manedens-komponist-cliff-martinez

Månedens komponist

Cliff Martinez

Navn: Cliff Martinez

Født: 5. februar, 1954

Aktuell med: Drive, Contagion

Hvem?: Amerikansk komponist og trommeslager. Har ingen formell utdannelse, men fikk sin læretid som trommis i ulike band på 70- og 80-tallet, som Captain Beefheart, The Dickies og Red Hot Chili Peppers. Gjorde sin første gig med en episode av TV-serien Pee Wee’s Playhouse i 1987, og ble deretter oppdaget av Steven Soderbergh som brukte ham på sin gjennombruddsfilm Sex, Lies and Videotape (1989), en film som kom til å bli toneangivende for den nyere, uavhengige filmen i USA. Han har siden vært fast samarbeidspartner med Soderbergh og andre independent-orienterte filmskapere. Lydbildet kjennetegnes hovedsakelig av ambient og beatbasert elektronika. Mest prisbelønt er nok Soderbergs Traffic (2000), blant annet nominert til Emmy for beste filmmusikk det året.

Thor Joachims vurdering: Jeg oppdaget egentlig også Martinez først med Traffic, selv om jeg selvsagt kjente til Soderbergh som regissør allerede i 2000. Jeg husker til og med at jeg så Sex, Lies and Videotape – på videotape! – en gang på begynnelsen av 90-tallet. Jeg hadde bare ikke tenkt så mye over musikken i filmene hans. Problemet var kanskje at jeg frem til begynnelsen av 2000-tallet var mest opptatt av komponister som opererte med markante melodier og konvensjonelle strukturer, og da var Martinez på ingen måte en som dukket opp på radaren. Til det var det altfor mye tekstur, abstraksjon og subtilitet.

Dette har forandret seg radikalt de senere årene. Nå er det nettopp komponister av Martinez’ kaliber som registreres og ofte foretrekkes av undertegnede. Det har egentlig vært en tendens gjennom hele 2000-tallet å musikklegge spesielt thrillere og realistiske drama på denne måten – den skal ikke være påtrengende, den skal fungere nesten visceralt som en lav puls, den skal skape en drømmende atmosfære. Andre komponister som har gjort seg bemerket med dette uttrykket de senere årene er Clint Mansell, Brian Eno, Danny Elfman og Mark Isham, men knapt noen har vært mer spesialiserte enn Martinez. Han har oftere en litt tøffere, industriell vinkling enn de andre – en tendens til å bryte opp beats eller plutselig sette inn ru sampler i et forøvrig glatt tonespråk. Kanskje litt sånn som Morricone gjorde i sin tid. Og ikke en ubetydelig mengde dissonans heller.

Selv om Traffic var innfallsporten, var det nok først med Solaris (2002) at jeg begynte å følge arbeidet hans for alvor. Et fantastisk hypnotiserende musikkspor som forener akustiske strykere med oppslukende perkusjonsostinati av ulik art (gamelan, ståltrommer, celeste) og diskrete, langsomme harmoniskifter. Det er tydelig at Martinez hadde lyttet til Eduard Artemievs like svevende musikk for Andrej Tarkovskys originalfilm, kanskje spesielt Artemievs Oceans som bølger frem og tilbake i takt med galaksene den fremviser, men Martinez tilfører en enda mer moderne identitet i spor som den 10 minutter lange Hi Energy Proton Accelerator.

Nå er han altså aktuell med både Nicolas Winding Refns Drive og Soderberghs Contagion. Førstnevnte har allerede fått mye skryt for å tre balansepunktet mellom kunstfilm og tradisjonell action. Den andre har også fått overveiende gode kritikker, selv om Eirik her på Montages ikke var like begeistret. Drive er i alle tilfelle den mest interessante fra et musikalsk perspektiv. Kanskje ikke de litt monotone indiepop/elektronika-sangene, men definitivt Martinez’ delikate ambient-musikk. En del beats kan minne litt om dem fra Solaris, bare hakket mer urbane. Det samme gjelder forsåvidt Contagion også, men denne er enda mer mollstemt og alvorstynget. Enda mer industriell, kanskje. Mye rumling i det lave registeret, mens Drive er mye mer åpen og utadrettet. Begge er definitivt verdt å sjekke ut, for Martinez’ musikk fungerer utmerket på soundtrackalbum, i tradisjon med andre sjangerkolleger som Brian Eno, Biosphere, The Orb, Aphex Twin eller Tangerine Dream.

Tre anbefalinger: Traffic (2000), Solaris (2002), Drive (2011)

Musikk-klipp: First Sleep fra Solaris (2002):

Lytt til Cliff Martinez hos Spotify:

  • Joe Carnahans Narc (2002)

 

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>