analysen-konger-av-oslo-2011

Analysen

Konger av Oslo (2011)

Denne analysen er skrevet i etterkant av filmens videolansering.

Med kinodokumentaren Konger av Oslo tar regissør og manusforfatter Elsa Kvamme på seg oppgaven å portrettere en klasse 12-åringer ved siste årstrinn på barneskolen. Ved hjelp av en observerende tilnærming til klassens elever ønsker Kvamme å danne et ærlig, nyansert bilde av et knippe unge mennesker som så langt kun har luktet på terskelen til voksenlivet. Konger av Oslo er både et nøytralt portrett av norske skolebarn anno 2011, og mest av alt en refleksjon over nasjonal identitet og “norskhet”.

Dokumentaren åpner på Ruseløkka skoles gårdsplass. Det er 17. mai og elevene står på rekke og rad. Så marsjerer de ut i Oslos gater for å hilse på Kongen. Kutt til skolegutt Haadi, selverklært moldeværing, mens han krysser Slottsplassen på vei til skolen og snakker om sine ambisjoner om å bli skuespiller og eie et stort hus. Kutt til Mina, skolepike som under morgenrutinen avslører sin kinesiske bakgrunn og pryder seg med å konstatere at det meste av ting og tang å kjøpe i butikkene er stemplet “Made in China”. Videre følger diverse sekvenser fra skoletimene og skolegården; de drar på skiutflukt, de presenterer tegneserier for klassen, de debatterer mobbing og konfliktløsing. Så blir vi med barna hjem hvor de utbroderer om sine fritidssysler. Deretter er det tilbake til skolen, før vi på ny drar hjem til en elev.

Konger av Oslo er en fragmentert affære, men ikke uten hensikt. Det er ved å hoppe hyppig frem og tilbake mellom elever, mellom skoletimer og fritidssyssel, at Kvamme klarer å etablere en form for tidløs gjenkjennelighet ved skoleelevene og situasjonene de befinner seg i, samt å samle dem under paraplybetegnelsen “norske barn” fremfor å kategorisere og presentere dem systematisk, sekvensielt. Det er kun noen av barna en lærer å kjenne ved navn. Det er nærmest ingen som innledes med «jeg heter…», «jeg er» – i stedet glir vi inn i situasjonene så lite konstruert som mulig, og må ta til oss den informasjonen barna velger å formidle.

Konger av Oslo er et klassisk stykke dokumentarisme som forsøker finne noen allmenngyldige sannheter i en ufiltrert fremstilling av virkeligheten. Kvammes strategi for å dokumentere barnas hverdag på et så objektivt vis minner om et stykke direct cinema, med alt naturligvis fanget med praktiske, håndholdte kamera. Det blir vanskelig å ikke sammenligne den med Margreth Olins Ungdommens råskap (2004), som på lignende vis forsøkte å presentere ungdommens hverdag så lite mediert som mulig. Samtidig beveger den seg ikke formmessig fullt inn i Olins dogumentar-område, kanskje mest av alt på grunn av utbredt bruk av voice-over og ikke-diegetisk musikk. Det som skjer blir kontinuerlig kommentert av barnas egne monologer. Slik unngår Kvamme en dokumentarfilm med overveldende mange talking heads, i statiske intervjusituasjoner. Å vise er minst like viktig som å forklare. Samtidig ville en overordnet fortellerstemme ha brutt med det nøytrale barneperspektivet. Som et alternativ baserer hun seg utelukkende på materiale fanget på opptaksstedet, men spleiser bilde og lyd fra ulike tagninger sammen liberalt for å styrke retorikken. Det eneste i filmen som virkelig er konstruert i en helt annen kontekst er musikken. Lydsporet forsøker å formidle musikalsk det Kvamme forsøker å formidle forøvrig, en slags kombinasjon av nasjonale identiteter: riffende el-gitarer vekslet med eksotiske blåseinstrument og slagverk.

Filmen tar avstand fra de klassiske ungdomsstereotypiene i fiksjonsfilm. Kvamme gjør i stedet en sak ut av å trosse en del av fordommene en måtte sitte inne med hva angår kjønn og etnisk bakgrunn. Ei jente som inviterer oss hjem forklarer at favorittspillet hennes er World of Warcraft, og beskriver det at datamaskinen hennes nå slår seg av automatisk etter to timer; noe som «ikke verdens kuleste ordning, men jeg lever med det». I neste øyeblikk viser hun fram en dyp veske med sminkesaker og forklarer hvordan hun skjuler de mørke ringene rundt øynene hvis hun har sovet for lite. En annen jente legger ut om sin drøm om å bli danser og modell, som gjerne ikke virker helt forenlig med den somaliske kulturen hun stammer fra; hjemme på jenterommet står jenta, ikledd hijab, og tegner en kvinnefigur i luften rundt seg og krysser med et smil en imaginær catwalk. Det er portretteringer som disse, så vel som ytringer som «Jeg heter Haadi, jeg kommer fra Molde», som trosser våre forutantagelser – ingenting skal tas for gitt. Barna er unike kombinasjoner av interesser og kulturtrekk, personlighetene deres: udefinerbare.

Dokumentaren lar barna selv snakke om det de voksne til stadighet strides om på barnas vegne – synet på dataspill og voldsfilm eller bruken av mobil og internett. For det er på barnas premisser dokumentaren bygger; de voksne er i stor grad fraværende og de som får litt skjermtid har som regel lite eller ingenting å si. Den eneste markerte representanten fra voksenverdenen er klassens lærer, og hans tilstedeværelse er i grunn kun for å stimulere barna til debatt i klasserommet. En elev tar oss med hjem, og med egne ord forklarer han hva han gjør når han (også) spiller World of Warcraft, som tydeligvis er populært blant klassens elever. Det er på dette punktet en ekspert skal skyte inn sine innvendinger angående de anti-sosiale aspektene ved dataspill, men det er ingen talking heads til å motbalansere dels morbide, dels absurde ytringer, som: «Jeg har dødd 822 ganger. Og drept over 20.000 stykker». I stedet er det opp til barna å reflektere. I en av skoletimene strides barna om hvorvidt barn burde eller ikke burde se “voksenfilmer”. Noen ser for seg at man vil bli en sosial avviker om man ser dem, mens andre ser dem som harmløse, og noen igjen anser dem som til og med fordelaktige i sin ærlige skildring av kriminalitetens konsevenser og voldens brutalitet. Men misforstå ikke, det Kvamme forsøker å gjøre med Konger av Oslo er ikke bare å male et mer nyansert bilde av det moderne Norges barnebefolkning, hun ønsker å bruke den til å si noe mer som vår nasjonale identitet, sett fra Norges mest moderne demograf.

Det meste av det Kvammes kamera fanger opp befinner seg på en skole noen steinkast unna Kongehuset, den norske identitetens sentrum, kjernen av “norskhet”. Spørsmålet er da hvordan Ruseløkkas barn forholder seg til det norske monarkiets symbol. Daniel, en gutt fra et land i Midtøsten, reflekterer over sin rolle i 17.mai-feiringen, og bemerker at ettersom han er norsk statsborger er dette en like viktig dag for han som for alle “norske personer”. Haadi avslører seg selv når han bemerker at «norske barn liker å leke ute, mens somaliske liker å leke inne… jeg liker å leke ute». Gjennom dokumentarens løp påpeker Kvamme den flerkulturelle ungdomsskarens mange fellestrekk. Fremstillingen av en skoleklasse med multinasjonal bakgrunn i gang med erkenorske aktiviteter som skiutflukter, så vel som musikaloppsetninger av den internasjonale kinoslageren Mamma Mia! (2008) relativiserer norskhetsbegrepet. Den vordende somaliske modellen står på skoleplassen og lærer bort dansetrinn, og da ikke somaliske, men naturligvis nord-amerikanske. En annen elev spiller de første notene fra kjenningsmelodien til Gudfaren (1972) på gitaren sin. Fremfor alt er filmen en bevisstgjøring om den norske identitetens eteriske natur, og at det ikke eksisterer en perfekt idé om hva som gjør noe norsk.

Filmen fremstår derimot som noe underdimensjonert i forhold til hva den ønsker å utrette. Ved å gi seg i kast med mange karakterer og begivenheter gaper den over litt mer enn det spilletiden vil tillate. Kvamme opererer innenfor trange rammer og har for liten tid til å virkelig gjøre oss kjent med klassens mange personligheter. Det hadde vært spennende å kunne tilbringe mer tid med barna og komme litt mer under huden deres, i stedet for det sveipende blikket som man til slutt har tatt inn. Selv om den fragmenterte sammensetningen av personer og situasjoner underbygger klassen som en helhet, og er representativ for den demografiske sammensetningen på Oslos kommunale plan, er det også flere tema som kun angår bestemte individer det hadde vært interessant å få utdypet. Samtidig må en akseptere at Kvammes mål nettopp er å ikke skape de klare nasjonale definisjonene, men holde alt ullent. Med mangel på klare tematiske inndelinger og kronologiske markører får vi heller aldri helt følelsen av at dokumentaren bygger mot noe. Elevene danser i gymtimen, men det er først ved skoleavslutningen vi faktisk finner ut at de har øvd til en forestilling. Selv om denne udefinerbarheten også fungerer som et virkemiddel, hadde det vært godt med en sterkere sans for progresjon. Den løse formen stopper all form for spenningsbygging, og gjør seeropplevelsen noe flat.

Konger av Oslo er en feelgood-film med sine positive og negative konnotasjoner; et betryggende optimistisk barn-av-regnbuen-budskap i et medieklima som tenderer mot det negative. Den observerende dokumentarismen tilegner den troverdighet, og det Knøttene-aktige perspektivet barnas hverdag ses fra er forfriskende. En føler at barna taler fritt om det som dem angår, uten at det blandes inn en masse retorisk hardhendte grep og unødvendige stilistiske virkemidler.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>