«Varg Veum – De døde har det godt»

Analysen

Varg Veum – De døde har det godt (2012)

Varg Veum – De døde har det godt er 11. spillefilm om Gunnar Staalesens privatetterforsker. Dessverre lener den seg litt for mye på sjangerkonvensjoner, og blottlegges også i sin mangel på slagkraft i dialog, visualitet og spenning. Hvorfor skal det være så fordømt vanskelig å få til en god norsk krimhistorie på det store lerrettet?

La meg først legge alle kortene på bordet. Jeg har ikke lest en eneste Varg Veum-bok, sett kun små snutter av de tidligere filmene og er egentlig ikke noen stor fan av tradisjonell krim. Så da spør du sikkert: Hvorfor i alle dager skal jeg gjøre en analyse av dette siste tilskuddet i franchisen? Min innfallsvinkel blir å angripe dette som egetstående filmatisk uttrykk, kanskje satt opp mot spesifikke elementer i krimsjangeren forøvrig. Hva kan den tilby og hvor snubler den eventuelt for oss som ikke er Varg Veum-fans i utgangspunktet? Hva har den å vise frem i forhold til visualitet, dialog og suspense?

Hovedintrigen setttes raskt. Kanskje litt for raskt. En gruppe ulovlige immigranter (ofre for menneskesmugling?) ankommer container-havna i Bergen, før det brått klippes til en nattscene i skogen der Varg (Trond Espen Seim) av foreløpig uvisse årsaker jakter på Sasha, en av de ulykkelige immigrantene. Et mord begås, og vips er etterforskningen i gang. De første åpningsminuttene på kaia er så sterke at jeg nesten skjøv all min skepsis til side: Ultranære bilder av mennesker som klynger seg til hverandre inne i en container, både lidende ansikter, blodige hender og intenst kaos. Assosiasjonene løp umiddelbart tilbake til den makeløse åpningsscenen i Steven Spielbergs Amistad (1995), der slaven Cinque febrilsk prøver å løsne skruen som holder lenken fast. Det klippes kun mellom de blodige fingrene hans, dampende svette og intense øyne – som for å understreke klaustrofobien  ombord på skipet og desperasjonen i kampen mellom liv og død. Oversikt tillates ikke.

Jeg skulle bare ønske det varte enda litt lenger i dette tilfellet. Det samme gjelder skogsscenen som følger umiddelbart etterpå. Her ligger alt til rette for en intenst oppbyggende scene, men mordet begås før stemningen egentlig får satt seg ordentlig. Med andre ord understøttes ikke følelsen av suspense tilstrekkelig før det mer langdryge etterforskningsarbeidet tar til. Jeg kommer tilbake til dette poenget litt senere.

Resten av filmen faller raskt inn i internasjonale krimkonvensjoner og handlingselementer, fra det motarbeidende systemet Varg står overfor (Bjørn Flobergs avdelingsleder i Politiet) til en hærskare snike-seg-rundt-scener til et kanskje ikke altfor troverdig trafficking-problem i Bergens frimurer-aktige underverden. Intrigen er i det hele tatt meget forutsigbar og uoriginal, så da er spørsmålet om filmen makter å opprettholde interessen på andre plan.

Kunsten å skape visualitet

Vi er etter hvert blitt bortskjemt med etterforskningsfilmer som ikke bare beveger seg inn i mer rendyrket thriller-territorium, men som også innehar en høy grad av mettet visualitet. Krim trenger ikke bare være Derrick og Jessica Fletcher lenger. Både den svenske Menn som hater kvinner (2009) og selvsagt David Finchers kinoaktuelle nytolkning The Girl with the Dragon Tatoo (2011) er gode eksempler på det. Listen må derfor settes forholdvis høyt, selv om man ikke kan forvente Hollywood-budsjett på norske produksjoner.

Dette er da også en av hovedinnvendingene mine mot Erik Richter Strands film. Mye av fotoarbeidet er fattig og tamt, nesten som tv-estetikk blåst opp til kinoformat. Hverken natt- eller dagscener innehar det særpreget som trengs for å løfte filmen til et helhetlig visuelt uttrykk. OK, det er grått, vinterlig og trist (i tråd med Bergens værtradisjoner), som naturligvis speiles i den grå og triste historien, men med unntak av et vistaskudd fra asylmottaket med byen i bakgrunnen, mangler det dybde og detaljer. Hvorfor ikke bruke Bergens interessante bybilde som plattform til flere originale visuelle løsninger?

Denne «Taxi Driver»-aktige innstillingen er blant de mer interessante visuelle detaljene.

Et hederlig unntak er alle havnescenene, både åpningen og Vargs rekognosering i området. Regnet plasker ned og reflekterer lyset fra de høye stållyktene mens containere, jern og metall omringer hovedpersonen, i krysningspunktet mellom film noir og On the Waterfront (1954). Her er filmskaperne inne på noe. Litt senere i filmen setter barnebarnet til et av medlemmene i den lugubre manneklubben fyr på buekorps-avdelingen som huser mørke hemmeligheter. På veggen henger et bilde av farfaren i sine yngre dager, og ved hjelp av tilsynelatende digitale effekter brennes ansiktet hans i to. Med andre ord blir det en visualisering av idéen om at «det glansede bildet slår sprekker», både bokstavelig og metaforisk. Dette er også en interessant visuell detalj. Men det tilhører altså unntakene. Som helhet er det svært lite å bite seg fast i, og fører naturligvis til at filmen må engasjere på andre områder, som i dialog og skuespill.

Kunsten å skape dialog

Det er forlengst blitt en floskel å kritisere norsk film for dårlig dialog, men det har fordøndre meg også en kime av sannhet i seg. Fremdeles er det kun unntaksvis at dialogen strømmer naturlig og/eller poetisk fra fiksjonsuniverset, som Oslo 31. august (2011) eller DeUsynlige (2008). For meg er dette et mysterium ved norsk film som jeg ennå ikke har lokalisert kilden til: stammer det fra manuset eller fra skuespillerne eller begge deler? Eller kanskje regi?

Sikkert er det imidlertid at Varg Veum – De døde har det godt føyer seg sømløst inn i denne uheldige tradisjonen, og så til de grader. Dialogen blir fremført med så stor inderlighet at den minner om et middelmådig utdrag fra Hotel Cæsar. Det er korte, unaturlige, oppleste setninger som igjen fører til en svært stakkato, fragmentert opplevelse av samtalen. Ja, noen ganger er det så snodig at det nærmer seg Wam & Vennerød-territorium. Som når Varg kommer hjem til sin kjæreste Karin (Lene Nystrøm) og uttrykker sin bekymring for henne, før hun forlater rommet med setningen «Du er ikke faren min, Varg!». Hverken med oppgitt pathos eller som en tilfeldig sidekommentar, men som en anmasende, teatralsk replikk som trekker oppmerksomhet mot sin egen konstruerthet.

For ikke å snakke om den kuriose vanen å avslutte hver bidige setning på en oppadgående aksent. Selv solide skuespillere som Floberg, Seim og Jørgen Langhelle klarer bare delvis å kompensere for dette, gjennom et strammere fokus på spilleteknikker og karaktertegning. Men svært begrensede skuespillere som Nystrøm og et par av birollene faller totalt gjennom. Det samme gjelder den liberiske jenta Amina – det skinner så tydelig gjennom at hun egentlig snakker flytende norsk, men at hun nå har lagt seg til en unaturlig, rar «Afrika-aksent» for rollens skyld. Selv med den beste velvilje klarer jeg ikke å kjøpe det, sorry.

Anstrengte konfrontasjonsscener.

Obs! Følgende avsnitt inneholder spoilere. Det virker altså til å være en skyldfordeling mellom manus , regi og ujevne skuespillerprestasjoner i dialogens distanserende effekt. Men usannsynligheten sprer seg også til selve karaktertegningen og konfrontasjonsscenene. Jeg har lyst til å trekke frem tre av dem: Den første konfrontasjonen finner sted mellom Karin og asylmottakets bestyrer Ellen (Fumi Desalu-Vold), etter at førstnevnte blir overrumplet mens hun snoker omkring i mottakets korridorer. Ellen avslører sin lugubre fortid som offer for menneskesmugling ved å hviske sin historie til Karin, bakfra og lent over hennes ene skulder. Lett sadistisk, med andre ord. Det er veldig konvensjonsdrevet og føles noe umotivert. Det samme gjelder den andre konfrontasjonsscenen mellom Karin og hennes NAV-sjef William Moberg (Langhelle) i bilen hans. Plutselig skifter han totalt karakter, i nesten tegnefilm-aktig stil, mens vi sitter igjen og rister på hodet både over usannsynligheten i skiftet og i mangelen på karakteroppbygging som leder opp til dette. Den tredje konfrontasjonsscenen fungerer noe bedre. Obduksjonisten (Eindride Eidsvold) blir innkalt til avhør for sin forbindelse til den myrdede og den aktuelle mannsklubben, og leverer en kjølig og selvsikker, men lett svettende fremførelse, litt som Keyser Söze i De Mistenkte (1995). Eidsvold står uten tvil for den beste rolleprestasjonen i filmen.

Hvis heller ikke dialog, skuespill og karakterdynamikk tilfører det essenssielle spenningsmomentet i en slik type film, hvor kan man da finne det?

Kunsten å skape suspense

Hvis krim skal engasjere som spenningsfilm (i hvert fall for undertegnede), må den handle om mer enn bare oppnøsting, telefoner, tavler, avisoppslag, roting i støvete arkiver og avhør av mistenkte (Zodiac, anyone?). På visse tidspunkt må man ta pause fra den faktiske etterforskningen for å gi rom for mer spenningsskapende action- og thrillersekvenser som samtidig er relevante for fortellingen. Varg Veum – De døde har det godt gjør heldigvis det, men følger svært konvensjonelle scenarier. Det er mye snoking i private områder der eieren kan komme tilbake når som helst. Kanskje krydret med et par spaninger og inkognito bilforfølgelser. Skurker som tyr til mer radikale midler når nettet snurper seg sammen rundt dem. Hovedpersonen som ikke bare presses av utenforstående hindringer, men også intern motstand (jf. den tvilende politimannen i Flobergs skikkelse).

Et moderat spennende øyeblikk.

Det er også en forutsetning at rammevilkårene er troverdige. Hvis ikke, mister vi troen på at helten er i genuin fare. Da kan man sette spørsmålstegn ved actionsekvensen der Varg blir dyttet ut fra tredje etasje og lander på et biltak med et smell. Og løper derfra forholdsvis intakt, bare med et brukket ribbein. Er han plutselig blitt superhelt? Og hvor sannsynlig er det at et lik ligger og flyter utenfor Hansa-bryggen i Bergen mens et buekorps spiller opp 20 meter unna som om ingenting har skjedd? Slik mangel på tilbakeholdenhet tok meg litt ut av filmens spenningsnivå.

Helt uten overraskelser og nerve er den imidlertid ikke. Jeg ble totalt overumplet av det andre mordet i filmen, utført med intensitet og realisme. Det ligger også et interessant gjennomgangsmotiv i buekorpset, som ikke bare har en narrativ funksjon, men også en stilistisk i den forstand at de insisterende skarptrommene dukker opp som små irritasjonsmoment med jevne mellomrom (også tilstede i Peder Kjellsbys ikke-diegetiske musikk). Som for å signalisere at ting ikke er helt som de skal; en liten sur bismak av det som ofte forbindes med Bergens stolthet og særegenhet. Som igjen naturligvis relaterer seg til historien om et kriminelt undergrunnsliv man ikke skulle tro eksisterte i byen eller Norge generelt.

Jeg gikk som sagt til filmen uten nær kjennskap til Varg Veum, og med en viss likegyldighet overfor kriminaletterforsker-sjangeren. Men nettopp da kreves det bare enda mer av filmens uttrykk og visualitet for at det skal engasjere. Og det gjør ikke Varg Veum – De døde har det godt. Platt og forutsigbar intrige, kjedelig fotografi, usannsynlige situasjoner og abrupte karakterskifter, stakkato og konstruert dialog, delvis svakt skuespill og en drøss med internasjonale sjangerkonvensjoner.

Noen små øyeblikk av inspirasjon (åpningen, havnescenene, brannen, det andre mordet, konfrontasjonen med obduksjonisten) redder filmen fra totalt sammenbrudd, men jeg kan ikke gjøre annet enn å stille meg bak de andre negative anmeldelsene i dagspressen. Bedre lykke neste gang, for det blir det helt sikkert: Den 12. filmen om Varg Veum blir visstnok den siste.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 5 kommentarer

  1. Clovenberg sier:

    Varg Veum er blitt vår tids Steven Seagal. En ny Veum film dukker opp i hylla, du vet ikke hvem i rekken det er, bryr deg heller ikke så mye. Coveret på filmene ser ut som er lagd i Teks tv og man lurer på hvorfor helikopteret er avbildet når det ikke er med i filmen. Etter en øl og 15 min i filmen blander man filmene og forstår at man har sett den før, men etter ytterligere 5 min så forstår du at du ikke har gjort det. Den er ny. Man stiller om på format på tven slik at den presser til 4:3. Veum ser litt bedre ut da. På tv.

  2. Erik Olsen sier:

    Steven Seagal startet veldig bra med noen gode filmer. Nico er fremdeles en solid actionfilm til tross for at den er merket av tidens tann. Varg Veum minner sterkt om de filmene Seagal har laget etter at karrieren hans rant ut i sanden. De som er laget for nesten ingenting i land kun få kjenner navnet på.

  3. Anonym sier:

    Synes det stort sett er slakt og negativitet på Montages for tiden. Alt fra norsk film som Varg Veum til Oscar-favoritten The Artist blir omtalt i dårlig ordlag. Og når det først dukker opp noe positivt, så er det en film som ble utgitt rett på video (Super) og som faktisk ikke er noen god film. Merkelige greier… På den andre siden, Filmmagasinet hyller Varg med terningkast 5, så man kan virkelig si at det er mye pussig ute å går i den norske filmskrivefloraen http://www.filmmagasinet.no/no/Filmanmeldelser/Kino/Varg-Veum—De-dode-har-det-godt/

  4. Clovenberg sier:

    Steven seagal eier.

  5. Det bølger som regel frem og tilbake her på Montages, Anonym, og andre ganger har det vært innspill om at vi er for positive. Akkurat denne typen generaliseringer kan ikke vi gjøre så mye med – vi er opptatt av å sette igang samtaler om film ved å skrive artikler om filmene vi ser, og så blir det som det blir.

    Når det er sagt: Kom veldig gjerne med kommentarer der du deler noen av dine egne synspunkter på filmene, så bidrar du til å veie opp der du kanskje er uenig. Hvorfor er «Super» i dine øyne ikke en god film? Kommentarfeltet finner du her. Vet ikke om du har sett denne ellevte Varg Veum-filmen ennå, men hvis du har det (eller når du har det)… kom med dine meninger om innholdet. Og gjerne under eget navn!

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>