arrietta-mesterlig-fra-studio-ghibli

Arrietta – mesterlig fra Studio Ghibli

Film fra sør 2011: Arrietta (2010) er kanskje blitt min favorittfilm fra Studio Ghibli. Uten tvil det beste innslaget fra FFS’11 og nok et eksempel på at vår digitale verden trenger flere håndlagde mesterverk som dette.

Jeg er ingen anime-ekspert, slik som den sortkledde introdusøren til FFS-visningen av Arrietta var. Jeg har vel sett omlag halvparten av filmene fra Studio Ghibli, og liker kanskje My Neighbor Totoro og Spirited Away best. Den fantastiske blandingen av uvirkelige vesener og en dyp menneskelig handling har alltid fascinert meg, og i Arrietta var nettopp balansen mellom det overnaturlige og det menneskelige perfekt, da alle karakterene er troverdige og jordnære – selv om hovedpersonen er ti centimeter høy.

14 år gamle Arrietta i «Arrietta»

Legendariske Hayao Miyazaki skrev denne gangen manuset basert på Mary Nortons The Borrowers, og det er nok mange som drar kjensel på historien fra sin egen oppvekst. Selv husker jeg bare bruddstykker, og mest bare en følelse av handlingen. Regissør Hiromasa Yonebayashi har steget i gradene som animatør i en rekke Ghibli-filmer, og dette er hans regidebut.

Filmens styrke ligger i perspektivet. Vi ser alt gjennom øynene til en fjorten år gammel jente (Arrietta) som oppdager en ny verden for første gang. Lydbildet er intenst, alt er forsterket og nytt. Menneskenes verden blir et spennende miljø for den eventyrlystne jenta, men også farlig – noe hun erfarer når hun blir oppdaget av en ung gutt.

Historien utvikler seg raskt til en slags vennskaps-/kjærlighetsfortelling når vi oppdager at gutten lider av hjerteproblemer. Måten de to møtes på, og øyeblikkene de deler er mildt sagt mesterlig utført, og den samme magien og perfeksjonen er gjennomgående. For å være animerte karakterer deler de mye følelser gjennom nyanser i øyne og bevegelse, dialogen er tårefremkallende (eller kanskje jeg bare er lettrørt) og deres forhold er sterkt fra første sekund. Igjen som i tidligere Ghibli-filmer, blandes det naive eventyret med tragiske, realistiske problemstillinger (bomben i Grave of the Fireflies, ensomhet og selvforakt i Kiki’s Delivery Service og alderdom i Howls Moving Castle). Det gir filmen en edge som skiller seg fra mer vestlig og trygg fortellerstil. Filmens budskap kan således oppsummeres som at livet er skjørt, men at det også er vakkert.

Det jeg liker aller best ved Studio Ghibli-filmene er kanskje fremstillingen av karakterene. Den store sterke farsfiguren, den stygge antagonisten. Det er en form for uskyld og en menneskelighet som kommer frem gjennom første utsnitt. Selv om filmene klassifiseres som barnefilmer glir handlingen over i mer voksne temaer, og der barna kan underholdes av den vakre animasjonen, kan voksne oppleve en sjelden kunstform takle tunge temaer på en fascinerende måte.

Arrietta er avgjort den beste filmen jeg så under årets Film fra sør, og helt klart noe man bør få med seg på stort lerret når filmen kommer på kino igjen i desember. En sjelden filmjuvel!

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 5 kommentarer

  1. Anders sier:

    Syns selv filmen var hyggelig, men noe ujevn. Musikken ødela på mange måter mange av de emosjonelle scenene for min del, den var rimelig kjip. Verdenen og perspektivet, som du nevner, var helt klart filmens styrke. Godt detaljnivå slik vi kjenner det fra de fleste Ghibli-produksjoner. Sekvensen der Arietty er med på sin første ‘lånetur’ var veldig fin. Ellers syns jeg selve “spenningsmomentet” med gamlemor som vil kvitte seg med småttisene, og forholdet mellom våre to hovedkarakterer virket umotiverende.

  2. Thomas Karlsen sier:

    Arietta var absolutt underholdende, men langt ifra like spennende og engasjerende som for eksempel Spirited Away. En solid barnefilm, men ikke en framtidig Ghibli klassiker i min bok.

  3. Nå er det viktig å huske på at Hayao Miyazaki hadde 30 års erfaring som regissør, og nesten 40 års erfaring som animatør, før han lagde Spirited Away. Han er med rette ansett som en av klodens ypperste filmskapere. Arrietty er Yonebayashis første film som regissør, og den yngste Studio Ghibli-regissøren noensinne. Å bruke Miyazakis Ghibli-filmer som målestokk er både urealistisk og urettferdig – ingen når opp på den skalaen med det første. Nå er det forøvrig faktisk Miyazakis manus som er Arriettys svakeste side, rent regimessig sett er filmen god, og bidrar til håp for studioets fremdeles usikre fremtid.

  4. Tonje Skar Reiersen sier:

    Du har et godt poeng med hensyn til at Yonebayashi er en fersk regissør, Geir. Likevel er jeg enig med Anders i at musikkbruken var innmari forstyrrende. For meg ødela det faktisk endel av filopplevelsen da jeg ble rykket ut av historien og sittende å irritere meg over altfor høy, påtrengende og svulstig musikkbruk. Men miljøtegningene er jo helt fantastiske!

  5. Håvard Fandrem sier:

    Fin artikkel! Men du skrev skjelden istedetfor sjelden. Noe døde inni meg.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>