Analysen: Varg Veum – I mørket er alle ulver grå (2011)

Min distanserte, forutinntatte holdning møtte motstand i en stappfull kinosal i Lillehammer sist lørdag kveld, der et voksent publikum storkoste seg med Varg Veum – I mørket er alle ulver grå fra begynnelse til slutt. Først var jeg usikker på hva de fulle radene sa noe om: Lillehammers uteliv eller det norske publikummets omfavnelse av Varg Veum?

Et raskt søk på nettet viste at stor publikumsoppslutning ikke var enestående for Lillehammer: «Veum-interessen er større enn noensinne,» het det fra produsent Silje Hopland Eik, og I mørket er alle ulver grå hadde da også den sterkeste åpningen så langt for franchisen, med hele 33.648 solgte billetter i premierehelgen. Det pressemeldingen ikke fortalte, var at det var Kinoens dag den lørdagen, og at det høye billettsalget nok også var påvirket av at publikum fikk billetten til halv pris. Men jeg velger å tro at den gode stemningen i kinosalen slett ikke skyldes gjerrigknarkmentalitet, men det at Varg Veum-konseptet har truffet en nerve hos det norske kinopublikummet, på tross av filmenes varierende kvalitet.

Styling og størrelse

Med I mørket er alle ulver grå har privatetterforskeren fra Bergen funnet seg til rette på kinolerretet. Det som skiller denne Veum-filmen fra de ni foregående er i all hovedsak styling og størrelse: plottet er større, effektene bedre, tempoet raskere, kameraføringen dristigere og bildene stiligere. Det ser, og tidvis høres det også, stort og proft ut. Filmens overflate fremstår som overbevisende, og flere kritikere har funnet fram superlativene i anmeldelsene (VG og Klassekampen), mens andre har nøyd seg med å la slakterkniven ligge – som Dagbladet, da de konstaterte at: «Varg Veum nr. 10 ikke er blant de verste».

Fordi to Varg Veum-filmer allerede har blitt analysert her på Montages tidligere i år vil jeg ikke ta for meg de generelle aspektene ved Veum-serien, men nøye meg med å henvise til Audun Engelstads utmerkede analyse av Dødens drabanter og Dag Sødtholts om Svarte får, der en rekke karakteristiske aspekter ved filmserien blir løftet frem. I fortsettelsen vil jeg først si litt om selve filmen, før jeg løfter blikket og forsøker å si noe om hvordan den siste Veum-filmen er et markant uttrykk for deler av den norske (film)kulturen.

Den tiende filmen om Varg Veum er regissert av Alexander Eik, som også regisserte Kvinnen i kjøleskapet og Begravde hunder, begge med DVD-premiere høsten 2008. På denne produksjonen har man hatt mer ressurser til disposisjon, og det merkes. Manusforfatterne Eik og Trygve Allister Diesen, har tatt seg store friheter i forhold til Staalesen bok fra 1983. Dette førte til mye pepper i BA for alle utenlandsscener: «I Budapest blir det dusinvare, i Skotteveien eller Fjellveien ville det vært unikt». Eik og Diesen har latt boka fare, for å lage en oppdatert og fengende kriminalthriller som ligner mest mulig på internasjonale blockbusters. Det er det store underholdningslystne publikum, og ikke Bergenspatriotene eller Staalesens lesere, filmskaperne har hatt i tankene, og om det betyr krigen i Afghanistan i stedet for Andre verdenskrig, og Budapest i stedet for Bergen, så er det ok for meg.

I filmens åpningssekvens befinner vi oss midt i en skuddveksling i krigsherjede Afghanistan. Etter å ha kommet i skade for å skyte en sivil gutt, tar Even (en norsk soldat spilt av Jon Øigarden), hånd om hans etterlatte lillesøster. Filmens action-preg, men også dens motsats, lidelsen, er plantet. Deretter følger en av disse svevende innkjøringene fra lufta mot hvite fjell (som fikk en til å gispe første gangen) til det norske Vestlandet, der privatetterforsker Varg Veum og Even, gamle kompiser, står og skuer utover med ski på bena, før de setter utfor den halsbrekkende fjellsiden. Her er det åpenbart den norske naturen som skal eksponeres (det hvite og blå mot Afghanistans brunsvidde ørken).

Det har aldri falt meg inn at Varg Veum kan stå på ski (i motsetning til James Bond som vi forventer skal kunne alt med den største selvfølgelighet), men det er ikke til å undre seg over, for i denne filmen ligner Veum mer og mer på en litt over gjennomsnittet vellykket nordmann, etter ukebladene å dømme. Han kjører den nye folkebilen (SUV) og leiligheten hans er som klippet ut av en boligkatalog (illustrert med et stort fat med dekorative fiken på stuebordet, som om det er noe folk spiser). I tillegg får vi vite at Karin (Lene Nystrøm) og Varg har slitt med et fertilitetsproblem, men at de nå omsider har blitt gravide. (Lite noir-feeling med andre ord.)

Idyllen brytes og handlingen skyter fart når Armakon våpenlager, der Even arbeider, eksploderer, og han (tilsynelatende) og fire styremedlemmer dør med ham. For oss i kinosalen ser det ut som det er sikkerhetssjefen, også tidligere soldat i Afghanistan, som plantet bomben, men for politiet og Hamre, blir den antatt omkomne Even utpekt som bombemannen. I et forsøk på å renvaske den avdøde vennen dras Varg Veum inn i en sak som fører ham til Armakons hovedsete i Budapest. I tillegg har Veum enda et privat vendettamotiv: «Ta han, ta han,» er Karins ord til Varg etter at hun mistet deres ufødte barn da den sadistiske sikkerhetssjefen fra våpenfabrikken brøt seg inn i leiligheten deres og sparket henne i magen i sin jakt på noen viktige papirer Varg hadde stjålet fra Evens leilighet.

I Budapest blir det hett og farlig: Varg blir fanget og torturert av sikkerhetssjefen som står i ledetog med Armakons sjef. Heldigvis blir han reddet av en høyst levende Even, og etter at nok et par bombeattentat rammer Armakons styremedlemmer, blir Veum selv mistenkt av det ungarske politi. Også Evens eks-kjæreste fra Afghanistan (Ane Dahl Torp) dukker opp i Budapest på foruroligende kort varsel, og viser seg å spille en dobbeltrolle. Herfra er det Veum som blir jaktet på, av både slemminger og politi og vi får flere hesblesende scener à la Jason Bourne.

Varg Veum versus Jason Bourne

Som annonsert av produsentene er I mørket er alle ulver grå ispedd thrillerelementer som får publikum til å hoppe og vri seg i stolsetet – et par ganger. Men i motsetning til Jason Bourne-filmene, som evner å manøvrere både en intrikat kriminalfortelling og thrillerelementene, synes kriminalfortellingen og thrillerelementene i Veum-filmen å gå på bekostning av hverandre. Som publikum blir vi passivt vitne til at Veum overhører eller blir fortalt viktig informasjon som fører ham frem til en løsningen på forbytelsene (i stedet for at vi er med å oppdage og å sette puslebrikkene sammen selv). Dette er uheldig av flere grunner: Det gjør fortellingen mindre engasjerende og det gir inntrykk av at Veum (og filmskaperne) har mer enn nok med å henge med i svingene når thriller-tempoet skal holdes oppe i høyt turtall.

Der Jason Bourne river ned et skilt med oversikt over bygningens nødutganger (når han i The Bourne Identity rømmer fra forfølgerne på den amerikanske ambassaden i Zürich) og faktisk bruker det for å finne veien ut av bygningen, tar Varg Veum det ned, kaster et blikk på det og kaster det fra seg. Det at vi ikke får ta del i hvor effektivt Veum omsetter kartet til praksis, gjør at vi ikke blir like involvert og imponert. Det er flere steder filmskaperne har hentet direkte inspirasjon fra Bourne-trilogien, men uten å følge det opp med den grundighet og finesse som kjennetegner originalen. Resultatet er at Varg Veum fremstår som en litt treg nordmann i et for stort spill, noe som også kan sies som filmen selv. For Varg er ingen suveren, spesialtrent agent. Han kan verken slåss eller lade om et maskingevær under press, selv om han gjør sitt beste for å være verdensvant på et gammelt bad når det avtaltes hemmelige møter på massasjerommene (James Bond-hommage?). På den annen side kan det hende at det trege og lite suverene i hans karakter (paret med et mot og en dødsforakt som topper sagatidens berserker) er grunnen til at flere av oss liker Varg Veum så godt: Han er en vi kan kjenne oss igjen i, den litt over middels gode nordmannen.

Ut fra responsen hos publikum er forholdet mellom politimann Jacob Hamre og Veum et av filmseriens beste kort. Uten å kjenne tospannet altfor godt, virker det som far/sønn-forholdet (se Engelstads analyse) i denne filmen har hatt godt av en tredjepart i det ungarske politi. De sleivete actionfilm-kommentarene sitter løst og jeg kan ikke husk sist jeg så Bjørn Floberg så blid på film. Ane Dahl Torp og Lene Nystrøm har derimot lite å spille på. Kvinnene er enten sårbare (gravide) som må beskyttes og hevnes, eller foxy og forræderiske i krig og kjærlighet. Sånn sett er Dahl Torps karakter den eneste som faktisk gjennomgår en utvikling i filmen. For når det ser ut til at de virkelige onde bakmennene skal unnslippe, er det hennes sorte samvittighet som tar livet av dem: BOOM! Veum derimot viser seg fra sin humanistiske side: Han klarer ikke å fange, drepe eller banke opp noen store slemminger, men han får reddet (sjelen til) sin gamle venn.

Kvalitetsdommens illegitimitet

Bør en krim/thriller vurderes ut fra karakterens troverdighet og utvikling? Eller ut fra i hvilken grad den diskuterer et samfunnsproblem? Filmens krigstema – og da tenker jeg på veteransoldatenes mentale problemer illustrert ved Evens «Du blir aldri ferdig med krigen, vet du» og våpenindustriens kyniske fremferd – vekker ikke engasjement utover den umiddelbare og kortvarige moralske forargelse som finner sin forsoning allerede i filmens lykkelige slutt (De fikk som fortjent!). I mørket er alle ulver grå er film som underholdning, men med det lille element av aktualitet og samfunnskritikk som gjør at vi også kan si at den på sett og vis er ”meningsfull”.

Hvis du liker å bli utfordret, overrasket og stimulert når du går på kino, bør du styre unna denne filmen. Men hvis du er en av de mange som synes kino er topp for adspredelse, vil du kanskje være enig med VGs Jon Selås som synes at I mørket er alle ulver grå er en «norsk kjempesuksess» og den beste Veum-filmen så langt. Selås antyder også at det er en norsk jantelov som styrer norske kritikeres kalde skulder mot Varg Veum-prosjektet: «’Varg i veum’ er et gammelnorsk uttrykk, som beskriver den aller verste forbryteren: Den som bryter alle lover med sine illgjerninger på et fredet eller hellig sted.» Slik jeg tolker Selås kan norsk filmproduksjon her ses som det hellige stedet, og Varg Veum-prosjektet som forbryteren med sine kommersielle (forbryteriske) hensikter.

På 60- og 70-tallet var det riktignok flere norsk filmkritikere som var av den oppfatning at god film var det motsatte av underholdning og publikumssuksess, men jeg tviler på at kritikere i dag vil hevde noe lignende. Det er hovedsakelig Varg Veum-konseptets varierende kvalitet, som har vært hovedinnvendingen mot det. Men Selås gir likevel uttrykk for et norsk fenomen som vi i for liten grad er villige til å diskutere: Nemlig at langt på vei de fleste i Norge anser kinofilm og annen kultur for lettfordøyelig underholdning – og synes at det er fint.

Ifølge sosiolog Ove Skarpenes, i artikkelen Den «legitime kulturens» moralske forankring fra Tidsskrift for samfunnsforskning Nr. 04/2007, er det i det hele tatt vanskelig å felle kvalitetsdommer i Norge uten å fremstå som ”udemokratisk” og ”arrogant” (s. 549). En bitter trøst er at film dermed ikke kommer stort dårligere ut enn kulturfeltet som helhet i Skarpenes undersøkelse: «Vårt materiale om den høyt utdannende norske middelklassen tyder på at i denne gruppen har kultur primært en underholdnings- og avslapningsfunksjon.» (s. 544). I følge Skarpenes er det mye som tyder på at kulturen som felt ikke har noen autonomi i Norge, men at det som oppfattes som den ”legitime kulturen” er moralsk forankret. De høyt utdannende menneskene i Skarpenes’ undersøkelse (altså Norges øvre middelklasse jamfør Pierre Bourdieus distinksjonsteori), vil ikke uten videre hevde at Dag Solstad er en bedre forfatter enn Margit Sandemo. På samme tid foretrekker de fleste av Skarpenes’ respondenter lett tilgjengelig kultur, for eksempel lettlest litteratur og særlig krim. Flere oppgir sport som den viktigste kulturelle interessen og film er hovedsakelig en kilde til adspredelse, der «drama- og actionfilmer (gjerne amerikanske) er vanligere å se enn andre mer smale filmer» (s. 544).

Fra et slikt perspektiv er det derfor problematisk å komme med andre innvendinger mot I mørket er alle ulver grå enn at den ikke håndverksmessig er like godt gjennomført som Bourne-filmene. For når det å felle kvalitetsdommer anses som det samme som det å felle moralske dommer, får utrykk som «smaken er som baken…» og «hvert til sitt bruk…» råderett. Hvis følelser og opplevelser blir viktigere som grunnlag for vurderinger enn kunnskap og kvalitet får deler av den filmkritiske og den filmvitenskaplige filmpraksisen et legitimeringsproblem. Det vil ikke være til filmens eller publikums beste.