deepimpact_tsunami

Den apokalyptiske filmen

Historiene har vært med oss som art så lenge vi har eksistert, og frykten for vår egen død og det amoralske universet vi lever i, har sikkert vært en god katalysator for slike tanker. Plutselige dødsfall, jordskjelv, flom, lynnedslag, skogbrann og så videre er hendelser som ikke mennesket kan kontrollere. Uten det vitenskapelige grunnlaget vi har i dag, var det enklest å ty til bilder, myter og visjoner om dommedag i tidligere tider. De utallige religionene er gode eksempler på dette, der så og si alle har sin egen versjon av verdens undergang. Her på berget gikk vi fra en type verdens undergang i den norrøne mytologien -- ragnarok, til den kristne varianten som ofte kalles apokalypse. Og det er den siste som har fått æren av å inspirere navnet til sjangeren denne artikkelen tar for seg.

Apokalypse, som vi kjenner det, stammer fra kristendommen og er en visjon som etter hvert har blitt ensbetydende med «tidenes slutt» og er spesielt fremtredende i Johannes’ åpenbaring fra Bibelens Nye Testamente. Siden kristendommen har påvirket den vestlige kulturen i så stor grad, er det lett å se hvorfor akkurat denne betegnelsen har gjort seg gjeldende i våre kunstarter. Men slik vi kjenner denne sjangeren, er det ikke bare religiøse temaer som tas opp. Film som uttrykk går inn i en vekselvirkning med det samfunnet den eksisterer i, og vi ser særlig at vår egen potensielle selvutslettelse står sentralt. Særlig etter Andre verdenskrig og inngangen til Den kalde krigen har spilt en stor rolle, og det samme har nyoppdagelser innen vitenskapen og vissheten om at planeten vår suser rundt i et hyperkaotisk, amoralsk univers. Verdens undergang avgjøres ikke lenger bare av humøret til mytiske guder.

Sjangeren apokalyptisk film deles gjerne opp i to forskjellige varianter, der den første kalles apokalyptisk. Her er det gjerne hendelser som fører frem i mot og selve undergangen som portretteres. Eksempler på slike filmer er 2012, The Day After Tomorrow, Deep Impact, Dr. Strangelove og Children of Men. Filmene gir oss detaljerte beskrivelser av hvordan undergangen skjer, gjerne i form av gigantiske actionsekvenser som tar livet av flere millioner mennesker på en gang. I 2012 får man se opptakten til undergangen, hvordan mennesket oppfører seg når det får vite at det er slutt på vår art, og ikke minst -- de enorme ødeleggelsene som skjer. Den andre kategorien kalles postapokalyptisk. Som navnet tilsier tar disse opp hva som skjer etter selve hendelsen, og viser hvordan de overlevendes kamp fortoner seg. Eksempler her er The Road, Planet of the Apes, Terminator 2: Judgement Day, Twelve Monkeys, og 28 days later. I The Road må mennesket forholde seg til en verden som er død etter en eller annen apokalyptisk hendelse. Hybrider finnes også, eksempelvis i 2012 der man både tar opp selve den apokalyptiske hendelsen og etterdønningene. På samme viser Terminator 2 og Twelve Monkeys før og etter, der skillet mellom fortid og nåtid får påvirke hverandre vekselvis i handlingen.

I boken A guide to apocalyptic cinema av Charles P. Mitchell listes det opp syv forskjellige kategorier i den apokalyptiske sjangeren: 1) religion og det overnaturlige, 2) kollisjon med utenomjordiske himmellegemer, 3) solen og planetariske forstyrrelser, 4) atomkrig eller radioaktivt nedfall, 5) pest eller biologisk krigføring, 6) utenomjordisk invasjon, og 7) vitenskapen amok. I tillegg til dette kan man kanskje begynne å se sporene til en ny type kategori som vårt samfunn muligens står ovenfor om ikke så alt for lenge: ressurs-, energi- og miljøkrise. Dette er mitt forslag til en åttende kategori. Alle disse kategoriene er sterkt knyttet opp til spesifikke kulturelle og epokemessige hendelser og trender, og kan sies å representere de ulike trusselbildene som har dukket opp etter hvert.

Religion og det overnaturlige. Filmen 2012 baserer seg i stor grad på dette siden den tar utgangspunkt i mayaindiandernes kalender som slutter med år 2012. Mange har tolket dette som en spådom eller en visjon, selv om det må sies at flere historikere hevder at dette kun handler om at mayaindianerne ikke så vitsen i å fortsette sin kalender i det uendelige, ei heller hadde de plass til å få den nedskrevet i sin helhet. Mitchell trekker frem filmen Holocaust 2000 som et godt eksempel på filmer som direkte tar opp kristendommens visjon om apokalypsen. Mer moderne eksempel finner vi i Constantine, Priest og Legion.

Kollisjon med utenomjordiske himmellegemer. Filmer som Deep Impact og Armageddon er eksempler på filmer som spiller på akkurat denne frykten. TV-serien Impact viser en scenario der månen blir truffet av en gigantisk komet som slår den ut av dens bane og den får kollisjonskurs mot jorden. Lars von Trier leker seg med tematikken planet-mot-planet i Melancholia.Universet er et eneste stort kaos, der hele solsystem og galakser kolliderer med hverandre, oppstår og forsvinner over en lav sko. Planeten vår er dødsdømt og dette er noe absolutt alle er klar over. Der ute i vakuumet utenfor jordens trygge atmosfære er det en eller flere ting som kan sørge for vår undergang. Kometer er den mest umiddelbare faren, og det skal ikke store nedslaget til før alt liv på jorden får problemer med å overleve.

Solen og planetariske forstyrrelser. Sunshine er en film som tar opp akkurat denne problematikken. Solen skal til å slukne og dømme menneskeheten til en kuldedød. For å få liv i solen igjen sendes det opp en rakett med en hydrogenbombe ombord som skal detoneres inne i solens kjerne og sørge for en nyantennelse. Planeten vår befinner seg i et belte rundt solen som kalles den beboelige sonen. Dette er et område rundt en stjerne som er ikke for varm eller for kald til at vann kan eksistere i flytende form. Denne, og kategorien ovenfor, er noe vi vet skal skje.

Atomkrig eller radioaktivt nedfall. Etter Andre verdenskrig ble det klart for verden hvor kraftig atombomben var. Under Den kalde krigen ble atombombearsenalene på begge sider så massive at mennesket hadde for første gang i historien muligheten til total selvutslettelse. Og skulle man være så (u)heldig å overleve en atomkrig, hadde man det radioaktive nedfallet og en sikker død av en eller annen strålingsrelatert sykdom i  vente -- kanskje sammen med en atomvinter. Samtidig visste de fleste at det kun skulle avgjørelsen til bare en håndfull av mennesker til før dette ble en realitet – noe Stanley Kubrick mesterlig viste oss i Dr. Strangelove. Begrepet «Judgement Day» fra Terminator-filmene og sitatet «we do know it was us that scorched the sky» fra The Matrix er knyttet opp mot atomkrig og radioaktivt nedfall. I Japan har Gojira-filmene blitt laget i direkte respons til dette. Monsteret er en mutasjon og et bilde på ødeleggelsene forårsaket av atomvåpen.

Pest eller biologisk krigføring. Sykdommer har vært og er menneskets største frykt, og en av de største truslene mot oss som art. Alt dette er ting vi ikke kan se med det blotte øye. Virus og bakterier kommer seg lett inn i kroppene våre og sprer seg fort fra en person til en annen. Filmer som Contagion, Outbreak og I am Legend spiller på denne frykten, og viser oss et samfunn som står i fare for, eller lider etter slike hendelser. De fleste zombie-filmer faller under denne kategorien siden man blir smittet av bitt, og jeg vil påstå at en god del vampyrfilmer også omfattes av denne kategorien. Igjen på grunn av smitte via bitt. Jeg ser dog et lite motargument her siden enkelte vampyrfilmer fortrinnsvis handler om forbannelser og myter. Eksempelvis i Bram Stoker’s Dracula som tar utgangspunkt i en forbannelse, mens det i Daybreakers er pest.

Utenomjordisk invasjon. Siden forskning viser at muligheten for liv på andre planeter er relativt høy, er det frykt for at mer avansert sivilisasjoner skal komme til vår planet med det mål for øyet å ta over. Romkappløpet mellom USA og Sovjetunionen skapte stor interesse for science fiction-bøker og filmer som viste hvordan fremmede livsformer potensielt kunne ta over. Men, som Mitchell påpeker, så er det ikke alle slike filmer som er apokalyptiske siden man må skille mellom de filmene der de utenomjordiske ønsker å gjøre oss til slaver og faktisk utrydde oss. TV-serien Falling Skies og The Day the Earth Stood Still er eksempler på utryddelse av menneskeheten, mens Transformers-filmene handler mer om å gjøre oss til slaver.

Vitenskapen amok. I eldre filmer ser vi hvordan store insekter og mutasjoner ofte var temaet, mens vi i dag er mer vant til kunstig intelligens, virus og masseødeleggelsesvåpen. Vitenskapen gått amok eksemplifiseres i Terminator-filmene og Matrix-trilogien der netopp kunstig intelligens er trusselbildet, og at man ser for seg at maskinene ser på mennesket som et underlegent vesen som må ryddes ut av veien: En direkte kobling til vitenskapen gjøres da gjennom evolusjon og en slags ekstrem form for sosial-darwinisme. Vitenskapen både skremmer og hjelper oss siden består av mye vi ikke forstår, eller føler at den ikke burde utforske.

Ressurs-, energi- og miljøkrise. Filmen The Day After Tomorrow er et eksempel på denne kategorien der global oppvarming til slutt forårsaker en ny istid etter at verdenshavene steg. Serien Falling Skies viser en konstant søken etter mat, medisiner, og energi for å kunne sloss mot den utenomjordiske okkupasjonsmakten. Lignende ser man i The Road der tilgangen på mat er nesten lik null slik at enkelte tyr til kannibalisme. Verdens befolkning vokser, ressursene blir mindre, energitilgangen øker mens verdens oljereserver minker, og vi står ovenfor potensielle miljømessige kriser av bibelske dimensjoner i form av at planeten blir varmere og havet stiger. Planeten vår består av begrensede områder der man kan dyrke mat, og det vil bli hardere for folk flest å skaffe seg billig mat. Tilgangen på ferskvann vil bli mindre hvis havene stiger, og hvis det skjer store forurensninger i miljøet vil kanskje tilgangen på drikkbart ferskvann minke.

Ser man nøye på de forskjellige kategoriene, ser man fort at dette er for det meste ting mennesket ikke har kontroll over. Den åttende kategorien er unntaket siden vi når som helst kan velge å satse på andre energikilder (kanskje litt naivt sagt, men det er jo egentlig under vår kontroll). Vi er vant til å tenke at vi er spesielle og at naturen er underlagt oss siden vi kontrollerer ganske mye av hva som skjer i våre liv i form av primærnæringer, husdyrshold, plen, hekk og alt det som hører til. Det er en reell frykt. Når vi står ovenfor ting som vi ikke kan kontrollere blir vi maktesløse og redde, og innser at vår eksistens ikke skylder oss noe som helst, og at våre liv egentlig ikke betyr noe som helst utenfor våre abstrakte begreper som kjærlighet, lykke, skjebne og lignende. Og her tror jeg at nøkkelen til disse filmenes suksess.

Eller, det er vel én av flere nøkler, men jeg tror at denne delen er ekstra viktig. Det gir oss en mulighet til å føle noe vi ikke ønsker å føle – som egentlig er sant for all type fiksjon. Når man ser milliarder av mennesker dø på grunn av en grufull pandemi, planeten gå inn i en ny istid eller at Gud sender sine gufne engler ned til jorden for å ta et oppgjør med menneskeheten en gang for alle, så tapper disse filmene seg inn i vår frykt for å miste kontrollen og miste vår innbilte stilling i naturen (eller over naturen). Man kan sammenligne det med de følelsene man får når man ser groteske seriemordere hakke i vei på menneskekroppen på film. Vi ser en mulighet til å føle noe uten å måtte ta konsekvensene selv siden vi vet at dette ikke er ekte. Dette omtales gjerne som fiksjonens paradoks. Den andre nøkkelen tror jeg handler om noe så enkelt at det er underholdende med den apokalyptiske sjangerens tilgang på overdådige bilder og et lydbilde som er så kraftig at det nesten er farlig for milten og andre indre organer. Det blir både en fysisk og en psykisk opplevelse.

En annen nøkkel er kanskje å utforske «hva om»-scenarioer gjennom fiksjon, og her beveger man seg gjerne inn på de postapokalyptiske filmene som ikke i så stor grad fokuserer på selve undergangen, men hvordan mennesket takler en hverdag som er uvant og som utfordrer på helt andre psykologiske plan enn tidligere. I The Road får vi ta del i planer om selvmord, og hvordan en far lærer opp sitt barn til å gjøre slutt på livet hvis han ikke er tilstede og kan gjennomføre det selv. Vi, som tilskuere, får et lite innblikk i følelsene som må til før man seriøst og rasjonelt vurderer selvmord. Et emne som ellers er tabu presenteres som en ren nødvendighet og som en slags form for selvforsvar. Muligens en annen nøkkel er erkjennelsen av at man faktisk skal dø en gang, og at godt over 90% av alt liv som har eksistert på denne planeten har dødd ut.

Filmatisk apokalypse vil nok alltid være et brennhett tema for filmskapere siden det er så sterkt integrert i våre kulturer. I de siste årene har vi sett en enorm fokus på pandemier etter svine- og fugleinfluensa, frykt for vaksine og overforbruk av antibiotika. Det er denne bølgen kinoaktuelle Contagion drar nytte av både for å være aktuell og, som enkelte vitenskapsfolk har presisert, for å vise hvordan det hele kan foregå. Alt liv skal dø ut en eller annen gang, men til da får vi bare nøye oss med skrekken i mørket.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>