maleriet-vekkes-til-live-i-the-mill-the-cross

Omtale

Maleriet vekkes til live i The Mill & The Cross

I The Mill & The Cross har regissør Lech Majewski forsøkt å filmatisere et berømt maleri. Gjennom en blanding av filmkunst og malerkunst skildres livet til noen av personene i maleriet – nesten uten verbalspråklig kommunikasjon.

Den siste filmen jeg så før The Mill & The Cross var David Finchers The Girl with the Dragon Tattoo, der klipperytmen og dialogen var så rask at jeg nesten ble svimmel. The Mill & The Cross hører til i den helt motsatte enden av årets «julepremierer»; lange tagninger, nesten ingen muntlig kommunikasjon og skildringer av hverdagslige gjøremål med et stillestående kamera.

Det høres kanskje ikke slik ut, men det mest spennende i The Mill & The Cross er nettopp hvordan filmkameraet utnyttes. Lech Majewski har forsøkt seg på noe jeg ikke kan huske at noen har gjort tidligere, nemlig å filmatisere et maleri. Det er den flamske maleren Pieter Brueghels bilde «Veien til Calvary» (1564) som bokstavelig talt danner bakgrunnen, der detaljrikdommen av karakterer og hendelser nå blir satt i en større sammenheng. (For de som ikke kjenner navnet på maleren, kan kanskje bildet «Jegere i snø» få det til å ringe en bjelle – brukt av blant annet Andrei Tarkovsky i Solaris (1972) og Speil (1975).)

Det føles faktisk som om menneskene i filmen er fanget i noe – kanskje er det på grunn av bildets rammer og det tydelig malte landskapet? Eller er det bare jeg som tenker slik fordi jeg vet at de er en del av et maleri? Det er i alle fall ikke malerens rolle som Gud som gjør omgivelsene lett klaustrofobiske, for Brueghel ville bruke penselen til å la menneskene komme nærmere ånd og frihet. Det som først og fremst gjør flanderne i historien ufrie er det faktum at de blir undertrykt av spanske katolikker, som med hard hånd har tatt over og styrer lokalsamfunnet.

Spanjolene i «The Mill & The Cross».

Dette historiske faktumet blir ikke forklart særlig grundig, men er likevel det nærmeste man kommer et narrativ i filmen. Pieter Brueghel (Rutger Hauer) selv er filmens hovedperson og vi vet at han skal bli ferdig med maleriet. Likevel dukker han bare opp i korte øyeblikk. Det meste av spilletiden er viet til å skildre lokalbefolkningen; mølleren og hans frue som setter i gang dagens gjøremål, et par som tar med seg en kalv til et marked, en dansende mann som ikke vil gi seg med å tafse på damene, og så videre. Charlotte Rampling i rollen som Brueghels mor er en av få skuespillere som har fått tildelt replikker, men hennes sørgmodige monolog om en av sønnenes triste skjebne foregår utelukkende i hennes indre.

Personlig synes jeg det er veldig spennende å sammenlikne film med andre kunstarter, og se hvordan filmens særegenhet blir utnyttet. I The Mill & The Cross har man altså forsøkt å forene film og maleri. Når jeg sier at jeg ikke kan huske at noen har gjort noe tilsvarende tidligere, er det selvsagt en sannhet med modifikasjoner. I Akira Kurosawas Dreams (1990) finner vi karakterer som beveger seg rundt i Van Goghs billedkunst, og mange filmskapere har brukt malerier som inspirasjon for sine bildekomposisjoner – slik som Herzog med Friedrichs landskapsmalerier, eller Kubricks kopier av malerier fra den aktuelle perioden i Barry Lyndon (1975). I tillegg har det kommet biografiske filmer der man forsøker å visualisere kunstnerens tenkemåte, slik som tidlig i Julian Schnabels Basquiat (1996) der himmelen blir til en sjø hvor en surfer kommer til syne. Mens i Clouzots nærgående dokumentarfilm Le mystère Picasso (1956), der vi får se kunstneren i aksjon, får maleriene nye meninger ved hjelp av filmkameraet. Eller hva med vår egen Trond Kirkvaags innslag om forhistorier til kjente malerier?

Likevel: Majewski har tatt «det filmatiske metamaleriet» et steg videre – han har latt ett maleri danne grunnlaget for en hel film. Av og til danner deler av det originale bildet bakgrunnen, av og til benyttes det spesialeffekter eller green screen, og ofte er det også bare virkelige omgivelser vi ser rundt menneskene. Uansett er det tydelig at Majewski har en forståelse for film som bevegelse i bildet – det er dette som gjør at inntrykket man får av maleriet blir utvidet i møtet med filmmediet. Bruker man Andre Bazins skille mellom fotografi og maleri, kommer man nærmere en forståelse av hvordan denne sammenslåingen fungerer. Bazin mente at fotografiets originalitet lå i dets «essensielle objektivitet», der det for første gang kun var et objekt (kameraet) som kom imellom motivet og dets representasjon. Fotografen er selvsagt avgjørende når det gjelder valg av vinkling, men det objektive bildet av den ytre verden er der uansett – uten menneskets hjelp. Maleriet er på sin side dømt til å bli mer preget av subjektivitet, på grunn av kunstnerens uunngåelige ansvar for utformingen. I The Mill & The Cross får vi både malerens subjektive blikk på virkeligheten, og den dramatiserte, men likevel mer objektive oversikten over historien bak.

En kvinne føres bort i «The Mill & The Cross».

Ideen er spennende og godt utført visuelt, men The Mill & The Cross blir dessverre noe langtekkelig utover i den fragmentariske fortellingen. Lenge gledet jeg meg over å kunne absorbere all informasjonen i hvert bilde, men høydepunktene blir for få og handlingen for stillestående til at magien opprettholdes hele veien. For mange av scenene føles repeterende eller uviktige, der det ikke gjøres forsøk på å formidle noe som helst nytt.

For Brueghel var det viktig å vise hvordan en viktig hendelse kunne bli oversett i det hverdagslige, men i The Mill & The Cross glir det som skal være en viktig hendelse sammen med det hverdagslige på en for flat måte. Likevel er det befriende å se en film der det verbalspråklige nesten legges helt til side, og bildene alene danner et helhetlig uttrykk for kommunikasjonen innad i et samfunn. Særlig når man vet at det hele omsider vil bli et maleri, sett gjennom kunstnerens skjeve øyne. Når vi til slutt får se det ferdige maleriet sitter smilet lett i munnviken – man har fått vite noe mer enn det man ser innenfor de definerte rammene.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 3 kommentarer

  1. Noen sier:

    Virker som en spennende og kjedelig film, som selvfølegelig må sees.

    Du skriver: “For de som ikke kjenner navnet på maleren, kan kanskje bildet «Jegere i snø» få det til å ringe en bjelle – brukt av blant annet Andrei Tarkovsky i Solaris (1972) og Speil (1975).” Da vil jeg også legge til Melancholia av von Trier, der bildet også blir brukt. Sånn. Da ble jeg dagens pedant.

  2. Filmen virker jo uhyyyyre kjedelig. Men, som du sier, er det også såpass spennende som idé at den må sees. Om så bare av ren plikt.

  3. Christoffer Ødegården sier:

    Dette høres ganske fantastisk ut, og bildene er noe av det lekreste innen filmkunst jeg har sett. Må nok få med meg denne ja.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>