analysen-jeg-reiser-alene-2011

Analysen

Jeg reiser alene (2011)

Denne analysen er skrevet i etterkant av filmens videorelease.

I en scene over halvveis inn i Stian Kristiansens Jeg reiser alene ser den lille jenta Charlotte Isabel på sin far Jarle Klepp. Han ligger på sofaen og sover, utslitt av livet og av å bli kastet inn i en overraskende farsrolle han verken ønsker eller mestrer. Hun tar sitt lyseblå kosedyr og legger det hos Jarle, før hun spiser og vasker ansiktet for selv å gå til sengs uten hjelp.

Denne scenen fungerer som en overgang i filmen, både fra en dag til neste, og fra en del av historien til en annen. Samtidig er det en sentral emblematisk scene, som i et kort pregnant øyeblikk fanger inn hva Jeg reiser alene handler om. Scenen forteller oss det vi allerede vet. Det er den voksne Jarle Klepp som er det egentlige barnet i filmfortellingen. Den ennå ikke sju år gamle jenta har forstått dette, og hun gir ham sitt kosedyr. Jarle er et mer ansvarsløst barn enn Charlotte, full av seg selv, og uten evne til å se andre omkring seg. Minst av alt å se sin datter, og forstå hva Charlotte behøver.

Å være full av seg selv

At det er et kosedyr hun gir sin far gir scenen en ekstra dimensjon. Den engelske barnelegen og psykoanalytikeren D. W. Winnicott kalte slike kosedyr for overgangsobjekter i sitt hovedverk Playing and Reality (1971). Overgangsobjektet er til for at barnet skal hjelpe seg selv til å bli mer moden og bli mer voksen gjennom leken. Objektet er både en del av barnet, og samtidig ikke en del av barnet. Det er et redskap for å forstå jegets grenser, og barnets relasjon til omverdenen. Gjennom leken med overgangsobjektet, et kosedyr eller en sutteklut, skal barnet intuitivt sosialisere seg selv, finne veien inn i fellesskapet, gjennom å kartlegge jegets område.

I denne scenen i Jeg reiser alene markeres det at Charlotte har blitt mer voksen av møtet med sin motvillige og ansvarsløse far. Nå er det han som trenger overgangsobjektet, for å bli voksen. Det er et elegant rollebytte, som umiddelbart bringer tankene til en scene i Akira Kurosawas Ikiru (1952), der den aldrende byråkraten Watanabe i et zen-lignende øyeblikk forstår livets mening gjennom møtet med en ung kvinne som arbeider i en fabrikk som produserer lekekaniner. Stian Kristiansens film har ikke samme tyngde og pregnans, men samme bevegelse finner sted i de to filmene. Det er den unge som lærer den eldre om livet, og hjelper den eldre til å bli voksen. At Jarle bare sover videre, og ikke forstår Charlottes gest, er typisk for fortellingen i Jeg reiser alene. Øyeblikket er til for Charlotte, og for oss tilskuere, for Jarle er ennå altfor full av seg selv til å se utenfor sitt eget jeg.

Også formmessig sett er denne scenen interessant. De aller fleste tilskuere har på dette tidspunktet forstått at Jarle er som et barn. Han er barnet i filmen. Han tar ikke noe ansvar. Han oppfører seg dårlig, og sårer de fleste omkring seg. Mest av alt lille Charlotte. De som behøver det mest er de han minst av alt kan forholde seg til. Han er lukket inn i seg selv, og hans jeg er grenseløst. Verden er til for ham og ham alene, og det stenger ham inne i en liten miniverden. Scenen tydeliggjør dette i en liten audio-visuell gest. Kanskje er det ikke nødvendig, og et av mange eksempler i nyere norsk film på at underteksten i fortellingen tydeliggjøres, men det er i hvert fall mer originalt, effektivt og forsiktig enn i de aller fleste andre norske filmer, der det er dialogen som først og fremst får ha denne funksjonen. Så det er slett ikke verst gjort. Det skaper mening, og tydeliggjør karakterene, på en relativt diskret og indirekte måte.

Oppfølgerdilemmaet

Jeg reiser alene er oppfølgeren til den usedvanlig vellykkede Mannen som elsket Yngve fra 2008. Det er Stian Kristiansens andre film om Jarle Klepp, basert på Tore Renbergs tredje roman om Klepp og hans liv. Som oppfølger til en filmsuksess er Jeg reiser alene både et sikkert kort og samtidig et sjansespill. Filmen ble da også mottatt på en langt kjøligere måte enn den forrige filmen både av kritikerne og publikum. Kritikerne var velvillige, stort sett med tre og fire på terningene etter premieren i februar i år, men det var tydelig at man fant den mindre poengtert og farlig, og mer pregløs enn den første Klepp-filmen.

I Jeg reiser alene befinner vi oss i Bergen i 1997. Jarle Klepp (Rolf Kristian Larsen) har blitt 25 år gammel og studerer litteraturvitenskap. Han drømmer om å bli del av landets intellektuelle elite, og det er Morgenbladet som er selve porten inn i dette intellektuelle himmelriket. Han drømmer om å få en artikkel på trykk, og skriver på en tekst om Marcel Proust og kroppen. Jarle lever et relativt bekymringsløst liv, noe filmens gode anslag antyder. Herdis (Ingrid Bolsø Berdal) er hans kjæreste, og hun er til og med stipendiat, så han har også et nærmest kroppslig forhold til den samfunnsposisjon han higer etter. Han ligger seg til prestisje og kunnskap. Han bygger en vegg av ord og ironisk distanse mellom seg selv og den virkelige verden, og filmen handler om hvordan denne veggen langsomt vitrer bort. Det er i møtet med andre kvinner at Jarle får et nytt forhold til verden omkring seg.

Først og fremst er det Charlotte Isabel (Amina Eleonora Bergrem) som vender opp og ned på hans liv. En dag får Jarle et brev i posten, som forteller at et tilfeldig samleie syv år tidligere har ført til at han ble far, uten at han fikk vite om det den gang. Nå må plutselig Charlotte være hos ham en uke, og hun kommer med flyet. Jarle tar ikke ansvar. Han glir unna. Istedenfor virkelig å ta hånd om sin datter går han på fest, og overlater ansvaret til naboen Grethe (Henriette Steenstrup) og sin mor (Trine Wiggen). Sammen med lille Charlotte er det disse to kvinnene som forsøker å få Jarle til å innse at han må ta ansvar og oppføre seg ordentlig. Også Herdis gir ham en lærepenge, ved å forlate ham for litteraturprofessoren, en fornøyelig teatral Derrida-kuk, for å bruke Jarles egne ord om sin rival. Til slutt dukker ytterligere en kvinne opp i Jarles liv. Det er Charlottes mor Annette, som også bidrar til å endre Klepp.

Hoveddelen av filmen handler om Jarles møter med disse kvinnene, og først og fremst hans hjelpeløse forsøk på å håndtere sin datter. Han vil egentlig ikke ha noe med barnet å gjøre, og oppfører seg barnslig og uansvarlig. Han er den kanskje mest patetiske av mange patetiske menn i nyere norsk film. En ung mann som går gjennom livet på armlengdes avstand, alltid med en halvfordøyd akademisk frase på leppene, som et forsvar mot de tilsynelatende kravstore kvinnene som egentlig bærer ham på hendene gjennom livet.

Filmens avslutning er ambivalent og urovekkende. Noe synes å skje med Jarle når han sier farvel med Charlotte og Annette på flyplassen. Kanskje er dette en oppvekstskildring likevel, selv om Jarle langt fra er noen unggutt? Kanskje er det en slags moderne dannelsesfilm, om Jarles vei mot modenhet. Det er et sårt og ømt øyeblikk når Jarle beveget ser Charlotte løpe tilbake en kort stund, for enda en gang å si farvel til sin far. På veien ut fra flyplassen kan imidlertid Jarle ikke dy seg. Han må sjekke om hans artikkel om Proust har kommet på trykk i Morgenbladet. Det har den, og vi forlater Jarle midt i dette stolte øyeblikket da ulike følelser raser i ham.

Det er en avsluttende tvetydighet som er god, og som vekker uro midt oppe i Jarles anerkjennelse av sin farsrolle og aksept av Charlotte. Samtidig blir det som om han får alt. Og er artikkelen i Morgenbladet like viktig som Charlotte? Filmen lar dette stå åpent, og overlater resten til oss tilskuere.

En typisk norsk samtidsfilm

Jeg reiser alene er en interessant film. Ikke minst fordi den framstår som en typisk norsk samtidsfilm. De viktigste temaene i samtidsfilmen er her, og stilistisk sett er den også typisk for dagens norske film. Det er så klart og tydelig at det nesten kunne virke kalkulert, men det er selvsagt ikke så. At den så til de grader er et kompendium av motiver og stilgrep er et eksempel på hvor vellykket regissøren, manusforfatteren og produksjonsselskapet tar pulsen på sin egen tid. Samtidig viser det en film som ikke skiller seg ut på noen måte. Hva er så det typiske i Jeg reiser alene?

For det første er skildringen av Jarle som den umodne, litt nerdete og patetiske mannen ytterligere et eksempel fra de siste årene på en tematisering av en naiv mannlighet i norsk film. Siden årtusenskiftet har mannlighet under press vært et hovedtema i norsk film. Det finner vi i mannlige vennskapshistorier, som i Elling (Petter Næss, 2001), Buddy (Morten Tyldum, 2003), United (Magnus Martens, 2003) eller Max Manus (Espen Sandberg og Joachim Rønning, 2008). Vi finner det også i skildringen av forpinte menn i Upperdog (Sara Johnsen, 2009), eller i filmer om usikre menn mer eller mindre i oppløsning i filmer som Sammen (Matias Armand Jordal, 2009) eller Nord (Rune Denstad Langlo, 2009). Bent Hamers filmer er også viktige her, og likeså Hans Petter Molands mange filmer om ulike former for tilbaketrukket maskulinitet. Jeg reiser alene er et nytt eksempel på norsk films fascinasjon for og opptatthet av å (re)definere en moderne maskulinitet. I Kristiansens film gjøres dette både gjennom en utforsking av mannlig umodenhet, farsrollen og mannens forhold til en rekke ulike kvinnebilder.

For det andre er Jeg reiser alene en film om det å vokse opp, som har vært et hovedmotiv i norsk film siden begynnelsen av 1980-årene. Barne- og ungdomsfilmene, barnvoksenfilmen og en rekke sjangerdramaer har tematisert dette. Jeg reiser alene er en interessant variant, ettersom den voksne framstilles som et barn, og kombinerer dermed et oppvekstmotiv med mange mannlighetsfilmers diskusjon av menns uvilje mot å vokse opp.

For det tredje er Jeg reiser alene typisk gjennom å legge større vekt på stemninger enn dramatisk utvikling. Filmen er episodisk løs i formen, en perlesnor av små stemningsskildringer på grensen til situasjonskomiske øyeblikksbilder, og denne orienteringen mot karakterer og stemninger gjør den til en typisk norsk film anno 2011. Få norske filmer er i dag dramatisk fortettede historier, men snarere løsere og mer vignettaktige samlinger av pussige og slående enkeltscener. Også på mindre områder i forlengelse av dette er Stian Kristiansens film en typisk norsk samtidsfilm. I sin ironiske lekne anti-intellektualisme, sin redsel for alvor, sin stemningsmalende ”flinkhet”, og sin drift mot sjarmerende feelgood-momenter. Selv om Jeg reiser alene slett ikke er noen dårlig film, er det samtidig som om også selve filmen til tider er for full av seg selv.

Beruset av for mye luft

Norsk samtidsfilm lider av prestasjonsangst overfor sine tilskuere og overfor statens konsulenter i Norsk Filminstitutt. Den våger for lite. Den skal tilfredstille for mange samtidig. Den lages for et lunkent mellomsjikt av det norske folk, og Jeg reiser alene er en film som blir for lunken til virkelig å bli bra. Dette er kanskje først og fremst et spørsmål om holdning, til film og til virkemidler. Først og fremst handler det om å stryke tilskuerne så mye medhårs at sjansen er at man sovner.

Jeg reiser alene er en lett og luftig film. Som tilskuer blir man imidlertid litt beruset av for mye luft. Mange av de kunstneriske virkemidlene bidrar til å understreke det vignettaktige feelgood-preget, som forhindrer at filmen virkelig berører. Den er rett og slett litt for søt. For få kanter og sprekker finnes i den polerte overflaten. Typisk nok snakket både regissør og produksjonsselskap oftest om filmen som et ”produkt” ved lanseringen på kino i februar i år. Et godt produkt er det, men det er langt igjen til å bli virkelig god.

Bruken av musikk og musikalske elementer illustrerer dette. Musikken bidrar både til å lage et ironisk klima i filmen, som hindrer virkelig innlevelse, og skaper en lett stemning i mange ellers melankolske eller urovekkende scener. Selv der hvor Jarle oppfører seg så dårlig at det burde gjøre virkelig vondt, ler man av Jarles eksistensielle famling. Musikkens mengde, plassering og form etablerer en hinne av elegant letthet over filmfortellingen som flater den ut følelsesmessig og dramaturgisk sett, og dermed banaliseres også konflikten. De sterke kontrastene som er dramaets motor glattes over i et smil.

Det kan synes urettferdig å kritisere filmen for sin luftighet og eleganse, noe som i lang tid var en sjeldenhet i norsk film, men Jeg reiser alene er et av mange eksempler i vår samtidsfilm på filmer som selv skaper sin egen ubetydelighet. De vil heller ikke bli voksne, men vil bare leke ubekymret videre. De er også for fulle av seg selv.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>