eiriks-topp-20-2011

Eiriks topp 20, 2011

Dette er en del av Årets beste filmer - topp 20, 2011

Hopp rett til

Neste:  Eriks topp 20, 2011»

Årets beste film kom fra overraskende hold for min del. For årets thriller var ikke Hollywood-regissert, den var iransk. Og årets spenstigste og kraftfulle manus var ikke skrevet av Aaron Sorkin eller Arnaud Desplechin, ei heller regissert av David Fincher. Nader og Simin føles på mange måter som en gjenoppdagelse av filmen som det potensielt kraftigste kunstuttrykket vi har å forholde oss til som publikummere. For sittende i kinosalen vokser det frem en dirrende følelse av utrygghet, engasjement og innlevelse i møte med dramaets to sentrale karakterer, en følelse som stiger brutalt og ubehagelig frem mot filmens kulminasjon.

Det deiligste er allikevel regissør Asghar Farhadis vilje til å gi blaffen i de forventningene mange kanskje har i møte med en film fra denne delen av verden. For Nader og Simin er atskillig mer enn det “universelle dramaet” distributør Arthaus oppsummerer den som. Nei, dette er isteden et klinisk kalkulert drama, skåret til beina av Farhadi hva angår presisjon i replikker og skuespillerkunst. Det er en thriller som har mer til felles med enkelte scener i The Social Network enn noe annet, en film hvis hjerterytme påkaller det beste fra Jason Bourne og som i resonnans og innlevelsestyrke gjør Kongens tale til et dvaskt stykke overstekt roastbeef. Årets beste film sitter fortsatt i kroppen, og blir nok sittende.

Verdens beste regissør gjør alt på sin egen måte og er akkurat like lite interessert i deg som publikummer som i noe annet enn sitt eget hode. Melancholia er allikevel en av Lars von Triers mest tilgjengelige filmer på lang tid, mye fordi den forsaker både eksplisitt vold og dyrisk sex for fascinerende psyke og usigelig billedskjønnhet. Men mest handler det om at regissøren endelig finner tilbake til en rammefortelling vi faktisk kan forholde oss til, og fordi han iscenesetter det i rammer vi orker å forholde oss til. Dermed blir også filmens grunnleggende tematikk – den ytre og aller mest den indre dommedagen som finnes et sted – både besnærende og treffende. At filmen også er et kunstverk av den typen den europeiske filmen sjelden byr på, understreker bare ytterligere von Triers posisjon som klodens største.

Darren Aronofskys kritikerroste og mesterverkhyllede film er en av årets mest problematiske. Like schizofrent som hovedpersonen, er den på den ene siden så fullstappet av genialitet at det tidvis nesten er litt slitsomt å skulle ta det inn. På den andre siden gremmes Black Swan av en enkel og tidvis direkte patetisk historie, ujevne replikker og en dramaturgi som halter så tydelig at jeg spør meg om Aronofsky mangler innsikt i sine egne begrensinger som historieforteller. Men det geniale overskygger gudskjelov nesten fullstendig det ujevne, og frontet av Natalie Portman i en rolleprestasjon hun aldri vil kunne overgå og en sisteakt som kanskje er den beste fra de siste ti år, fortjener Black Swan sin plassering.

Kelly Reichardt har med to filmer plassert seg som en av den amerikanske filmens fremste nykommere. Og som i Wendy and Lucy er det Michelle Williams som enda en gang fronter det hele, denne gangen i en film som dessverre langtfra har fått den oppmerksomheten den fortjener. Meek’s Cutoff er en enkel historie, enkelt fortalt og enkelt visualisert. Men i enkelheten finnes et ubehag og noe uuttalt som mest av alt minner om en av neste års aller beste norske kinolanseringer; Martha Marcy May Marlene. Strippet for det meste skal det sies at Meek’s Cutoff ikke er en film for de fleste, men for meg var den kanskje årets mest fascinerende reise inn i lerretet og også en av de mest ubehagelige.

Det krever en ganske stor porsjon selvtillit å skulle dra i land filmhistoriens mest innbringende filmfranchise. Når da regissør David Yates gjør det så til de grader uanstrengt og balansert som her, er det vanskelig å ikke la seg begeistre. Yates hevet Harry Potter-serien fra et endeløst og tidvis direkte kjedsommelig jag på en skallet kjeltring uten motivasjon, til sofistikert og spenstig underholdningsfilm av beste kaliber. Siste film er intet unntak, og når også det emosjonelle endelige treffer meg i kinosalen, er det bare å bøye seg i støvet.

06Tomboy

tomboy
Frankrike, 2011

Årets merkeligste, men også fineste kinoopplevelse handler om tematikk ingen snakker om, og ihvertfall ikke på så intelligent, humant og realistisk vis som Céline Sciamma gjør i Tomboy. Sammenlignet med denne filmen blir et hvert forsøk på å lage noe sosialrealistisk her hjemme så banalt og uviktig at det nesten burde skremme NFIs filmkonsulenter ut av sitt gode skinn. Tilhører du gruppen som synes Oslo, 31. august var en sterk og viktig film, trenger du en ny definisjon på disse begrepene. Se Tomboy, så får du dem servert i en innpakning som reduserer vår hjemlige filmproduksjon til dvask og uinteressant, og viktigere – gir deg et par nye perspektiver på livet.

Det er vanskelig å plassere Terrence Malicks hovedverk i noe som helst filmlandskap. Og kanskje er det nettopp der filmens potensielle posisjon avsløres – bortenfor alt, innenfor alt. For The Tree of Life tar mål av seg å handle om livets største tema, visualisert på den største måten det kan gjøres, satt inn i en kontekst som tilsier at filmen i seg selv anser seg som et slags hovedverk i filmhistorien. Og visst er det både pretensiøst, selvhøytidelig og endog litt kjedelig, men det har ingenting å si når Malick maler med så bred pensel at man allikevel er nødt til å bli farget. Og selv om jeg faller ut og forblir passiv når filmen beveger seg ut og opp i himmelen, er jeg så til de grader emosjonelt og mentalt tilstede når kameraet får beholde bakkekontakten hos den lille familien, at jeg mistenker de vil følge meg livet ut.

Årets beste norske film i et år der nummer to vel ville havnet et sted rundt plass nummer 40. Jørgen + Anne = sant ga oss endelig tilbake den gode norske barnefilmen, etter at Knerten og Blåfjell har tatt den i andre retninger de senere år. Det store trumfkortet ligger et sted i møtet mellom Kamilla Krogsveens solide manus og Anne Sewitskys stødige regi – det er både friskt og freidig visualisert, emosjonelt og velfundert i perspektivet og med en hovedrolle som fra første sekund gir oss lyst til å følge med på reisen.

09Jane Eyre

jane-eyre
Storbritannia, 2011

En urban meksikansk regissør fanget i tung britisk tåke er hverken hverdagskost eller en spesielt troverdig kombinasjon. Og når forrige film var den ganske så røffe Sin Nombre, skulle man tro at Cary Fukunaga ikke akkurat var rett mann til å gjøre den ørtende filmatiseringen av Charlotte Brontës klassiker. Men som jeg skrev i min artikkel om filmen, er det Fukunagas investering i det subtile og raffinerte som gjør dette til en av de beste periodedramaene fra de britiske øyer de senere år. Godt hjulpet av et skuespillerensemble og visuell stødighet av beste merke, har jeg personlig sjelden sett Brontë bedre overført til lerretet.

Bromancen når sitt høyedpunkt når Seth Rogen kaster ut bestekompisen Joseph Gordon-Levitts ekskjæreste Bryce Dallas Howard, og med det markerer 50/50 et foreløpig høydepunkt på en subsjanger som lenge har slitt med formen. Og jeg sitter i kinosalen med et gigantisk smil, samtidig som tårene forlengst har dogget til brillene mine. Årets fineste balanse mellom tristesse og beksvart humor er ikke dette bare en av årets beste filmer, det er også årets fineste skildring av vennskap mellom to kamerater på veldig lang tid.

11. Kongens tale
12. Bridesmaids
13. Under huden
14. Rabbit Hole
15. Rise of the Planet of the Apes
16. The Arbor
17. Klovn: the Movie
18. TinTin: Enhjørningens hemmelighet
19. Another Year
20. Pina/The Help

5 skuffelser:

1. Hodejegerne – jeg forventet en stilistisk thriller, men fikk en artig farse. En bra film om man skal måle etter publikumsteft og underholdningsverdi, men jeg hadde håpet på atskillig mer.

2. Transformers 3Michael Bay lovte forbedring fra en kjip 2er, men greide isteden å overgå seg selv i elendighet.

3. Oslo 31. augustJoachim Triers film er langfra en dårlig film, men den fortjener en langt mer nyansert og kritisk mottakelse enn den nesegruse beundringen norsk presse møtte den med. Mer om det her.

4. The Girl With the Dragon Tattoo – enkelte kritikere mente den svenske adaptasjonen av Stieg Larssons bestselger bød på lite mer enn en gjennomsnittlig tv-krim. Dem om det, men David Finchers forsøk fortjener langt på vei det samme stemplet.

5. Norsk filmbransje – i et år preget av stor variasjon og høyt ambisjonsnivå, var det trist å oppdage hvor lett bransjen snur ryggen til den enkelte filmskaper, hvor lite inkluderende bransjen er med de som satser høyt og feiler, og ikke minst hvor lett de toneangivende aktørene tar parti med de skoleflinke og selvsikre. 2011 var året da mangfoldet skulle ønskes hjertelig inn i varmen, men hvor utvalgte få fikk all spalteplass, all honnør og samtlige klapp på ryggen.

Dette er en del av Årets beste filmer - topp 20, 2011

Hopp rett til

Neste:  Eriks topp 20, 2011»

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>