjen.

    Det er sant som Magnus sier: Hun sier dessverre “shithead” i sykesengen ifølge underteksten.

    Slutt på mulig spoiler:

    Denne skal sees flere ganger snarest, så jeg kan undersøke dine teorier og kanskje få flere av mine egne. Ikke lett etter kun én visning.

  9. Dag Sødtholt sier:

    Jeg så faktisk filmen om igjen i dag og nå har jeg en ny idé som er besnærende enkel og logisk. Derfor lurer jeg på om ikke det er slik McQueen har tenkt det selv, selv om andre tolkninger naturligvis er gyldige.

    MULIG SPOILER

    Kanskje var det noe Britt sa som utløste ideen: “Jeg tenkte at hun hadde stasjet seg opp for å gå videre på noe hun trakk seg fra i den første sekvensen.”

    Situasjonen er rett og slett reversert. I starten var det jenta som så opp og oppdaget at Brandon så på henne. Nå er det Brandon som ser opp og jenta som allerede stirrer på ham. Den søte og naturlige jenta vi så i starten har blitt forvandlet til et tungt sminket og utspjåket rovdyr som nå ikke viser et annet minespill enn en ganske monoman stirring på menn. Hun er som et grotesk og umenneskeliggjort vrengebilde av Brandons tidligere oppførsel, hvor han bare ga seg til å stirre på folk med kun sex for øyet. På en måte ser Brandon seg selv, slik han var før han (muligens) ble kurert. Slik får også McQueen markert at selv om et enkeltindivid nå (muligens) er kurert, er sex-avhengig et like stort problem i samfunnet, som bare fortsetter og fortsetter. Det var som om Brandon smittet henne i starten av filmen og at hun nå fører sykdommen videre.

  10. Britt Sørensen sier:

    MULIG SPOILER: Jeg må åpenbart se filmen en gang til før jeg følger deg videre i resonnementet. Enn så lenge husker jeg henne ikke som et utspjåket rovdyr, kun som en kvinne som hadde tatt noen skritt fra hverdagslig til forsøksvis forførende. Jeg opplevde slutten veldig åpen – følger han henne eller lar han være = var han “kurert” eller fortsatte dette i en endeløs loop? Fantasiteorien din var i så måte mer besnærende. Men jeg har grunnet mye på hva nærbilder av ringen(e) betyr. Er det et frempek mot noe utenfor filmens rammer?. Sier det noe om hennes vilje til forførelse? Er de to alen av samme stykke? Eller er hun forført inn i hans sfære?

  11. Bror Hagemann sier:

    Anbefaler New York Times’ anmeldelse for en mer nøktern vurdering av denne filmen, som jeg personlig opplevde som en skuffelse. Det kan godt hende du er inne på noe i de mange fantasifulle detaljtolkningene dine, f.eks. er det åpenbart at Brandon har et ambivalent forhold til søsteren, og at det er noe som hindrer ham i å vise nærheten han også føler, annet enn i glimt. Men hva så, egentlig? Vi får ikke vite noe om de to søskenes bakgrunn, annet enn at de kommer fra New Jersey, alt er som du sier opp til tilskuerens fantasi. Filmen blir altså et nærstudium av to psykologiske kasus uten bakgrunn og forklaring, to skadete sjeler i storbyen og deres manglende evne til å hjelpe seg selv eller hverandre. Alt dette er fint, og begge spiller selvfølgelig glimrende. Jeg savner en sterkere narrativ struktur, dypere snitt inn i Brandons traumer ut over den tvangsmessige seksualiteten, som NYTs anmelder treffende påpeker at rent visuelt er vanskelig å få til å fungere som helvetesillustrasjon – i det hele tatt en sterkere, mer akutt forløsning av problematikken. Da Brandon i historiens siste del skal fornedre seg selv blir det bare enda mer sex (med en mann, gitt! her blir filmen nesten litt prippen- som om dette er den ultimate fornedrelsen) og trekantscenen med de to prostituerte vipper langt over i pornoestetikken da jentene tydeligvis koser livet av seg. Avslutningsscenen på T-banen viser ganske tydelig at Brandon nå avviser den kvinnelige medpassasjeren, løst fra sexavhengigheten etter Sissys selvmordsforsøk (hun er da ikke død? Ingenting tyder på det). I sluttscenen slipper han løs smerten han hele tida har båret på, som tilskueren knapt har fått noe dypere innblikk i etter to timer enn dens rent symtomale uttrykk gjennom kroppspråk og utløsning av sekreter.

  12. Dag Sødtholt sier:

    Å kreve mer bakgrunn og forklaring opplever jeg som en mer litterær tilnærming, mens McQueen går for et mer antydende stemningsbilde som oppfordrer publikum til å dikte med. Men du sier jo at det er fint slik det er, så jeg går ut fra at det ikke er noe krav fra din side.

    Du viser til NYTs anmeldelse: http://movies.nytimes.com/2011/12/02/movies/shame-directed-by-steve-mcqueen-review.htm – men påstanden der om at å vise sex på film vanskelig kan fungere som helvetesillustrasjon skyter vel litt over mål. For vi ser jo nesten ikke noe sex i filmen – det er bare i høyden korte glimt inntil filmens klimaks, hvor det eksplisitte først da bryter løs.

    Jeg opplever egentlig fornedrelsen i denne klimaks-sekvensen sterkest i scenen i baren, der han i “samtalen” med jenta og hennes kjæreste dropper alle tenkelige normer for sosialt akseptabel oppførsel og blir den personifiserte, patetiske slibrighet, som om han selvdestruktivt ønsker å bli slått ned. Og det er vel ikke sex med en mann som er fornedrende – det å overskride sin egen legning (går ut fra han er hetero siden det er det eneste vi har sett inntil da) på den måten virker mer desperat enn fornedrende. Dessuten er homo-klubben jo innbegrepet på sex uten intimitet og følelser, et sted der slike holdninger er satt i system. Det er vel dette som er det fornedrende. Videre er det langt fra tydelig at de to prostituerte koser livet av seg (etter min mening er det kun i ett skudd av den mørkhårede at det er noe virkelig eksplisitt tegn på nytelse fra de to damene, ellers er det ganske mekanisk). Og om det nå var slik at de koste livet av seg, så er vel det å late som de liker det en del av opplevelsen de selger til menn? At det er pornoestetikk i denne scenen passer bare fint egentlig, for Brandon er så til de grader på flukt her at han forsvinner inn i og blir en del av all den pornoen han hittil kun har sett på.

    Jeg synes forresten det er litt merkelig når Scott i NYT sier: “More problematic is his reliance on moments of showy cinematic beauty — a long nighttime tracking shot, a Hudson River sunset seen from a high window in the Standard Hotel — that serve at once to alleviate the film’s harshness and undermine its rigor.” Jeg kan ikke huske noen vakker solnedgang fra vinduet på hotellet. Det er mulig det er en liten lysning i horisonten, men jeg har alltid opplevd dette bildet kun som en markering av at Brandon har sittet og sturet på dette rommet hele dagen til langt på kveld, ganske “harsh” egentlig!

    Du sier “Jeg savner en sterkere narrativ struktur, dypere snitt inn i Brandons traumer ut over den tvangsmessige seksualiteten, som NYTs anmelder treffende påpeker at rent visuelt er vanskelig å få til å fungere som helvetesillustrasjon – i det hele tatt en sterkere, mer akutt forløsning av problematikken.” Jeg er nysgjerrig på om du har noe mer inngående forslag her som kanskje kunne fått det til å fungere bedre for deg?

  13. Bror Hagemann sier:

    Jeg har ikke noen forslag nei, men det er mange måter dette kunne gjøres på som ikke er “litterære”. Allerede i de første sekvensene får vi vite at Brandon har et tvangsmessig konsumforhold til sex, og til dels isolerer seg (han synes å ha et vanlig kameratslig-jovialt forhold til arbeidskollegene); mot slutten vet vi at han i alle fall midlertidig har frigjort seg fra sexavhengigheten, uten å ha kommet så veldig mye nærmere ham som person. Jeg synes dette blir for spinkelt. I en roman ville man kunne bli kjent med karakteren gjennom indre monolog, refleksjoner osv., i en film må han eksponeres gjennom handling og/eller i omgang med andre mennesker. En film det kan være naturlig å sammenlikne med er “Taxi Driver” som har en tilsvarende skakkjørt og sosialt dysfunksjonell hovedperson. Gjennom nærstudiet av Travis Bickle ser vi hvordan han utvikler seg fra en relativt enkel, velmenende fyr som prøver ut ulike sosiale strategier, til han ender opp som helt isolert og livsfarlig desperado. Filmen eksponerer ulike potensialiteter ved Bickles personlighet ved å sette ham under press, og la ham eksponere sine begrensninger i møter med normalsamfunnet. Ingenting sånt skjer her. Brandon påføres søsterens nærvær og viser gjennom det sine sosiale og emosjonelle begrensninger, tydelig eksponert fra første øyeblikk. Vi får verken vite hvorfor han er som han er, eller hvilke potensialer som ligger i karakteren hans. Fortellermessig er filmen også ganske tradisjonell, tross tidshopping i enkelte scener. Løsningen (for meg, som du sier) måtte være enten en sterkere historie som presser karakteren ut av sine kontrollsoner, eller et formspråk som kunne belyst ham og gjort ham angjeldende som individ og kasus på andre måter. Som det er nå blir jeg aldri helt interessert, mannen angår meg ikke og virker i blant litt “laget”, påstått, tross Fassbenders iherdige innsats. Det hjelper heller ikke, for min del, at det synes å skulle være en slags garanti for kunsterisk suksess å fortelle historier om mennesker med svartsyn og ulike sosiale begrensninger. Det har vært gjort så utrolig mange ganger før, ofte langt mer virkningsfullt enn her.

  14. Dag Sødtholt sier:

    Da skal du få en utfordring av meg, framført med et lite smil om munnen, men like fullt seriøst ment. Siden du mener Taxi Driver graver så mye dypere: Hvorfor er Travis Bickle som han er?

    Og hvem er det som har utlyst denne garantien for kunsterisk suksess hvis man fortelle historier om mennesker med svartsyn og ulike sosiale begrensninger? At folk da mister sin kritiske sans fordi det ikke skulle være “politisk korrekt” da å angripe filmen – er det det du mener?

    Dessuten har vel Shame et markant formspråk – bruken av ekstremt lange tagninger for eksempel?

  15. Bror Hagemann sier:

    Travis Bickle er Vietnamveteran, krigsskadet – det er et nokså mye mer kraftfullt bakteppe for en karakter enn det å være fra New Jersey (eller et uspesifisert “bad place”). Nå mener ikke jeg at man behøver å gi fiksjonskarakterer en biografi eller en tolkningsramme i og for seg, alt er lov, det kan være bare befriende å møte dem i nåtid uten kontekst – hvis det FUNGERER, noe jeg mener det bare gjør i begrenset grad her. Jeg innser at vi opplever dette ulikt og neppe kommer til å forstå hverandre hvis du med “Siden du mener Taxi Driver graver så mye dypere” indikerer at du er uenig. TD er et mesterverk i filmhistorien, Shame en adskillig grunnere og mer forglemmelig film, og altså laget 35 år senere. Jeg synes din ulike utlegninger av filmens mulige indre sammenhenger er fantasifull, som sagt, interessant som eksempler på hva man kan lese inn i en historie som er såpass åpen, men ikke veldig meningsbærende. Hvorfor skulle f.eks åpnings- og avslutningsscene være drømmescener – ingenting tyder da på det? Ingenting skjer som ikke er 100% realistisk, dette er jo Brandons virkelighet, T-banen han kjører med hver dag, og det å se på og prøve å plukke opp kvinner er hans modus operandi. Ingen “utlyser” noen garantier for kunsterisk suksess, men det er en etablert konvensjon i vår kultur å framstille “mørke” og “desillusjon”, “nihilisme” osv. som uttrykk for menneskelige grunnbetingelser, så etablert at man ønsker seg et originalt grep eller en vinkling for å komme videre. Formspråket her er som du sier uttrykksfullt nok, lange tagninger osv, stillhet, fåmælte dialoger (et grep som også ble brukt i den mer underholdningspregete men minst like uttrykksfulle Drive) men jeg synes ikke filmen gjør nok for at karakterene skal bli nærværende og viktige for tilskueren. La nå det være som det er. Jeg skal heller gi et lite bidrag til lesningen av filmen som i en viss grad motsier egne argumenter. Du sier selv at “skammen” i tittelen har med aktivitetene i senga å gjøre, uten å komme nærmere inn på hva dette skulle bety. Heller ikke NYTs anmelder finner tittelen veldig meningsfull. Hvis man derimot oppfatter den som en del av filmens narrativ, en OPPLYSNING fra filmskaper til publikum, rammen vi etterlyser – blir det kanskje noe annet. Mennesker som har vært utsatt for overgrep, ikke minst som barn, av sine nærmeste, opplever som kjent skyldfølelse og skam i den grad at det senere er vanskelig å snakke om og behandle på en konstruktiv måte. Offeret tar så å si overgriperens handlinger inn over seg og gjør dem til en del av sin egen personlighet. De fortjener ikke bedre – det skjedde er i stor grad deres egen skyld. Dette selvhatet, denne ubotelige skamfølelsen kan Brandon og Sissy tenkes å ha felles, det er “familiefølelsen” deres, grunnlaget for samforstand, men også for avmakt og frustrasjon: De kan, som Brandon understreker ikke hjelpe hverandre, de sitter fast i den samme destruktive opplevelsen av ikke å være verdige deltakere i sine egne liv.

  16. Dag Sødtholt sier:

    Nei, jeg mener ikke at Shame graver dypere enn Taxi Driver. Jeg bare trakk dette fram siden du mente at TD graver dypere enn Shame, og siden du sa om Shame «Vi får verken vite hvorfor han er som han er[…]”. Saken er vel at TD gir oss nesten like lite å gå på når det gjelder hovedpersonens bakgrunn som Shame gjør, og etter at vi har klart å grave fram alle hentydningene til noe incestuøst i fortiden – dette er noe som går igjen i mange anmeldelser av filmen; jeg har kun forsøkt å gå litt videre, ved å kartlegge de konkrete sporene som vitterlig finnes i filmen – så mener jeg disse to filmene står omtrent på like fot når det gjelder vår viten om hovedpersonenes bakgrunn. Jeg vet ikke helt om det å ha deltatt i krigen nødvendigvis er et «nokså mye mer kraftfullt bakteppe” enn slike private, vonde opplevelser. Så jeg mener disse to filmene har til felles en ganske vanlig strategi i film, nemlig å operere med blanke-ark-karakterer – jo mindre spesifikk man er om bakgrunnen, jo bedre kan de fungere som representanter for en spesiell mennesketype. (Som du sikkert er klar over, utvikler både regissør og skuespillere gjerne omfattende, konkrete «back stories», der kun kanskje så lite som 5% gir seg utslag i filmen i form av konkret informasjon.) I begge filmene har vi så en fabelaktig skuespillerprestasjon som skal gi liv og troverdighet til denne blanke-ark-karakteren.

    Videre sier om du TD at “Filmen eksponerer ulike potensialiteter ved Bickles personlighet ved å sette ham under press, og la ham eksponere sine begrensninger i møter med normalsamfunnet.” Jeg mener at dette også skjer i Shame, aller mest slående i det som skal være et kjærlig møte med Marianne på hotellrommet. Vi ser også hans potensiale, noe som du etterlyser, i de glimtene han viser ekte hengivenhet overfor Sissy (hatten på T-banen) og aller mest, i hans avslappede og åpne samtale med Marianne på gaten etter middagen, hvor det synes som om han genuint liker henne, i motsetning til de fleste andre kvinneskikkelser i filmen. Her viser han jo potensiale til å ha et ekte forhold til noen.

    Jeg er enig i at TD driver utforskningen av disse potensialene mye lenger, for den største forskjellen mellom filmene er at jeg opplever at TD har et mye bredere fokus enn Shame. McQueen på sin side har bestemt seg for kun å konsentrere seg om avhengighetsspørsmålet, iallfall i filmens øverste, konkrete lag.

    Når det gjelder filmens tittel har McQueen uttalt i en rekke intervjuer, for eksempel her –
    http://nymag.com/daily/entertainment/2011/12/shame-director-steve-mcqueen-on-sex-addiction-in-new-york-city-and-michael-fassbenders-full-frontal-nudity.html
    – at et fellestrekk for de sexavhengige var at de opplevde en stor grad av skam og selvforakt. Jeg sa at skammen hadde med aktivitetene i senga å gjøre og stoppet der, fordi jeg akkurat der var interessert i det konkrete i at filmens tittel kommer til syne nettopp lagt oppå hovedpersonens seng. Når du foreslår å trekke inn en skam forbundet med personenes fortid blir jo dette ekstra flott, for skammen gjennomsyrer dermed hele deres liv, fortid som nåtid, og kan kaste et visst lys over hvorfor hovedpersonen handler som han gjør.

    Du bruker hele tiden ordet fantasifull om mine tolkninger, men jeg gjør ikke annet enn hele tiden å henvise til konkrete elementer i filmen. Jeg mener derfor dette er mer enn bare tankespinn, da jeg via disse konkrete sporene, spor som kan være lagt ut av filmskaperen for å påvirke vår underbevissthet under filmopplevelsen, forsøker å forstå hvordan filmskaperen kan ha tenkt, eller å skape en mening som føles plausibel ut fra de konkrete sporene. Dette er, som jeg ser det, en helt normal måte å tolke alle slags former for kunstverk på. Definitivt meningsbærende blir det jo for eksempel å avdekke sporene om incest, siden disse utgjør en så sterk underdønning i filmen.

    Når du sier «Hvorfor skulle f.eks åpnings- og avslutningsscene være drømmescener – ingenting tyder da på det?» føler jeg at du formulerer deg litt upresist, da jeg – kun som én tolkning av mange mulige – fremhever visse uvirkelige elementer ved dem, og strekker meg i det lengste til ord som «nesten som en åpenbaring» om jenta og «onani-fantasi». Dette står i artikkelen, men bare for å oppsummere: Jentas påkledning og framtoning svært forskjellig fra de andre passasjerene, hvordan hun er ekstremt forvandlet når vi ser henne igjen, hennes overdrevent kåte reaksjon på Brandons blikk, hvordan hennes framtoning er klippet inn i en gjentagende, kvernende sekvens, hvordan det klippes rett fra Brandons onani til hennes opphissede framtoning, hvordan Brandons ansikt vises ute av fokus på et punkt, plakaten med «how is this possible». Det kan godt være at Brandon bare sitter og tenker på sex (at det er derfor han vises ute av fokus) og at han dermed forsøker å projisere sin egen kåthet over på jenta, men jeg føler rett og slett at alle de uvirkelige elementene gir scenene en ekstra, pirrende flertydighet.

  17. Ann Tronstad sier:

    Jeg synes hun sa “shitbag” fra sykesengen; som at hun kjeftet på han fordi hun ble reddet.

  18. David Auby sier:

    Velskrevet og interessant analyse. En mangelvare i norsk filmkritikk og jeg synes det er knall at Montage satser på dybde!

    Et par bemerkninger som jeg ikke kan se har kommet frem tidligere: jeg tenkte umiddelbart at kvinnen på t-banen var forlovet (men er det en typisk forlovelsesring?) og at det var derfor hun først ble opphisset og så angret seg. At hun skammet seg for å vurdere en liten affære med en annen mann.

    Når det gjelder det med sex-avhengighet som et samfunnsproblem får man også et lite hint om det helt i begynnelsen av filmen på jobben til Brandon. De snakker i et møte om hvordan narkotika-avhengighet lett kan spre seg. Jeg husker ikke detaljene, men fikk en helt klar følelse av at det var en parallell til sex-avhengighet.

  19. Dag Sødtholt sier:

    Ann: Jeg har også hørt fra annet pålitelig hold at det er “shithead” som sies, så slik er det nok ja.

    David: Hyggelig at du satte pris på den. Det var gøy å skrive å skrive den og ikke minst se filmen en del ganger. Jeg har allerede gått i vannet på bruk av ordet “vintage” om klesmoter så ringer rygger jeg tilbake for å mene noe om. Forlovelsesring kanskje, men det kan kanskje ikke være en giftering når den har en diamant?

    Det møtet du snakker om tror jeg nok er del av en pep-talk om reklame – for jeg tror det er et reklamebyrå Brandon jobber på – at det som sprer seg, som et virus som noen sier, er kynisme i forhold til medier og reklame. Men når kampanjen er så god at “cynicism turns into awe” er det først da den kan slå igjennom. Jeg tror det er slike ting de snakker om, men det kan nok være en parallell som du sier.

  20. Tore Andre sier:

    Interessant debatt…

    Må si meg enig i at det kan være flertydige tolkningsmåter av scenene på toget, men at det høyst trolig, selv fra McQueen, “bare ” er en ren scene der en mann ser en høyst levende kvinne på toget. At hun fremheves med mer farger m.m. kan imidlertid være et kunstnerisk grep som viser Brandons fascinasjon for henne, intet mer.

    Ellers var det selvsagt en forlovelsesring event. en giftering hun har på fingeren (hvilken type er uvensentlig) , hvorfor skulle man ellers fokusert på denne?! Videre tok hun seg i å skjemmes over sin egen tiltrekking av en annen mann og alt hva dette kunne ført med seg om hun “hoppet på ham” seksuelt.
    Dette er videre for meg et klart bilde på at hun også er levende, og ikke en fantasi fra Brandons side. Eventuelt må det da være Brandon som “ser” denne kvinnen og ringen, men hva sier da det om ham? At han liker/håper å møte gifte kvinner?

  21. Dag Sødtholt sier:

    Tore Andre: Jeg tror vi skal begrense oss til at scenen har uvirkelige overtoner ja. Siden det klippes rett fra Brandons onani og at vi da ser ansiktet hans helt ute av fokus kan dette rett og slett bety at han forsøker å projisere sin egen sexmani over på henne, nærmest som en slags hypnose.

    En annen ting er at det kan være at han er så gira at han overdriver hennes respons. Vi ser jo henne gjennom Brandons blikk. For synes du ikke det er litt rart at hun glemmer seg så til de grader at hun begynner å gni lårene mot hverandre i nytelse? En annen interessant ting i denne sammenhengen, hvis du kommer til å se filmen om igjen, er at det er ingen andre blonde personer på T-banen, hverken her, i avslutningsbildet eller i sekvensen der han sitter forslått – bortsett fra en eneste kvinne, som vi ikke ser spesielt tydelig. Ser ut som McQueen virkelig har ønsket å la henne skille seg ut…

  22. Hans Brenden sier:

    Jeg er enig i mye av Bror Hagemanns nøkterne tanker om filmen.

    Angående jenta på begynnelsen og slutten:

    Hun utmerker seg først og fremst for meg ved at hun kler seg annerledes enn resten av jentene i filmen. I den første scenen virker det som om hun blir skremt av blikket til Brandon, når han holder det så lenge at det får en seksuell undertone. Brandon tenker åpenbart på en ting. Neste gang er hun forbredt, og forbredt til å være med på blikk-leken. Men denne gangen har Brandon kommet videre, og ser på jenta, som om å han ser tilbake på personen han selv var på t-banen sist gang. Den følelsesløse personen som han ikke vil være, og fått vist for seg selv at han ikke nødvendigvis er, når det går opp for ham at han kan miste søsteren.
    Eller så er han skuffet over at hun som virket ren og uskyldig sist, nå er som alle andre. Ikke vet jeg.

  23. Dag Sødtholt sier:

    Hans: Tror absolutt du er inne på noe her – sexfikseringen har på en måte gått i arv fra ham til henne. Jeg var inne på en lignende tolkning i en av kommentarene ovenfor.

  24. Hans, Dag: Nettopp på grunn av dette syns jeg man bør trekke frem Sissy’s setning “We´re not bad people, we just come from a bad place”. For meg er det ingen tvil om at incest/misbruk er bakgrunnen for søskenparets problemer. Blikkene Brandon gir i sluttscenen er ikke i nærheten av de intense lange blikkene han gir i første scene. Det kan virke som en del av forløsningen i filmen ligger i det at Fassbenders karakter selv skjønner at ondskap avler ondskap.

  25. Goli Rosh sier:

    Hei Dag

    Takk for en intressant annmeldelse. Bravo til McQeen for en fantastisk og intressant film om mennesker.
    Dessverre er jeg ikke helt enig med alt du skriver her. Jeg tror definitivt at dette er en film om mennesker som har hatt en vanskelig barndomm og levd med seksuelt misshandling.

    Søsken som er meget glad i hverandre og har nesten bare hverandre, men sliter begge på hver sin måte med å takle sine følelser. Begge lever med store smerter som de ikke vet hvordan de skal takle. Begge forsøker selvmord på hver sin måte. Det at brandon sterkt provoserer en ukjent mann i en bar og har sex i en Gay Club med en ukjent mann tillfeldig og ubeskyttet er begge tegnt på selvødeleggende oppførsel.
    Misshandling i barndommen skaper to typer mennesker, “The Victom” or “The Abuser” og begge har selvødeleggende personlighets tegn.
    Brandon nevner jo også i en scene “Stopp playing eller been a victom Sissy”.

    Jeg kunne skrevet masse om denne filmen…

  26. Goli Rosh sier:

    En intressant tanke til; jeg så en episode av den ameriaknske Talk Show verten OPRAH der hun hadde samlet inn 200 seksuelt missbrukte menn, noe jeg ikke har sett før. De hadde alle mange like personlighetstrekk, bla. sex avhengighet, voldelig oppførsel og Suicidal.
    Det var en psykolog der som nevnte at det er ikke en ukjent sak at ofte menn blir sexavhengige når de har vært seksuelt missbrukt som barn og at seksuelt missbrukte barn lærer aldri forskjell på hva ren kjærlighet og sex er og grensene mellom.

  27. Dag Sødtholt sier:

    Takk for et meget interessant innspill! Så du mener at søsknene ikke nødvendigvis hadde noe incestuøst forhold i barndommen, men at de oppfører seg slik de gjør i dag fordi de begge ble seksuelt misbrukt som barn av andre? Det høres plausibelt ut og mange av de tingene jeg tolket til å peke i retning av incest kan sikkert støtte opp om en slik tolkning også – uten at jeg har hatt anledning til å sjekke det ennå.

  28. Goli Rosh sier:

    Nei, jeg kan ikke si at jeg forstår forholdet til Brandon og Sissy som seksuelt betonet, men jeg kan være enig i at de har en meget spesielt forhold, men to mennesker som har opplevd mye vondt sammen utvikler en spesielt nærhet.

    Jeg mener at kvinnen i T-banen er virkelig, men hun er gift og flørter med tanken på utroskap og tillfeldig sex. Derfor får vi se ringen på fingeren hennes i begge scenene. Hun blir fasinert av Brandon første gangen og så når hun får response fra ham så blir det for virkelig for henne og hun blir skremt. Andre gangen har hun fantasert om situasjonen og er fristet til å prøve, derfor er hun mer åpen for det.
    Det står bak henne; “How is this possible?”. Hvordan er det mulig alt som eksisterer i pornoverden? Dette er livet til Brandon, hvordan kan du leve med og i en slik verden. Det er fiksjon og bli avhengig av det gjør deg isolert, a-sosial og forvirret. Vi blir stadig utsatt for seksuelt påvirkning i vår hverdag og internett har gjort det meget lett tilgjengelig for alle. Det er som om det skulle selges heroin i Narvesen kiosken, hvordan hadde det vært mulig å leve med?

    Jeg mener at kvinnen i T-banen og diskusjonen mellom Sissy og Brandon i sofaen er de beste scnenene jeg har sett i det siste.

  29. Dag Sødtholt sier:

    Fortsatt interessant! Men er det virkelig mulig å tolke alle de momentene jeg nevner i de to avsnittene fra og med “Kanskje denne fornemmelsen av incestuøs undertone…” bare som et spesielt nært forhold mellom to mishandlede mennesker?

  30. Goli Rosh sier:

    Vel, de har begge problemer med å takle følelsene sine på hver sin måte. Jeg mener at det kun viser en slags seksuelt flørt fra Sissy ja, men ingen forhold av den slags. Hun er til den grad desperat på kjærlighet og oppmerksomhet.

    Brandon er forelsket i Mariann, men tør ikke å satse på henne. Han er redd for å ødelegge det. Vi ser i flere scener at han sitter å stirrer på henne på en kjærlig måte og oppfører seg som en unggutt på daten. Han ble til og med mobbet litt av sin kolega da han satt og stirret. Og hun er ofte i bakgrunnen på kontoret hans. Han greier ikke å fullføre samleie med henne fordi han føler for henne.

    Sissy derimot er motsatt, hun trygler om kjærlighet og har en slags avhengighet der selv. Hun er avhengig av oppmerksomhet og desperat for kjærlighet. Kanskje hun står naken foran han fordi det er hennes desperate forsøk på å få noe oppmerksomhet fra han. Han er den eneste mannen i hennes liv som har virkelig brydd seg om henne.

    Hvorfor sier Sissy i telefonen til Brandon, “we are not bad people Brandon we just come from a BAD PLACE” ?

  31. Goli Rosh sier:

    PS: hvorfor er det ingen som nevner noe om sex scenen i Gay Clubben? Det er jo også en meget spesielt situasjon og om Brandons liv skulle bare handle om hans sexavhengighet så hvorfor plutselig bli Gay for en kveld?! Jeg mener at han er “sucidal” som sin søster, men hva mener dere? Det er som å spille “russisk rullet” mener jeg.

  32. Dag Sødtholt sier:

    Hei igjen! Jeg nevner vel at hele denne sekvensen mot slutten har noe selvdestruktivt ved seg. Man kan gjerne kalle det suicidalt, men jeg oppfatter det slik at Brandon denne natten overskrider sine vanlige grenser, ved å gå på homseklubben og ha sex med to damer på en gang (vi har ikke sett ham gjøre slike ting før heller). Jeg har vel alltid trodd at han gikk på homseklubben fordi den lå like i nærheten av klubben han ikke slapp inn på, og han gikk dit fordi han var desperat etter sex og utløsning.
    Det kan kanskje tenkes at han ser forelsket på kollegaen på jobben, men jeg får det ikke helt til å stemme. Slik jeg husker det virker han vel mer fiksert/hypnotisert, på en litt usunn måte, som han ikke kan forholde seg til vakre kvinner uten å måtte fantasere om å ligge med dem. Jeg synes han ser på henne med samme stive blikk som når han ser på internett-sexen. Det at han ikke klarte å gjennomføre samleie behøver ikke å bety at han var forelsket, bare at han ikke klarte å ligge med noen han genuint likte. Han var gutteaktig overfor henne under daten, men det kan rett og slett bare bety at han trivdes sammen med henne.
    Det med “bad place” høres veldig ut som et sted hvor man ble misbrukt, uten at de var skyldige i det selv, jeg er enig i det. Men er det uhørt at misbrukte søsken utvikler usunne tiltrekninger seg i mellom også, siden seksuelle grenser allerede er overskredet og de er forvirrede? Kunne vært interessant om noen hadde noe fagkunnskap å bidra med her.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>