imponerende-men-smakjedelig-pastisj-i-the-artist

TIFF 2012

Imponerende, men småkjedelig pastisj i The Artist

Montages så «The Artist» ved filmfestivalen i Tromsø i januar 2012, og denne artikkelen ble opprinnelig publisert i forbindelse med vår festivaldekning. Filmen får norsk kinopremiere 24. februar.

 *

TIFF 2012: The Artist er regissert av franskmannen Michel Hazanavicius, og er del av programmet Horisonter under årets utgave at TIFF. Den har vanlig kinolansering i Norge 24. februar.

Jeg har alltid vært fascinert av stumfilmer, både de aller tidligste eksperimentene (hva Tom Gunning så berømt kalte «the cinema of attractions») og senere versjoner med mer utviklet filmspråk, i årene rett før lydfilmens inntog. Det er kanskje ikke så rart, med tanke på at musikken spiller en usedvanlig stor rolle som historieforteller, og jeg er som kjent filmmusikk-elsker på min hals. Mye forhåndshype og Oscar-snakk gjorde meg derfor svært nysgjerrig på denne moderne tolkningen av fordums filmestetikk. Ville det bli ren pastisj eller ville man tilføre en del elementer som gjorde uttrykket mer komplekst?

Allerede over tittelsekvensen signaliseres det hvordan filmen likesågodt kunne vært laget i 1927. Store, bevrende fonter over en funkis-aktig sort/hvitt-bakgrunn, melodramatisk orkestermusikk og bruken av store stjernenavn selv om vedkommendes rolle i filmen er bitteliten (Malcolm McDowell). Men så blir det betydelig mer komplisert. Vi er vitne til to fiksjonslag, en film-inne-i-filmen i typisk swashbuckler-territorium, med stumfilmstjernen George Valentin (Jean Dujardin) som en slags krysning mellom Douglas Fairbanks og Errol Flynn. Det klippes til filmsalen, og vi antar for et øyeblikk at handlingen i det ‘virkelige’ fiksjonslaget skal være mye mer realistisk, før vi innser at den egentlig kun er en litt mer nedtonet versjon av Valentins eventyrfilm. Med andre ord eksisterer det en stumfilm inne i en stumfilm, begge fundert i varierende grad på periodens estetikk.

Dette blir Hazanavicius’ innfallsvinkel; en slags kombinasjon av ekstremt detaljrik pastisj på den ene siden og små elementer som er betydelig mer selvbevisst på den andre. En kvinne som viser fingeren til Valentin, John Goodman i rollen som kjeftesmellende filmprodusent som helt tydelig skriker ‘fuck off’ til Peppy Miller (Bérénice Bejo) selv om dialogplakaten sier noe helt annet og ikke minst den herlige drømmesekvensen, der Valentin opplever den gradvise fremveksten av lyder rundt seg mens han selv er fullstendig stum. Det ligger også en slags abstraksjon i det faktum at filmen er en slags collage av flere stumfilm-uttrykk, fra stiliserte tablåer à la tysk ekspresjonisme til mer konvensjonell gullalder/lydfilm-estetikk.

Ludovic Bources musikk har allerede mottatt en Golden Globe for beste soundtrack, og forventes også å være blant favorittene i Oscar-racet. Det er ingen overraskelse, med tanke på hvor mye oppmerksomhet den tiltrekker seg uten lydeffekter. På den ene siden sprudles det i nyromantisk orkestertradisjon slik den også ville påvirke komponister som Erich Wolfgang Korngold  og Max Steiner i Hollywood gullalder. På den andre siden refereres det til den noe mer lettbente populærmusikken (som Charleston), litt som Charlie Chaplins egen filmmusikk.

George Valentin mimrer om sine glansdager.

Så er det nettopp i tematiseringen av lydfilmens inntog at den er på sitt mest interessante. Den er på mange måter en iscenesettelse av Chaplins berømte oppgjør med den nye teknologien, for som han en gang skal ha sagt: «Motion pictures need dialogue as much as Beethoven symphonies need lyrics». Valentin opplever selvsagt overgangen som fullstendig ødeleggende for sin karriere, og nekter først (i likhet med Chaplin) å ha noe med det å gjøre, mens hans store kjærlighet Peppy Miller gjør stor suksess med sistnevnte. Miséreren forsterkes ytterligere av børskrakket i 1929, slik det også kvelte mange stumfilm-skuespillere i perioden.

Jeg skulle virkelig ønske The Artist fokuserte mer på dette aspektet enn det som fremstår som en småkjedelig hovedintrige. Jeg har liten interesse i forholdet mellom Valentin og Peppy; det er platt og uoriginalt og resulterer i scener man heller vil ha overstått enn å dvele ved. Filmens spenningsklimaks, om man kan kalle det det, er også et anti-klimaks av dimensjoner, litt som å kjøpe en kjempestor fyrverkerirakett bare for å oppdage at den fisler bort i et kinaputt. Både den omtalte drømmesekvensen, slutten og små enkeltscener her og der gir forhåpninger om virkelige høyder, en engasjerende blanding av pastisj og en tematisering av kampen mellom lydfilm og stumfilm. Men så mister du interessen hver gang filmen strener vekk fra det sporet.

Jeg tror denne filmen har blitt en snakkis først og fremst fordi det er en kuriosa, en nostalgisk hyllest og en slags protest mot filmatiske samtidskonvensjoner. Jeg tror derfor også folk har lest mer kvalitet inn i den enn det den faktisk har, i hvert fall som historiefortelling. Som pastisjøvelse er den helt makeløs, og tilbyr til og med noen små drypp av originale stilbrudd. Som engasjerende intrige er den forholdsvis tom. Men den bør sees, og den bør også applauderes som det kunsteksperimentet det er.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 9 kommentarer

  1. Interessant og ærlig lesestoff. Skal få sett denne under Bergen Filmfest i februar, så blir spennende å se om den kan stjele mitt hjerte eller ei.

  2. Jeg må si jeg gleder meg stort til å se filmen, rett og slett for ideen. Jeg elsker stumfilmer. Men jeg får passe på å ikke ha altfor store forventninger.

  3. Geir J. Olsen sier:

    Det eneste negative jeg kan si om The Artist er at komponisten godt kunne droppet det lille late øyeblikket (selv kaller de det vel “hyllest”) og stjeler hele kjærlighetssporet fra VERTIGO i filmens viktigste scene. Når det er sagt, KJEDELIG?

    Nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei Nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei Nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei Nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei Nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei Nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei nei… *rister på hodet*

  4. Karsten Meinich sier:

    Du kommer virkelig til å elske «Hugo», Geir.

  5. Geir J. Olsen sier:

    Har store forventinger, Koola Bandoola Meinich! :)

  6. Svai sier:

    Jeg satt og smilte hele første halvtimen. Hang ikke helt med emosjonelt mot slutten, men gikk i alle “det er gøy å tulle med stumfilm”-fellene og likte det.

    Apropo apropo, Living in Oblivion: http://www.imdb.com/title/tt0113677/

  7. Jeg reagerte ikke på bruken av VERTIGO-temaet i det hele tatt. Egentlig ikke annerledes enn enhver annen bruk av eksisterende sanger eller klassisk musikk i film. Synes faktisk også at den ga scenen et litt slentrende film noir-preg, som igjen understreker den elegante leken med pastisj. Temaet var også kredittert i slutt-tekstene, så Bource ‘stjal’ ikke temaet og lot som om det var hans egen komposisjon, hvis det var det du tenkte på, Geir.

    At filmen ikke engasjerte på dramaturgiplanet for undertegnede er en annen sak.

  8. Geir J. Olsen sier:

    Følte at musikken var så ekstremt viktig i denne filmen, og når han ikke kjørte sånne hyllester tidligere, men plutselig slo til for fullt med omtrent ti minutter med lyd fra VERTIGO i filmens viktigste emosjonelle scene… da satt jeg med følelsen av at komponisten selv tenkte “shit, dette klarer jeg ikke å tonesette bra nok, ah, Herrmann!” Han kunne i det minste ha takket mannen i talen sin når han mottok Oscaren :)

  9. Tja, det finnes jo mange eksempler på filmer som setter inn ETT viktig musikkstykke i én sentral scene, men som ellers har originalskrevet musikk. Barbers “Adagio for strykere” i PLATOON, for eksempel. Eller det samme stykket mot slutten i ELEFANTMANNEN.

    Jeg ser på det som en blanding av hyllest med filmhistorisk sus (slik hele filmen forsåvidt er) og musikk som skaper ny mening basert på tidligere assosiasjoner. Funker fint for min del.

    Men jeg er enig at det hadde vært artig om han hadde takket Herrmann i takketalen, slik Hazanivicius takket Billy Wilder i sin.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>