manedens-komponist-alberto-iglesias

Månedens komponist

Alberto Iglesias

Navn: Alberto Iglesias

Født: 1955

Aktuell med: Under Huden, Tinker, Tailor, Soldier, Spy

Hvem?: Spansk komponist. Studerte komposisjon i sin føde​by San Sebastian, før han full​førte studi​ene i Paris med spesi​elt fokus på piano. Debu​terte som film​komponist i 1980, og gjorde en rekke kort​filmer og mindre kjente spille​filmer på 80-tallet. En av disse var Las Seis en Punta (1987), start​skuddet for et frukt​bart samar​beid med den aner​kjente regissøren Julio Medem. Enda mer betydnings​fullt var kanskje møtet med stjerne​regissør Pedro Almodóvar i La Flor de Mi Secreto (1995). Begge disse har siden vært faste sam​arbeids​partnere for Iglesias. Han har i til​legg kom​ponert en rekke konsert- og ballet​musikk, og har to Oscar-nomina​sjoner for hen​hold​vis The Constant Gardener (2005) og The Kite Runner (2007). Han er ikke i familie med Julio og Enrique, i til​felle noen skulle tro det.

Thor Joachims vurdering: Jeg opp​daget Iglesias på be​gynnel​sen av 2000-tallet en gang i for​bindelse med en spansk film​musikk-sampler jeg mottok av en kontakt der nede. Rep​resen​tert var Una Casa en Las Afueras (1995), Pedro Costas samlivs​thriller litt i samme gate som Pacific Heights (1990) og Sleeping with the Enemy (1991). Dessverre ble jeg ikke spesi​elt impo​nert. Fløyte​dissonans, lave synth​teksturer, jazz-sax og noen irri​terende, repetitive struk​turer som etter hvert skulle vise seg å være et av Iglesias’ mest typiske kjenne​tegn.

Når jeg i til​legg ikke takler Pedro Almodóvar, hverken i tone eller stil, gjør det ikke saken enk​lere. Jeg har ikke noe i mot abstrakte tekst​urer, men i Iglesias’ til​felle sliter jeg med å finne en mental eller emo​sjonell for​bindelse. Det virker litt rotete i struktur, og jeg finner heller ikke de essens​ielle detaljene i hans tid​vis mini​malist​iske inn​falls​vinkel. Spesielt irri​terende er det når han bygger opp en akk​ord, setter inn en pause, så fort​setter i en annen tone​art. Det blir hullete, staccato og fru​strer​ende. Det er litt av det samme problemet jeg har med Alexandre Desplat – det er tydelig at han kan sakene sine, rent tekn​isk, men det blir litt for ofte lyd og staff​asje, og litt for lite faktisk musikalsk inn​hold. Og når det først skal settes inn en melodi, dukker den irriterende jazz-saksofonen opp igjen, gjerne over et grunn​leggende stryker​ostinat.

Jeg hørte temaene fra Volver (2006) og The Constant Gardener (2005), begge forøvrig svært overvurderte filmer, bli fremført live under the The World Soundtrack Awards i 2010, og særlig det første var så dørgende kjedelig at jeg nesten rev meg i håret. Sursøte strykerharmonier som bølget frem og tilbake uten mål og mening. Herregud, går det ikke an å putte inn noen interessante orkestreringsvalg, i det minste? Det blir så dronete at det får Howard Shore til å virke som Max Steiner til sammenlikning. Nei, da har det vært mer givende de gangene Almodóvar har brukt eksisterende musikk på strategiske tidspunkter i filmene sine, som den nydelige bruken av Rossinis velkjente Kyrie fra La Petite Messe Solenelle i Bad Education (2004), hvor Iglesias vever dissonante, svært sekulare pianoharmonier rundt det religiøse stykket.

Det er ingen tvil om at musikken hans bidrar til å manifestere Medem og Almodovars unike filmuttrykk. Jeg mener, hva ville Habla Con Ella (2002) vært uten den elegante flamenco-musikken som stråler om kapp med regissørens fargegalleri? Eller den molltunge, sørgmodige romansen for elskerne i Los Amantes del Círculo Polar (1998)? Men jeg har allikevel ennå ikke funnet et partitur av Iglesias jeg umiddelbart kan hylle som musikalsk interessant.

Tomas Alfredsons Tinker, Tailor, Soldier, Spy – filmatiseringen av John Le Carrës roman som også fostret frem en glimrende miniserie i 1979 – er definitivt ikke partituret som får meg til å skifte mening. Her er de velkjente akkordstoppene, masse tremolo strykere og drepende kjedelig dissonans en masse. Almodovars Under Huden er noe bedre. Temperamentsfulle fiolinsoloer, lettbent piano og et og annet perkusjonselement (nesten techno-inspirert et par steder) som gir musikken fremdrift. De beste delene minnet meg litt om Marianellis Jane Eyre. Dessverre var det også her litt for mange av hans gamle triks – retningsløs minimalisme og uinteressante lydlandskap. Når du trår grensen mellom å være dels kjedelig, dels irriterende, er det vanskelig å feste seg til høydepunktene. Da må man bare rett og slett innse av man noen ganger møter komponister man er inkompatibel med, uavhengig hvor mye vedkommende hylles i kulturlivet forøvrig eller hvor toneangivende  hans samarbeidspartnere er.

Tre anbefalinger: Habla Con Ella (2002), The Kite Runner (2007), Under Huden (2011)

Musikk-klipp: Los Vestidos Desgarrados fra Under Huden (2011):

Lytt til Alberto Iglesias hos Spotify:

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>