karriereprofil-john-carpenter

Karriereprofil: John Carpenter

Denne uken er det norsk kinopremiere på The Thing (2011), en nyprodusert prequel til 80-tallsklassikeren med samme tittel som ble regissert av horrorlegenden John Carpenter. Stadige nyinnspillinger henter Carpenters navn frem i lyset, men hva har kultregissøren selv drevet med de siste årene? I denne artikkelen vil vi se nærmere på arven fra John Carpenter, og kanskje særlig filmene fra hans gullalder som filmskaper, årene 1976-88, da han manet frem filmer på løpende bånd.

Prøv å tenke tilbake til tiden da du begynte å fatte interesse for film. Ikke «film» som i tysk ekspresjonisme, Sergei Eisenstein eller André Bazins ideer om realisme, men som i brennende og betingelsesløs entusiasme. For var det ikke her det hele begynte for de aller fleste filminteresserte, i følelsene og stemningene som god underholdningsfilm kunne utløse? Akkurat som med det meste annet av inntrykk fra barndommen, hardner også oppfatningen av hva film “bør være” til, desto eldre man blir. Hvor ofte hører man ikke om unge voksne som har våget seg utpå et gjensyn med en barndomsfavoritt, for så å skuffet konstatere at det gylne minnet har blitt besudlet?

For mange, meg selv inkludert, var John Carpenter en filmskaper som mestret dette «barnlig» filmatiske, med sin evne til å skape atmosfæriske spenningsøyeblikk. Han kunne skape magi på lerretet på lik linje med Steven Spielberg, men var samtidig skitnere og mer utfordrende enn Spielberg. Jeg er ikke gammel nok til å ha opplevd noen av Carpenters 70- og 80-tallsklassikere da de hadde kinopremiere, men likevel spilte de en mer vesentlig rolle for min filminteresse enn hva Spielberg gjorde. Dette er jeg ikke alene om – det vet jeg.

«The Thing» (1982)

The Thing og andre nyinnspillinger

Men tidene forandrer seg, og det begynner å bli en stund siden 1980-tallet. Hvorfor var Carpenter best på 70- og 80-tallet, og hva skjedde med filmskaperen etter dette? Selv om han aktualiseres av prequelen til The Thing (1982), har Carpenter hatt forsvinnende lite med den nye filmen å gjøre. The Thing (2011), regissert av Matthijs van Heijningen Jr., kan ikke akkurat kalles en «nyinnspilling», men den opererer med samme tittel som originalen, og alt tyder på at studioet gjør lettjente penger på Carpenters bekostning. Når det er sagt: Carpenter tar det etter alt å dømme med et smil. I et intervju med MovieMaker fra 2007, svarer han følgende på spørsmålet om hva han synes om alle nyinnspillingene av hans filmer:

It’s a brand new world out there in terms of trying to get advertising. There’s so much going on that if you come up with a movie that people have never heard of they don’t pay attention to it – no matter how good it is. So it becomes, “Let’s remake something that maybe rings a bell and that you’ve heard of before.” That way, you’re already ahead. I’m flattered, but I understand what’s going on. They’re picking everything to remake. I think they’ve just run down the list of other titles and have finally got to mine.

Og nyinnspillinger av gamle Carpenter-ruller har det virkelig vært nok av de siste årene. Før denne prequelen til The Thing, har Assault on Precinct 13 og The Fog vært til behandling, i tillegg til Halloween og to oppfølgere til denne. Det har også blitt gjort en slags rett-på-video-oppfølger til den originale Escape From New York, der handlingen er flyttet litt vestover: Escape from New Jersey. På toppen av dette har det også lenge vært snakk om studionyinnspillinger av både They Live og Escape From New York, men her er foreløpig ingenting avgjort.

1976-1988: Carpenters glansperiode

Det har med andre ord vært gjort hyppig ære (eller skam, alt ettersom) på Carpenters tidlige filmografi på 00-tallet, men hva har egentlig Carpenter selv drevet med? Et kjapt blikk på det siste tiåret viser at han kun har regissert fire produksjoner, hvorav to er episoder i TV-serien Masters of Horror. Hans siste spillefilm, The Ward, fikk en nesten lydløs lansering på video i USA denne sommeren, etter at man lenge hadde slitt med å få til en distribusjonsavtale. (Filmen slippes i Norge rett før jul.) Hviler det en «80-tallsforbannelse» over John Carpenter? Det kan høres ut som et plott han selv kunne laget film av, men det er rimelig å anta at det kanskje er nettopp her problemet ligger: Tiden har rett og slett løpt fra ham. Nå er det ikke slik at han har vært fullstendig ute å kjøre siden 1989 – for eksempel regnes In the Mouth of Madness (1994) som en god produksjon av mange. Selv synes jeg at Escape From L.A. (1996) er undervurdert, satirisk underholdning – scenen der Kurt Russell surfer på en bølge ved siden av Steve Buscemi på flukt i sin røde cadillac, før han tar igjen bilen og kaster seg oppå den, er så over the top og kreativt utført at jeg sprudler av fryd.

Surfescenen i «Escape from L.A.» (1996).

Likevel: Ser man på hvilke Carpenter-filmer som har blitt spilt inn på nytt (eller vurdert blitt spilt inn), ser man at de begrenser seg til tidsrommet 1976-88. Man kan trygt slå fast at dette var Carpenters glansperiode. I disse årene lyktes filmskaperen aller best i å få vist fram sitt største fortrinn: evnen til å skape snikende stemninger og uovertruffen, filmatisk atmosfære. Carpenters inspirasjonskilder siver taktfullt gjennom på lerretet – som eksempelvis Alfred Hitchcock, Howard Hawks, eller stilelementer fra øvrige western- og skrekkfilmer. Slik sett er det kanskje ikke så rart at Carpenter i utgangspunktet synes det er uproblematisk med nytolkninger, i og med at han selv er en vaskeekte filmelsker som setter underholdningen først. Man kan med rette mene at hans tv-film Someone’s Watching Me! (1978) er en like hemningsløs Hitchcock-kopi som mange av Brian De Palmas filmer. På den annen side ville det føles merkelig å for eksempel kalle The Thing en remake av Howard Hawks’ The Thing from Another World, ettersom Carpenters velkjente stil og stødige hånd tilfører fortellingen noe fundamentalt annerledes. Carpenters kjente utsagn «In France, I’m an auteur; in Germany, a filmmaker; in Britain; a genre film director; and, in the USA, a bum», er beskrivende for den blandede mottakelsen han alltid har fått blant presse og publikum, men jeg skulle like å høre et virkelig godt argument for hvorfor Carpenter ikke fortjener tittelen som auteur. Nesten samtlige av hans filmer fram mot 90-tallet preges av den samme forseggjorte estetikken, og lener seg på hans gjenkjennelige elementer i stemningsoppbyggingen.

I essayet «A Siege Mentality? Form and Ideology in Carpenter’s Early Siege Films» fra artikkelsamlingen The Cinema of John Carpenter oppsummerer forfatteren Steve Smith det ganske bra: I Carpenters tidligste filmer handler det først og fremst om klaustrofobi, spenning og frykt – følelser som skaper gjenklang hos de fleste. Carpenter har alltid vært glad i å ta i bruk billige triks for å fremkalle reaksjoner hos publikum, slik som når et lik henger dinglende foran Laurie i Halloween, eller en skygge beveger seg raskt foran kamera i The Thing akkompagnert av en brå og aggressiv lydeffekt. Slik ukultivert bruk av virkemidler har nok vært en hemsko for Carpenter i kampen for anerkjennelse som filmkunstner, mens det for mange fans er en positiv del av hans særegne uttrykk.

Formalisten John Carpenter: Spenning i bredt format

Med minimalistiske grep tok Carpenter seg tid, om nødvendig, for at atmosfæren skulle etablere seg. Ofte lange tagninger og sparsommelig bruk av klipp. Av og til fylles bildene av utelukkende diegetisk lyd, av og til suppleres de av Carpenters egne synth-soundtrack – og nesten alltid er bildene blottet for dialog når stemningen kommer snikende. Ta for eksempel den berømte iskremscenen i Assault on Precinct 13 (1976): Denne lange sekvensen forløper ved hjelp av svært minimalistiske Panavision-komposisjoner, med like minimalistisk musikk luskende på lydsporet. I tillegg til dette er scenen effektiv fordi Carpenter kun bruker nærbilder og verbal kommunikasjon når det er høyst nødvendig. Samtidig pakker han disse effektive grepene inn i en temmelig langsom oppbygging mot klimakset.

I slike montasjesekvenser er Carpenter helt på høyde med Alfred Hitchcock, og paralleller kan trekkes til sekvenser som James Stewarts bevegelser mot Ambrose Chappell i The Man Who Knew Too Much. Av Carpenter-forbildene Hitchcock og Hawks minner han nok mest om Hitchcock «filmideologisk» og estetisk sett – form og teknikk prioriteres foran årsakssammenhenger og karakterer. Samtidig er det morsomt hvordan hans begeistring for filmmediet ofte skiller seg diamentalt fra både Hitchcock og Hawks, til tross for fascinasjonen han har for eldre, amerikansk film. I sin artikkel «Carpenters Widescreen Style» forklarer filmhistoriker Sheldon Hall at både Hitchcock og Hawks fnøs av anamorfisk bredformat, mens Carpenter på sin side har omfavnet formatet siden Assault on Precinct 13.

Slike ting gjør at man kan lure på om Carpenter har beveget seg gjennom filmindustrien i blinde. Han har klare preferanser, men det er som om smaken hans mangler en konsistens. Komisk nok angrer han seg for eksempel på klipperytmen i Assault on Precinct 13, når dette for mange er en åpenbar årsak til at filmen er blant hans beste. På kommentarsporet til DVD-utgivelsen av filmen forteller han at hvis han hadde laget filmen i dag, ville han ha sørget for at handlingen forløp mye raskere. På bakgrunn av denne uttalelsen kan man stille seg to spørsmål: Med tanke på at Carpenters mål alltid har vært god underholdning, ville han fortalt filmen med en raskere rytme fordi han syntes den ble bedre, eller fordi det i dag hadde vært et krav i filmindustrien? Og er grunnen til at han har laget både færre og dårligere filmer etter 80-tallet at han nå streber mer etter å følge strømmen?

Uansett om det er bevisst eller bare et uheldig valg fra Carpenters side, har magien fra de filmene han lagde på 70- og 80-tallet mer eller mindre forsvunnet i hans ferskere produksjoner. Jeg har ikke sett The Ward, men mener likevel at man kan fastslå at atmosfæren i filmene fra hans høytid nå er fordrevet. Jeg mener ikke dermed å slakte alt Carpenter har gjort siden 1990, for tidvis har det også i disse filmene dukket opp velkjente Carpenter-elementer. Han leker fremdeles med filmsjangre og amerikansk mytologi, og gir oss dystopiske miljøskildringer. Arbeidet som komponist har han holdt ved like, og sammenlignet med brorparten av amerikansk underholdningsfilm er klipperytmen hans fortsatt relativt seig. Men tross gode øyeblikk også i Carpenters nyere filmer, kan ikke disse måle seg med det han gjorde i gullalderen. Og uansett hva han hadde gjort for å gjenskape magien ville det ikke ha blitt det samme, nettopp fordi han er formalist til beinet. Teknologien har forandret seg, da gjør filmene det samme, og man kan påstå at flere eldre filmskapere har lidd under dette faktum. Brian De Palma, med sin estetikk fra samme tidsperiode, er et eksempel. For publikum er det vanskeligere å akseptere blundere når det helhetlige uttrykket hos en mester ikke er like solid som det en gang var.

Minimalistiske grep, maksimal atmosfære

Hvis vi slår fast at Carpenters mest spennende filmer først og fremst fungerer på grunn av det atmosfæriske, kan vi også slå fast at dette alltid er sydd over samme lest: I samtlige bygges atmosfæren opp rundt et fortettet, avgrenset kosmos som trues av onde krefter, og ofte er det hverdagslivet som får en klam hånd over seg. Den forlatte politistasjonen i Assault on Precinct 13, småbyen (og senere huset) i Halloween, fiskerlandsbyen i The Fog og forskningsstasjonen i The Thing – de er alle eksempler på effektiv og konsentrert bruk av omgivelser. Til dels fungerer Chinatown i Big Trouble in Little China og fengselsbyen i Escape from New York på samme måte. Man husker oversiktsbilder av forskningsstasjonen i The Thing, der noe lurker ute i isødet akkompagnert av ulende vind. Eller kjøringene gjennom korridorene der inne, mens tomheten og Ennio Morricones musikk – like minimalistisk som Carpenters egne soundtrack – bærer bud om kommende uhygge.

Forskningsstasjonen i «The Thing» (1982).

Når Carpenter først brenner av kruttet i disse filmene, sitter ikke latteren like løst som man kanskje skulle forvente. En spøkelseståke som kommer sivende inn i Antonio Bay for å ta hevn over det tapte? Det høres latterlig ut, men jeg har i alle fall ingen problemer med å leve meg inn i Carpenters skrudde univers. Igjen handler det om tålmodig etablering av atmosfære og antydningens kunst, før tåken omsider kommer drivende innover og tar form som mannevonde pirater. Vi får se piratene, men Carpenter holder deres tilstedeværelse utenfor skyggene på et minimum. Her har mange skrekkfilmregissører noe å lære – selv dramaturgisk velgjorte spenningsfilmer som Signs og Cloverfield hadde hatt godt av å tone ned eksponeringen av CGI-skapningene som etter hvert dukker opp. Sammenlikningen med Carpenter blir selvsagt ikke rettferdig – for eksempel vil jeg påstå at de analoge effektene i The Thing (1982), møysommelig utført av Rob Bottin, er enestående i filmhistorisk sammenheng.

Personlig setter jeg pris på hvordan Carpenter i sin tidligste periode holder fokuset på det realistiske og konkrete, selv når drapståke og formskiftende skapninger spiller vesentlige roller. I dag er pur og sanselig filmspenning mangelvare, blant støyende virkemidler og dusinvis av «smarte» manus der man har lent seg på grensene mellom virkelighet og drøm/illusjon. I sine første filmer viser minimalisten Carpenter begrensningens kunst også på dette plan, og tør å holde fast på fremstillingen av det overnaturlige eller ekstraordinære som noe høyst virkelig. Det hele fremstilles nesten drømmeaktig når Michael Myers forsvinner sporløst i Halloween, men hendelsen får mer av et mytologisk preg. Hvem var egentlig denne figuren og hva i all verden skjedde i dette fredelige nabolaget? Som tilskuer stiller man seg slike spørsmål, men at det virkelig skjedde er det ingen tvil om.

Snikende tåke i «The Fog» (1980).

Escape from Hollywood?

Prøver Hollywood forgjeves å gjenskape magien i Carpenters filmer? Kanskje nyinnspillingene er et uttrykk for lengselen tilbake til en tid da film bare kunne ses på kino. Carpenters innflytelse merkes ikke bare gjennom nytolkninger, men også i jevnlige hyllester/referanser i andre filmer. Han er en «filmskaperes filmskaper», elsket av oppriktig filminteresserte regissører som eksempelvis Quentin Tarantino og Rob Zombie. Stemningene og effektene i Carpenters filmer vil imidlertid aldri kunne få sin renessanse, selv om yngre filmskapere heldigvis makter å forme nye atmosfæriske uttrykk.

Carpenter fikk nylig en Lifetime Achievement Award under Fright Night Festival, der han ved utdelingen avslørte at han jobber med en «gotisk western». Siden han alltid har gjort sin egen vri på westernsjangeren er det ikke godt å vite hva man kan forvente, og om filmen blir noe av i det hele tatt. Det har også vært snakk om at Carpenter skal regissere en filmatisering av tegneserien Darkchylde. I et intervju med Filmmaker Magazine fra juli i år, forteller regissøren at han følte seg utbrent etter Ghosts of Mars (2001), og at han ikke fant tilbake til kjærligheten for film før Masters of Horror-prosjektet. Kanskje han fortsatt kan overraske med en skikkelig inspirert spillefilm? Det er ikke nødvendigvis hans eget engasjement det står på, noe denne uttalelsen fra samme intervju bærer bud om:

It’s always about my desire to make a film. But studios today do [seek out] younger directors who come from television or commercials — they don’t necessarily look at old John Carpenter.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 17 kommentarer

  1. Lars Klevberg sier:

    The Thing. Satan jeg savner de gode gamle filmene der vold og skrekk også var beregnet for de gode filmene.

  2. Vidar Olsen sier:

    Ah, Carpenter.. Jeg har ikke så mye å tilføye, men det er en bra mann. Når man føler for å bli ubetinget underholdt av film, setter man på en Carpenterfilm og føler man er i gode hender. Spennende, tøft, skummelt, morsomt og litt campy. Men aldri overkomplisert eller “smart”. Knalltøffe karakterer og effekter som ikke ser ut som drit og heller ikke skriker “se på meg!”. Ren skjær filmglede.

    Må innrømme at jeg så Escape From New York nettopp, for aller første gang. Kostelig. Måtte le da “the Duke” ble introdusert med sin Cadillac pimpet med hengende lysekroner på panseret. Haha!

  3. Mads Kristiansen sier:

    Jeg synes det er merkelig hvordan filmen Starman aldri blir nevnt i slike sammenhenger. Kanskje ikke så original, men stemningen er fantastisk og følelsene som formidles vises på en så vakker måte, og da sikter jeg spesielt til filmens sluttscene som er magisk.
    Starman er som E.T for voksne.

  4. Sveinung Wålengen sier:

    Har fått tilbakemeldinger fra andre også som lurte på hvorfor ikke Starman ble nevnt. Jeg liker den filmen veldig godt, men utelot den fordi jeg mener den skiller seg ganske klart fra filmene jeg har fokusert på. Selv om den, som du er inne på, har stemningsfulle scener, er den ikke en “spenningsfilm” på lik linje med de andre filmene. For meg er den i alle fall mer av en “romantisk road movie”, i mangel på en bedre kategori.

    Uansett: Starman fortjener absolutt mer oppmerksomhet. Kanskje det blir remake av den også, og at folk får øynene opp for originalen!

  5. Stian Mathisen sier:

    Du skriver at “stemningene og effektene i Carpenters filmer vil imidlertid aldri kunne få sin renessanse”. Hvorfor ikke? Fordi digitale effekter har blitt så billig og enkelt å lage?

    Jeg tror ikke det er umulig at analoge effekter (hvis det kan kalles det) kan få en rennesanse før eller senere, selv om det er dyrere å produsere. Den nye Batman-filmen til Christopher Nolan har vel nesten ingen digitale effekter, hvis jeg husker rett.

  6. Sveinung Wålengen sier:

    Jeg tenker ikke eksplisitt på skillet mellom digitalt/analogt, men teknologisk utvikling på et mer generelt plan. Jamfør det jeg skriver lenger opp om at når teknologien forandrer seg, gjør filmene det samme. Man kan fortsatt skape spennende stemninger, men man gjør det ikke ved hjelp av de samme effektene.

    Samtidig finnes det jo unntak. Jeg kom til å tenke på The House of the Devil – der har man brukt tilsvarende stil og teknologi som i mange 70- og 80-talls horrorklassikere. Resultatet er veldig overbevisende, men samtidig blir jo dette mer for en pastisj å regne, ikke et “nytt” uttrykk ved hjelp av den samme teknologien.

  7. Lars Klevberg sier:

    Innleder til diskusjon her: så the thing prequel idag og ble selvfølgelig skuffa. Dog imponert over nordmennenes prestasjoner.

    Uansett. Det jeg ikke forstår er hvordan tingen fungerer? Kan den være flere samtidig, og hvordan går den frem for å assimilere andre? Når den bryter ut og skaper kaos som et monster, er det da en slags ting? For ofte blir det drept men så fortsetter mistenksomheten til en ny blir kjøttkake,

    Litt loka nerde spørsmål her, men jeg skjønner ikke reglene til tingen. Jeg elsker carpenters the thing, men forstod aldri helt logikken. Ikke ble jeg stort klokere når jeg så denne nye..

    Lars

  8. Even G. Benestad sier:

    Jeg synes dette er briljant fortalt i John Carpenters, The Thing. Kurt Russell tar blodprøver av alle som er misstenkt. Med andre ord. Hele hurven. De tester hver prøve med å dyppe en varm ståltråd rett i blodet.

    Alle cellene i kroppen til «The Thing» er et levende vesen som vil kjempe for å overleve hvis det/den blir truet. Med andre ord er det duket for en av horrorhistoriens beste sjokkscener når Russell endelig setter ståltråden i vesenets blod.

    På slutten av filmen når vesenet omsider tar kvelden skifter det form hele tiden. Trolig går styggedommen igjennom alle de former den har tatt på sin ferd igjennom universet.

    Det kuleste med hele ideen er at et vesen styrter til jorden i et romskip som vi ikke vet noenting om. I tillegg har det vært frossent i mange herrens år. Vi lærer aldri mer om det enn karakterene i filmen, og deres antagelser om hva eller hvordan det fungerer.

    I tillegg er det kanskje den horrorfilmen som minner mest om universet til H. P Lovecraft.

    Er det forøvrig noen som har lest John W. Campbells novelle «Who goes there» som filmene/filmen er basert på?

    Ellers kan jeg anbefale den første filmatiseringen av historien «The thing from another world». Den er regissert av Christian Nyby i tett samarbeid med produsent Howard Hawks. Jeg tipper det var en konstellasjon som kan minne om Steven Spielberg og Tobe Hooper på Poltergeist.

    Om jeg skal ta turen på kino for å se The Thing pre er jeg svært usikker på. Traileren antyder at det er nok en «herregud et monster. Løøøpppp» film…

  9. Jeg har lest Who Goes There?, og den er i likhet med alle tre filmene absolutt vel verdt å få med seg. Til å være fra 30-tallet er romanen forøvrig overraskende ivrig med splatteren, så Carpenters filmatisering er, sett i lys av det, slett ikke den overdrevent utagerende effektfesten enkelte beskylder den for å være (Ebert, f.eks).

  10. Lars Klevberg sier:

    Ja, det er uten tvil en ikonisk scene. Så jeg leser det sånn at the thing kan være flere samtidig, for det skjer jo i filmene. Man dreper et monster, men så er den jaggu i en annen person også. Det er fasinerende, men jeg synes samtidig det åpner for litt enkle løsninger.

    Så hvis to stykker får celler fra the thing på seg, så vil de da bli en ny utgave av the thing? Så den kan splittes. Det vil si at the thing opptrer som et virus, i mange tilfeller.

    Vi får jo aldri se hva the thing er opprinnelig. Kanskje den kun er virusceller og aldri har hatt en opprinnelig form. Jeg tror kanskje det er den beste forklaringen.

    Ikke se prequelen, den er ikke så bra. Men se den pga de norske skuespillerene. De leverer over hele linja.

    Lars

  11. Kristian Krogstad sier:

    Fint å lese at filmstudentene ved NTNU fortsatt kan sin film :)

    Alle Carpenter tilhengere ender opp med å se nyfilmen, så det er bare å kaste seg inn i den nå som den er fersk. Den bidro dessverre ikke til stort annet enn å fortelle samme film på nytt til dagens ungdommelige kinopublikum. Grei underholdning med en og annen morsom vri på problemstillinger som Carpenter fortalte i sin versjon. Jeg tviler særdeles sterkt på at det er noen slags form for Carpenter-nostalgi-gjenskapelse i Hollywood, det er nok snarere enn enkel måte å løse manustørken på.

    Anbefaler alle som synes at ting var bedre før om å lese Shock Values som blant annet gjengir mye rundt Carpenter; http://www.amazon.com/Shock-Value-Eccentric-Nightmares-ConqueredHollywood/dp/1594203024/ref=sr_1_1?ie=UTF8&qid=1320018371&sr=8-1

  12. Even G. Benestad sier:

    Etter å ha lest innlegget her var det bare en ting å gjøre… Nemlig å se, The Thing. Faktisk var den langt bedre enn jeg hadde trodd. De norske skuespillerne gjør en bra jobb.

    Særlig Jørgen Langhelle bør trekkes frem for sin rolle, Lars.

    Regissøren er glad i store bilder. Noe som ikke akkurat er vanlig for sjangeren lenger. Som regel er kamera håndholdt og tett på slik at det er mer eller mindre umulig å se hva som foregår.

    Det er også tydelig at regissøren liker John Carpenter. Han har gjort sitt for å skape en atmosfære mesteren verdig. I mange scener lykkes det. Spesielt gjelder det første halvtimen.

    Noe som er virkelig kult er alle detaljene som er lagt til slik at man kan gå tørrskodd fra denne til John Carpenters The Thing. Til og med øksen er der.

    Effektene er tidvis ganske svake dessverre. Noe CGI ser kleint ut, men mye sitter. Filmen kunne godt vært mer snikende slik den faktisk er den første halvtimen. Heldigvis har skaperne heller ikke godt i fellen med å fortelle «alt du ikke vet om monsteret».

  13. Lars Klevberg sier:

    Spoiler her:

    Enig i det du sier, men synes slutten var en gigantisk hengemyr.

    Men tilbake til spørsmålet mitt. Når helikopteret tar av (i denne nye utgaven) med den skadde nordmannen og the thing unleasher dårlig stemning i det helikopteret, da er det fortsatt noen på bakken som også er tatt over av the thing.

    For brått etter det starter hun ene dama og forvandle seg. Noe som betyr at the thing ikke er kun en, men faktisk flere. Som en sykdo, som et virus.

    Synspunkter!

  14. Even G. Benestad sier:

    The Thing er et virus!
    Det er som blodscenen i Carpenters versjon. Hver celle vil kjempe.

    Scenen i prequel hvor de ser cellene ta over de originale støtter også virus teorien. At vesenet faktisk formerer seg hele tiden er artig. For hver deling har du et nytt monster. Trusselen det utgjør for menneskeheten er fantastisk.

    Forøvrig er det svært kult når Morricones musikk kom snikende på slutten av filmen og Langhelle tar på seg brillene. For en fet overgang til Carpenters versjon. Gull…

  15. Lars Klevberg sier:

    Ja, enig. Det var fett. Her er en faq fra imbd:

    This film sheds a bit more light on how it copies its victims than the 1982 film. After the initial attack Kate examines a blood sample in the lab and sees that each individual Thing cell will attack the nearest non-Thing cell, absorb and replicate it. Thus, given the proper amount of time, an organism will be completely taken over by the Thing (simultaneously absorbed and duplicated), one cell at a time. This may seem like it should take a long time to accomplish but the reason why it occurs so quickly is because the cell duplication process is exponential. Assuming it takes 1 second for an invader Thing cell to attack and replicate a cell, now there are two Thing cells that can simultaneously attack two other nearby cells, accomplishing the task in that same 1 second amount of time. So within 5 seconds you’ve got 65,536 Thing cells, then 4.3 to the 9th power in the very next second. Though when looking at the blood slide, the cell seemed to take upwards of 10 seconds per cell. Besides the cell by cell way of duplicating its host, from the inside out, the Thing also appears to be able to initiate a hostile takeover, in which it grabs a hold of its prey with its tentacles, pulls the victim towards itself and begins to absorb the victim’s body completely.

    Spørsmålet er hvem som vinner av The thing VS The Blob.

  16. Even G. Benestad sier:

    The Blob er noe ræl… Thing ville bare kopiert den… Uten videre problemer.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>