sterk-mediekritikk-i-the-bang-bang-club

Omtale

Sterk mediekritikk i The Bang Bang Club

Film fra sør 2011: Den kjente krigsfotografen Robert Capa sa en gang «if your pictures aren’t good enough, you’re not close enough». Og han gikk veldig nært. Han var med noen av de første amerikanske soldatene som satte fot på okkuperte franske strender under D-dagen i 1944. Han fotograferte en soldat som ble skutt rett ved siden av han under borgerkrigen i Spania mot slutten av 1930-tallet. Han gikk veldig nært i Indokina i 1954 da han tråkket på en landmine og senere døde av skadene han pådro seg. Capas ord er fortsatt mantraet for presse- og krigsfotografer i dag.

I starten av filmen møter vi Greg Marinovich, en ung freelancer, som kommer over en hendelser der Inkhata-soldater har drept noen sivile i en tunnel. Der møter han de mer erfarne fotografene Kevin Carter, Ken Oosterbroek og João Silva. Etter et tips fra Carter om å ikke bruke telelinser siden ting ser bedre ut når man er nært på, velger Marinovich å oppsøke leiren til Inkhata-soldatene, noe som andre journalister ikke har klart. Det går bra, og bildene gir han jobb og tilhørighet blant de andre fotografene. Dermed er «Bang Bang Club» formet, og vi følger klubben i sitt arbeidet med å dekke det som skal bli apartheid-regimets fall i Sør-Afrika. Filmen baserer seg på en bok som er skrevet av Marinovich og Silva. Hvor mye frihet i tolkningen av boken kjenner jeg ikke til, men jeg regner med at manusforfatter og regissør Steven Silver har lagt seg tett opp mot hva som faktisk hendte, dog med noen få variasjoner for å få karakterene til å virke mer karikerte enn på ordentlig.

Filmen tar opp de klassiske etiske dilemmaene som alle journalister verden over må forholde seg til: hvilket ansvar har man når man dekker situasjoner der andre mennesker blir skadet eller drept? Skal jeg forholde meg nøytral, eller skal jeg aktivt gå inn for å hjelpe? Skal jeg risikere eget liv for å hjelpe andre? Er min tilstedeværelse som journalist en katalysator for volden som utfolder seg foran meg? Marinovich blir til stadighet stilt ovenfor slike vanskelige dilemmaer som ofte forsterkes siden avisen han jobber for ikke vil trykke de grove bildene. De psykologiske effektene på sinnet blir fort merkbare. Situasjoner som ellers ville vært uutholdelige for vanlige folk, blir fotografert distansert og kjølig. De herdes for hver situasjon de befinner seg i, og ofte selvmedisinerer de med alkohol og andre rusmidler. Slik filmen viser dette er i samsvar med hva andre krigsfotografer skriver i sine bøker. De utvikler en ekstrem for, for galgenhumor og rusmidler (og kvinner) er hovedgeskjeften de få stundene de har fri. Capas mantra sliter hardt på fotografene.

Stillbilde fra filmen «The Bang Bang Club»

The Bang Bang Club serverer en velfortjent kritikk mot en praksis som de fleste avishus finner seg skyldige i. Bilder som regnes å være for sterke blir ikke brukt. Avisene ønsker ikke å fornærme eller avskrekke sine lesere, og velger dermed bilder som er mer sikre og ikke gjør at folk får morgenkaffen i halsen. Det er sikkert også andre økonomiske hensyn de tar. For hvis avisen blir kjent for å bruke sterke bilder, vil kanskje annonsesalget gå ned siden ingen vil ha sine produkter ved siden av bilder av døde barn, lemlestede lik, eller brennende folk som blir slaktet med machete. «Then what am I doing out there?!» utbryter Marinovich når han får høre at bildene hans ikke vil bli brukt. Oppgittheten og følelsen av svik går igjen, for han setter jo sitt eget liv i fare kun for å være vitne til hendelser som setter dype psykologiske arr. Her på berget ser man ofte at de bildene som vinner Årets bilde-prisen knapt er kjent blant folk flest (og som igjen gjør prisen til noe obskurt og bransjerettet). Verden over er det vanskelig for fotografer å få bildene sine i trykken eller i nettugaven siden de fleste avishus har blitt til rene kjendisonanister ispedd med Du-journalistikk.

Filmatisk er filmen grov i kantene med sitt håndholdte kamera og grove bildeutsnitt. Siden dette handler om krigsfotografer som går ekstremt nært i kaotiske situasjoner, hadde det vært veldig rart om kamera var boltet fast til jordens indre for å unngå rystelser og unødige bevegelser. Det underbygge filmens biografiske kvaliteter samtidig som det gir oss en følelse av å være tilstede, en klisjéaktig beskrivelse av et bevegelig kamera, men det stemmer. Skuespillerprestasjonene er svært gode, og de unngår å benytte seg av myten krigsfotografer som harde cowboyer som oppfører seg som gribber når de er på jobb. Skuespillerne forsøker å vise fotografenes menneskelighet, at dette er helt vanlige folk som har en genuin interesse for å dokumentere den uretten som foregår rundt om i verden – som oftest på egen bekostning av privatliv, trygghet og økonomi.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 2 kommentarer

  1. Per P sier:

    Filmen er nylig gitt ut på DVD i Norge under navnet The Hidden War.

  2. Ser Platekompaniet har den for salg her, og Play.com tilbyr den her. Boka er tilgjengelig i forbindelse med filmen.

    Rart at de valgte å kalle den The Hidden War. Vet at boka heter det, men den tittelen Film fra sør valgte å bruke er jo mer beskrivende (og mer fengende).

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>