dags-topp-20-2011

Dags topp 20, 2011

Dette er en del av Årets beste filmer - topp 20, 2011

Hopp rett til

Neste:  Eiriks topp 20, 2011»

The Tree of Life forførte meg av gårde i en tilsynelatende endeløs rekke av poetiske, pirrende assosiasjoner – i et veldig, filmisk maleri utført med penselstrøk som føltes kjappe og myndige, men samtidig varsomme og vennlige – og til slutt sitter man fortumlet tilbake, gjennomstrømmet av noe som bare kan karakteriseres som ekte kjærlighet. The Tree of Life er et verk med forbløffende originalitet og kolossal ambisjon. Filmen kombinerer det nære med det kosmiske, det konkrete med det fabulerende, det kompakte med det luftige, vitenskap med religion, kjærlighet med undertrykkelse, barnlig enkelhet med uendelig mystisk kompleksitet. Den er et forsøk på å starte med blanke ark, å ta oss tilbake til alle tings opphav – universet, planeten Jorden eller ett enkelt menneskeliv – for å sette våre liv i perspektiv. Tilværelsen framstilles som en kamp mellom egosentrisitet og medfølelse – men med slikt artisteri, eleganse og følelse at det er ikke rom for et snev av banalitet. Se ellers en lengre anmeldelse her og et enda lenger forsøk på å besvare i det minste ti av mysteriene i filmen her.

Onkel Boonmee minner til tider om en slags filmatisk ambient-musikk, med sitt dvelende tempo i kombinasjon med den hypnotiske lyden av lavt rumlende elektronisk musikk, fossedur, ja til og med lyden av et air-condition-anlegg. Videre handler den om fortellingens kraft, der karakterene stadig forteller om hva de har opplevd eller om sine drømmer. Til tider får filmen det også til å gå grøsserfilm-aktig kaldt nedover ryggen på oss. Og det er nettopp Onkel Boonmees kombinasjon av det uhåndgripelig fremmedartede med det omhyggelig jordnære som gjør at vi kan snakke om et verk som åpner opp en dør til en ny dimensjon innen den poetiske filmfortellingen. Se ellers en lengre anmeldelse her.

Jeg har sjelden opplevd å bli så til de grader sugd inn som av Darren Aronofskys kvernende mesterverk Black Swan, en blanding av horror, spenningsfilm og, mest av alt, melodrama. Et sjelens sirkusnummer og en forbløffende audiovisuell opplevelse som dundrer i ekspressfart mot en grandios finale – premieren på Tsjaikovskijs «Svanesjøen» – der de siste tjue minuttene av filmen føles like grensesprengende som ballerinaens egen triumf der oppe på scenen. Hjerteskjærende rolletolkning av Natalie Portman. Se ellers en lengre analyse av filmens temaer her.

Den ellers ganske rabulistiske og halv-eksperimentelle David O. Russell begikk plutselig dette verket kontant plantet i den tradisjonelle Hollywood-filmen, kjennetegnet av sterk fremdrift og glassklar historiefortelling. The Fighter er en klassisk, arketypisk historie, men fortalt på så usedvanlig medrivende vis at den framstår som helt ny. Stikkordene her er absolutt psykologisk troverdighet, forbløffende sikker miljøtegning og hyper-realistisk tilnærming. Gripende og sinnsvakt underholdende.

Det er ikke så rart det blir krig i verden, er det lett å tenke, der vi blir vitne til at et bredt rollegalleri vikles inn i en gordisk knute av gjensidige bebreidelser og klagemål – og det verste er at alle personene hver på sin måte har rett. Filmens store styrke er hvordan den anskueliggjør motivasjonene alle personene har for å handle som de gjør, og at vi selv med letthet kunne ha tatt akkurat de samme valgene. De tas på bakgrunn av lojalitet, manglende perspektiv, klassetilhørighet, samt skranker som religionen setter for tillatelig oppførsel. Ingen kommer unna uten riper i lakken, og filmen lykkes spesielt godt i å belyse hvordan vår hukommelse farges av det som passer oss best å huske, og hvordan løgn og forvrengninger er virkemidler som det nærmest automatisk gripes til. Samtidig som denne særdeles velspilte filmen er omhyggelig realistisk er den spennende som en kriminalroman. Den er også fortellermessig sofistikert – og vidunderlig uforutsigbar – i måten den huker tak i en og en person og gjør vedkommende til filmens hovedperson, i en form for rollegalleri-stafett, uten overhodet å bryte opp historiens naturlige flyt.

Nicolas Winding Refn har aldri vært i nærheten av noe lignende før. Denne uhyre langsomme, meditative actionfilmen bryter langt fra ny mark intrigemessig, men er aldeles hypnotiserende som et rent stemningsbilde, en «mood piece». Et utrolig deilig stykke film, både på bilde- og musikksiden. Flere ganger opplevde jeg at tiden bare stod stille, der en kollektiv kinosal ble sittende å holde pusten sammen med filmen. Totaleffekten er forførerisk i sjelden grad, men den er også gjennomtenkt og rik på undertekst som jeg forsøkte å belyse i denne analysen.

Det er litt ille at denne fremragende filmen må komme helt nede på syvende plass, men man får ta det som et tegn på et meget sterkt filmår. Her er det perfekt casting ned til minste bifigur, et usedvanlig naturlig skuespill og et gripende eksistensielt dilemma, der Anders Danielsen Lie spiller filmens selvmordskandidat med fryktinngytende innlevelse. Et sterkere alvor, klarere fokus, og større følelsesmessig dybde gjorde dette etter min smak til en mer tilfredsstillende opplevelse enn Triers lekende debutverk Reprise fra 2006. Jeg tok forøvrig for meg en del formmessige vendinger i filmen i denne analysen.

The Way Back ligner i formen på en litt gammeldags eventyrfilm hvor karakterene er skisse-aktige, der hver og en er utstyrt med kun et par egenskaper som definerer skikkelsen gjennom hele filmen. Men nettopp denne psykologiske stiliseringen gjør det lettere å heve personene opp til representanter for hele menneskeheten, og reisen til en fabel om menneskelig selvoppholdelsesdrift og viljestyrke, som kanskje blir enda mer majestetisk enn om de var tegnet med tung psykologisk dybde. Karakterene får en renhet, ja nesten uskyld, som i samspill med Peter Weirs klassisk renskårne, nærmest minimalistisk ukunstlede fortellerstil, gjør strabasene og dødsfallene intenst bevegende. Personene forvandles gradvis fra en dyrisk tilværelse i fangeleiren der alle er seg selv nærmest, til en samlet organisme der tapet av hver enkelt føles like katastrofalt som var det en selv. Se ellers en lengre anmeldelse her.

En enkel og liketil, men følelsesmessig klok og svært dyptpløyende film om sorgprosessen. Nicole Kidman bekrefter nok en gang at hun bortimot kommer fra en annen planet og en så god skuespiller som Aaron Eckhart blir i sammenligning nærmest en lettvekter. De spiller to foreldre som får sitt lille barn revet bort, og det er sjeldent å se noe så rått og opprivende som kranglescenen dem imellom når spenningen i forholdet ikke er til å holde ut lenger. På den annen side er scenen mellom Kidman og en ung gutt på en benk noe av det vakreste som 2011 har gitt oss.

Jeg falt hardt og umiddelbart for denne filmen, for det er ikke hver dag vi ser en norsk spillefilm med slik vilje til eksperimentering og stilisering. Jannicke Systad Jacobsens film er slentrende i tempo, ettertenksom i tone, sjarmerende naiv i tilnærming, men samtidig også dypt ironisk og selvbevisst. Filmens enkelhet er bare tilsynelatende, blant annet på grunn av de mange uvanlig sofistikerte og uredde grepene Jacobsen gjør for å fremheve at denne filmen er en fortelling, en fiksjon. Hun sår gjerne tvil om det vi ser er virkelig, og leker seg med flere lag av mulig fiksjon inne i fiksjonen. Jeg forsøkte i denne analysen å diskutere de virkemidlene Jacobsen bruker for å fremme stilisering og selvbevissthet, og for å trekke oppmerksomheten mot filmens status som fiksjon.

11. Oliver Sherman
12. Midnight in Paris
13. Animal Kingdom
14. Poesi
15. Our Own Oslo
16. Någon annanstans i Sverige
17. Happy End
18. Sucker Punch
19. The Mill & the Cross
20. Un poison violent

Ikke fått sett i år (men var fristet til å sette den usett på listen!): The Girl with the Dragon Tattoo.

Dette er en del av Årets beste filmer - topp 20, 2011

Hopp rett til

Neste:  Eiriks topp 20, 2011»

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>