The-Girl-With-The-Dragon-Tattoo

Omtale

Skuffende tafatt The Girl With The Dragon Tattoo fra David Fincher

På et tidspunkt i The Social Network var det nesten så jeg ikke greide å styre meg. Etter et seigt og klaustrofobisk crescendo av surstoffmangel, følte jeg et desperat behov for å reise meg i kinosetet og skrike. Kroppen min var på det tidspunktet så anspent, hodet mitt så svimeslått og hendene så svette at jeg rett og slett trengte at kinomaskinisten slo av bildene som flimret foran meg.

Det er sikkert både teit og en smule selvhøytidelig å henvise til sin egen anmeldelse, men jeg kunne ikke dy meg. For litt over et år siden var dette teksten som innledet min artikkel om David Finchers The Social Network, en film som ikke bare sementerte Finchers posisjon som en av mine favorittregissører, men som i seg selv står fjellstøtt som fjorårets desidert beste film.

Da er det trist å måtte konstatere at min artikkel om The Girl With The Dragon Tattoo kunne startet med akkurat det motsatte. For crescendoet er blitt til et decrescendo, og de fysiske reaksjonene på det som skjedde på lerretet den gang, ble i møte med hans adaptasjon av Stieg Larssons roman tafatte og henslengte. Joda, det rykket til i ny og ne, men i det store og hele hadde jeg lite behov for å skrike. Og vel vitende om at det nok vil få mange av dere til å nettopp skrike ut deres frustrasjon over utsagnet; jeg hadde snarere behov for å gjespe.

Så starter kalaset heller ikke spesielt lovende med et anslag som i seg selv kanskje er imponerende, men som har lite eller ingenting med det resten av filmen skal by på. For her er tekstur og stemning, vemmeligheter og oppfinnsomhet. Fincher går altså høyt ut, men vi smeller rett i bakken så fort den altså fiffige, men fullstendig malplasserte James Bond-sekvensen toner ut og avslører at lite eller ingenting av den klassiske Fincher-teksturen har blitt med over Atlanterhavet til opptak i Stockholm. Hastige bilder klippet sammen i irriterende fragmentert rytme introduserer Mikael Blomkvist, og er sikkert ment å skape grobunn for ubehag og andre følelser knyttet til det majoriteten av publikum vet skal komme etter å ha lest boka eller sett den svenske versjonen. Men det funker dårlig, og førsteakten igjennom sliter Fincher både med å stable på beina en reel fremdrift og å vekke til live noen som helst interesse for Blomkvist. Da hjelper det lite at Daniel Craig både har lagt på seg 7-8 kilo og funnet ut at det er kult om karakteren hans har brillene teit plassert hengende fra hodet og ned på haka store deler av filmen.

Ja, jeg vet jeg er kritisk og det finnes enkelte lyspunkter i filmens innledende scener. Vel, gjør det egentlig det? Craig har nær sagt ingen kjemi med Robin Wright, noe som ikke er spesielt overraskende med tanke på hans merkelige fravær av sådan med kvinner generelt i sine filmer. Wright selv ser akkurat like sliten ut som Lena Endre gjorde i det svenske motstykket, og tolker sin karakter på akkurat like lettvint vis. Nei, skulle jeg nevne et lyspunkt må det være at en i utgangspunktet hårete idé om å la alle karakterers navn uttales på et slags svensk, faktisk fungerer og er nesten spiselig. Et annet lyspunkt er at Fincher til tider evner å oppløse idéen om et Stockholm og Skandinavia forøvrig, og makter å flytte det hele inn i et langt mer identitetsløst landskap, langt bortenfor den hollywoodske versjonen av svensker og Sverige mange vel hadde fryktet vi ville få.

Men så kommer hun da gudskjelov. Karakteren som hevet den svenske versjonen atskillige hakk, og som også gjorde at vi greide oss gjennom en overraskende svak del 2 og en atskillig bedre 3er: Lisbeth Salander. Og alt er riktig, om man kan si det på den måten. Hun er ikke overdrevendt kostymert eller sminket, stemmen er hverken demonstrativt aggressiv eller påtatt svak – hun er kompleks og fascinerende. Rooney Mara er tilstede i rollen fra første sekund, og jeg merker jeg setter meg bedre til rette i kinosetet – nå skal det begynne! Nå skal Fincher endelig finne balansen, hente frem den sofistikerte fortellerstilen jeg elsker han for, de komplekse innstillingene som alltid gir meg cinefile grøsninger, den mangetydige scenografien der hvert bilde er et kunstverk.

Kommer det? Tja, det gjør vel egentlig ikke det. For selv om filmen tar seg opp noen hakk så snart kryssklippingen mellom Blomkvist og Salander tar til, skorter det fortsatt på vitalitet og storstilt filmhåndverk. Enkelte scener er gnistrende, og spesielt montasjen av fortid og nåtid der Christopher Plummer forteller Harriets historie ga meg gåsehud. Men det er bare unntaksvis, for ellers sliter fortsatt Fincher med å vekke interessen min for historien som sådan. Meget mulig har det noe med at jeg kjenner den så godt fra før av; kanskje spesielt skadelidende er isåfall selve kriminalintrigen, men det handler nok om mye mer enn som så.

For sjelden har Fincher vært enklere i sitt visuelle uttrykk, sjelden om noen gang har bildene hans vært tommere enn de er her. Der hans fotoarbeid i The Social Network kartla og scannet samtlige locations med utstudert kliniske og aldri sjanglende bevegelser, er Jeff Cronenweths linse denne gangen aldri interessert i noe mer enn å bare avfotografere. Og der Darius Khondji satte ny standard for portrettering av mørke i Se7en, med detaljrikdom nok i hvert eneste utsnitt til at et cinefilt øye ble vått bare ved tanken på alt arbeidet som lå bak, er det lite annet å hente enn det umiddelbare i The Girl With the Dragon Tattoo. Det har også mye å gjøre med et overraskende tafatt produksjonsdesign, der eksempelvis den karakterutforskende bruken av hver enkelt familiemedlems hus i den svenske versjonen, her er redusert til en serie hus med totalt fravær av personlighet. Best merkes det kanskje når Blomkvist besøker Harald, en sekvens som nærmest tippet over av informasjonsmengden i scenografien i den svenske versjonen. Og selv ikke selve hovedhuset levnes mye til plass i filmens visuelle uttrykk, og dermed strippes historien for Valander-familiens eiendom og hjerte.

Men rett person må på skafottet, og rett hode må kappes. For selv om Fincher har hatt et ujevnt manus å arbeide med, er det til syvende og sist hans tafatte regi som gjør at disse ujevnhetene blir så tydelige. Når filmen går inn i sin siste fase er nervende langfra i høyspenn – jeg kaldsvetter ikke på ryggen og min interesse for Salander har forlengst dalt. I Niels Arden Oplevs regi var følelsene diametralt motsatte, spesielt hva angår Salander som på det tidspunktet hadde krøpet under huden min og inn i hjertet mitt. Men med Fincher bak rattet har kjøreturen blitt humpete og altfor lang. Og selv om nøkkelsekvenser som voldtekten av Salander og hennes hevnoppgjør har vært ubehagelige å se på, har de lpå ingen måte satt seg like kraftig i magen som jeg hadde håpet. Isteden er jeg på dette tidspunktet rett og slett litt lei alt sammen, og jeg har faktisk begynt å regne meg frem til hvor mye det kan være igjen av filmen. Kun Stellan Skarsgård er med på å gjøre det hele litt mer utholdelig, med en tolkning som er atskillig skumlere, om enn mye mindre nyansert enn det kollega Peter Haber fikk til med nesten identiske scener.

Og når Fincher til slutt kløner det skikkelig til, med et forhastet endelik for morderen, en dertil altfor seig epilog med Salander på fisketur i Caymanøyene og en fullstendig energiløs opprulling av Harriets skjebne. Ja, da gjespet jeg, og for første gang på kino med Fincher tok meg i å tenke på senga som ventet.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 24 kommentarer

  1. Clovenberg sier:

    Er så jævli enig !

  2. Dette er förste gangen jeg er svärt uenig med deg Eirik, jeg gleder med til å se filmen igjen.

  3. Even Benestad sier:

    Det kanskje største problemet med Finchers film er at historien allerede har blitt filmatisert slik at overgangen fra bok til film allerede er gjort. Har man sett den første filmen blir det rett og slett ikke videre spennende å se hvordan Fincher har løst Larssons fortelling. Personlig synes jeg den første filmen var ekstremt dårlig, og direkte kjedelig. Dessverre blir som regel krimfilmer det. Selv om Fincher flater litt ut mener jeg bestemt at The Girl i det minste har litt stil og atmosfære. Noe de fleste filmene i krimsjangeren ikke har. Hvem er morderen? Det driter jeg i…

    Se heller Dario Argentos, Profondo Rosso.

  4. Truls sier:

    Jeg er så jævlig uenig! Fatter ikke hvordan du kan synes regien er så tafatt og skuffende, foto så kjedlig, scenografien så upersonlig. Jeg oppfattet filmen som svært velformulert, og regien som svært stram. I løpet av de 2 timene og 40 minuttene filmen varer kjedet jeg meg ikke et øyeblikk. Handlingen gikk slag i slag, var engasjerende og for meg fremsto den som desto mer gripende enn den svenske filmatiseringen (mye takket en fantastisk Rooney Mara som Lisbeth Salander). Jeg likte endringene Fincher og manusforfatter Steven Zaillian hadde tilført sett i forhold til den svenske. Opplevde foto og scenografi som en interessant, passende og tidvis humoristisk tolkning av Sverige gjennom amerikanske briller. Med tanke på scenografien spesielt, synes jeg det var fint hvordan den (tidvis overtydelig) karikerer skikkelsene som befinner seg i rommene; sånn som Haralds kaotiske ”minnefelt”, Martins IKEA katalog, Millennium kontoret som en mer urban klisjé osv. osv. MEN, det jeg synes var aller sterkest, som tidligere nevnt, var Rooney Maras tolkning av fru. Salander. Mara i seg selv er ingen fantastisk skuespiller, men takket være Finchers regi fremsto Salander karakteren som mye mer troverdig en tidligere. Har nå sett filmen en rekke ganger på kino og gleder meg alt til neste gang jeg ser den, enten det er kino eller blu ray ☺.

    Ikke enig med deg heller Even, se heller Tenebre eller Opera av Dario Argento

  5. Even G. Benestad sier:

    Tenebre og Opera er horrorfilmer. Ikke thrillere. Profondo Rosso er et skikkelig mysterium med et lass av tvister. Tenebre har en del smarte grep, men det hele kan kokes ned til en ekstremt stilfull slasher. Opera er en fet stiløvelse. Plottet er så tøvete at det kunne vært skrevet av en tenåring.

    Manuset til Profondo Rosso har Dario Argento skrevet sammen med Bernardino Zapponi som også skrev flere av Fellinis filmer. Noe som gjør plottet en smule mer sofistikert enn Tenebre og Opera.

    The Girl With a Dragon Tattoo er stilfull og visuelt gjennomført, men med tanke på David Finchers tideligere filmer er denne egentlig ganske tam. Dessverre. Tittelsekvensen er helt sinnssyk. Det er verd å se filmen bare på grunn av den. Problemet er at den ikke passer inn i universet.
    Den lover noe ekstremt heftig. Ikke lavmælt slik som filmen egentlig er. Til tross for noen bombastiske scener.

    Mitt kanskje største ankerpunkt med krimsjangeren er at det dialoger utgjør en alt for stor del av handlingen. Hovedpersonen driver for det meste med avhør. Derfor fungerer de som regel best i bokform.

  6. Truls sier:

    Horror ikke thriller, meget sant! Men må si jeg likte både Tenebre og Opera bedre enn Profondo Rosso. Tross det mer sofistikerte plottet synes jeg den ble kaotisk og rotete. Da setter jeg gode stiløvelser høyere en sofistikerte-kaos. Btw. har du sett traileren til Argento’s Dracula 3D: http://www.youtube.com/watch?v=1oemn4VbbFg – ser krise ut, men kan godt hende det i verste fall kan bli ganske så morsomt.

    Ang. The Girl With a Dragon Tattoo synes jeg det er nettopp det stilfulle og visuelle som driver mye av filmen. Plottet kan vi fra før så der er det ikke så mye mer å hente, så da må fokuset ligge på gjennomførelsen. Synes filmen drives med en pulserende og intens rytme, mye pga. et heftig bra soundtrack av Trent Reznor og Atticus Ross, men også mye pga. de fete montasjesekvensene. Synes rett og slett musikken og lyddesignet er knall bra! Tenker spesielt på scenen der Salandre blir bedt om å suge vergen, både før, under og etter denne sekvensen ligger det et kraftig teppe av støy over bildene. Synes dialogen i filmen ikke på langt nær er så fremtredende som i mange andre krimfilmer, og at man i større grad kan la seg underholde av bilde og lyd.

    Btw. jeg er enig i at tittelsekvensen er sinnssyk (og at den i seg selv er verdt kinoturen), men også til dels enig i at den kanskje ikke matcher filmen, men igjen ville jeg ikke hatt filmen foruten! Synes så absolutt at krim gjør seg bra på lerretet: Mannen på taket fra 1976 av Bo Widerberg. Den første Jägarna fra 1996, samt flere.

  7. Robin sier:

    Sier meg enig med Even Benestad i denne sammenheng. Mye fint å se på, men det hjelper lite når selve historien/mysteriet og de mindre karakterene er så kjedelige. En såpass pulp historie bør sjeldent smøres ut over 3-timer. For meg føyer denne seg inn i rekken av Finchers brukbare filmer (The Game, Panic Room, Button) og ikke inn blant perlene (Zodiac, Seven, Fight Club).

    Ser ut som denne gjør det ganske svakt på kino, så la oss håpe Fincher finner på noe annet og ikke lager flere.

  8. Truls sier:

    Krysser fingrene for at Fincher fullfører trilogien! :D

  9. even benestad sier:

    Dracula 3D blir i beste fall en skikkelig kunstkun.

    Det er lenge siden Dario Argento regisserte noe som er verd å se på. Hans forrige film Giallo er så nitrist at den rett og slett burde forbys. Hva i all verden er det Adrian Brody holder på med? Håpløst… Tenebre og Opera er supre filmer. Kulen som suser igjennom judasøyet i Opera er fremdeles en av de kuleste scenene som noensinne er laget. Kamera som kraner over et helt hus i Tenebre er i en klasse for seg.

    Når det gjelder David Fincher, og fullførelsen av “Sallamander tressen” synes jeg nok fyren burde sette i gang med noe helt annet. Science Fiction for eksempel:).

  10. Hovedgrunnen til at jeg ikke er overmåtelig begeistret for verken den svenske eller den amerikanske filmatiseringen er at jeg rett og slett synes det underliggende materialet i historien er ganske så uinteressant, og det som evt. ligger der av tematisk potensiale er dårlig utnyttet. Lisbeth Salander-figuren har riktignok mye å by på, særlig i de senere (uheldigvis dårligere) filmene i trilogien, men i det vaklende rammeverket rundt koker det over av morbid platthet og vimsete karikatur. Fincher har gjort lite for å bøte på dette, selv om det er flere effektive scener i filmen.

  11. Karsten Ekren sier:

    Kult at filmen vekker ulike reaksjoner. Selv stiller jeg meg ganske kjedelig i midten: Likte den svenske versjonen og er alt i alt også positiv til Finchers, men har mine innvendinger mot denne. Utover det som allerede er nevnt vil jeg trekke fram én:

    Syns Finchers versjon i mindre grad klarer å bygge opp en rettferdig harme, ikke bare på individ-, men også på system/ideologisk nivå. Det (kvinne)politiske elementet, som i bøkene selvfølgelig også er langt bedre utdypet, er nærmest fraværende her. Dermed mister man som seer både et “belærende” element, i tillegg til at Blomkvist/Salanders psykologiske drivkraft tones ned og dermed svekker seerens identifikasjon med hovedkarakterene. For min del tror jeg dette gjør at fortellingen får en litt mer “tradisjonell massemorder”-vibb enn jeg ønsket meg. Her er fokuset i større grad på relasjonen mellom Blomkvist-Salander, og det ser vi jo tydelig i betoningen i filmens avslutningsscene.

  12. Jan Svensson sier:

    Første gangen jeg er enig i Smidjesang jeg også.
    Det er viktig å forstå hvor mye kulere scenen der Lisbeth Salander følger etter skurken på slutten var i den svenske versjonen. Jeg husker at jeg smilte fra øre til øre, og fikk hevnfølelsen når hun dukket opp på motorsykkel i bakspeilet hans. I Finchers versjon var det bare – Åja du skal ta han. Men hvorfor er han liv redd? Hva var det slags påfunn som gjorde at han plutselig kræsjet? Jeg vet ikke jeg.

  13. Jeg leser med interesse alt som blir skrevet her, og synes også det er spennende at dette er en film som splitter filmfolket. Det er liten tvil om at jeg er på motsatt side av Eirik i dette tilfellet (se topp 10-listene og hør TGWTDT-podcasten), men jeg kan også merke litt på hvordan det er å være omtrent på midten. For jeg var enormt begeistret for den svenske originalen – og er det fortsatt – og synes slettes ikke versjonene er lysår fra hverandre i kvalitet. På enkelte områder synes jeg Oplevs film er mer intens – den syder av råskap, og koker i større grad over av patriarkatkritikken Karsten Ekren så korrekt nevner – med positivt fortegn (i den svenske). På én måte er dette noe jeg kan savne i Finchers versjon, men når noen først skal lese dette materialet på en ny måte, tar jeg meg altså ikke i å savne elementene som gjorde originalen så sterk.

    For meg er Finchers versjon en luksuriøs renovasjon, som på utmerket vis gjør TGWTDT til en utpreget finchersk auteurfilm. Jeg tror vi kan dele Fincher i to. Den eldre, der filmene er mer barokke, mer vidunderlig, ekspressivt visuelt forførende (Se7en, Fight Club, Panic Room), og den eldre, mer stringente, kjølige varianten. Både Zodiac (la oss glemme Benjamin Button) og mesterverket The Social Network (etter mange gjennomsyn også fjorårets beste film for meg) har veldig mye eksposisjon i seg – de ligner i grunnen PowerPoint-presentasjoner, men med veldig veldig mye POWER. I så måte er TGWTDT en videreføring av denne litt kliniske måten å fortelle på; å legge frem et materiale, for så å dissekere dette med kirurgisk presisjon.

    Jeg kan godt forstå at mange ikke opplever at denne tilnærmingen slår heldig ut for et såpass pulpy materiale som Stieg Larssons romanunivers, men selv synes jeg at Fincher kultiverer dette til å bli en usedvanlig sofistikert krim. Og i dag er dette en mangelvare på linje med meiereismør i juletida – hvem lager thrillere med så stor respekt for sjangeren som Fincher? Jo, Polanski gjorde det med The Ghost Writer, men det var da også et kjærkomment unntak – og en film jeg setter enda høyere enn TGWTDT. På tross av noen avsporinger, er Finchers filmspråk en nytelse her. Visst holder han eksessen tilbake med unntak av relativt få scener (som den Eirik beskriver, der kameraet krummer seg over Salander), men den absolutte følelsen av kontroll begynner å bli vel så pirrende. Og når Jeff Cronenweth er fotograf tar jeg meg heller ikke i å ønske Khondji, selv om han også for meg står blant historiens beste (om enn bare grunnet Delicatessen, De fortapte barns by og Se7en). Den rettsaksaktige fremstillingen av krimgåtens krimmateriale skaper en egen form for intensitet som i alle fall fremkaller sikkel i munnen hos meg.

    Dessuten er manuskriptet mer sofistikert. Det ypperste eksempelet på dette er Martin Vangers monolog om hvordan vi mennesker først og fremst er redde for å støte hverandre, og dermed utsetter oss selv for unødvendig fare. Denne passasjen skaper basketball-gåsehud, og bedre/verre blir det ikke når vedkommende setter på middelsviskedronningen Enya mens han torturerer offeret med en ICA-pose…

    Ahhh, det er nok litt “take it or leave it”. Dårlig er det bestemt ikke. Graden av kvalitet kan nok, og skal nok, diskuteres i mange år fremover, men jeg vil altså mene at Fincher nok en gang har laget en film som innenfor sine rammer er rimelig perfekt. Så kan man selvfølgelig diskutere disse rammebegrensningene, og ikke minst et annet polariserende aspekt: er krim en sjanger som for alltid bør henvises til gustne fjernsynsapparater, eller noe langt mer som fortjener lerretets format på samme måte som andre lavstatussjangere? Jeg liker krim. Sånn er det bare.

  14. Jeg er utrolig enig med Eirik. Dette ble kanskje 2011s største skuffelse for min del. Ja, de har gått tilbake til kildematerialet i stedet for å bare remake den svenske filmen, men de har valgt å fokusere på feil ting – i stedet for å trekke frem historiens hovedmysterie, velger Zallian å fokusere Wennerstrøm-saken (og kaster inn en helt patetisk “hook” fra Henrik m/bevismaterialet), Millenium-bladet får en større rolle uten å bli stor nok til at vi egentlig bryr oss om det eller skjønner hvilken rolle den har i historien, osv. osv.

    Det er så mange problemer med manuset – plott som bare forsvinner og ikke dukker opp igjen og det er utrolig lite fokus på det som er viktig – forholdet mellom Lisbeth og Mikael er ett eksempel; når de først “krasjer” skal det være eksplosivt for begge parter. De blir konfrontert med en person som de er usikre på hvor de har, er uenige i og har helt andre tanker enn – i den Amerikanske filmen er det et minimum av scener de deler, noe som ødelegger hele historien. Dette er Lisbeth og Mikaels historie, men i denne deler de jo nesten ikke screentime. Og i tillegg avslutter filmen med slutten på bok 3, da Lisbeth har vært igjennom mye mer og endelig begynner å bli trygg på seg selv, følelsene sine og menneskene rundt henne. I bok/film 1 rømmer hun, noe som er logisk for karakteren – hun er redd for menneskelig kontakt og vil bare leve alene, sånn hun vil. Hun vil være selvstendig og uavhengig.

    Avslutningen på Harriet-plottet ble også litt for teit i denne filmen; den svenske avslutningen fungerte mye bedre.

    I tillegg sliter filmen med castingen – Daniel Craig er en flink skuespiller, men som Mikael Blomkvist passer han egentlig ikke. Rooney Mara gjør en finfin rolle som Lisbeth, og Christopher Plummer samt Stellan Skarsgård er aldeles fantastiske. Dessverre hjelper ikke dette når de støttes opp av Yorick van Wageningen som Bjurman, en karakter som i denne blir oppfattet som en koselig fyr som er oppriktig lei seg for det han gjør, og angrer på det. Den svenske Bjurman, i både bok og film, er en avskyelig drittsekk, ikke en angrende, litt koselig eldre mann.

    Regien til Fincher er stø som alltid – scenene er fine, det er flott driv i bildene og lyddesignet, samt soundtracket er, som allerede nevnt, fantastisk, men det hjelper ikke når man har så svakt materiale å jobbe med.

    Den Svenske filmen er jo i realiteten en miniserie som er klippet ned til en film, men den føles absolutt ikke sånn. Den Amerikanske er bare en film, men denne føles som det er en miniserie klippet ned til en film. Det er altfor store sprang fra plottpoeng til plottpoeng og karakterutvikling skjer for fort, så når filmen er ferdig føler jeg at jeg har mistet noe. Hvilket er veldig synd, for denne hadde potensiale til å bli min #1 film i 2011.

    Håper inderlig at de fortsetter, og gjør en bedre jobb med film nr. 2 og 3 – dette var der den svenske adapsjonen falt gjennom for min del (det er få positive ting å si om Jenta som lekte med ilden), så her kan Zillian og Fincher fortsatt overraske. Vi vet de har det i seg – det er bare å få det frem.

  15. Britt Sørensen sier:

    Carl; jeg tror du tar feil når det gjelder slutten på filmen. Du spesifiserer ikke helt hva du mener, men dette er fakta: Slutten er en variant av slutten i den første boken. Der kjøper Lisbeth Salander et reklameskilt fra 50-tallet med Elvis på i julepresang til Blomkvist. I Finchers film kjøper hun en MC-jakke. I begge tilfellene havner havner gaven i søppelcontaineren etter at hun har sett Blomkvist og Berger tette sammenslynget.
    Elementet med den utenlandske pengeoverføringen er også med i den første boken.
    At du kan lese Yorick van Wageningens Bjurman som “en karakter som i blir oppfattet som en koselig fyr som er oppriktig lei seg for det han gjør, og angrer på det”, er for meg ubegripelig. Jeg tror ingen kvinnelige publikummere opplever ham som koselig og angrende. Vi opplever ham snarere så lumsk som denne typen kan være i virkeligheten.

  16. Jeg må bare spørre, Britt – hvorfor føler du behov for å si at ingen “kvinnelige publikummere” opplever Bjurman som koselig? Tror du virkelig vi menn synes han er det?

  17. Britt Sørensen sier:

    Nei, Eirik – jeg håper og tror at menn oppfatter ham som det svinet han er.Min kommentar var en polemikk mot Carl Ingebretsen, som skriver følgende: “… Yorick van Wageningen som Bjurman, en karakter som i denne blir oppfattet som en koselig fyr som er oppriktig lei seg for det han gjør, og angrer på det. Den svenske Bjurman, i både bok og film, er en avskyelig drittsekk, ikke en angrende, litt koselig eldre mann.”
    Altså: Hans påstand, ikke min.

  18. Britt Sørensen sier:

    For øvrig har jeg blogget følgende om markedsføringsplakaten også Montages trykker deler av: http://blogg.bt.no/sorensen/2012/01/05/salander-pa-plakaten/#.TweFgFawVJc

  19. Jeg håper og tror en slik oppfatning har lite eller ingenting med kjønn å gjøre.. Hva angår plakaten, synes jeg den på flere områder treffer blink. Ikke minst i fremstillingen og derunder blottstillingen av Lisbeth Salander. Ja, hun er naken, men jeg vil påstå det er for enkelt å utelukkende henge seg opp i det seksuelle aspektet ved nakenheten som at hun er underlagt Blomkvist. Jeg oppfatter snarere det motsatte, at det frigjør henne som karakter og endog gir henne en mer robust, nesten overnaturlig aura.
    Lyssettingen av plakaten gir meg følelsen av antikk skulptur, og skaper et fascinerende spill mellom den sterke og såre Salander – nettopp slik jeg oppfatter henne portrettert både i romanene og på lerretet.

    Blomkvists arm er utvilsomt beskyttende, men jeg oppfatter den ikke som kontrollerende og ihvertfall ikke som om den forsøker å holde henne tilbake. Nei, snarere er den med å underbygge en følelse av råhet de to sammen har ovenfor oss som ser plakaten, noe som videreutvikles av begge karakterens øvrige kroppspråk på plakaten. Salanders hånd på armen beskriver du som et «lett desperat håndgrep som prøver å rive armen hans vekk». Igjen er jeg uenig, og vil snarere påstå hun holder seg fast, på samme måte som han holder seg fast i henne. Måten den andre armen ligger henslengt på siden, understreker også veldig en slags trygghet de to har seg i mellom. Ihvertfall ikke akkurat at Blomkvist kuer henne, eller at Salander forsøker og komme seg unna.

  20. Først og fremst: whops. Det er lenge siden jeg har lest bøkene, og husket bestemt at dette var fra slutten på tredje bok. Sjekket det iste, og du har jo helt rett. Beklager.

    Men jeg står fortsatt for meningen min ang. Yorick van Wageningen som Bjurman – i scenen han blir introdusert virker han som en koselig person. Jeg sier ikke at det han gjør er koselig, eller på noen måte snilt eller akseptabelt – for det er det ikke – jeg sier at i de scenene hvor han ikke gjør noe slemt virker han som en ordentlig grei person. Tenker f.eks. på scenen når Lisbeth kommer tilbake til leiligheten, før hun zapper Bjurman og tar igjen; i den scenen virker det som om han angrer på det han gjør – scener som i den svenske filmen fremsto som psykologisk hersing og var ekstremt ubehagelige fremsto som hyggelige i den Amerikanske (introduksjonsscenen og den hvor han unnskylder seg).

    Jeg vet ikke om det var manuset, skuespillet eller regien (man skal jo gi instrukser til skuespillerne også) som feilet ift. Bjurman, men noe var det i hvert fall, for i den svenske oppfatter jeg ham som et horribelt og feigt menneske, mens i den Amerikanske kommer han frem som en fyr som vet at han har et stort problem, men forsøker å bli bedre. Det er ikke det bildet jeg vil ha av Bjurman, spesielt når han er en bikarakter som er med i 3-4 scener; han skal være jævlig, og du skal hate han fra første sekund han dukker opp. Det klarte den svenske, men ikke den Amerikanske.

  21. Britt Sørensen sier:

    Carl; vanskelig å argumentere mot din oppfatning av skikkelsen Bjurman – den er din subjektive.
    Men vil gjerne påeke at overgripere ikke bærer med seg noen varslingsplakat. De har ikke horn i pannen, hoggtenner, de sikler ikke grønt. Finchers “normalisering” av ham gjør ham etter mitt syn mer troverdig, mer i tråd med virkeligheten, mer tro mot Stieg Larssons prosjekt og enda mer uhyggelig.

  22. Problemet mitt med karakteren er ikke at han ikke har “horn i pannen”, etc, og heller ikke på at han virker normal. Problemet mitt er at Bjurman, i Finchers film, virker angrende , noe som gjør at man får mer sympati for ham. Det er DET jeg reagerer på, og ikke liker, med Yorick van Wageningens Bjurman.

  23. Even Benestad sier:

    Jeg synes Bjurman er en veldige interessant karakter nettopp fordi han virker angrende etter overgrepene sine. Problemet med slike karakterer er ofte at de fremstår som helt endimensjonale. Jeg synes overhodet ikke synd på han. Snarere tvert imot. Jeg opplever han mer som en person som finnes der ute i den virkelige verden. Det er skummelt. Tross alt er det for det meste i filmland at onde mennesker dreper, horer og smører seg inn med Nugatti 24 timer i døgnet. Særlig sosiopater og psykopater opererer med en rekke ansikter… Bjurman er gjennomtenkt og en ekte Fincher karakter.

  24. Anders Haavie sier:

    Veldig enig i anmeldelsen. Jeg ble skuffet over filmen, og synes det var rart Filmfrest podcasten var så panegyrisk i sin anmeldelse av filmen.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>