Montages er offisiell mediepartner for årets Tromsø internasjonale filmfestival ^[1], og dekker festivalen med artikler, podkasts og videoreportasjer.  Følg også med på vår YouTube-kanal ^[2] for daglige rapporter.

*

TIFF 2012: Flowers of Evil ^[3] deltar i festivalens konkurranseprogram, og er regissør David Dusa ^[4]s debutfilm etter flere prisbelønte kortfilmer. 

Etter å ha tilbrakt snart 15 år på filmfestivaler rundt om i Europa, har jeg etter hvert lært meg å gjenkjenne potensielle fallgruver i programmeringsarbeidet. Filmer som plasseres i kategorien «lavmælte» er ofte bare kjedelige, inkluderer omtalen ordet «sjel» har sannsynligvis manusforfatteren ikke akkurat skapt gode karakterer og er foto «suggererende» er det gjerne håndholdt av det kvalmende og sterkt forstyrrende slaget. Men vel så skeptisk blir jeg når en film i programmet tydelig har en litt for dagsaktuell tematikk, eller når presentasjonen trekker frem regissørens evne til å ta i bruk moderne virkemidler.

Konkurransedeltaker Flowers of Evil faller innunder disse to siste kategoriene, både fordi den tematiserer etterdønningene av valget i Iran i 2009, men også fordi regissør Dusa har inkorporert sosiale medier som virkemidler i fortellingen. Det første tilsier selvsagt at filmen også kan være spennende, interessant og ikke minst viktig, mens det sistnevnte regigrepet absolutt kan vise seg å fungere utmerket. Men siden Meg Ryan og Tom Hanks møttes over epostkorrespondanse i forlengst glemte You’ve Got Mail ^[5], har det vel ikke florert av gode eksempler på filmer som fletter sosiale medier og internettbruk inn i narrativen?

Iranske Anahita reiser til Paris for å slippe unna uroen i hjemlandet, men en dag møter hun parkourdanseren Gecko som tilbyr seg å vise henne byen. Etterhvert oppstår det følelser de to i mellom, samtidig som konflikten i hjemlandet gjør det vanskeligere og vanskeligere å holde seg rolig for Anahita. Via YouTube følger hun den pågående konflikten, samtidig som hun kommuniserer med sine venner i hjemlandet via Twitter… Den mest kreative historien er det kanskje ikke, men på tross av fordommene endte jeg opp med å dra på Fokus kino for morgenvisningen av filmen. Utenfor salen stod det nesten utelukkende ungdommer på 15-16, både trøtte og ikke spesielt engasjerte i det de skulle se. Jeg skjønner det godt, selv om jeg også kan høre lærerenes diskusjon på lærerrommet i hodet: «Men filmen har også masse bra musikk og han hovedpersonen driver med sånn parkouring. Dét synes de sikkert er kult!»

^[6]

Dessverre sovnet nok ihvertfall en del av studentene allerede i filmens noe stillestående og ganske så forutsigbare førsteakt, for Dusa lykkes ikke akkurat å vekke interessen for dramaet i filmens innledende minutter. Snarere lever han opp til flere av fordommene jeg presenterte innledningsvis, og gjør det enda litt teitere med en kårny bruk av nevnte parkouring som nok ikke vekket ungdommene rundt meg med sin påtatte kulhet. Selve møtet mellom de to hovedrolleinnehaverne – for øvrig filmens eneste skuespillere, varsler også om et tydelig fravær av kjemi de to i mellom. Så nei, det starter ikke spesielt godt.

Men så tar det seg litt opp. Ikke mye, men Dusa greier etterhvert ihvertfall å vekke interessen vår for filmens bakteppe – konflikten i Iran. Vel, det er kanskje ikke helt hans fortjeneste, snarere YouTube-materialet som etter hvert bakes inn i narrasjonen i tildels fiffige kryssklippinger mellom Paris og Teheran. For selvsagt lar vi oss engasjere av forslåtte og blodige mennesker versus brutale soldater, rop om frihet versus brutal nedkjempelse og så videre. Disse bildene engasjerte oss når de flimret over nyhetssendinger og dataskjermer i perioden opprøret pågikk, og de mister ikke sin kraft på det store lerrettet. Sånn sett er Flowers of Evil en kynisk regissert film, som melker dette for det er verdt og dermed også byr på enkelte gysninger nedover ryggen.

Men det forblir altså i det kornete YouTube-universet, for i kjærlighetshistorien er det lite å hente – hverken som drama eller skildring av to menneskers tilfeldige møte. Filmen har ikke en dialogdrevet handling som i Richard Linklaters Før soloppgang ^[7], ei heller en mer stemningsstyrt narrativ som i Sofia Coppolas Lost in Translation ^[8]. Nei, isteden er replikkene platte og kjedelige. Og hva angår stemning er det vel få regissører som har fått mindre ut av Paris enn det Dusa her gjør. Det var sikkert ikke meningen heller, men en spesielt poetisk filmskaper er han nok ikke. Derfor blir man sittende litt på vent, funderende på når den dramaturgiske nerven skal dukke opp. For den må jo være der et sted, den alvorlige tematikken og spriket mellom de to karakterenes tilhørighet tatt i betraktning.

Faktum er vel egentlig at den aldri kommer, rent bortsett fra at manuset byr på et slags skolefilmaktig forsøk på kulminasjon med en fyllekrangel de to karakterene i mellom. Da er det dessverre forsent, og både ungdommene rundt meg og jeg har mistet interessen.