Filmfrelst #87: Werner Herzogs Cave of Forgotten Dreams og Into the Abyss

To av Werner Herzogs subjekter i henholdsvis «Into the Abyss» (2011) og «Cave of Forgotten Dreams» (2010)

Montages er offisiell mediepartner for årets Tromsø internasjonale filmfestival, og dekker festivalen med artikler, podkasts og videoreportasjer.

Werner Herzog har to dokumentarfilmer på programmet i Tromsø. I Cave of Forgotten Dreams får vi et innblikk i den enestående Chauvet-hulen i Sør-Frankrike og dens over 30.000 år gamle klenodier, mens vi i Into the Abyss stifter nærmere bekjentskap med dødsdømte Michael Perry i Texas. Vi har sett begge filmene, og lufter våre Herzog-gleder og -frustrasjoner i Filmfrelst.

Deltakere i denne podcastepisoden er Lars Ole Kristiansen, Sveinung Wålengen, Thor Joachim Haga og Martin Sivertsen.

God lytting!

Skriv ut artikkelen 7 kommentarer

Aleksander H sier:

21. januar 2012, kl. 17:35

Genialt. Dette blir den første podcasten deres jeg hører.

Svar
Aleksander H sier:

21. januar 2012, kl. 17:53

Dere svarer egentlig selv på hvorfor han måtte bruke det elendige kameraet. De kunne ikke bruke vanlige lamper, så de måtte ha en erstatning. Aner ikke hva slags lys de endte opp med å bruke. Trengte hvertfall et kamera som takler så elendig og lav lyssetting.

Svar
Aleksander H sier:

21. januar 2012, kl. 18:33

Etter å ha hørt podcasten deres må jeg bare konkludere med at Herzog ikke er noe for dere. Hvorfor skulle han ikke ha med parfymisten i filmen? Jeg ser bare gode grunner til det. Som dere selv sier, arbeidsoppgavene hans er ganske absurde. Så vidt jeg vet er dette en dokumentar om hulen. Det er bare naturlig at de som jobber der skal være med.

Og det absurde er det som har definert Werner Herzog siden han lagde «Even dwarfs started small». Hvorfor dere sitter som store spørsmålstegn og rister på hodet på hvorfor det er absurditet i Herzog-filmer forstår ikke jeg. Dere sitter jo og klager på absolutt alle grepene Herzog er kjent for. Dere påsto jo at dere hadde sett Herzog-filmer før? Werner Herzog er jo kjent for å fremprovosere sin egen virkelighet i dokumentarene. Det at fyren har denne frie tilnærmingen til dokumentarsjangeren er det som gjør han til verdens beste i det han driver med.

Og hvorfor tror dere at det er en selvfølge at problematikken filmen tar opp skal være det aller viktigste. En ting er at en av dere sier at å bruke slike absurde karakterer distanserer deg fra problematikken filmen tar opp. Jeg mener, ærlig talt. Filmen fungerer utmerket godt på begge plan. Nå er ikke Werner Herzog en brennpunkt-regissør, men en filmskaper. Herzogs filmer handler i første omgang om karakterer og historien, og i andre omgang den generelle problematikken karakterene står for (Om Herzog i det hele tatt ønsker å fortelle noe om det).

Det at Herzog involverer seg så i filmene sine er det som gjør filmene hans gode og at han er den kultfiguren dere sier han er. Det er også det som skiller han fra alle andre, som jeg sa tidligere. Herzog har et de lettest gjenkjennbare uttrykket i hele filmindustrien. Sykt særpreg. Man har trøtte Discovery-dokumentarer, og man har Herzog. Dere klager på at filmen ikke vekker sterke følelser hos dere, velkommen til Herzog-verden. Herzog er ikke ute etter å få folk til å begynne å gråte. Det har han aldri vært. Herzog er et troll, men et fantastisk troll. Han lever for å mindfucke publikum. Mission accomplished.

Okei, så begynner dere å pisse på Bad Lieutenant og iguanene. For det første: Overvurdert? Undervurdert, tror jeg heller er riktig å si. Filmen ble ikke satt opp på kino og gjorde det elendig ellers. Har en ganske flau score på imdb også, som gjenspeiler hva folk flest mener om filmen. Og de iguanene går det faktisk ikke an å kødde med. Hvordan går det ikke an å forstå symbolikken? Hvorfor blir det idiotisk? Igjen, det ABSURDE er fødselsmerket til Herzog. Jeg blir faktisk småirritert over tingene dere makter å si. Standard, kjedelig, norsk filmsmak er en av de største fiendene til norsk filmbransje og dens utvikling.

Og få litt variasjon i meningsinnehaverne som sitter rundt bordet i fremtiden. En syklubb der alle sitter og jatter med og er enige i alt er det ingen som vil høre på. Jeg merker at det er en av dere som ikke er enig med alt tullballet som blir sagt. Du må snakke opp neste gang.

Til slutt, takk for denne utblåsningen. Dere gjør en god jobb :)

Svar
Thor Joachim Haga sier:

21. januar 2012, kl. 23:33

Oi, der fikk vi vårt pass påskrevet, som det heter! :)

Takk for ektefølt innspill, Aleksander. Det er nok allikevel slik at det er stor spredning i Herzog-meningene rundt bordet. Etter det jeg har forstått, er Sveinung stor fan, Lars Ole ganske stor fan, Martin er etter det jeg har forstått i utforskningsfasen og undertegnede har aldri vært noen stor fan.

Absurditet og særpreg er vel og bra, men når løsningene føles fryktelig ad hoc og når det — etter min mening — er lite visualitet å snakke om, faller det hele litt gjennom.

Når det er sagt, elsker jeg båtsekvensene i Fitzcarraldo, samt store deler av Aguirre og Woyzeck. Av senere verker setter jeg også stor pris på Rescue Dawn og Encounters at the End of the World. Så kategorisk avvisende er ingen av oss.

Svar
Cathrine V Jensen sier:

22. januar 2012, kl. 17:34

Hyggelig å hilse på (noen av dere) IRL på TIFF, og bra anmeldelser underveis, men som jeg «kauka» bakover på Bullhead, kjekt om dere åpner kommentarfelt på artiklene. Katarsis/kommentarbehov kan oppstå!

Jeg har begrenset meg til en Herzog i år, det ble «Caves…» og jeg ble positivt overrasket. Syns han tonet ned seg selv og egen tilstedeværelse litt, men er enig i at den invaderende stilen kan virke overdreven innimellom, særlig hvis man ikke takler eventuell tilhørende pompøsitet/innfall/inderlighet. Jeg syns feks han fant en bra sparringspartner i den unge forskeren, tidligere sirkusartist, han klarte å svare internt i Herzogsfæren. Så da ble det ikke så menneskelig ubehagelig som det ellers kan bli når han haler intervjuobjekter i en bestemt retning. Han unnskylder jo aldri seg selv og sine spørsmål og teser, får piggene ut på noen, særlig hvis han insisterer på det som ofte oppfattes som trivielt inderlig og pompøst for et mer ironiskt/rasjonelt anlagt publikum.

Jeg syns det var bra grep å bruke de litt tilårskomne forskerne med store personlighet på den måten, og det gjorde meg litt glad, for det minner meg om egne eskapader på kontinentet blant matematikere med lang fartstid, slitte skjorter, utholdenhet, oppslukt i faget. De fins der ute, og kan godt få sin plass i en slik film. I kontrast til annen science-glamour, om man kan bruke et sånt begrep. Parfymemannen ville jeg gjerne se, sniffe rundt etter hull i bakken har aldri falt meg inn, og det er sånn Herzog får meg vennlig innstilt til prosjektet sitt, vise frem noe jeg ellers aldri ville sett, iallefall i den konteksten.

Jeg hadde senket forventningene i forhold til lys/kamera/3D-kvalitet, så jeg syntes han hadde fått mye bra ut av det, og er glad jeg fikk stukket hodet ned i hulen. De siste sekvensene med bilder, uten forskere tilstede varte kanskje i overkant lenge om man ikke klarte komme i korrekt andektig drømmemodus.

Kan jeg så få anbefale en titt på de nevnte Picasso-bildene for dem som fikk sett det mystiske kvinne/bisonmorfen innerst i hulen vil kanskje særlig dette bildet fra Vollard-suiten (som er full av minotaurer og frodige kvinner): MOMA-lenke
være en fiffig påminnelse om mysteriet innerst i hulen.

Som lang tids fan av disse bildene og å se motiv gjentatt i kunsten gjennom tusenvis av år, så syntes jeg det var en vakker overraskelse.
(Jeg tror til og med Nasjonalgalleriet eier noen i den serien)

Delen med kvinne-idolene fra rundt i Europa, og den menneskelige figuren i hulen kan man jo spekulere videre på, det utgjorde en fin bit av filmen.

Vel, Herzog er Herzog. Jeg syns ofte det mangler noe udefinerbart i disse dokumentarene hans, og han tar ofte veldig stor plass selv. Men det var helt greit å ha ham med inn i hulen denne gangen. Og han måtte såklart hive på den ettertanken om krokodillene til slutt, da var signaturen hans på plass. Vakre filmsnutter med krokodillene.

Svar
Eirik Smidesang Slåen sier:

23. januar 2012, kl. 14:25

Hei Cathrine!

Takk for tilbakemelding. Vi stenger aldri kommentarfeltene på artikler, men det hadde skjedd ved et uhell på artikkelen du forsøkte å kommentere under. Beklager det;)

Svar
Cathrine V Jensen sier:

23. januar 2012, kl. 15:32

Skjønte det :) Regner med at dere har hatt hendene fulle disse dagene! Syns dere gjør en bra jobb, og fint å kunne hive inn noen kommentarer om det.

Svar