Boobie Peers «Sniffer»

TIFF 2012

Gullpalme innen ti år: en målsetning?

Montages er offisiell mediepartner for årets Tromsø internasjonale filmfestival, og dekker festivalen med artikler, podkasts og videoreportasjer.  Følg også med på vår YouTube-kanal for daglige rapporter.

*

Obs! Saken inneholder spoilere relatert til handlingen i Oslo 31. august.

TIFF 2012: På festivalens åpningskonferanse holdt produsent i Motlys Yngve Sæther (Oslo 31. august, Mannen som elsket Yngve med mer) et innlegg der han manet til felles ambisjon om å vinne Norge en Gullpalme i Cannes i løpet av de neste ti år. Vi gjengir her innlegget i sin helhet på oppfordring fra Sæther selv:

Vi befinner oss altså i denne byen i Norge der filmen med mot én gang i året får folk til å ta ferie fra jobben for å gå på kino og se film fra hele verden som stort sett har det til felles at de ikke først og fremst er laget for å tilfredsstille et størst mulig publikum. Men som kanskje nettopp derfor har større sjanse for å treffe akkurat deg.

Det er noe vakkert i dette som jeg hver gang blir like inspirert av. I en uke går altså folk mann av huse for å se internasjonal filmkunst. Hva kan det komme av? Er det bare lokalpatriotisme? Er det fordi kinogjengere her oppe er så understimulert på god film resten av året?  Eller er det mangelen på lys som har gjort dem litt tullete? Eller er det rett og slett at tromsøværinger har skjønt det? At de velger seg kvalitet når de har muligheten. Dette inspirerer til å gjøre et aldri så lite tankeeksperiment, som jeg herved inviterer dere med på.

Pelle Hvenegaard i Bille Augusts Gullpalme-vinner «Pelle Erobreren»
Pelle Hvenegaard i Bille Augusts Gullpalme-vinner «Pelle Erobreren»

Lukk øynene, len dere godt tilbake og åpne sansene. Tenk dere at resten av landets kinogjengere egentlig også innerst inne drømmer om å gå på kino og se skikkelig god kvalitetsfilm. Tenk dere at kinogjengerne rett og slett egentlig vil ha kvalitet. Filmer som borrer litt under overflaten og ikke serverer oss ferdigtygde løsninger på enten det er verden, livet eller kjærligheten. Og tenk dere – i forlengelsen av dette – at de også, på vei ut fra en kino, i Honningsvåg eller Ulsteinvik, går og dagdrømmer seg litt bort og spør seg selv: Tenk om Norge var en filmnasjon. En filmnasjon med stor F.

Vi har denne selvtilliten når det gjelder film, Norge det er liksom filmkunst det.

Tenk om Lars von Trier og Aki Kaurismäki var norske. Ta med Roy Andersson også. Og Bergman! Det blir for mye sier dere? Nei, prøv det! Ta med Ingmar Bergman. Han har vi der, liksom i ryggmargen, som vi har Henrik Ibsen og Edvard Munch. Vi har denne selvtillitten når det gjelder film, Norge det er liksom filmkunst det. Og så er vi ute og reiser, i New York, Moskva, Paris eller Roma, og møter litt over middels kulturinteresserte mennesker. Vi møter næringslivsledere, politikere, rockemusikere; de har alle hørt om norsk film.

Catherine Deneuve og Björk i Lars von Triers Gullpalme-vinner «Dancer in the Dark»
Catherine Deneuve og Bjørk i Lars von Triers «Dancer in the Dark»

Dere har noe helt spesielt der, sier de, når de sent på natta er ferdig med å snakke om seg og sitt. I stedet for naturen og fjordene og fiskene, begynner de å snakke om den norske filmen. Den typen film som folk snakker om, som de ikke alltid personlig setter pris på, men som det går gjetord om. Den egenrådige, litt overmodige filmen som får den litt brisne britiske politikeren til å trekke sammenligninger til fjellbjørka som tar seg opp stupbratte fjellvegger, karrige livsvilkår til tross. Næringslivslederen får lyst til å investere i noe norsk og rockeren får enda mer lyst til å skaffe seg en norsk kvinne.

Det at vi er en filmnasjon åpner for kulturell nysgjerrighet, nasjonal status og penger. Vi har allerede Ibsen, Munch, Ole Gunnar Solskjær – og Liv Ullmann. Vi vet hvor mye det vil si med gode ambassadører. Dører vil åpne seg, vår nasjonalfølelse vil svulme ytterligere og vårt brutto nasjonalprodukt vil garantert ha godt av det. Som en bonus vi vil alltid ha noe å snakke om i ellers litt svette small talk sammenhenger.

Ok. La oss fortsette tankeeksperimentet et lite stykke til. Hva om vi om la oss si 10 år faktisk er der. At vi leverer europeiske kvalitetsfilmer på øverste internasjonale hylle. Ikke én gang i blant som et lykketreff. Nei, jevnlig. At vi har den filmkulturelle selvtilliten som gjør at det stadig dukker opp unike stemmer som tar oss til Cannes og Berlin. Og hvorfor ikke? Hvorfor skulle vi ikke lykkes med å få fram en filmens Solskjær eller Karl Ove Knausgård?

Jeg mener vi har 5 gode forutsetninger for å lykkes:

1)    Jeg mener vi har talentene.
2)    Vi har definitivt pengene – men vil vi bruke dem?
3)    Vi har støtte på hjemmebane – nordmenn vil ha norsk film.
4)    Vi har fått en nyvunnen internasjonal selvtillit – det mumles om norsk film der ute.
5)    Og vi har alt å vinne!

Hvilke begrensninger har vi å slåss mot? Jeg ser først og fremst 3 mulige utfordringer:

1)    Har vi den politiske viljen og visjonen til å prioritere film – et steg videre? Eller skal vi nøye oss med at jobben er halvgjort?
2)    Har vi en bransje som er klar for det store spranget? Eller er den for kunstfiendtlig, mannsdominert og anti-intellektuell, så den skremmer bort en viktig del av talentene?
3)    Har vi, som westcoast-rapperen i Mongoland formulerer det, ’nok kjipe ting å rappe om’? Med andre ord: Kan det konsensusdrevne sosialdemokratiske mønsterbruket Norge berede grunnen for interessante nok filmer?

Et hvert land som har som ambisjon å være en filmnasjon bør ha som mål å vinne Gullpalmen.

Jeg unnlot med vilje å si det innledningsvis, men tittelen på dette lille innlegget er Operasjon Gullpalmen. Målet for de neste fem-ti årene bør være såpass hårete som å vinne Gullpalmen i Cannes. Belgia har klart det, Østerrike, Romania og Thailand har klart det. Danskene har klart det. Hvorfor skulle ikke vi også kunne klare det? Et hvert land som har som ambisjon å være en filmnasjon bør ha som mål å vinne Gullpalmen.

Og et hvert land som har som mål å bli en filmnasjon må dyrke fram en kultur for filmkunst. Ja, skal vi komme et steg videre med norsk film, må vi våge å ta ordet filmkunst i munnen uten å få nervøse rykninger. Det vi trenger er en målrettet og bevisst satsning på en filmkultur der film er mer enn blott til lyst. Undersøkende, undrende, poetiske, filosofiske, personlige, kompromissløse, politiske, egensindige, uforutsigbare eller filmatiske filmer som gir oss det vi ikke har bedt om. Ja, ofte upopulære filmer.

Og det burde ikke være nødvendig å si det en gang: Dette står ikke i et motsetningsforhold til at vi også må lage alle de andre filmene; bredt anlagte sjangerfilmer, publikumsfilmer, barnefilmer etc. Og jeg sier heller ikke at det bare finnes én vei til internasjonal anerkjennelse. Men det vil alltid være ambisjonen om og evnen til å lage noe som i beste fall kan kales filmkunst som vil gi oss status som filmnasjon. Det er disse filmene som vil bli stående. Det at norske filmkritikere i Rushprint nylig kåret Jakten av Erik Løchen fra 1958 som Norgeshistoriens beste film, sier sitt om at det i hvert fall hos norske filmanmelderne finnes et sug og savn etter en annen type film. Det merkelige er at denne typen film så og si ikke har vært laget i Norge de siste tyve årene.

Men – og det er et stort men – ikke alle filmene med disse ambisjonene vil lykkes. Langt i fra. Men vi må tillate oss å mislykkes på veien. Tillater vi ikke det, vil vi for alltid lage filmer som forsøker å gå i spagaten, litt kunstneriske ambisjoner, litt publikumsfrieri. Slike filmer lykkes aldri internasjonalt.

Mange vil si at det er sånne som meg, produsentene, som bør ha som oppgave å dyrke fram talentene og framelske de dristige prosjektene som kan ta oss til Cannes og Berlin. Og at kunsten, som den nevnte fjellbjørka, bør klare å ta seg opp den steile fjellveggen uavhengig av de økonomiske forutsetningene.

Jeg skjønner at de sier det, og jeg er delvis enig i det. Men samtidig, da kjenner de ikke filmbransjen veldig godt. Den norske filmbransjen er en bransje som lever på små marginer, og der man hele tida må snu kappen etter vinden for i det hele tatt klare å karre seg til neste trygge havn. Vår største akhilleshæl er vårt skrinne publikumsgrunnlag.
Med i underkant av 5 millioner innbyggere er det umulig å klare seg uten statsstøtte, og ganske mye også. Dette skaper en dynamikk som ikke alltid er helt sunn. Vi blir i overkant opptatt av besøkstall i Norge, ettersom det er her hjemme vårt inntjeningspotensiale uansett for det meste vil ligge. Det estimerte besøkstallet definerer risikoen i prosjektet, og dermed også budsjettet, som igjen legger klare kunstneriske begrensninger.

Dette bereder ikke akkurat grunnen for filmkunsten.

Rolf Kristian Larsen og Ole Christoffer Ertvaag i «Mannen som elsket Yngve»
Rolf Kristian Larsen og Ole Christoffer Ertvaag i «Mannen som elsket Yngve»

La meg skynde meg å si: Det er fantastisk at det er så mange som ønsker å se norsk film om dagen. Jeg vil også at filmene jeg produserer skal bli sett av flest mulig på kino. Det var en fest når Mannen som elsket Yngve – en film om en ung gutt som forelsker seg i en annen gutt – ble sett av 175.000 på kino. Men vi lever under et besøkstalldiktatur i Norge. Alle er opptatt av besøkstall, og det er en ganske nådeløs pisk – som man ikke sjelden pisker seg selv med.

Jeg har opplevd å sitte med et prosjekt som har fått støtte fra spillefilmkonsulenten hos NFI, som sier det er det beste manuset hun har lest, og forsøke å argumentere overfor rådgiverne for et nøkternt besøksestimat på 20-30.000 solgte billetter, og bli møtt av spørsmål om jeg synes det er forsvarlig å bruke skattebetalernes penger på noe som skal sees av så få? De som er ansatt i NFI for å forvalte statens filmstøtte, er jo bare opptatt av å få mest mulig film for pengene, men jeg ser en reell fare for at vi sparer oss til fant. For det er grenser for hvor mye penger produsenter og distributører orker å tape på å lage det de håper skal bli kvalitetsfilm, i beste fall filmkunst. Det er også grenser for hvor bra filmene kan bli når budsjettene blir kuttet til beinet.

Anders Danielsen Lie i «Oslo 31. august»
Anders Danielsen Lie i «Oslo 31. august»

Mitt produksjonsselskap Motlys søker i disse dager støtte til en klassisk internasjonal arthouse-film, laget av en debutregissør, som trenger 60.000 besøkende i Norge for å gå i null dersom finansieringskabalen går opp og vi kun får 75% etterhåndsstøtte (det er mulig å søke 85% etterhåndsstøtte, men det gies kun i helt spesielle tilfeller til ekstra smale filmer). Til sammenligning runder Oslo, 31. august hvert øyeblikk 65.000 besøkende, og det er en film som kom til Cannes, som fikk stort sett 6’ere på terningen og fikk en redaksjonell omtale få om ingen filmer i samme kategori er forunt. Med andre ord; taket for en film om en ung manns siste døgn før han tar sitt eget liv går kanskje der, på 65.000. Greit å vite.

Jeg bare minner om at amerikanske filmer med de beste stjernene og Oscar-nominasjoner i fleng, samt kredibilitet og moderne klassikerstempel, ofte har problemer med å runde 30.000 solgte billetter i Norge. Jeg minner også om at i Frankrike, filmens hjemland, ble 25% av alle franske filmer i 2010 sett av færre enn 10.000 på kino. Og det er et land med over 60 millioner innbyggere! Det er mulig det sier noe om et haltende fransk kinosystem, men det sier også en hel del om en aksept for at ikke alle filmer skal være for alle.  Og som et siste apropos: Som mangeårig styreleder i Arthaus har jeg på nært hold sett hvordan fantastiske internasjonale filmperler, derav flere Gullpalmevinnere, har endt opp med et kinobesøk i Norge på 5 –10.000 solgte billetter. Så kanskje vi i større grad må se på en films kvalitet heller enn å se oss blinde på besøkstall?

Kanskje vi i større grad må se på en films kvalitet heller enn å se oss blinde på besøkstall?

Eller kanskje må vi, som filmhistoriker Gunnar Iversen argumenterte for nylig, tillate oss å lage filmer som ikke i det hele tatt trenger å skjele til publikumstall for å få fram flere interessante filmer? Og her er vi tilbake til utfordring nr 1: Har vi politisk vilje og visjon til å prioritere å ta norsk film et steg videre?

Vi har klart å få til en unik interesse for den norske filmen på hjemmebane. Og vi er på god vei med solide og til dels originale filmer som innimellom spiser kirsebær med de nest største ute i verden. Men min påstand er at dette mer er et resultat av tilfeldigheter enn en bevisst filmpoitisk satsing, og at vi har et godt stykke igjen før vi er en internasjonal filmnasjon. Vi ender litt for ofte opp med velmenende og litt likegyldige filmer, fordi vi må ut i den velkjente spagaten.

Så, for å spole litt tilbake. Det kan ikke være produsentens ansvar alene å få oss til Cannes og Berlin. Vi skal selvsagt gjøre vårt for å etablere og bygge internasjonale nettverk, men politikerne og tilskuddsapparatet må også være med på å legge forutsetninger som gjør det økonomisk forsvarlig å satse på filmer som ikke skal gjøre alle til lags. Si hva du vil om Trond Giske, men han bidro med et formidabelt løft for norsk film bare ved å være mer ambisiøs på filmens vegne enn noen annen i bransjen. Han hadde hårete mål, og mange sa det var umulig. Men flere av målene har nå blitt innfridd og bransjen har strukket seg på en måte jeg ikke tror de ville gjort uten Trond Giske.

Spørsmålet er bare om vi skal gi oss der, eller våge å ta det enda et skritt videre. Og da er vi tilbake ved utfordring nr 2: Har vi en bransje som er klar for det store spranget? For dette handler naturligvis ikke bare om penger. Det handler også om at vi må bygge opp om evnen til å dyrke fram flere typer talenter og ha vilje til kunstnerisk mot – i alle ledd av bransjen.

Men jeg tror det er et ganske enkelt grunnpremiss: Om ikke de økonomiske forutsetningene er tilstede for å lage filmkunst, tiltrekker heller ikke bransjen seg talentene som ønsker å strekke seg mot å lage filmkunst. De finner seg andre uttrykksformer. Det må med andre ord være grobunn for å skape filmkunst, både økonomisk, kulturelt og mentalt.

Jeg skal være den første til å innrømme at min egen stand ikke alltid er den med størst kunstnerisk ærgjerrighet. Men jeg tror at det handler mest om pragmatisme, man tilpasser seg den virkeligheten og de mulighetene som finnes. Dette er en prosess som starter allerede ved første dag på filmskolen. Men jeg tror også at flere produsenter enn vi liker å tro også egentlig vil noe annet, men må minnes om det. Hver dag.

For film er et krevende gruppearbeid: Det er alltid mange som skal mene noe om et manus, et budsjett, en målgruppe – før en film kan realiseres. Og veldig mange av disse er ute etter å sikre sine interesser, enten de er dramturgiske eller økonomiske. Da sniker det seg lett inn en feighet. Og feighet er skummelt smittsomt. For hva skjer når man først er smittet? Det safes. Det kuttes i kantene og mothakene forsvinner. Vi sitter raskt igjen med velmenende likegyldighet.

Til slutt, utfording nr 3: Har vi nok å rappe om? Denne tok jeg mest med for moro skyld. Klart vi har det! Jeg tror dessuten ikke det så mye handler om hva vi forteller, men hvordan vi forteller det. Med andre ord: Kunsten å holde et kamera. For igjen, dette handler om filmkulturell selvtillit. Hadde vi hatt von Trier, Kaurismäki, Andersson og Bergman i ryggraden er jeg sikker på at vi hadde laget andre filmer.

Tilbake til de helt praktiske betingelsene: Nye veier til lange filmer, en ordning som ble vedtatt på NFIs styremøte i går, er et vel og bra tiltak. Men så lenge de enkelte filmene i denne ordningen max kan ha 8 millioner i budsjett, legger det veldige begrensninger på hva slags film som kan lages. En normal norsk spillefilm koster i dag i overkant av 20 millioner kroner. Hvorfor skal de djerve filmene klare seg med godt under halvparten? Dette er ikke en ordning for filmkunst, det er en ordning for lavbudsjettsfilm. Dersom vi mener alvor med å ville bli en filmnasjon måtte målet for en slik ordning omdefineres og budsjettene minst dobles. Jeg ønsker meg 50 friske millioner til Operasjon Gullpalmen årlig i en 10-års periode.

Så, for å oppsummere: Jeg utfordrer Anniken Huitfeld, det politiske film-Norge, byråkratiet i Norsk filminstitutt, filmarbeidere på hver sin side av kamera og skrivebord om å videreføre Den rødgrønne regjeringens visjon om et norsk filmløft og være med på Operasjon Gullpalmen. Det vil i første omgang si å øremerke nok midler til filmer som ikke først og fremst skal vinne det store kinopublikums gunst, men som skal gjøre oss stolte på sikt.

Vi må altså våge å lage potensielt upopulære filmer, ikke i ny og ne, men flere av dem hvert år.

La oss skrive filmhistorie. La oss kunngjøre satsingen i Cannes, med et manifest som sier at nå skal Norge bli en filmnasjon og vinne Gullpalmen innen 10 år, slik at fallhøyden blir så stor at det går prestisje i det for alle involverte parter. Ansett gjerne en kompromissløs konsulent, gjerne hentet inn utenfra, som kan gi oss de nødvendige spark bak, og oppfordre oss til å gå enda lengre, være enda smartere, modigere, sannere, dummere. Ta oss ut mot kanten av stupet. Vi må altså våge å lage potensielt upopulære filmer, ikke i ny og ne, men flere av dem hvert år. Selv om det regelmessig vil komme avisoppslag om at nå går det dårligere med norsk film. Da må vi ha is i magen, og da må vi stå sammen; regissører, produsenter, finansiører, distributører, kinosjefer, politikere og kinogjengeren i Tromsø.

For dette handler ikke bare om økte tilskudd. Det fordrer like mye en mentalitetsendring. Bransjen må ikke være redd for filmkunsten. Vi må heller ikke stigmatisere hverandre inn i hver våre kroker. Vi trenger en filmflora som spiller på hele registeret. Da må vi være i stand til å tiltrekke oss talenter som i utgangspunktet kanskje ikke passer inn. Ofte er det de stygge andungene, de som er utenfor A4, som ender opp med å forandre verden. Bare tenk på Lars von Trier, Aki Kaurismäki, Roy Andersson eller Bent Hamer – for å ta de mest nærliggende nordiske eksemplene med suksess i Cannes – samtlige befant seg langt utenfor hovedstrømmen da de startet opp.

Men jeg tror disse som pr i dag ikke passer helt inn vil komme fram fra gjemmestedene sine, så snart rammebetingelsene er på plass. Så snart noen – les en kulturminister, en direktør eller en styreleder, gjerne i samlet tropp – går foran og peker ut veien og målet, er det så utrolig mye større sannsynlighet for at målet kan realiseres. Det er det som kalles et filmløft. For vi har en unik sjanse; det gjelder bare å gripe den. Er vi klare for det? Eller for å si det på en annen måte; har forutsetningene noen sinne vært bedre?  Eller – skal vi bare fortsette som før, og håpe på en og annen slenger, så kan heller neste generasjon forsøke å gjøre noe med det?

Vel, det er opp til oss!

- Yngve Sæther, produsent i Motlys

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 43 kommentarer

  1. Anders sier:

    Topp, sluttet å lese da det dukket opp en kraftig spoiler om en norsk film jeg hadde tenkt å se når den foreligger på Blu-ray. Resten av teksten er sikkert interessant….

  2. Lars Klevberg sier:

    Man burde kanskje starte med å spørre ‘Hvor ble det av Bobbie Peers?’

    Tror mange av svarene som teksten over prøver å gripe ligger rundt emnet der.

    Bra mål btw.

    L

  3. Øyvind sier:

    Enig med Anders! Hadde virkelig sett fram til å se Oslo 31. august, men der ble den litt ødelagt for meg… men rent bortsett fra manglende spoiler warning: godt innlegg!

    Det er såklart bra at man får økonomisk suksess med filmer som Knerten og Max Manus (og disse filmene er jo heller ikke direkte dårlige på noen som helst måte!), men overskudd fra slike suksesser bør gjøre det mulig å lage filmer med mindre tanke på høye besøkstall, og enda høyere kunstneriske ambisjoner.

  4. Erik Olsen sier:

    En norsk aksjon «gullpalme» høres litt sært ut i mine ører, og ikke minst unødvendig ut.

    Norsk filmbransje trenger sårt en identitet. Slike målsettinger kommer ikke til å hjelpe. Konsulentene må tørre å ta noen sjanser slik at variasjonen mellom de gode og dårlige filmene blir større. I dag befinner de fleste norske produksjoner seg i en grå tett tåke. Alt for ofte ser og høres de ut som magre Hollywood produksjoner. Konsulentene kaster de fleste manus som ikke er skrevet etter den amerikanske tre akters strukturen. Slik blir det ikke friksjon av.

    Derfor bør man først ta sjansene. Deretter får man se om det blir gullpalmer… I første omgang handler det om identitet…

  5. Thomas Robsahm sier:

    Erik Olsen, hva vet du om hva konsulenter kaster og ikke kaster?Hilsen spillefilmkonsulent

  6. Carl Wilhelm Müller sier:

    Veldig fin lesning og noen virkelig øyeåpnende tall!

    Jeg er av de kanskje smånaive menneskene som konstant ser fremover mot en tid hvor vordende filmskapere benytter seg av de moderne, allmenngjorte produksjon- og distribusjonsverktøyene for å produsere form- og innholdsmessig modige filmer, på lavt budsjett med tilsvarende lav økonomisk risiko. Det har blitt en klisjé å droppe det klassiske Coppola-sitatet, men etter min mening er det definitivt noe i tilgjengeligheten av billige, brukervennlige kamera og redigeringssuiter også, og ikke minst Internetts potensiale for mikrofinansiering og internasjonal distribusjon.

  7. Knutsvik sier:

    i utgangspunktet bør det være en selvfølge at Norge og norske filmregissører i teorien skal kunne ta en Gullpalme før eller senere.

    jeg er likevel redd for at det er langt frem hvis man skal sitte å file på tall og tenke budsjetter og la seg styre av de politiske retningslinjene som NFI opererer med, retningslinjer som strengt tatt har andre formål enn å dyrke frem genuint særegen filmkunst.

    aki kaurismäki ble nevnt. kanskje norske regissørtalenter skal lære litt av hvordan han arbeidet som ung og up-and-coming filmskaper: minimale budsjetter, få tagninger og høyt produksjonsvolum (uten et stort hjemmemarked/hjemmepublikum) lot ham utvikle og realisere sin egen helt særegne visjon av hvordan film skal se ut.

    sær egenhet og øving, øving, øving skaper auteurer – ikke regneark, manuskonsulenter og kvinnekvoter.

  8. Kurt Olav Helle sier:

    Konsulentene kaster det som ikke er three act Hollywood struktur, skriver Erik Olsen. Er detven muldvarp her noen sted, jeg har hørt at det var omvendt.Dette vil jeg høre mer om, fra begge sider…

  9. Thomas Fossgård sier:

    Dette høres mest ut som noe som kan selges til politikere. Film/kunst i dette tilfellet er ikke idrett!

    Jeg tror ikke det er så lett og politisk bestemme seg fram til at vi skal produsere filmgenier. Klart, øving gjør jo mester for noen, hadde Bergman bare laget sine 10 første filmer hadde vi ikke hørt om han i dag osv..

    Tror også det handler veldig om å skape et godt film-miljø som helhet. Både ved at man deler erfaringer åpent ved kurs/samlinger, men samtidig ikke uten en god dose konkurranse. Tror storsatsing på kortfilmer også er viktig, samt støtte av forskjellige steder hvor engasjementet finnes, type mediefabrikken, volapuk, nfi/filmens hus osv.

    Så må man holde øynene åpne når noe veldig spesielt trer fram type Joachim Trier. Til syvende og sist er det noen som må sitte ned å skrive gode manus, regissere gode filmer. Det er jo DET som er det vanskeligste. Har ikke inntrykk at det er spesielt hardt å få det til hvis de 2 tingene er der. (Bare se hvor raskt Oslo 31. Aug. fikk støtte.)

    Til sist tror jeg vi trenger tid til å finne en måte å snakke om våre historier i det norske samfunnet. Det er sant at det ikke er så lett å dramatisere hverdagen i Norge. Det er som regel lite utvendig drama, men svært mye skjer på innsiden. Tror ikke vi er ferdig med den gnagende følelsen at vi har det så bra, men kanskje ikke lever livet fullendt likevel? Tror vi må se på slike ting, og finne historier og former som kan kommunisere det.

    Jeg tror ikke det er noe galt med konsulentene. De vet når de ser noe bra på bordet, tror heller de sliter med å prioritere mellom alt det middelmådige som kommer inn.

  10. Even G. Benestad sier:

    Det er vanskelig å ha en målesetting om at Norge skal få en Gullpalme. Slike mål er nok lettere hvis det handler om at Statoil skal utvide et oljefelt på sikt.

    Problemet med film er at selv de beste forutsettinger ikke alltid skaper de beste produksjonene. Mye av filmarbeidet er ekstremt intuitivt. Da er det vanskelig å sette faste rammer for hvordan kvalitet skal produseres. Historisk har det blitt skapt store filmatiske mesterverk for millioner av kroner, men like store genistreker har blitt til for knapper og glansbilder. Orson Welles debuterte med sin beste film. Ingmar Bergman laget ti-tolv stykker før han fikk det til på en skikkelig måte.

    Med andre ord finnes det ingen fasit. Da må man heller ikke lete etter en påstand om at den finnes.

    Norsk film har lenge vært på bedringens vei. De siste årene har kvaliteten gått opp betraktelig. Nå er det mulig å kose seg på kino. Man kan til og med gå frem til de som har laget filmen etter festpremieren og skryte uten at nesen blir lang.

    I 2011 kom både Oslo 31 August og Hodejegerne. Den ene smal. Den andre bred. Begge fant sitt publikum. Det lover godt og veien vil fortsette fremover så lenge den ikke blir besudlet av fikse ideer.

  11. Erik Olsen sier:

    Thomas: Jeg aner ikke hva dere driver med på bakrommet, men jeg ser filmene dere bevilger penger til.

  12. Kurt Olav Helle sier:

    Norske filmer har alt annet en three act structure ala Hollywood struktur.Syd Field har vært en gang på en norsk kortfilmfestival. Han kom aldri igjen. Hvor har de lærdomen fra?

  13. Even G. Benestad sier:

    Om det er en eller tre akter er vel egentlig ikke så viktig? Denne artikkelen handler om at norsk film må ta større kunstneriske sjanser. Gjør man det kan det bli en gullpalme. Jeg er enig i det meste som er skrevet. Bortsett fra målet. Gullpalmen kommer hvis den kommer når den kommer.

  14. Kurt Olav Helle sier:

    Større kunstneriske sjangser og da må det mer risiko villig kapital til og det kommer ikke rekende på ei fjøl.Det er bare å lese Kapital og Finansavisen så forstår man hvorfor investorene sitter på gjerdet, enn så lenge….

  15. Kurt Olav Helle sier:

    Vi kan nå ta et eksempel fra denne siden kontra facebook sine tråder. Her går det ti år mellom hvert innlegg og oppdatering. Ikke lett å få i gang en debatt da. Viss en vil ha debatt da, eller lalle det ned til byssannlulldramaturgi

  16. Thomas Robsahm sier:

    Erik, da foreslår jeg at vi snakkes når du har sett litt flere filmer for du kan umulig ha sett Hjem til jul, Fjellet eller Oslo 31. august, bare for å nevne noen. Ingen av disse har strukturen du tror får avslag hele tiden. Forøvrig kan jeg love deg at 9 av 10 manus som kommer til oss har en svært tradisjonell struktur. Hadde gjerne sett at flere klarte å utfordre dette. Men å bryte tre-aktsstrukturen er ingen garanti for kvalitet.

  17. Thomas Robsahm sier:

    Even, å sette seg et hårete mål er ikke så dumt som det kan virke. Målet om 3 millioner besøkende og 25% markedsandel ble f.eks nådd i 2011. Ingen trodde det var mulig. Allerede nå er det en målsetting at flest mulig norske filmer skal til Cannes eller Berlin og i fjor hadde vi fire langfilmer på de to festivalene. Men en enda mer spisset målsetting om kvalitet og mer kompromissløshet tror jeg ville kunne få frem et større fokus på filmer som hever seg over målet om både stort publikum hjemme og priser der ute i en og samme film. Men aller viktigst: Nye ordninger og nye satsinger som kan måles i ettertid er lettere å få gehør for hos politikerne.

  18. Even G. Benestad sier:

    At man skal dyrke frem en Bergman/Von Trier/Kaurismäki i Norge er vel egentlig et hårete mål i seg selv. For å bruke et dårlig begrep. Skal man lage den omeletten må det knekkes riktig mange egg:).

    Jeg håper politikken forstår det…

    En av de beste opplevelsene jeg har hatt med NFI var «nye veier» hvor jeg faktisk kunne si. Uten å nøle… «Jeg vet ikke hvordan dette blir»… Da er fallhøyden stor, men skulle det lykkes er man kanskje på vei.

  19. Thomas Robsahm, spillefilmkonsulent sier:

    Nye veier til lange filmer er opprettet og har frist 28. februar. Forventer bra ting der. Operasjon Gullpalme kommer tidligst i 2013, dersom det blir aktuelt. Hvilke egg må knekkes, Even?

  20. Even G. Benestad sier:

    Eggene er alle de filmene som ikke blir så bra. Eller bomskuddene om du vil. Det må som regel lages noen slike fæle greier for at omeletten skal bli god. Litt barnslige begreper her nå.

  21. Thomas Robsahm, spillefilmkonsulent sier:

    Jo, men det gjør vi jo hele tiden. 2011 ga oss noen gode filmer, men også mange som langt fra var helt vellykket. Sånn vil det alltid være, men med et konkret mål om å løfte kvaliteten opp til et internasjonalt nivå vil vi kunne dra fokus vekk fra å tenke for mye på besøkstall i lille Norge og mer på hva som skal til å hevde seg blant de aller beste i verden. Da er Gullpalmen et bra symbolsk mål. Hvis denne satsingen gjøres med friske midler og ikke går på bekostning av det vi har fått til på hjemmemarkedet de siste årene, så er det ingen grunn til å ikke brette opp ermene og sette i gang. Din neste dokumentar i hovedkonurransen i Cannes? Why not?

  22. Aleksander H sier:

    Nå begynner de drøvtygde innleggene dine å gå meg på nervene Thomas. Du sitter og beskytter NFI som om det var ditt eget barn. Det er helt åpenbart at de som satt på pengene i norge i MANGE ÅR, altfor mange år, var feige og gav støtte til filmer som utelukkende gikk på hodet og ræva. Det er kun de siste årene at norske filmer faktisk er verdt å nevne i et åndedrag.

    Even Benestad sier det best. Nå man man faktisk skryte av norske filmer uten å stikke folk ned med nesen etterpå.

    Om det er noe norsk film sårt trenger så er det gode thrillere og andre kunstneriske sjangerfilmer. Drama og komedier har vi nok av. Balansen der er alt for dårlig. Thriller er filmens ursjangeren. Når du mestrer den filmkunsten så kan du få lov å klappe deg selv på skulderen.

  23. Aleksander H sier:

    Du kan sitte å rose norsk film opp i skyene så mye du vil. Det er fakta at de aller fleste med kunstnerisk og historisk integritet synes norsk film har mange mangler. Dessuten er det så utrolig mange produsenter og andre filmarbeidere i bransjen vår som ikke kan noe som helst om film. Folk ser jo ikke film, virker det som. Du kan ikke komme til Cannes og stå der som et spørsmålstegn når folk som Bunuel og Tarkovsky blir nevnt, det er bare flaut. Det er et problem vi har, og det er stort.

  24. Aleksander H sier:

    Moralen er: Begynn å se film, god, klassisk film. Les dere opp på filmhistorie. Film er mer enn hva Atle Antonsen har spilt i.

    Nå er de fleste av Montages aktive debattanter ganske opplyste når det gjelder film, så dette gjelder ikke dere. Men det gjelder alle filmarbeiderne og spesielt produsentene der ute. Dere vet hvem dere er.

  25. Thomas Robsahm, spillefilmkonsulent sier:

    Aleksander: Jeg beskytter ikke NFI og roser heller ikke norsk film opp i skyene. Derimot argumenterer jeg mot påstanden om at konsulentene kun gir tilskudd til tre-aktsstruktur. Dette er helt feil. Forøvrig sier jeg at Yngve Sæther (produsent i Motlys) har en interessant ide som kan løfte norsk film. Det er et faktum at norsk film hadde publikumsrekord i 2011, det er også et faktum at det var et rekordår i salg og priser i utlandet. Det betyr ikke at norsk film ikke bør bli bedre, men det betyr at vi er på rett vei. Hvorfor dette går deg på nervene er vanskelig å begripe. Flere thrillere? Gjerne for meg.

  26. Thomas Robsahm, spillefilmkonsulent sier:

    Aleksander H: Jeg skal ikke uttale meg om filmarbeidere, det er mulig du kjenner flere enn meg av de som er aktive nå, men jeg vet om mange norske produsenter og regissører som kan sin filmhistorie. Å se mye film er imidlertid ingen garanti for at man selv klarer å lage bra film.

  27. Aleksander H sier:

    Hei. Med all respekt for deg, fordi jeg respekterer deg, men du har vært for lenge ut av gamet. Veldig mange produsenter som har hatt småsuksesser de siste årene og er på vei oppover kan ikke en dritt om filmhistorie. Filmarbeidere er verst. Av ti aktive fotografer er det sikkert bare 2 som faktisk kan film. Andre synes bare det er tøft å onanere med teknisk utstyr og fete kamera.

    Dette er hvertfall mine erfaringer. Og det er selvfølgelig ingen garanti at man lager god film forbi man kan mye film, men vel, du kan si det øker troverdigheten betraktelig.

  28. Thomas Robsahm, spillefilmkonsulent sier:

    Ute av gamet for lenge? Vel, jeg produserte Engelen og regisserte Moderne Slaveri senest i 2009 og har meget god oversikt over norske produsenter og regissører. Nå har ikke jeg noe spesielt behov for å forsvare de halvsuksessene du viser til – og enda mindre de hjelpeløse floppene vi også har sett de siste årene, men jeg vet at mange av folkene bak disse har sett veldig, veldig mye film. Men kanskje ikke filmer av de regissørene du nevner.

  29. Michael sier:

    Jeg skal gå litt mot strømmen her, og hevde at det ikke er en målsetting å få noen gullpalme. Det som bør være eneste målsetting å tilfredsstille publikum. Prisene kommer av seg selv om man lager gode filmer. Ikke tenk på dem.

    Når det gjelder filmhistorie, så har nok de fleste filmskaperne god kjennskap til den, tror jeg. Folk ser jo idag mye slags film, og mye, mye mere film enn før pga av nedlasting og billige dvd’er. Problemet mener jeg er at man har feil forbilder. Om man har Tarkovsky som forbilde, sier det seg selv at få vil gidde å se filmen din. De færreste orker jo originalen, så hvorfor skal de bry seg om en som kopierer. Jo lenger bort man beveger seg fra klassisk film stil, jo vanskeligere blir det å mobilisere et publikum. Dette er imidlertid et lite problem i dag. Vi er inne i en god tid med 25% markedsandel. Jeg er heller litt redd for at “lykken” ikke kan vare evig.

  30. Erik Olsen sier:

    Skal man tilfredsstille en type publikum? Eller skal man tilfredsstille publikum?

    Er det slik at vi bare skal lage filmer «massene» vil ha?

    I så fall blir vi en svært fattig, og lite internasjonal filmnasjon.

    Mangfold er det som skaper goder tilbud. Eller mener du seriøst at vi kun skal lage Hodejegere siden den type film trekker flest publikum?

    I så fall skal jeg stjele parykken til Axel Hennie!!!

  31. michael sier:

    Til Egil Olsen: Nei, vi bør ikke lage bare en type film. Publikum krever variasjon ellers går de lei. Publikum krever hele tiden at man “re-invents” seg selv. Men det er kontrakten med det norske publikum som er hele grunnlaget for filmindustrien. Jeg tror at om man jobber med å styrke den kontrakten, så vil enkelte gullkorn komme av seg selv. Noen av disse kan komme til å få internasjonale priser. Noen filmskapere ser også ut til å tro at man kan lage eksperimentelle filmer uten å beherske det klassiske formatet først. Det tror ikke jeg er mulig. Bare når man behersker det klassiske kan man begynne å leke med reglene.

  32. Thomas Robsahm, spillefilmkonsulent sier:

    2011 har vist ganske så tydelig at det ikke bare lages filmer for massene i Norge, men hvor mange som uttaler skråsikkert om norsk film har faktisk sett alle filmene?

    Forøvrig mener jeg man ikke må ta Operasjon Gullpalme for bokstavelig. Tanken er jo ikke å bruke 50 mill i året i ti år for å lage den ene filmen som vinner. Tanken er å løfte kvaliteten og ta et skritt videre etter at man har oppnådd både høye besøkstall hjemme og en mye bedre standing internasjonalt. Den naturlige veien videre nå bør være å løfte ambisjonene og tenke kvalitet og nyskaping og tørre å ta i bruk ordet filmkunst som Sæther sier. Om det faktisk ender med en gullpalme er ikke det viktigste, men vi bør alle ha ambisjoner om å løfte kvaliteten.

  33. michael sier:

    Til Robsahm: Men gjør man ikke alltid så godt man kan uavhengig av alle prisene? Og må man satse på en en egen type film å vinne priser? Før klagde man over at filmen var upopulær. Nå er det tydeligvis et større problem at den er populær. Jeg mener publikums gunst veier tyngre enn ros fra et gjeng blærete franskmenn i Cannes.

  34. Thomas Robsahm, spillefilmkonsulent sier:

    Cannes er verdens beste utstillingsvindu for filmer som ellers kan ha vanskelig for å nå et stort publikum. Svært mange regissører, f.eks. Lars Von Trier har hatt uvurderlig drahjelp av ha premiere på de fleste filmene sine i Cannes.

    Jeg er enig i at alle gjør så godt de kan, og det trengs nok ikke en egen type film for å øke eksporten av norsk film, men det er relativt sjelden sammenheng mellom publikumssuksess her hjemme og suksess ute. Se på Bent Hamer. Han når aldri et veldig stort publium her hjemme, men på verdensbasis har han solgt over en million kinobilletter. Cannes har hatt stor betyding for dette. Han er vårt største internasjonale navn, men ikke kjent blant folk flest i Norge. Ønsker vi mer eksport, så er blærete franskmenn blant de som må overbevises. Men det er selvfølgelig også mulig uten Cannes (Hodejegerne, Trolljegeren m.fl.).

    Uansett er tanken bak Operasjon Gullpalme at den skal komme i tillegg til det vi allerede har. Det er altså ingen fare for at en slik ambisiøs satsing skal gå på bekostning av publikumstallene norsk film har oppnådd de siste årene.

  35. Even G. Benestad sier:

    Det kommer en tid hvor publikum kommer til å forlange noe annet enn det de ser i dag. Krimbølgen kommer til å legge seg for selvsagt å dukke opp igjen om noen år. Da kanskje i en mer ironisk form slik en sovende tidligere kommersiell sjanger ble vekket til live med Wes Cravens, Scream i 1996.

    På 80tallet var horrorfilmen den sikreste veien til massene, men det sluknet helt på begynnelsen av 90tallet.

    I mellomtiden dukker det kanskje opp noe ingen produsenter eller finansiører hadde forestilt seg. Et godt eksempel på det er hvordan amerikansk film tullet det til på slutten av 60tallet med underfundigheter som blant annet, Paint Your Wagon.

    Store dyre, ville produksjoner uten mål og mening ble spydd ut til folket inntil det dukket opp en ung hippie ved navn, Dennis Hopper. Han klarte å skrape sammen noen kroner til en liten film ved navn Easy Rider som endte opp med å definere amerikansk film på 70tallet.

    Trenden ble igjen avløst av en ung ambisiøs ung mann som hadde gjort suksess med, American Grafitti. George Lucas regisserte mot alle odds en av de største komersielle suksessene i historien… Star Wars…

    En film produksjonsselskapet prøvde å stoppe hver eneste dag. Ingen hadde trodd at begrepet BLOCK BUSTER skulle komme i farvannet av akkurat den filmen.

    De ville rett og slett legge hele greia på hylla siden de trodde den skulle ruinere hele selskapet. På en testvisning gjorde Brian De Palma narr av filmen og andre bare kikket ned. Den eneste som mente det kom til å lykkes var… Gjett da… Steven Spielberg…

    Det er der poenget med omeletten dukker opp. Eller for å gjøre det enda mer billedlig og tåpelig. I en haug med illeluktene dritt befinner det seg noen ganger en stort gullmynt. Eller noe slikt…

  36. Knutsvik sier:

    dette er en er tildels svært underholdende og lærerik debatt å følge, ikke minst siden folk med innside-erfaring bidrar med sine perspektiver.

    mitt utgangspunkt er enkelt: norsk film er bedre nå enn på svært, svært lenge, kanskje bedre enn hva den noengang har vært.

    den store svakheten, slik en ikke-filmarbeider som meg ser det, er imidlertid manglende kontinuitet. det går fortsatt alt for lang tid mellom hver gang en regissør faktisk lager spillefilm, og, med et mulig unntak for Bent Hamer, er den enkelte norske regissørs samlede output/katalog veldig liten. produksjonsraten _må_ opp for at talentene skal kunne utvikle seg og realisere sine potensialer.

    hvor lenge _må_ man jobbe med manuskripter og manuskonsulenter når film først og fremst er en audiovisuell kunstform? hvor mye tid _må_ man bruke på søknader når man i stedet kunne vært ute og laget nullbudsjetts/lavbudsjettsfilmer i stedet? er virkemiddelapparatet egentlig et mål i seg selv? ingen vil vel egentlig svare bekreftende på mitt siste spørsmål, men …. innimellom kan det nesten se sånn ut.

    (fikk for eksempel ikke Marikken Halle/Vapen ock Dramatik avslag på sin siste søknad pga at deres uortodokse arbeidsmåte ikke passet inn i skjemaene?)

  37. Thomas Robsahm, spillefilmkonsulent sier:

    Hei Knutsvik.

    Mangelen på kontinuitet har vært et stort problem for norsk film i svært mange år. En av grunnene er at man lenge fokuserte for mye på manus og regnet med at resten nærmest ville ordne seg selv. Hadde man et bra manus, så var man samtidig kvalifisert både som regissør og produsent. Dette førte til en lang rekke engangsregissører og nærmest et produksjonsselskap for hver film som ble laget.

    Først de siste 10-12 årene har det begynt å bli litt bedre. Vi har nå færre og bedre produksjonsselskaper og for noen regissører går det kortere tid mellom hver film enn før. Dette er resultatet av en bevisst filmpolitikk der det legges mer vekt på helheten i et filmprosjekt og langsiktig satsing på talenter. Bl.a. har NFI innført pakkefinansiering som gjør at Sara Johnsen med selskapet 4 1/2, Erik Poppe med Paradox og Joachim Trier med Motlys er sikret 2-3 filmer de nærmeste årene – uten å måtte overbevise konsulentene hver gang.

    Det har også blitt vanligere at det jobbes mer med casting, prøveopptak og piloter i fasen før man går i produksjon, altså mindre på papir.

    Når det gjelder Mariken Halle og Clara Boden, så fikk ikke de avslag pga arbeidsmåte eller fordi de ikke “passer inn i skjemaene”. Du kan lese mer om dette i Rush Print, men som et ledd i den profesjonaliseringen som har gitt bedre norske filmer, stilles det noen minimumskrav for å kunne få forhåndsstøtte. Halle/Boden har ikke ønsket å imøtekomme disse. Kravene handler i hovedsak om å knytte til seg den kompetansen man selv mangler når et helt nytt produksjonsselskap søker tilskudd.

  38. Even G. Benestad sier:

    Det er nok ikke så dumt å knytte seg til folk med erfaring, men det er ikke dermed sagt at det er veien til suksess. Da jeg startet arbeidet med min debut, Alt om min far møtte vi mye motstand på Filmfondet. Argumentet deres var hele tiden at jeg manglet erfaring til å lage en kinofilm. Produsenten fikk mer eller mindre den samme beskjeden.

    Selvsagt hadde de helt rett. Jeg var 25 år gammel og hadde jobbet et år som fotograf og regissør i Metropol Live. I tillegg hadde jeg skrudd sammen noen underlige amatørkortfilmer. Produsenten hadde jobbet som kameraassistent på noen Hollywood produksjoner og investert penger i tre fire andre utenlandske filmer.

    Etter en rekke møter uten særlig fremgang skaffet vi den nødvendige kompetansen. Zentropa gikk inn som co-produsent og Anders Refn skulle fungere som filmens mentor.

    Da kom pengene og filmen kunne bli til.

    Da vi gikk ut fra Filmfondet den dagen med garantier om støtte tok en smilende Anders Refn meg til side og sa «jeg kommer ikke til å være på settet som din mentor eller co-regissør» «dette er ikke en film med 200 statister» «det er en film om din far» «jeg tar en tur til Sørlandet når du er halvveis ut i opptakene, og tar en titt»

    Fjorten dager ut i opptakene kom Anders Refn. Han så nesten 16 timer med opptak før han igjen tok meg til siden og sa «Fett mann». Deretter dro han tilbake til København.

    Filmen ble til syvende og sist laget av debutanter i nesten alle funksjoner.
    Regi – Debutant
    Foto – Debutant
    Opptakslyd – Debutant (han fikk et lynkurs på Egg & Bacon om hvordan en DAT spiller fungerer)
    Produsent – Debutant
    Produksjonsleder – Debutant
    Klipp – Debutant (han hadde klippet en film tideligere som også var laget av debutanter).

    Anders Refn fortalte meg også om sin sønn Nicolas Winding Refn som debuterte med Pusher. Første opptaksdag ringte han sin far siden han lurte på hvordan regissørens instruksjoner var før et opptak…

  39. Even G. Benestad sier:

    Poenget mitt er at det viktigste med en produksjon er at alle er enige om hvilken film som skal lages.

  40. Lars Klevberg sier:

    Fantastisk lesning, intet mindre!

  41. Thomas Robsahm, spillefilmkonsulent sier:

    Even, du baserer din erfaring på egen debutfilm. NFI/Filmfondet baserer sin erfaring på hundrevis av filmer produsert over flere tiår, hvorav noen har vært så dårlig gjennomført at de ikke engang har blitt fullført.

    I likhet med produsenter, regissører og distributører gjør også byråkrater og konsulenter feil (!). Da bør det være betryggende for alle at det fins noen felles kjøreregler som de aller fleste i bransjen er enig om.

    Erfaring er naturligvis ingen garanti for gode filmer og historien er full av strålende debutanter, men langt oftere ser vi gode ideer bli til unødvendig svake filmer fordi man insisterer på å ikke ta imot hjelp.

    Forøvrig var det flere enn Anders Refn som kom med gode råd og støtte både til deg og produksjonsselskapet da dere lagde Alt om min far. ;-)

  42. Even G. Benestad sier:

    Det er helt riktig Thomas…

    Det var en fyr med navn Thomas Robsahm og en dame som heter Margreth Olin som hadde mye å si under produksjonen av Alt om min far. Jeg var bare forsiktig med å nevne det siden de fort kan bli høye på pæra.

    Forøvrig er dette med pilot på spillefilm en bra ting. I dokumentar har det vært praktisert i mange år. Da er det lettere å se om regissøren kan mer enn å skrive. Filmens form burde være et fokus helt fra starten.

    At man bør ta med noen mentorer er viktig, men jeg tror fremdeles det var en fordel at vi som lagde Alt om min far var på samme nivå. Vi snakket også samme språk. Zentropa og andre passet på at vi ikke sklei helt ut:).

  43. Thomas Robsahm, spillefilmkonsulent sier:

    Da er vi enige, Even. Piloter er utmerket, det overrasker meg at ikke flere selv ønsker å lage det. Men det kommer seg. PS: Har alltid vært høy på pæra, så det er for sent å gjøre noe med.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>