«Tower Heist»

Omtale

Et spørsmål om underholdning og Tower Heist

Benjamin Franklins ansikt på hundredollarseddelen er det første som møter oss i Tower Heist. Sakte utvides bildet og vi ser at seddelmotivet dekker hele bunnen av et svømmebasseng, og at dette befinner seg på toppen av en mørk, elegant skyskraper. Dette er et tårn. Dette er toppen. Det er New York, og I believe in America. Dette er en film.

Jeg har en sterk fascinasjon for elementet av eskapisme i filmkulturen, og er aldri sen med å innrømme at jeg har blitt stimulert selv om en film ikke er “stor kunst”. Et problem som oppstår når vi diskuterer denne typen film, la oss kalle det underholdningsfilm, er svake argumenter. Vi vet at disse filmene dessverre ofte lages på samlebånd og med et profittmotiv, som igjen plasserer dem i risikosonen for å bli dårlige filmer. Og ofte er de jo det. Men vi kan bli sveipet med av manipulasjonen og ikke vite hvorfor vi likte det. Vi bare liker det. Et av de argumentene som da kan dukke opp, som jeg misliker sterkt og som kan ta livet av en god filmdiskusjon er: «Men jeg ble underholdt». Her har man snakket frem og tilbake, dekonstruert forestillingen og kanskje kommet frem til en rekke uimotsigelige poenger om en films svakheter, og så kommer det avlivende fra motdebattanten: «Vel, jeg ble underholdt.»

Hva mer er det da å snakke om etter den dödaren? Forhåpentligvis en god del. Da jeg forlot kinosalen etter å ha sett Brett Ratners Tower Heist innså jeg at denne filmen var en god (kinoaktuell) anledning til å diskutere underholdningsfilm og hvilke (om noen) objektive verdier som kan støtte opp utsagnet «Jeg ble underholdt». For nå var det jeg som stod der med den følelsen, den gode følelsen: Tower Heist var en dypt og overfladisk underholdende opplevelse for meg. Riktignok likte co-redaktør Eirik filmen like godt som meg, så vår samtale etter visningen handlet mest om filmens kvaliteter. Men jeg vet jo allerede nå at jeg kommer til diskutere Tower Heist med noen som ikke likte den. Og et av mine argumenter vil da nettopp være dens verdi som underholdning. Og denne verdien oppstår ikke av seg selv, men ut av et nøye sammensatt sett av sensoriske virkemidler og en ikke ubetydelig lek med fobier og følelser, som man kan vurdere kvaliteten av.

Tower Heist er en renskåret sjangerfilm; en heist-komedie i tradisjon med Ocean’s Eleven, hvor vi sympatiserer med en gjeng som skal utføre et kupp. En type film hvor filmskaperne er mer interessert i virkemidler som bruker list og skaper spenning, enn voldsskildringer og visuell brutalitet. Historien og karakterene eksisterer dessuten i et befriende naturlig premiss, innen rimelighetens grenser: Josh Kovacs (Ben Stiller) leder en stab av arbeidere i et leilighetskompleks på Manhattan bebodd av velstående mennesker, inkludert investeringsbaronen Arthur Shaw (Alan Alda) som plutselig en dag pågripes av FBI for en storstilt svindel. Når Josh innser at de ansattes pensjonsfond er inkludert i Shaws svindel, bestemmer han seg for å be sin småkriminelle nabo Slide (Eddie Murphy) om hjelp til å ta revansje på Shaw. Målet er 20 millioner dollar skjult i hans toppleilighet.

Godt mot ondt. Ben Stiller mot Alan Alda.

For all del, dette er ikke et plott som gjenoppfinner fortellerkunsten, men nyskapning har sjelden vært det viktigste premisset for at en underholdningsfilm skal lykkes. Tvert i mot opplever jeg at gjenkjennelse gir noe til opplevelsen. I Tower Heist er det første vellykkede grepet at historien er konstruert etter Robin Hood-premisset «ta fra de rike, gi til de fattige». (Gjort en million ganger, men vi vet hvorfor.) Filmens førsteakt etablerer dette effektivt, og igangsetter vår empati med karakterene. Tidsånden spiller også inn her – the 99 % plasserer i 2011 tilnærmet hele det amerikanske folk blant “de fattige” – og manuset lykkes med sin realistiske historie og dertil troverdige skurk. Filmen tar ganske enkelt sin historie og sine karakterer på alvor, og svindelen som setter i gang dramaet kjennes som snytt ut av gårsdagens aviser. Regissør Ratner balanserer dessuten karakterportrettene og sjangeren slik at humoren aldri blir klovnaktig eller selve kuppet for overdrevet. Når det likevel er tid for at filmen skal ta oss over kanten – hovedpersonene og en stor gjenstand dingler på et tidspunkt utenfor skyskraperen med Macy’s-paraden i full sving nede på gaten – hadde jeg for lengst (og med glede) hengitt meg til suspension of disbelief.

Underholdning av høy kvalitet handler kanskje til syvende og sist om det samme som tryllekunstnere må få til for å lykkes: full kontroll og full forvirring. Brett Ratner er fokusert og disiplinert i sin sjangeranvendelse, og vet hvordan han skal holde meg fast inne i historien. Tower Heist er og forblir en heist-komedie fra begynnelse til slutt, og viser at hoffet har en stødig narr. Filmen hadde meg vugget inn i en trygg favn, hvor rammene var satt for underholdningens rus, og kunne da åpne døren til forvikling, forvirring og spenning. Førsteakten plasserer oss i setet, og derfra girer Ratner raskt inn potensialet som ligger i kombinasjonen av filmens høyreiste location og våre fobier. Vi serveres oppfinnsomme karakterutviklinger, uventede vendinger, et spill om hvem som vet hva og til slutt klimakset med den overdrevent halsbrekkende (men herlig spenningsfremkallende) sekvensen på utsiden av filmens titulære tårn. Det hele dingler, og jeg synker ned i det trygge setet og ler av meg selv, akkurat som i en fornøyelsespark.

Akrofobien møter utfordringer i «Tower Heist».

Det er forresten også interessant å trekke frem, i forhold til samlebåndsunderholdning, at regissør Brett Ratner det siste tiåret nettopp har vært Hollywoods garantist for middelmådige filmer av denne typen. Kanskje med unntak av den første Rush Hour (1998), som jeg koste meg med, har han tatt mange potensielt gode filmer ned til et lavere nivå (Red Dragon, X-Men 3 etc.). Det er derfor så åpenbart å se her i Tower Heist at Ratner faktisk har laget sin beste film. Han har hatt et godt manus av Ted Griffin og Jeff Nathanson mellom hendene, og lykkes endelig med å stå løpet fullt ut og skape en helhetlig og disiplinert film. Han ødelegger ikke premisset; han hever det opp.

Ratners overraskende stramme regi skaper et godt klima for rollebesetningens karisma og talent, og når gjengen i tillegg er såpass velcastet og i godt humør som i Tower Heist blir det oppriktig gøy. Det er også en fryd å se Eddie Murphy tilbake i filmrollen han nesten egenhendig skapte på 80-tallet; den rappkjefta, sjarmerende fyren som takler de fleste situasjoner på grunn eller på tross av sin evne til å improvisere og tilpasse seg i situasjonen. (Om det er i en shoot-out i Beverly Hills eller som her i en heissjakt.) Murphy, Bruce Willis og George Clooney er etter mitt syn Hollywood-stjerner som tross sin forskjeller har denne evnen til felles. Det er en grunn til at de kalles stjerner, og at dette er en del av underholdningsfilmens fasetter: vi ønsker å bli sjarmert, vi ønsker at de skal gjøre “det umulige”. Til det behøves ekstraordinære personligheter.

Og det er ingen tvil om at både Ratner og Murphy har ønsket å bruke Tower Heist til å vise hva som gjør dem spesielle. Murphy har definitivt brutt ned sin status i denne stjernekategorien gjennom flere års håpløse rollevalg i trivielle omkledningsfarser, men i Tower Heist er det paradoksalt nok heller for lite Murphy enn for mye. Tidvis kan det virke som Ratner ikke har forstått hvor bra denne filmen kunne bli, for den tydeligste svakheten er at han kunne brukt mer tid på å la enkelte utfolde seg mer. I tillegg til Murphy er særlig Matthew Broderick og Gabourey Sidibe fortreffelige, men med åpenbart potensiale for mer.

En fin gjeng amatører som skal forsøke det umulige.

Men altså. Finnes det objektive kvaliteter for underholdning? Kanskje ikke. Kanskje er vi alle så subjektive i våre opplevelser at det alltid vil være like frustrerende å argumentere mot noen som har kost seg med en film og mener det er grunn god nok. Her på Montages mener vi at all film fortjener å bli tatt på alvor og bli diskutert for hva filmen forsøker å være – og dette betyr at de må leve opp til noen ganske omfattende forventninger, som til slutt har med kvalitet og gjennomføring å gjøre. Stipendiat Johanne Kielland Servoll kom inn på dette nylig i sin analyse av Varg Veum – I mørket er alle ulver grå, der hun tok opp et norsk fenomen få diskuterer: «at langt på vei de fleste i Norge anser kinofilm og annen kultur for lettfordøyelig underholdning – og synes at det er fint». Det er en interessant påstand, men så fort vi stiller to filmer i samme sjanger av forskjellig kvalitet ved siden av hverandre, vil selv hverdagsnordmannen kunne identifisere hvilken som er god. Og jeg tror de fleste vil velge den samme.

Når det kommer til Tower Heist sitter jeg igjen med den tydelige oppfatningen av at filmen er god nettopp fordi den ledd for ledd leverer på et høyt nivå. Empirien forteller meg at den er godt laget, og sansene mine opplevde det. Filmen ga meg alt den lovte underveis, og den lot meg aldri føle at det hele virket på meg fordi fordummende, manipulerende fortellergrep ble brukt. Jeg var med. Filmen er bra. Er du ikke enig? «Vel, jeg ble underholdt.»

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 15 kommentarer

  1. tanketom sier:

    Eg var då ein av dei som ikkje var så begeistra for denne filmen (anmeldinga mi her, for dei som ynskjer å lese), og det er på trass av at eg er veldig glad i heist-sjangeren. Eg ser kva du meiner med «Men jeg ble underholdt»-faktoren, men den klarte ikkje å underhalde meg «nok» (om det kan seiast slik).

    Den første Rush Hour-filmen nok er framleis det eg ser på som Ratner sin beste film, sjølv om «dynamisk buddycop-duo» óg er ein sjanger som er gjort betre fleire gongar før.

  2. tanketom sier:

    Og for dermed å svare på spørsmålet som iallfall vart stilt på Facebook-posten: «Finnes det objektive kvaliteter for underholdning?».

    Nei.

    Ingen filmanmelder skal vere objektiv. Det er lov til å like ting som andre ikkje likar, og omvendt, såframt ein kan forklare kvifor. Opplyst diskusjon gjer verda betre. Eg ser kvifor du likar denne filmen, på same måte som at eg elskar «Zoolander» og alle Politiskulen-filmane (sjølv dei dårlege).

  3. Interessant problematikk :) Filmviteren som lar seg rive med av enkel og overfladisk underholdningsfilm! Men det er jo som du sier; man må behandle filmen ut i fra det den forsøker på. Filmer som er ment for medrivelse, underholdning og eskapisme bør jo få skryt om de mestrer nettopp det bedre enn andre filmer.

    Problemet er derimot større når folk avfeier filmer som ikke er umiddelbart underholdende som mislykkede. Med argumenter som “flere dødpunkter”, “identifiserte meg ikke med hovedkarakteren”, “fravær av spenning”, etc.

    Jeg må ofte lene meg på det samme argumentet, “vel, jeg blir underholdt”, i forbindelse med Baz Luhrmans “Australia”. Når folk påpeker filmens svake punkter ender jeg med å kontre med at jeg synes den er fantastisk underholdende. Men også i den filmen kan jeg dykke ned i materien å forklare hvorfor den fungerer for meg.

    Underholdning i seg selv er jo ofte ikke nok, all den tid vi morer oss og lar oss underholde av de dårligste filmene vi ser. Det viser at det er noen grep og virkemidler vi mener fungerer for at vi skal anerkjenne det underholdende aspektet. Slik som du jo gjør med Tower Heist, en film jeg personlig må si ikke virker særlig appellerende…

  4. Tore Andre sier:

    Enig i mye her, men, jeg ble også veldig underholdt av Luhrmans “Australia”. Dette var imidlertid blant annet fordi karakterene var troverdige, tydelig hengivne, både skuespillerne og karakterene i handlingen. Ben Stiller og Eddie Murphy lyste for meg ingen av delene, og følgende er det som om lufta har gått ut av både sjarm og vittighet i hva karakterene angår.

    Det er likevel selvsagt lov å like en film som av andre blir disset, men dette betyr da ikke at det er bra, velfungerende eller velspilt! En må kunne tørre å stå på det “faktum” at noe er mislykket dårlig, nærmest på alle punkter, selv om en enkeltperson (les: de færreste) av en eller annen sær grunn skulle like det. Følgende kan man med full rett si at en film som “Tower Heist” nettopp ER mislykket siden den kun, og etter all sansynlighet, er laget for et massivt publikum.

  5. Når det kommer til objektivitet, tanketom – er ikke spørsmålet om «objektive kvaliteter for underholdning» et litt annet spørsmål enn påstanden «ingen anmelder skal være objektiv»? Etter mitt syn finnes det objektive kvaliteter i utførelse og konstruksjon av en filmfortelling som kan legge til rette for opplevelsen.

    For å identifisere dette rent analytisk kreves det kunnskap om det objektive hos kritikere; for publikum holder det å kjenne at filmens kvaliteter kommuniserer opplevelsen og at den “fungerer”, av mangel på et bedre ord. Anmelderen skal både være kritiker og publikum, og bør således evne å kombinere disse to i sin vurdering av en film. Inni selve opplevelsen er vi alle subjektive selvfølgelig – for noen vil kvalitetene være gode nok til å bli revet med, for andre ikke. Som med Tower Heist for meg (og i motsatt retning (for noen) Iron Man 2 – et raskt tilbakeblikk på den kommentartråden minner oss om hvor uenighet om underholdning kan lede.). Men er det ikke uavhengig av vår ubestridelige subjektivitet også noen objektive kvaliteter ved underholdning? Det er dette jeg ønsker å undersøke.

    Veldig enig med deg om Australia, Magnus. Synes det var en fortreffelig filmopplevelse, og husker jeg måtte klø meg litt i hodet over hva folk (og kritikere) var så oppgitt over ved den. Står seg ikke som noen stor film nå, men jeg anerkjenner den gode følelsen filmen ga meg. Har ikke sett den igjen siden.

    Følger på ingen måte ditt argument, Tore Andre, hvor du skriver at: «en film som “Tower Heist”nettopp ER mislykket siden den kun, og etter all sannsynlighet, er laget for et massivt publikum.» Jeg tror jeg ser hva du prøver å si, men jeg er i så tilfelle komplett uenig. Artikkelen min argumenterer konkret for hva jeg mener er filmens faglige kvaliteter, dens vellykkede sjangergrep og hvordan disse virket. Hvordan begrunner du din påstand om at filmen er mislykket?

  6. Tore Andre sier:

    Karsten: Kan godt være med på at “Tower Heist” er faglig bra laget, inkludert til en viss grad en bra genrefilm. Problemet er jo bare nettopp det at det ikke fungerte, for meg og flere (anmeldelser), og saken blir da umiddelbar subjektiv, selv om filmen altså i utgangspunktet var godt håndtverk. Det blir som et møbel som er solid, men likevel mangler sjarm, egenart, osv. Dermed er den vel mislykket, da flertallet ikke liker den utover dens klisjemessige enkelhet?!

    For å si det enkelt: vi kan være enige om dens generelle “solide” sider som genrefilm, men uenige i om det funket noe særlig utover dette, ok? Det er dette jeg mener med at den som overtydelig kommers underholdningsfilm må sies å være mislykket, med mindre du måler vellykketheten KUN i disse filmatiske faglige kvalitetene?

    En trenger vel egentlig ikke overanalysere alt heller, for å si det forsiktig. Det sier seg vel selv at her Ratner ikke har hatt store visjoner med denne filmen…eller…?

  7. Erik Vågnes sier:

    Nå har jeg ikke sett filmen, men slenger meg på siden debatten har blitt såpass generell.

    Tore Andre: Er ikke det derfor vi trenger filmkritikere som kan gi en ny innsikt, som går forbi den umiddelbare “følelsemessige” opplevelsen av en film?

    Om filmen har mange gode kvaliteter kan det gi fornyet innsikt og få flere til å se andre og mindre umiddelbare sider ved den.

    Sammenligningen din med en stol faller litt sammen: en stol er funksjonell. Heldigvis er ikke det tilfellet med film. Det er et estetisk objekt, og et estetisk objekt kan være vakkert selv om det narrative ikke alltid er like engasjerende.

  8. Tore Andre sier:

    Erik; helt enig med deg om at filmkritikk skal og må blant annet gi ny innsikt. Arbeider selv som filmanmelder/skribent, så skjønner deg veldig godt!

    Når det gjelder “Tower Heist” er da poenget mitt at jeg mener filmen er 100 prosent plain plankekjøring fra Hollywood, og videre verken gir nettopp denne estetiske “nytelsen” eller “har mange gode kvaliteter som kan gi fornyet innsikt” som du sier.

    Med stol-sammenlikningen mente jeg at filmen er tradisjonelt satt sammen, klisjé og ‘sett den før’, den gir ikke (meg) noe mer utover dette. Den er konstruert etter en tradisjonell Hollywood-mal. Punktum.

    Og; kan ikke en stol være et estetisk objekt?!

  9. Møbelsammenligningen holder i høyeste grad vann. I disse Mad Men-tider burde stolene til ekteparet Eames være ekstra godt kjent…

  10. Tore Andre sier:

    hehe, så sant, så sant…. :)

  11. Erik Vågnes sier:

    Jeg har vel ikke nektet for at en stol kan være et estetisk objekt?
    Det koker vel ned til ideologi. For meg er ikke film funsksjonell, selv om jeg kan forstå at andre benytter film på en slik måte. Jeg synes uansett at møbel-metaforen er reduksjonistisk; den reduserer alle de kompleksitetene i å se, tolke og lage film til funksjon vs estetikk.

    Du sier at den er “tradisjonelt satt sammen (…) etter en hollywood mal. punktum”. Vel, jeg setter for eksempel stor pris på sjangerfilmer fra 30-40tallets Hollywood, som ble av mange på den tiden sett på som “samlebåndsfilmer”, men som har har vist seg å inneha flere dimensjoner enn mange kanskje antok i utgangspunktet nettopp fordi kritikere har tatt oppgaven å drøfte og revurdere de.

    Som sagt, jeg har ikke sett Tower Heist og det kan godt mulig jeg hater den, men dine generelle betraktninger rundt kritikere og sjangerfilmer virker kanskje litt for enkle.

  12. Tore Andre sier:

    Jeg snakker ikke om genrefilm og betraktninger rundt slike generelt, jeg (og vi) snakker da om “Tower Heist”, gjør vi ikke? Selvsagt er ingenting bedre enn en fantastisk god genrefilm, men det er altså “Tower Heist” IKKE. Punktum. :)

  13. Erik Vågnes sier:

    Jeg gjør ikke det, som jeg også har presisert. Debatten Karsten startet var ganske generell, og også du kom inn på generelle betraktninger.

    Hehe, godt mulig du har rett i at den ikke er det

  14. Aksel Kielland sier:

    Hovedproblemet med å diskutere ny underholdningsfilm er at man mangler et begrepsapparat som lar en diskutere kvalitetene deres på en konstruktiv måte. Det er en rekke grunner til at det er slik, men jeg vil påstå at hovedårsakene er:

    1.) At det filmkritikkspråket vi i den vestlige verden i dag benytter oss av i svært stor grad er basert på et grunnlag som ble lagt av intellektuelle franskmenn på 50- og 60-tallet, som blant mye annet inneholder en innebygd forakt (evt. skepsis) for amerikansk underholdningsfilm.

    og

    2.) At prossessen med å oppvurdere den amerikanske og amerikansk-inspirerte underholdningsfilmen i lys av punkt 1.) i stor grad har strandet på en slags bevisst ikke-intellektuell omfavnelse av den ulne størrelsen”god underholdning”.

    Skepsisen mot amerikanske masseunderholdningsprodukter er en gjennomgående faktor i nær sagt all vestlig kulturtenkning fra de siste femti-seksti årene, men kommer kanskje spesielt problematisk til uttrykk i alt som har med film å gjøre, ettersom USAs dominans her er så monumental. Tenk bare på hvor mye dårlig og middelmådig underholdningsfilm som hylles av filmkritikere fordi den ikke er amerikansk eller vestlig. Tenk også på hvor komfortable europeere (spesielt) og andre i vesten (generelt) er med parodier og såkalt “subversive tolkninger” av amerikansk film, som benytter seg av nøyaktig de samme mekanismene og håndverksmessige grepene (om enn mindre kompetent) som det de gir seg ut for å kritisere eller ironisere over.
    Det er en fundamental og svært problematisk blindflekk i hvordan underholdning behandles i kulturen, ettersom det tradisjonelt sett ansees som legitimt å komme med det som i bunn og grunn er venstrepolitiske innvendinger mot et kunstverks estetiske dimensjon.

    Årsaken til at såpass mange av Hollywoods underholdningsfilmer fra 30-, 40- og 50-tallet idag anses som mesterverk har mer å gjøre med at de historiske epokene disse ble laget i ligger såpass langt tilbake i tid at publikum har et oversiktsblikk over tidsånden og dermed lettere kan skille verket fra konteksten, enn det har med at man laget bedre filmer da enn nå.

    Skal man utvikle et effektivt begrepsapparat for å diskutere filmer som Tower Heist (som jeg ikke har sett), må filmkritikere også tørre å være ærlige når det kommer til hva man lar seg sjarmere av, når det kommer til skuespillere, scenografi og estetikk. For til syvende og sist er det sjarmen som er det avgjørende i underholdningsfilmer, og om det å la seg sjarmere er mer subjektivt enn andre aspekter ved film, er det desto viktigere å snakke om det.

  15. Tore Andre sier:

    Flott sagt og poengtert Aksel! Det er alt for lettvindt å kritisere kommers underholdningskultur, og da særlig amerikansk film, på bakgrunn av både feil sider, årsaker og begreper.

    Det er også interessant å ta opp hvor mange som skyter den amerikanske dominansen i foten, kritiserer og disser, mens en selv ofte digger og liker mye fra denne samme dominansen bare det er subjektivt og personlig nok.

    “For til syvende og sist er det sjarmen som er det avgjørende i underholdningsfilmer, og om det å la seg sjarmere er mer subjektivt enn andre aspekter ved film, er det desto viktigere å snakke om det.”:

    Nettopp; om man ikke er selvrefleksiv nok til å innse at man har latt seg sjarmere av noe lavmåls, ja så er jo det litt trist. Enda verre blir det om man ikke klarer å skille denne sjarmen fra rent filmtekniske sider, o.l.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>