Invasjon fra rommet + britisk sosialrealisme = Attack the Block

Montages er offisiell mediepartner for årets Tromsø internasjonale filmfestival, og dekker festivalen med artikler, podkasts og videoreportasjer.  Følg også med på vår YouTube-kanal for daglige rapporter.

 *

TIFF 2012: Attack the Block er Joe Cornishs regidebut, og vises i festivalens midnattsprogram Overdrive. Den har blitt en aldri så liten hit i hjemlandet Storbritannia etter premieren i mai i fjor, og har fått tildels strålende mottakelse både i britisk og amerikanske presse.

Det starter som i så mange andre science fiction-filmer med et totalbilde av mørklagt og stjerneklar himmel – det anes til og med anslag til et ganske så sjangertro synthtema, men til forskjell fra i sine sjangerbrødre kommer vi aldri tilbake til dette store perspektivet. Kamera kraner raskt ned til en arbeiderklasseforstad i London, mellom nedslitte blokker og ned på gatenivå i en bydel som mest av alt minner om noe fra en Andrea Arnold eller Ken Loach-film. Slik setter regissør Joe Cornish tonen for sin sjangerhybrid allerede i anslaget – en dose britisk sosialrealisme, en dose science fiction. Som tittelen hinter til, er nemlig Attack the Block en historie om invasjon fra rommet fortalt på makronivå.

En pøbelgjeng er i ferd med å rane en ung dame på vei hjem fra fest, da plutselig et utenomjordisk fartøy kræsjer få meter unna. Istedenfor å fullføre ranet, fotfølger guttene romvesenet inn i en lokal park der de overmanner og tar livet av det. Med liket på ryggen går de deretter på triumferd gjennom bydelens slitne fasader, på vei til den lokale narkobaronen for å gjemme liket med den absurde idéen om å selge det salg på eBay neste dag. Men det viser seg snart at fartøyet ikke kom alene, og fra narkoreirets toppetasje ser vi mengder av fartøy lande overalt i bydelen. Guttegjengen bestemmer seg for å opp jakten, men oppdager raskt at det isteden er de som blir jaktet på.

Denne noe absurde handlingen skjer i løpet av filmens første 10-15 minutter, og er opptakten til en katt-og-mus-lek av beste underholdningsmerke. For ikke bare viser det seg raskt at regissør og manusforfatter Cornish har uvanlig god teft for saftige replikker, han har også castet en gjeng tenåringer som alle rett og slett sitter som støpt i sine karakterer. Handlingen åpner også for introduksjonen av en rekke snodige biroller, deriblant en jentegjeng med noen av de beste kostymene jeg har sett i en ungdomsfilm og etterhvert også ransofferet fra anslaget. Resultatet er at den originale sjangerhybriden og kreative rammefortellingen ikke blir utvannet eller trøttsom slik den etterhvert ble i sammenlignbare filmer som Neil Blomkamps District 9 eller JJ Abrams Super 8. Nei, isteden blir den faktisk bare mer og mer saftig, mer og mer spenstig etterhvert som jakten intensiveres. I en tid der amerikanske blockbustere forlengst har gått på tomgang, er det mildt sagt forfriskende å oppleve Cornish sin både ironiske og fullstendig hemningsløse flørt med publikum.

Dette alene er kanskje nok for å få deg til å bestille filmen på blu-ray og dvd, men Cornish ambisjoner går atskillig lenger enn i å bare underholde deg. For som jeg sa innledningsvis slekter også filmen på en atskillig tyngre britisk filmtradisjon, nemlig den britiske sosialrealismen. Mest av alt er det i valg av location og karakterer, med handlingen utelukkende plassert i en av Londons fattigste bydeler og med nesten samtlige karakterer som representanter for Englands arbeiderklasse. Men dette er bare det overfladiske og opplagte i Cornish regigrep – det er snarere i hans omgang med sosialekter og arketyper at han viser seg som en stor satiriker:

I filmens innledene ranscene er det liten tvil om at vi som publikummere får servert et klassisk scenario der vi umiddelbart lar oss provosere og endog irritere over guttegjengen; vi plasserer oss som vanlig på utsiden og fordømmer. Men utover i handlingen greier Cornish å gi oss helt andre perspektiver, og lykkes i å etablere de fem som helter i sitt lille lokalsamfunn. Det høres kanskje platt ut, men det er fascinerende hvordan han bruker våre fordommer i underholdningsøyemed. Der Ruben Östlund med Play gjør det for å skape ubehag, har Cornish tydelig skjønt hvor avvæpnende og ikke minst fordomsbekjempende humor kan være. – Best gir det seg nok utslag i nevnte bruk av karakterens sosiolekter i manusets revolveraktige replikker, men også i kostymering og scenografi evner regissøren å bruke det sosialrealistiske bakteppet for forsterket brodd.

Attack the Block fortsetter de senere års deilige trend med god science fiction på lavbudsjett, og er etter min mening en vel så imponerende regidebut som nevnte District 9 og Duncan Jones’ Moon. Spenstig fortalt med mye kreativt overskudd har den også publikumsappel som fint burde kunne ta den til norske kinoer.