doktor-zhivago-1965

Coup de Coeur

Doktor Zhivago (1965)

I anledning de digitale cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim sitt ukentlige arrangement Torsdagsfilmen, vil Montages hver uke presentere en artikkel om ukens film. Resten av programmet og mer informasjon om arrangementet finner du her. God film! Dr. Zhivago vises torsdag 3. november kl. 18.00.

*

David Lean var en blockbuster-regissør før blockbusteren ble oppfunnet. Han startet som en blendende utøver av erkebritiske litterære adaptasjoner som Noel Cowards skuespill Blithe Spirit (1945) og Brief Encounter (1945) og Charles Dickens-klassikerne Great Expectations (1946) og Oliver Twist (1948). Via krigsfilmen Broen over Kwai (1957) endte han imidlertid opp som den filmskaperen som tok opp arven etter Cecil B. DeMille når det gjaldt episke og grandiose prosjekter. Men der hans amerikanske forløper for det meste nøyde seg med å være en ren underholder – når han ikke bikket over i det pretensiøse (og uutholdelig kjedelige) med filmer som De ti bud (1956) – var Lean i stand til å forene påkostede prosjekter med kunstnerisk dybde.

Da han startet på Doktor Zhivago, den berømte romanen av Boris Pasternak, kom han rett fra sin største suksess Lawrence of Arabia (1962) og det er fristende å se disse to verkene som visuelle tvillingprosjekter, der de heteskimrende og endeløse sanddynene i Arabia er byttet ut med det forfrosne slettelandskapet i Sibir. Hovedrolleinnehaver Omar Sharif i Doktor Zhivago hadde også en sentral rolle i den forrige filmen, og akkurat som Lawrence må også Zhivago foreta en langvarig «ørkenvandring», og når han til slutt kommer i mål er han ikke noe mindre medtatt enn Lawrence. Begge filmene har også Oscar-vinnende musikk av Maurice Jarre, der det usedvanlig smektende, balalaika-baserte hovedtemaet i Doktor Zhivago er et av de mest berømte i filmhistorien.

Den arabiske ørken er byttet ut med de snødekkede slettene i Sibir.

Men samtidig er filmene svært forskjellige, og det mest iøynefallende avviket er antagelig også hovedgrunnen til at Doktor Zhivago er kommet litt i skyggen av forgjengeren. Lawrence of Arabia har en hovedperson som er uhyre aktiv, en skikkelse som med manisk og megaloman besluttsomhet tar skjebnen i egne hender, og har en så sterk personlighet at han setter sitt preg på en hel region og krigføringen der. Legen og poeten Zhivago har imidlertid en helt diametralt motsatt rolle, der han blir en kasteball i omveltningene og de voldelige tumulter under Den russiske revolusjon. Langt fra å ville dra ut for å endre verden, som de revolusjonære gjorde, er Zhivago en intelligent og rolig fyr som kun vil være i fred og drive med sitt. Spillestil og utseende hos de to hovedrolleinnehaverne kunne heller ikke vært mer forskjellig: På den ene siden Peter O’Tooles blåøyde, blonde skikkelse og eksentriske, rastløst intense rollefigur, på den andre Sharifs mørke øyne og hår, som med sin følsomme og forståelsesfulle personlighet skaper en av filmhistoriens mest genuint sympatiske skikkelser.

En annen stor forskjell er at mens Lawrence of Arabia er nesten kubricksk i sitt usentimentale klarsyn på menneskenaturen og især det politiske spillet, er Doktor Zhivago mer tradisjonell og mye mer romantisk, uten å være direkte romantiserende, i sin tilnærming. Den senere filmen er også mer omskiftelig, på den måten at Zhivago blir utsatt for en større bredde i situasjonene. Blant annet fungerer han som lege ved fronten i Ukraina under Den første verdenskrig, beveger seg blant eliten i Moskva, søker tilflukt på en øde gård i Sibir etter å ha blitt fratatt alt etter revolusjonen, og blir brutalt tvangsinnrullert som lege i en kommunistisk partisangruppe under borgerkrigen.

Doktor Zhivago strekker seg også over en lengre tidsperiode, og har et mye større rollegalleri. Her treffer vi en rekke av datidens store navn: Julie Christie spiller Lara, Zhivagos store, skjebnebestemte kjærlighet, et forhold som imidlertid besudles av parets moralske kvaler ved å måtte gå bak ryggen på Zhivagos hengivne og elskelige kone, spilt av Geraldine Chaplin. Rod Steiger spiller en svært moralsk tvetydig aristokrat, som forsøker å skape seg en rolle i det etter-revolusjonære samfunnet, samtidig som han er ute av stand til å gi slipp på sin hat-kjærlighetsaktige besettelse for Lara, som han forførte i hennes ungdom. Tom Courtenay er Laras ektemann, som imidlertid har gitt henne på båten for å vie sitt liv til revolusjonen, der han ender opp som en følelseskald og notorisk bøddel i det nye regimets tjeneste. Til slutt har vi Alec Guinness, som også han hadde en sentral rolle i Lawrence of Arabia, som spiller Zhivagos halvbror, en partitro funksjonær i det hemmelige politiet, som er mest framtredende i filmens rammehistorie, flere tiår etter hovedhandlingen, der han forsøker å spore opp Zhivagos barn.

Persontegningene kan til tider føles noe skjematiske, men Lean og hans på denne tiden faste fotograf Freddie Youngs iscenesettelse og innramminger er så bunnsolide og visuelt talende at det aldri er noen fare for å miste interessen. Og der Lawrence of Arabia var nærmest minimalistisk i sin dveling ved ørkenlandskaper – en uvurderlig viktig bestanddel i filmens særpreg – foregår betydelige deler av Doktor Zhivago i Moskva, i interiører som på sin side gir mer rom for scenografisk variasjon og visuell ornamentering. Spesielt kan vi glede oss over en uhyre sofistikert og gjennomtenkt bruk av vinduer og glassruter, da det er et løpende motiv i filmen at vi relativt ofte ser deler av handlingen gjennom slike gjennomsiktige åpninger. Siden så godt som hele filmen, som altså strekker seg over flere år, foregår i vinterhalvårene, er disse vinduene nesten alltid delvis tilfrossede, noe som gir det vi ser gjennom dem et poetiserende og sterkt underliggjørende skjær.

Filmen har en usedvanlig stemningsskapende bruk av frosne vindusruter...
... eller forvrenginger av bildet gjennom fuktige ruter.
Stearinlyset vender tilbake i en annen av filmens fantastiske vinduskomposisjoner.

Som forgjengeren har Doktor Zhivago også den mange fikse overganger mellom scenene og er full av vendinger som blir avslørt visuelt på slående vis. Men generelt sett er nok ikke de visuelle ideene så friske og slagkraftige som i Lawrence of Arabia. Her er ingen fyrstikkflamme som blir til en brennende sol eller en lang tagning av en kamelridende skikkelse som langsomt materialiserer seg fra en solskimrende dis. Men det er da også urettferdig å forlange at Doktor Zhivago skal kunne konkurrere med en film som simpelthen er genial og har inntatt en unik plass i filmhistorien.

For Doktor Zhivago er en fryktelig god film. Og når den siste tredjedelen av dette tre timer lange eposet starter, når Zhivago og hans familie når fram til Sibir, trer filmen inn i en helt annen dimensjon, og står ikke noe tilbake for sin berømte forgjenger. Her kan Lean leke med landskaper og skape bilder med slik poetisk og pirrende kraft at man nesten ikke vet hvor man skal gjøre av seg. I dette stadiet av filmen tar den seg også inn i et intrigemessig mye roligere farvann enn de første timene. Nå støtter den seg i mye større grad på atmosfære, følelse og fornemmelser. Spesielt i sekvensen der Zhivago og Lara gjemmer seg i et frossent hus på en snødekket slette, blir den magisk i en grad som vanskelig lar seg beskrive, samtidig som Lean makter å forene det storslagne med det nennsomt intime. Og etter at motivene med frosne vinduer og uklare glassruter har vært fraværende en stund, kommer de her tilbake med stille, men overveldende kraft, og bidrar til å knytte de lange, episke båndene helt tilbake til filmens tidlige stadier. Lean oppnår i filmens siste tredjepart en følelsesmessig klangbunn, en genuin episk følelse og en intens undring over skjebnens luner som på sitt eget vis gjør et dypere inntrykk enn Lawrence of Arabia.

Vi avslutter med en bildeserie fra den uforglemmelige, sene sekvensen der filmens motiv med snø og is fullendes ved at selv interiørene har blitt invadert. (Alle bildene i denne artikkelen kan ses i full størrelse ved å dobbeltklikke på dem.)

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 1 kommentar

  1. Terje Næsdahl-Olsen sier:

    Denne filmen har jeg sett før, for lenge siden. Regien er av David Lean og filmen er fra 1965, basert på Pasternaks roman. Forventningene foran gjensynet var ikke høye, men likevel var skuffelsen stor. Jeg husket filmen som middelmådig. Etter å ha lidd meg gjennom tre og en halv time, er jeg rystet over hvor dårlig den er.
    Noen begrensninger må aksepteres allerede i utgangspunktet,om man skal gidde å bruke tid på dette. Som at en film som helt og holdent foregår i Russland, har engelsk dialog, som at filmen gir et svært ensidig bilde av den russiske revolusjonen. Men det kan jeg leve med. Verre er at filmen er ulidelig langsom, mangler intensitet, at det knapt finner sted en eneste interessant dialog, at mange av karakterene mangler liv og troverdighet.
    Dette er jo den russiske revolusjonen sett fra et borgersynspunkt; de privilegerte mister privilegier men de er fortsatt mennesker med individualitet, følelser og tanker, i motsetning til bolsjevikene som alle snakker og oppfører seg som vandrende partipamfletter, følelseskalde og uten tegn til individualitet.
    Tsarveldet var ingen velsignelse for folkemassene, noe som absolutt ikke er tema i filmen. De røde bolsjevikene er skurkene her. Opplagt en nøkkel til filmens – og bokens – suksess i Vesten. Men en film som tar utgangspunkt i borgerskapets verdensbilde kan likefullt være god; det finnes mange eksempler på det, dette er ikke blant dem.
    Alec Guinnes (Yevgraf Zhivago) er som alltid god, skjønt rollen er liten. Omar Sharif (Yuri Zhivago) klarer seg ganske bra, Geraldine Chaplin ((Tonya) har en liten men bra rolle, jeg er mer skeptisk til Julie Christie (Lara), mens resten av skuespillerstaben lider under svakt utviklede og endimensjonale roller. Det er til nød begripelig at denne filmen kunne vekke interesse i 1965, under den kalde krigen, i dag er den fullstendig utdatert. Den sier lite og ingenting om den russiske revolusjonen, den er meningsløst langsom og uten intensitet og ikke engang kjærlighetshistorien er egnet til å berøre.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>