dr-strangelove-or-how-i-learned-to-stop-worrying-and-love-the-bomb-1964

Coup de Coeur

Dr. Strangelove or: How I Learned to Stop Worrying and Love the Bomb (1964)

I anledning de digitale cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim sitt ukentlige arrangement Torsdagsfilmen, vil Montages hver uke presentere en artikkel om ukens film. Resten av programmet og mer informasjon om arrangementet finner du her

Filmen er også Månedens film på Cinemateket i Oslo i oktober – klikk deg hit for visningstidspunktene.

*

Frykten for bomben, den altutslettende atombomben, skulle gi motivasjon til flere av sekstitallets mest toneangivende filmskapere. Stanley Kubrick var én av disse, og hans «atombombekomedie» Dr. Strangelove står for ettertiden igjen som epokens tydelige hovedverk. Fordi den er vågal, annerledes og ustyrtelig morsom. Som politisk satire er Dr. Strangelove filmhistorisk uslåelig, og i sin komikk anerkjent som en av tidenes fremste.

Utgangspunktet er like banalt som det er skremmende: Hva om noe skulle gå galt, virkelig galt, idet stormaktene USA og Sovjetunionen rivaliserte verden med atombomber i verktøyskrinet? Stanley Kubricks scenario er det verst tenkelige. En amerikansk offiser har i et øyeblikk av akutt galskap beordret et bombefly til angrep på Sovjetunionen. Hans nestkommanderende klarer ikke å stanse ham, og den amerikanske presidenten innkaller hele sin stab, og den russiske ambassadøren, til møte i «krigsrommet» for å reversere den fatale ordren.

Samtidig som Kubrick for alvor hadde slått gjennom i Hollywood, med Paths of Glory og Lolita i bagasjen, befant den newyorkfødte filmskaperen seg i en kontrastfylt tilstand av altoppslukende engstelse for det dystre verdensbildet under den kalde krigen, som samme år ble intensivert av Cuba-krisen. Dette bearbeidet han etter sigende gjennom bøkenes verden, der han blant annet kom over spenningsromanen Red Alert av Peter George. Kubrick luktet umiddelbart et filmatisk potensial og sikret seg filmrettighetene, som altså skulle føre frem til Dr. Strangelove, med den karakteristiske undertittelen Or: How I Learned to Stop Worrying and Love the Bomb. På veien til den endelige versjonen, skulle altså opphavsmaterialets realistiske thriller omskapes til sylskarp satire over atombomben og verdens mulige undergang. Til dét var Stanley Kubrick avhengig av en gudsbenådet komiker. Og han hadde allerede jobbet med én i Lolita.

For mange er Dr. Strangelove mer en «Peter Sellers-film» enn det er en «Stanley Kubrick-film». Ikke rart, siden det britiske komikergeniet gir ansikt til tre av historiens mest sentrale skikkelser (det skulle opprinnelig vært fire) – og dermed plasserer alt annet i skyggen av sine egne briljante tolkninger. Men Dr. Strangelove er også en film som har oppnådd sin status fordi den lykkes i en krevende øvelse: den overrasker, provoserer, reflekterer og underholder – uten tilsynelatende å miste synet for konstruksjonen av en helhetlig film. Dr. Strangelove kunne fort blitt stående igjen som en kun dristig idé, men isteden har Stanley Kubrick maktet å sy absurditeten inn i alvoret, og laget noe som virkelig henger sammen, som et slitesterkt filmstykke. Og til å være en film så avhengig av kontekst og egen tid, er det forbløffende å se Dr. Strangelove fem tiår senere, og oppleve dens tidsløshet – både tematisk og som kunstuttrykk.

Det er nok derfor heller ikke tilfeldig at det er Dr. Strangelove, og ikke den tematisk identiske Fail-Safe av Sidney Lumet, som har tilrevet seg den største plassen i filmhistorien. Kubrick fryktet imidlertid lenge at Lumets film skulle komme ut i forkant og overskygge Dr. Strangelove, og gikk til søksmål mot Fail-Safe med anklager om at den var basert på en bok som plagierte Red Alert. Men Kubrick kom til slutt seirende ut av duellen. Til tross for at premieren måtte utsettes noen måneder grunnet drapet på John F. Kennedy, rakk Kubrick å lansere Dr. Strangelove før Fail-Safe med Henry Fonda og Walter Matthau så dagens lys. Resten er historie.

For selv om jeg vurderer Fail-Safe som en minst like god film som Dr. Strangelove, handler det kanskje mer om personlige sjangerpreferanser og smak. Der Lumets film er et ultrarealistisk kammerspill over atombombefrykten i samme periode, gikk altså Kubrick etter hvert for en overraskende, satirisk vending. Som kjent har den beste komedien ofte et utspring i alvorlig tematikk. Det var også Kubricks politiske engasjement, ønsket om å bruke filmmediet til å si noe, som fikk ham til å gjøre Dr. Strangelove som en komedie. Budskapet ble styrket, og filmen ble tydeliggjort.

Riktignok forløper Dr. Strangelove innledningsvis noenlunde balansert, og det har åpenbart vært viktig for produksjonen å skape et realistisk rammeverk. Den komiske undertonen er der tidlig, men Kubrick hamrer først løs på den humoristiske stortromma idet den russiske ambassaødren snubler inn i «krigsrommet». Kort tid etter havner han i håndgemeng med en amerikansk offiser, før den amerikanske presidenten ringer opp en sterkt alkoholisert russisk president for å diskutere «uhellet med atombomben». Komedien kommer i flere former: både verbalt av dialogen, gjennom karakterportrettene, og fysisk med slapstickhumor som våpen. Peter Sellers får gjennom tre av karakterene – i tittelrollen, som den amerikanske presidenten og som kaptein Mandrake – brukt hele sitt repertoar som komiker og karakterskuespiller. Flere av filmens beste og mest klassiske scener, springer dessuten ut av Sellers’ geniforklarte improvisasjonsevne, og Kubrick har åpenbart gitt Sellers stort spillerom.

Fremheves må imidlertid også den alltid stødige George C. Scott, som her portretterer general Buck Turgidson, nærmest som en forsmak på hva han skulle gjøre i den kommende Patton. Med sitt naturlige, karakteristiske uttrykk, er George C. Scott som type alltid interessant. I skyggen av Sellers, fremviser Scott likevel en imponerende detaljrikdom i et subtilt karakterportrett båret frem av forbløffende ansiktsgymnastikk der små tics og bevegelser alltid sørger for å berike situasjonene han medvirker i, og heve humoren. I andre roller medvirker James Earl Jones i sin debutrolle, mens Sterling Hayden bringer autoritær galskap inn i sin militære «comebackrolle» som general Jack Ripper.

Nesten like viktig som de levende karakterene, er de få settingene Kubrick plasserer skuespillerne i. Særlig godt fungerer «krigsommet» som et fotogent åsted for de absurde diskusjonene som oppstår – og som en velfungerende, morsom idé – ettersom et slikt rom aldri har eksistert i virkelighetens Hvite hus, uten at det føles urealistisk. Uansett står krigsommet igjen som en ikonisk filmsetting, der også mange av filmhistoriens morsomste episoder og dialoger finner sted, slik som kaptein Mandrakes overrumpling av den russiske ambassadøren med det påfølgende sitatet «Gentlemen! You can’t fight in here. This is the War Room!», den absurde og improvisasjonsbaserte telefonsamtalen mellom den amerikanske og den (alkoholpåvirkede) russiske presidenten, og for ikke å snakke om monologene fra den rullestoltrillende, Hitler-vennlige Dr. Strangelove i filmens siste akt.

Dr. Strangelove er fra begynnelsen – og da mener jeg helt fra titteldesigner Pablo Ferros åpningstekster – til siste scene, en forfriskende oppvisning i originalitet, dristig filmkunst og stor underholdning. Selv om Kubrick på dette tidspunktet allerede hadde opplevd sitt gjennombrudd med Paths of Glory, og fulgt opp med Lolita, er det naturlig å se Dr. Strangelove som starten på hans virkelige storhetstid.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 1 kommentar

  1. Dr. Strangelove er uten tvil min favorittfilm fra Kubrick, den er vågal, satirisk og eksepsjonelt vel utført. Du nevner alt jeg kjenner inni meg uten å finne korrekt uttryksmetode Trond og det var en glede å lese denne teksten.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>