ikonet-regissoren-og-komponisten-clinterns-tre-ansikter

Ikonet, regissøren og komponisten – Clinterns tre ansikter

Som skuespiller er Clint Eastwood ikonisk. Alle kjenner Clintern. Men hvor mye identitet ligger i hans arbeide som regissør og komponist? Har han en like sterk stemme der som når han selv er på lerrettet? Med J. Edgar premiereklar på norske kinoer, tar vi en titt på hans filmkarriere frem til nå.

Det finnes vel knapt noen som ikke har et forhold til Clint Eastwood på en eller annen måte. Man kan debattere hans bredde som skuespiller eller kvaliteter som regissør, men han er solid plantet i vår populærkulturelle bevissthet. Ikke bare det, de senere årene har det også dukket opp en flora av litteratur om mannen som spenner  fra det overfladiske og rent biografiske til det analytiske og kontekstualiserende. Han er ikke lenger bare anerkjent som filmstjerne, men representerer også noen grunnleggende idealer og mytologiske dilemmaer i amerikansk kultur. Ja, kanskje enda bredere enn som så – noen grunnleggende menneskelige (og spesielt mannlige) rollemønstre som har forandret seg gradvis i de 50 årene han har vært aktiv foran og bak kamera.

Skuespilleren

Jim Carrey sa det treffende da Eastwood mottok sin hederspris fra det amerikanske filminstituttet i 1996:

Every guy in this audience has at one time or another lived vicariously through Clint Eastwood and his mythological characters. He’s our equalizer, the one who can settle the score for us. The man that every man would love to be /…/ I think the reason The Man With No Name had no name is that we could fill in our own.

Dette er nok den mest utbredte oppfatningen av Clinterns filmpersona – den tøffe, kompromissløse helten drevet av en unik rettferdighetssans. Men så er det allikevel litt mer komplisert. Ja, man kan kanskje hevde at Eastwood tvert i mot har problematisert de tradisjonelle maskulinitetsidealene, også som skuespiller. Enten det gjelder Dirty Harry, The Man With No Name eller Will Munny fra Unforgiven (1992), er det kanskje heller snakk om karakterer som prøver å overkompensere for et eller annet som ‘mangler’ i deres emosjonelle sjelsliv. En form for maskulin narcissisme som iverksettes når man mangler kontroll over situasjonen. Dette er i hvert fall blitt en hyppig referert fortolkning de senere  årene, også hva angår hans filmer som regissør.

Jeg må innrømme at jeg aldri helt har opplevd den store bredden i Eastwoods persongallerier, ei kan jeg heller huske å ha sett særlig stort spenn i måten disse karakterene er blitt portrettert på. Når så du ham sist gråte overbevisende på film? Rasende, og ikke bare innbitt rasende? Blid og fornøyd? Vi snakker derfor ikke om Stanislavski-metodikk, men mer om små nyanser knyttet til hans egen ikoniske persona. Nesten samtlige av hans western-figurer er variasjoner over samme tema. Det gjelder forsåvidt også alle andre helter og anti-helter i hans filmografi. Men der ligger også attraksjonen – på den ene siden poengterer figurene hans hvordan vi alle bærer med oss ulike traumer, og at våre moralske valg ikke alltid kan rettferdiggjøres som det politisk korrekte. På den andre siden heier vi på ham fordi han tør å sette dette ut i live. Det er kanskje dette som ligger bak Carreys sitat over.

Frank Morris i «Escape from Alcatraz» (1979)

Utenom de nevnte klassikerne, har jeg alltid hatt en forkjærlighet for Frank Morris fra Escape from Alcatraz (1979), Preacher fra Pale Rider (1985) og Walt Kowalski fra Gran Torino (2008) – som tilsammen danner et slags spektrum fra den engasjerte helten i Frank til den kjølige, men velmenende Preacher til den surmagede, bitre Walt. Nesten som om de utgjør det filmatiske livet til personaen The Man With No Name.

Regissøren

Der skuespilleren Eastwood oser av tilstedeværelse, er regissøren mye vanskeligere å få tak på. Han har laget flere kvalitetsfilmer, men finnes det noen gjennomgående stiltrekk? Noe som skriker ‘dette er Clint Eastwood’? Jeg har lyst til å ta utgangspunkt i fire tematiske trekk identifisert av Drucilla Cornell i hennes avhandling Clint Eastwood and Issues of American Masculinity (2009):

The first [theme] is the horrifying impact of trauma on our shared ethical life. The second, related to the first, is Eastwood’s struggle with evil as a possibility for each of us. The third is the powers of moral repair and repentance as well as the dangers implicit in them – dangers both to one’s self and to others one may seek to save, whether from the abusive world that surrounds them or even from themselves. My fourth theme is the relationship between a masculine narcissism enforced through the terrifying threat of castration and the violence that inevitably inheres in the hubris of an exaggerated sense of control over one’s self – and in the case of a nation-state, control over other nations and ethnicities.

Det siste momentet er et slitsomt trekk ved nyere feministisk filmforskning, som i forlengelsen av Laura Mulvey nå ser peniser og kastrasjonsangst i alt og alle; en overdreven bruk av et freudiansk begrepsapparat, med andre ord. Men de andre momentene i Cornells kjønnslesning er interessante. ‘Angrende synder’-tematikken i Million Dollar Baby (2004) blir nesten en besettelse for faren som til stadighet får returnert brevene han har sendt til sin datter. Eller de tre mannsfigurene i Mystic River (2003) som takler sine traumer (tapet av et barn, seksuelle overgrep) på hvert sitt hvis. Jimmy (Sean Penn) bruker for eksempel hevnen som et slags virkemiddel til å gjenerobre sin kontroll over Jeg’et, mens Dave (Tim Robbins) resignerer i total apati.

Nå blir det ikke anledning til en særlig dyptpløyende analyse av Eastwoods tematikk i denne omgang. Til det refererer jeg heller til Cornell over, eller Sara Anson Vauxs The Ethical Vision of Clint Eastwood (2012). Men at Eastwood som regissør innehar gjennomgående tematiske trekk på tvers av sjangre og uttrykksformer, er det ingen tvil om.

Hevnmotiv og traumer i «Mystic River» (2003)

Problemet for meg, og for mange andre, er den tilsynelatende mangelen på en markant visuell stemme. Jeg mener, man skulle jo tro at det var mulig å finne en slags rød tråd med 35 filmer på regi-CV’en? Men hva er egentlige den stilistiske forbindelsen mellom The Gauntlet (1977), Sudden Impact 1983), The Bridges of Madison County (1995), Mystic River (2003) og Letters from Iwo Jima (2006)? Fotografi og visuelle løsninger virker så spredd at de like godt kunne vært regissert av 35 forskjellige filmskapere (om man ser bort fra de tematiske fellestrekkene).

Dette er ganske frustrerende, fordi det i mange tilfeller er snakk om kvalitetsfilmer som generelt sett behersker filmspråket og som helt klart formidler idéene på en engasjerende måte. Jeg er svært glad i filmer som Unforgiven (1992), A Perfect World (1993) og tidligere nevnte Mystic River, men jeg tenker egentlig aldri over at det er snakk om Eastwood-filmer. Det er bare gode filmer. Dermed blir han på ingen måter en auteur.

Komponisten

Ett filmatisk element er imidlertid lett gjenkjennelig som Eastwood – hans egen musikk. Dette gjelder riktignok bare et fåtall av hans nyere filmer, ettersom han oftere har benyttet andre komponister, blant annet selveste John Williams for den litt undervurderte The Eiger Sanction (1975) eller sin relativt faste komponist Lennie Niehaus. Men regissørens bakgrunn fra (og forkjærlighet for) underkuet, jazz-inspirert musikk perforerer mye av hans eget arbeide.

Heller ikke dette er uten kontrovers. I filmmusikk-sirkler kritiseres han ofte for å være altfor sparsom og enfoldig i orkestrering og melodi. Gjerne bare en enkelt gitar eller pianosolo som repeterer det samme temaet om igjen og om igjen i ulik tonedrakt etter filmens stemningsskifter. Eastwood er imidlertid ingen Gustavo Santaolalla, og jeg kan til en viss grad kjøpe kritikken om at det blir for simplistisk. At filmer som Mystic River, Changeling (2008) eller Flags of our Fathers (2006) enten er for tematisk kompliserte eller for storslåtte til å finne den tilstrekkelige resonnansen i Eastwoods musikk.

«Unforgiven» (1992) har kanskje Eastwoods mest kjente tema som komponist.

Men allikevel er jeg glad for at han er kompromissløs på dette punktet, at han prøver å sette sitt eget stempel på filmen i stedet for å hente inn en mer konvensjonell komponist. Her er altså kimen til noe som kan gi filmene hans en større grad av stilistisk identitet; ønsket om å ha total kontroll over uttrykket, litt som hans egne karakterer. At det er musikalsk begrenset er det imidlertid ingen tvil om, og han har da også måttet ty til Niehaus ved flere anledninger, som gjerne har orkestrert temaer han selv har komponert (det velkjente Claudia’s Theme fra Unforgiven er kanskje det mest kjente eksemplet).

Clint Eastwood er derfor en litt frustrerende skikkelse som filmkunstner. Som skuespiller har han (fortjent) legendestatus, selv om skuespillerkunsten kanskje betyr mindre enn variasjonene over hans egen mytologiske gjennomgangsfigur. Som regissør lager han i hvert fall tidvis gode kvalitetsfilmer med gjennomgående tematiske fellestrekk, men er hverken spesielt spennende, original eller konsekvent i stil og uttrykksform. Som komponist har han store begrensninger rent musikalsk, men fortjener likevel kudos for å være tro mot og kompromissløs i forhold til egne intensjoner.

Det skal bli interessant å se hvordan han blir stående igjen i filmhistorien om noen år, om regi og musikk alltid vil komme i annen rekke for skuespilleren Eastwood, eller om det vil bli verdsatt som en større helhet. Jeg tør ikke å spå noen ting.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 14 kommentarer

  1. Torleif Torkelsen sier:

    Det er en del småting jeg stusser på i denne artikkelen, først og fremst knyttet opp mot hvor kjapt du avfeier tanken om en konsekvent uttrykksform, kontra hvor kjapt du godtar de tematiske fellestrekkene. Det er interessant og se hvor ofte Eastwood har byttet ut manusforfatter (spesielt med tanke på at han som oftest filmatiserer førsteutkastene deres), samtidig som han har hatt veldig lange forhold til de fleste andre bak kamera, både fotograf (enten Jack Green eller Tom Stern), klipper (Joel Cox), komponist (enten Lennie Niehaus eller han selv). For ikke å nevne mange av de ”mindre” posisjoner, da både stuntteam, designere og casting ansvarlige (som alltid imponerer) går komfortabelt fra det ene Eastwood prosjekt til det andre.

    Mørket har alltid hatt en sentral plass i den visuelle uttrykket til Eastwood, og hans samarbeid med Tom Stern har videre ledet til at fargene i stadig større grad har blitt trukket ut av bildene. Dave Kehr (for øvrig en vår tids desidert beste filmkritikere, og bortimot den første som tok regissøren Eastwood på alvor – allerede på 1970-tallet) peker på den stilistiske innflytelsen fra Eastwoods to mentorer, Don Siegel og Sergio Leone, som ikke bør undervurderes. Klipp fra førstnevnte, og mise-en-scene fra Leone. ”Leone for the strong massing within a deep-focus panavision frame, Siegel for the rythmic sense of montage, or narrative lines that separate, build and reconverge”, skriver Kehr om den stilistiske innflytelsen, i en anmeldelse av Sudden Impact, skrevet i 1984. Ellers synes jeg hans stil alltid har hatt et minimalistisk preg. Jeg har inntrykk av at han ”klipper” i kamera, og at han, som for eksempel Woody Allen, ofte holder seg masterbildene mye lengre enn de fleste av hans kolleger. Som det nevnes i artikkelen er musikken veldig lik fra film til film. Dette, koblet opp mot en del av trekkene jeg her har nevnt, gjør at jeg helt klart ser en gjennomgående stil på samme måte som jeg finner en konsekvent tematikk i hans filmer.

    Som så mange andre regissører med lang fartstid, er det mange glemte skatter å spore i filmografien. Blant Eastwoods minst kjente/mest oversette filmer finner vi også noen av hans aller beste: Midnight in the Garden of Good and Evil, White Hunter, Black Heart, Bird og A Perfect World er alle verdt en ny titt. Hereafter, på en annen side, var noe piss, og Eastwoods visualisering av etterlivet er utvilsomt bunnpunktet i hans karriere.

    Denne posten ble lengre enn planlagt, for å si det mildt. Beklager til de som har lest alt…

  2. Takk for innspill, Torleif.

    Uavhengig av hva Kehr eller andre måtte mene, er jeg fremdeles svært uenig i at det finnes noen markant, konsistent visuell stil å snakke om. Hvis han en gang var inspirert av Siegel og Leone, er han det i hvert fall ikke lenger (og er det egentlig måten å finne ut av hva som definerer EASTWOOD?). Nei, alt kommer an på hva ens filmatiske ‘prosjekt’ er, og hvordan man kommuniserer det. For Clints del er det etter min mening mer snakk om utforskning av bestemte temaer.

    Nøkternhet, som du nevner, er ikke noe ‘auteur’-trekk i seg selv, med mindre det er en spesiell iscenesettelse av nøkternheten. Det samme gjelder ‘mørket’. Visuelt drevne filmskapere som Spielberg eller Burton eller Scott har derimot helt markante stiltrekk som ikke nødvendigvis har noe å gjøre med f.eks. hvilken fotograf de arbeidet med akkurat da. Det syns gjennom alt og alle. Det definerer dem. Det gjelder ikke for Eastwood. Der varierer det fra gang til gang.

    Merk at mangelen på visuell konsistens ikke nødvendigvis betyr at det ikke FINNES stil eller andre visuelle trekk i den enkelte film. Det er viktig å poengtere.

  3. Geir Jardar Olsen sier:

    Føler meg ikke helt enig med påstanden at Eastwood ikke eier noen gjenkjennelig stil. Skal absolutt ikke snakke for alle filmene hans, men synes at det i mange av dem finnes en slags “selvbevissthet” i fortellerstilen som jeg kan forstå det er vanskelig å sette fingeren på, men for meg føles den f.eks. i 70-tallsperler som Play Misty for Me (en thriller de fleste norske filmskapere kan drømme om å lage) og genierklærte westernmesterverk som High Plains Drifter, The Outlaw Josey Wales, Pale Rider og Unforgiven, og senere i moderne knallfilmer som Mystic River.

    For min del begynner jeg også bli rimelig lei av den stemoderlige behandlingen den mest amerikanske av alle sjangere, westernfilmen, får blant så mange norske “filmvitere.” Dette er et område Eastwood mestrer bedre enn de fleste. Ikke siden John Fords glansdager har vi vel hatt en filmskaper som har levert flere gnistrende bidrag til sjangeren.

    Sier på ingen som helst måte at artikkelforfatteren tilhører en av western-n00bene, han skriver ingenting som vitner om dette, men jeg spør likevel om ikke grunnen til at Eastwood er blitt så genierklært av spesielt amerikanske kritikere, og blant elskere av amerikanske westernfilmer, er nettopp fordi han har vist fantastiske muskler gang på gang i sjangeren som nærmest grunnla hele Hollywood: westernfilmen (referer til den da grensesprengende “The Great Train Robbery” fra 1903).

    I Norge derimot må vi finne oss i våset fra “kjendiskritikere” som EINAR AARVIG, som for noen år siden i sin slakt av Kevin Costners vakre og tradisjonelle western “Open Range” presterte å lire av seg at slakten ikke skyldtes at han hadde noe i mot westernfilmer, for som han sa det selv (etter hukommelsen) “jeg liker westernfilmer, jeg liker Sergio Leone…” Vel NEWSFLASH Einar: Leone – fantastisk som han er – er IKKE et eksempel på AMERIKANSK western. Pinlig!

    Når toneangivende kritikere i Norge ikke en gang skjønner forskjell på Sergio Leone og John Ford/Anthony Mann osv, da levner jeg heller ikke mye håp om at de skjønner Clint Eastwood.

    Til sist, som et svar på spørsmålet “Når så du Clint Eastwood sist gråte overbevisende på film?” velger jeg å parere med et nytt spørsmål: “Når så vi sist Robert De Niro gråte overbevisende på film?”

    Robert De Niro blir jo bare latterlig når han har gråtescener. Ansiktet vrir seg så han ser ut som Mr Bean som pensjonist. Selv i RAGING BULL hvor han er sensasjonell (en av de beste skuespillerprestasjonene noensinne) er gråtescenen omtrent like overbevisende som Kim Kolstad i Hotell Cæsar. Noen mennesker er bare ikke skapt for å gråte så tårene skvetter. Jeg så heller aldri min egen far gråte, selv ikke i begravelsen til min farfar. Det betyr ikke at han ikke var et troverdig menneske. :p

    Til slutt, hvis det er noen som er i tvil om Clint Eastwoods kaliber som skuespiller, så ta en titt på scenen han deler med Rene Russo i pianobaren, i “In the Line of Fire”. Jeg er enig i at som skuespiller i sin generasjon, så er ikke Clint Eastwood noen Gene Hackman eller Dustin Hoffman, men han ER Clint Eastwood, og det gjør han bedre enn noen andre i hele verden :)

  4. Joda, Geir, jeg har sett veldig mye western i alle former og fasonger, fra det ekstremt obskure til det ekstremt kommersielle. Sjangeren er også en av de mest analyserte i filmvitenskapen, i alt fra feministisk teori til semiologi. Mange av Eastwoods western-filmer (både de han spiller i og de han selv har regissert) er også knallbra. Igjen, mitt poeng er at han mangler en slående visuell eller stilistisk konsistens i sin karriere, ikke at filmene er dårlige! Han er ingen auteur, men han er god filmhåndverker som tidvis leverer solide utforskninger av sine favoritt-temaer.

    Robert de Niro er i en helt annen liga enn Eastwood hva angår bredde i skuespiller-kunst, men begge har samtidig noe av det samme ikoniske over seg; de små variasjonene over deres mest kjente fremtoninger på lerrettet. Så sammenlikningen er ikke helt ueffen allikevel.

  5. Geir Jardar Olsen sier:

    “Han er ingen auteur, men han er god filmhåndverker som tidvis leverer solide utforskninger av sine favoritt-temaer.”

    Dette kan jeg absolutt være enig i, TJ. En god filmhåndverker, i tillegg er han en drøm for studioene da han er kjent for å være ekstremt effektiv. Han vet hva han vil ha, opptakene går unna, og han har en rekke ganger avsluttet filmene både innenfor tidsskjemaet og under budsjettet, noe som i seg selv gjør han bortimot unik i moderne Hollywood-sammenheng :)

  6. Even G. Benestad sier:

    Det er stor sannsynlighet for at Fistfull of Dollars hadde gått inn i glemselens rike om det ikke var for kombinasjonen Sergio Leone, Ennio Morricone og Clint Eastwood.

    Hadde Richard Harrison som først fikk tilbud tatt rollen ville vi manglet et historisk westernikon. Harrison hadde neppe klart å holde publikums fokus under de lange tette bildene av øyne:).

    Heldigvis takket Harrison nei samtidig som han anbefalte en annen skuespiller. Nemlig Eastwood…

    Som regissør er Eastwood midt på treet vil jeg si og det er vanskelig å finne en konsistent form i filmene hans.

    Hvis man ser High Plains Drifter, Pale Rider og Josey Wales etter hverandre vil det være lite særpreg å se etter annet enn at filmene er gode. High Plains Drifter er nok den som ligger nærmest den italienske westernfilmen, men skulle bare mangle. Den er tross alt et ripp off av spaghettien Django the Bastard regissert av Sergio Garrone.

    Personlig mener jeg at de beste filmene til Eastwood er westernfilmer. Resten av filmografien hans er pepret med like mange grusomheter som godheter. Et annet relevant spørsmål er hvorfor hans aller verste filmer er regissert av Buddy Van Horn? Er det et ALIAS??? Eller en person???

  7. Geir Jardar Olsen sier:

    Hihi, Buddy har vært Clints stunt double i en årrekke og blitt en av hans aller beste venner. At han har regissert Clint i en neve filmer er vel mer en vennetjeneste to gode venner i mellom. Resultatet av slike snille gester er bl.a. kalkuner som Pink Cadillac. xD

  8. Even G. Benestad sier:

    Buddy Van Horns filmografi som regissør er kort og påfallende dårlig. Any Which Way You Can, Dirty Harry in the Dead Pool og Pink Cadillac. Eller. Det vil si. Jim Carrey i Dead Pool er fantastisk.

    http://www.youtube.com/watch?v=7PJq19oFy7k

  9. Geir Jardar Olsen sier:

    Dead Pool var jo helt grei da. Men i min verden kunne jeg sittet og sett en busstur med Dirty Harry i 90 minutter og jeg hadde vært fornøyd.

  10. Dag Sødtholt sier:

    Da må du vel ha vært strålende fornøyd med The Gauntlet da, Geir? Riktignok ikke Dirty Harry, men transportmiddelet er midt i blinken…

  11. For de som ikke har sett dette klippet ennå – her er enda en side av av Clint Eastwood. Beskytteren av… Amerikas kollektive ånd? Fascinerende.

  12. Geir J. Olsen sier:

    Haha Dag Sødtholt, der sa du noe! :D

  13. Einar Aarvig sier:

    Kjenner meg ikke igjen.

  14. Geir J. Olsen sier:

    Vi kan sikkert grave opp Open Range-anmeldelsen fra TV2’s arkiver 8)

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>