fassbinders-visuelle-geni-i-welt-am-draht

Fassbinders visuelle geni i Welt am Draht

I anledning de digitale cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim sitt ukentlige arrangement Torsdagsfilmen, vil Montages hver uke presentere en artikkel om ukens film. Resten av programmet og mer informasjon om arrangementet finner du her. God film! Welt am Draht («World on a Wire») vises torsdag 27. oktober kl. 18.00.

*

Hvite striper stikker ned gjennom et sort bilde, og frem fra dem lyser tittelen WELT AM DRAHT mot oss, med typografisk eleganse og enkelthet. Tre ord tett etterfulgt av et av de filmhistoriske navnene som ligger så godt i munnen, som dirrer så spenningsfullt i luften når det sies høyt: Rainer Werner Fassbinder.

Denne voldsomme regissøren Fassbinder, som levde og døde i dobbelt hastighet, og etterlot den mest innholdsrike og kunstnerisk vitale filmografien i tysk filmhistorie, er her med det jeg vil kalle en ”ny” film. Det vil si, ny for de fleste av oss. Med en produktivitet som ofte betød to spillefilmer i året, pluss diverse teateroppsetninger og TV-produksjoner, er det ikke overraskende at enkelte Fassbinder-verk etter hvert forsvant fra tilgjengelighet. Etter hans død i 1982 og særlig med DVD-æraen har mange av hans filmer fått en ny vår for et nytt publikum, og da den virksomme Fassbinder-stiftelsen i fjor kom til Berlinalen med enda en nyrestaurert produksjon var det filminteresserte publikums respons nok et lykkelig gisp.

Det vi står overfor nå er Welt am Draht («World on a Wire») – en filosofisk, visuelt blendende science fiction-fortelling, opprinnelig produsert som en miniserie i to deler for tysk fjernsyn i 1973. Som enkeltstående film varer den i omtrent tre og en halv time, og byr på et rikt visuelt univers fylt av fascinerende karakterer, store spørsmål og makeløse visualiseringer drevet frem av et engasjerende plott satt til en fremtid iscenesatt og tolket gjennom 70-tallets blikk.

Fassbinder og hans medforfatter har bygget sitt manus på romanen «Simulacron-3» (1964) av Daniel F. Galouye, hvor fortellingens sentrale element er et avansert datasystem som gir muligheten til å skape en virtuell verden fylt av digitale individer som tenker, føler og lever som mennesker uvitende om at de befinner seg inni et datasystem. Filmens dramatikk oppstår i og rundt instituttet som har bygget datasystemet på vegne av myndighetene, når prosjektets ansvarlige vitenskapsmann professor Vollmer dør på mystisk vis og etterlater en rekke ubesvarte spørsmål. Disse havner i fanget på Vollmers etterfølger, Fred Stiller (Klaus Löwitsch), som blir fortellingens hovedperson, når han i jakten på svar opplever at mennesker forsvinner og virkeligheten rundt ham begynner å gå i oppløsning.

Fred Stiller blir ansvarlig for datasystemet Simulacron.

Som med mange av Fassbinders filmer har Welt am Draht en slående visualitet som er vanskelig å beskrive uten å forminske den, men som faller seg lett for øyet, som et stykke tidløst design. Det er nesten skremmende hvor instinktivt jeg reagerte på filmen da jeg nylig så den på DVD for første gang. Fassbinder og fotograf Michael Ballhaus sitt uttrykk i Welt am Draht tar bokstavelig talt bare noen sekunder på å feste seg, og blir som nåler under øynene. Noen av bildene og iscenesettelsene filmen sender av gårde mot deg har en så sterk identitet at de nærmest antar form av en slags visuell håndskrift; Fassbinder er i toppform med sine grovkornede og herlig saturerte avbildninger av rom, ansikter, figurer og objekter. Welt am Draht er det motsatte av en identitetløs film; her ligger Fassbinder i hver munn, her lyder hans stemme fra hvert fottrinn.

Og der hovedsaklig mellommenneskelige relasjoner står i sentrum i et par av mine andre Fassbinder-favoritter – særlig Angsten eter sjelen (1974) og Maria Brauns ekteskap (1979) – er det i Welt am Draht et langt tyngre fokus på inngående filosofiske diskusjoner om hvilke virkeligheter vi eksisterer i som mennesker på jorden. «Du er ingenting mer enn det bildet andre har skapt av deg,» sier professor Vollmer i en av filmens første scener, og setter dermed tonen. Samtalene filmen tar opp foregår både på det umiddelbare narrative planet karakterene i mellom og i Fassbinders iscenesettelse. I sin jakt på svar finner Fred Stiller en tegning professoren har etterlatt som Stillers venn og datasystemets psykoterapeut Franz Hahn (Wolfgang Schenck) kan forklare at illustrerer Zenos paradoks. Dette leder til en diskusjon dem i mellom om hvilke dilemmaer de befinner seg i som ansvarlige for en virtuell verden der individene som lever tror de er virkelige mennesker. Rent visuelt vever Fassbinder fortellingens filosofiske diskusjoner inn i sitt visuelle språk, kanskje tydeligst eksemplifisert av den oppfinnsomme bruken av speil som motiv hele filmen gjennom. Objekter i scenografien fungerer dessuten ofte som kommentarer til plottet, som i begynnelsen av historien hvor Fred Stiller beveger seg omkring i en nesten futuristisk bar og alle statistene der er instruert til bemerkelsesverdig oppførsel (senere gjort logisk av fortellingens utvikling).

Speilets funksjon i «Welt am Draht» er mangfoldig.

Historien og konseptet i Welt am Draht bærer opplagte paralleller til The Matrix (1999), vår tids mest prominente eksempel på lignende ideer utforsket i en science fiction-historie, og kanskje nettopp derfor var det befriende hvor diametralt forskjellig Fassbinder (tjuefem år tidligere) valgte å tolke disse konseptene. Der Wachowski-søsknene utformet sin historie som en actionfilm forsterket av konseptets muligheter for å bøye tid og rom, valgte Fassbinder å angripe konseptet fra en mer samfunnsanalytisk og som nevnt filosofisk innfallsvinkel. I Welt am Draht er det våre tanker og ideer Fassbinder ønsker å bøye, og utfordringene et slikt datasystem byr på for karakterene resulterer ikke i voldelige kollisjoner som i The Matrix, men fremtrer heller som store mentale anstrengelser – der sinnstilstanden og -balansen er hva som tøyes lengst.

Som filmopplevelse er det så også desto mer krevende, og i siste del av Welt am Draht var dilemmaene og lagene i fortellingen såpass omfattende at det nesten ble litt for mye for meg. Men Fassbinder står løpet ut, og klarer på mesterlig vis å tvinne sin fortelling sammen til et storslått idéverk av beste merke – både for fans av science fiction og Fassbinders filmer for øvrig. Filmskaperens mangslungne arv har med nyrestaureringen av Welt am Draht har fått nok et uforglemmelig idérikt filmverk føyd til seg.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>