«Oslo, 31. august»: Hovedrolleinnehaver Anders Danielsen Lie og regissør Joachim Trier (foto: Hjalmar Ekdal)
Filmfrelst
Filmfrelst #78: Joachim Triers Oslo, 31. august
Etter kritikerroste Reprise har det vært store forventninger knyttet til Joachim Triers andre spillefilm Oslo, 31. august. Filmen har da også lykkes i å trekke publikum til kinosalene, og kritikerne er så og si entydig begeistret.
I denne episoden av Filmfrelst slår vi sammen Montages-hodene Eirik Smidesang Slåen, Karsten Meinich, Sivert Almvik og Martin Sivertsen for å diskutere filmen. Dessuten blir det også tid til en liten fullstendig urelatert minidebatt om moderne actionfilm.
God lytting!
Aktuelle lenker
- Søren Birkvads analyse av Oslo, 31. august
- Dag Sødtholts artikkel om virkemidlene i Oslo, 31. august
- IndieWires video-essay om «Chaos Cinema»
Les også:
Oslo på film: Schpaaa og Døden på Oslo S [8]
Kristians topp 20, 2011
Hei
Endelig kom denne podkasten! Takk for det. Jeg har ikke hørt den helt ferdig, men har lyst til å dele en umiddelbar reaksjon på kritikken mot filmen: Det påpekes at en av filmens svakheter er at den ikke følger opp seerens oppbygde emosjonelle investering, etablert blant annet gjennom Anders samtale med sin kamerat i parken. Det vises til at denne spenningen forsvinner i det kvelden kommer og Anders dras inn i byens surr og fest. Jeg kjenner igjen denne opplevelsen fra da jeg selv så filmen, men har i ettertid tenkt at det er en av filmens faktiske styrker: Forventningene om en narrativ struktur som brytes av det i hvert fall jeg opplever som en mer realistisk gjenspeiling av virkeligheten. Seeren ledes altså i retning av en forventning om en emosjonell forløsning som heller sakte viskes ut av en stadig større tomhet, særlig tydelig illustrert ved filmens siste nøkterne scene der Anders antagelig tar livet av seg. Tomheten seeren kjenner kan altså med sannsynlighet være intentendert for at vi skal følge Anders indre opplevelse av sitt siste døgn. Slik jeg ser det er altså ikke filmen uten bevisst struktur eller kommunikasjon med publikum. Det hevdes videre at mangelen på lekenhet og formutvikling er et tilbakesteg for Trier. Jeg opplever det mer som at formleken og mysteriene er bedre gjemt i denne filmen enn i den mer “bråkete” Reprise. Altså ved bruk av det noe forslitte uttrykket implosjon (vs eksplosjon). Søren Birkvad har pekt på skjulte formbrudd (blant annet med hensyn til tidsgjengivelse) i sin svært interessante analyse av filmen.
Dette har ikke noe med Oslo, 31. August å gjøre, men siden dere nevnte det i podcasten: Weekend vises i forbindelse med Bergen Internasjonale Filmfestival denne uken.
Karsten: Jeg tror kanskje det er min egen sak om denne filmen – som det er lenket til ovenfor sammen med Birkvads analyse – som tar opp de skjulte formbruddene du snakker om.
Du har rett. Jeg kom på det etter jeg hadde postet. Veldig fin sak!