Du skal ikke bare se Nader og Simin – et brudd ^[1] fordi den velfortjent vant Gullbjørnen og begge skuespillerprisene ved filmfestivalen i Berlin i februar 2011, eller fordi den problematiserer religiøse, politiske og kulturelle dilemmaer i samtidens Iran – men vel så mye fordi den er et bunnsolid stykke kammerdrama med markante spenningselementer som bryter gjennom enhver nasjonal barriere. Alle kan relatere seg til skilsmisseproblematikk. Det blir bare ekstra potent i denne sammenhengen.

Jeg skal unngå den altfor hyppig brukte frasen om at «det er så mye spennende som skjer på filmfronten i [sett inn eksotisk land] om dagen». Særlig fordi min kunnskap om iransk film er ganske begrenset. Allikevel finnes det et par gode eksempler på hvordan filmskapere i et konfliktfylt samfunn som Iran bruker et tradisjonelt fortellemønster til å belyse problemene indirekte, for eksempel det engasjerende gisseldramaet Otobus-e Shab ^[2] (2007) eller den tysk-iranske The Hunter ^[3] (2010). Karakterene sliter allerede med universelle, mellommenneskelige problemer som blir ytterligere forsterket når de møter den totale, institusjonaliserte samfunnskollapsen rundt dem. Nader og Simin – et brudd føyer seg fint i denne tradisjonen.

Vi kastes allerede fra filmens første bilde rett inn i det titulære ekteparets samlivsproblemer. De sitter på hver sin stol og henvender seg til dommeren foran dem, men i praksis kameraet/tilskueren. Simin ønsker å forlate landet med datteren Termeh, mens Nader vil bli igjen og ta seg av sin Alzheimer-syke far. De snakker i munnen på hverandre, tidvis avbrutt av dommerens lite imøtekommende og ganske misogyne holdninger. Som vestlig er det nærliggende å sympatisere mer med Simin på dette tidspunktet, selv om sympatistrukturen skal vise seg å være veldig dynamisk og springende i løpet av filmen. Allerede her er det grobunn for tilstrekkelig drama, men alt kompliseres ytterligere når Nader vikles inn i en intrige knyttet til sin nye husholderske Razieh og hennes mann Hodjat.

På et mer grunnleggende narrativt plan handler det naturligvis om fremmedgjøring, kommunikasjonskollaps, kaos, ære, moralske dilemmaer og konflikten mellom institusjon og individ når det ikke finnes rettssikkerhet eller velfungerende byråkrati – med andre ord en situasjon hvor alle er tapere. Underveis er det interessant å se hvordan manusforfatter og regissør Asghar Farhadi ^[4] iscenesetter disse problemstillingene. Innfallsvinkelen hans er det jeg litt vidløftig vil kalle kausal determinisme, det vil si en serie hendelser som tilsynelatende tilfeldig, men nærmest uunngåelig fører karakterene lenger og lenger inn i fortvilelsen. Lystig er det ikke, selv om det finnes korte øyeblikk av varme og humor.

^[5]

Når vil det koke over for Hodjat?

Mye sentrerer seg rundt kaoset og kommunikasjonskollapsen i og rundt karakterene. Alle snakker i munnen på hverandre og besvarer til stadighet spørsmål med spørsmål, som selvfølgelig gjør det umulig å komme nærmere en løsning på problemene. Beskyldninger florerer, men unnskyldninger er det få av. Spesielt Nader knuger seg fast til æreskodeksen og finner seg ikke i at det sås tvil rundt hans moralske valg. Samtidig er det vanskelig å ikke sympatisere med ham fordi han, i likhet med alle andre, er offer for den uheldige serien av hendelser som oppstår etter ansettelsen av husholdersken. Han ønsker også, til syvende og sist, det beste for Termeh og familien. Farhadi understreker håpløsheten gjennom tette bildeutsnitt befolket av mennesker, trafikk og sydende aktivitet. Kameraet er utelukkende håndholdt, selv i de statiske situasjonene, og nekter oss oversikt og ro. To av de mest sentrale hendelsene i fortellingen befinner seg sågar i ellipser og eksponeres ikke før sent i filmen, da via dialog.

Hvis det er én ting som virkelig gir fremdrift til Nader og Simin – et brudd, er det hangen til å bruke eksisterende samfunnsvilkår som grunnstoff til thriller-materiale. På mange måter tenderer filmen mot tradisjonell oppnøstingskrim, selv om tematikken er sosialrealistisk. Når husholdersken blir nødt til å ringe sin religiøse veileder for å spørre om det er greit at hun kan skifte klær på den Alzheimer-syke faren, er det ikke nødvendigvis et spesielt spennende øyeblikk i seg selv, men blir et av mange elementer som ulmer i bakgrunnen og skaper trøbbel for karakterene. Eller den desperate jakten på lønnet arbeid som presser folk til mer ekstreme handlinger. Nader og Simin er begge fra øvre middelklasse, men blir nærmest angrepet av problemer fra lavere klassesjikt. Som når flyttebyrået nekter å bære pianoet opp den siste trappen fordi de bare har fått betalt for to etasjer, ikke tre. Det virker kanskje absurd for oss, men er svært virkelige problemstillinger for dem det angår. Spenningselementet knytter seg dermed ikke bare til spørsmål omkring den overfladiske rammehistorien (Vil Nader og Simin bli sammen igjen? Vil man finne en minnelig løsning for alle parter?), men vel så mye hvorvidt samtlige vil bli slukt opp av håpløse sosiale nett, klasseskiller og moralske valg som egentlige ikke er deres i utgangspunktet.

Men det stopper ikke der. For at denne iboende nerven skal bli til tangibel er den nødt til å materialiseres gjennom karakterene og skuespillernes fremførelse. Og det gjør den så definitivt. Leila Hatami ^[6] som Simin trår grensen mellom apati og distanse på den ene siden og progressiv pragmatiker på den andre. Peyman Moaadi ^[7] som Nader fanger det stressede karaktersenteret for handlingen i god hitchcocksk ånd, drevet frem av ønsket om å renvaske seg og samtidig opprettholde status quo. Sareh Bayat ^[8] som husholdersken Razieh blir bildet på det rene, tragiske offeret som desperat prøver å komme seg ut av situasjonen uten å miste masken som er påkrevd av henne. Allikevel er det kanskje Shahab Hosseini ^[9] som husholderskens mann Hodjat som får det bredeste følelsesregisteret å spille på. Han besitter et voldsomt temperament som til enhver tid syder og koker under overflaten og av og til bobler opp i plutselige sinneutbrudd. Her fikk jeg fikk assosiasjoner til Robert de Niro og Al Pacinos mange anspente rollefigurer – når vil det koke over? Når vil det få ham til å gjøre irrasjonelle valg, og hvilke konsekvenser vil det få? Usikkerheten resulterer i sitrende spenning.

^[10]

Datteren Termeh, det virkelige offeret i skilsmissedramaet.

Mild spoiler-advarsel for dette avsnittet. Det gjenstår én sentral karakter: den elleve år gamle datteren Termeh (Sarina Farhadi ^[11]). Rett før sist akt, omtrent 30 minutter før slutt, har filmen egentlig nådd sitt naturlige klimaks. Alle karakterene har hatt sin konfrontasjon med hverandre og det hele har kulminert i en situasjon hos dommeren. Dermed føles den siste akten først litt ad hoc, nærmest som en unødvendig trenering. Men det er bare ved første øyekast. Frem til da har Termeh kun vært en brikke i kryssilden, og selv om vi med jevne mellomrom har fått innblikk i hennes opplevelser av hendelsene, tilhører den siste akten henne. Det er først da vi begynner å innse hvem som virkelig er offeret i situasjonen. Det er rett og slett hjerteskjærende å se hvordan hun tappert prøver å holde hodet oppe, slik kotymen påkrever. Det er nesten som om alle de ovennevnte faktorene – både de institusjonelle hindringene og de voksnes moralske dilemmaer – kollapser over henne og setter henne i en umulig situasjon hun ikke har kontroll over. En beskjeden tenåring som til nå har observert forløpet rundt seg, men som så plutselig må bli voksen og foreta nesten umenneskelige valg. Sterke saker.

Nader og Simin – et brudd er en rørende film, men bryter sjelden ut i det store melodramaet. Det er nøkternt, finstemt og realistisk i stil. Samtidig er den kaotisk, spennende og frustrerende. Karakterene blir kasteballer i en serie hendelser de ikke kan styre og stanger kontinuerlig hodet inn i en vegg av total samfunns- og kommunikasjonskollaps. Slik sett kan man kanskje kalle det en typisk ‘feel bad’-film, spesielt siden man heller ikke ved filmens slutt egentlig har oppnådd noen form for katharsis. Det betyr imidlertid ikke at man går tomhendt ut av kinosalen. Tvert i mot, det oppbyggelige ligger i empatien for karakterene og forståelsen av forholdet mellom handling, konsekvens, tilfeldigheter og eksterne føringer på handlingsfriheten.