analysen-babycall-2011

Analysen

Babycall (2011)

Denne teksten inneholder spoilere.

Pål Sletaunes fjerde spillefilm Babycall har fått overraskende lunken kritikermottakelse. Skuespillerprestasjonene hylles. Filmmusikken hylles. Scenografi og foto hylles. Og ingen stiller spørsmålstegn ved Sletaunes begavelse som thrillerregissør:

«Stemninga er heile vegen mørk, intens, og med nerve» (Vårt Land). «Mot det tilsynelatende hverdagslig normale i dette landskapet, etablerer Sletaune en uro han gradvis bygger opp. Mørket og uhyggen kommer snikende.» (Bergens Tidende). «Så snører det hele seg sammen, og «Babycall» blir stram og spennende.» (Dagbladet). «Som vanlig med Pål Sletaune er regien solid.» (Film&Kino). «Det er igjen en modig turnert film, men svakt antydende virkemidler og en dempet, nesten fraværende effektbruk hvor det knugende, grå og forvitrede bidrar til filmens nesten dvelende rytme.» (Dagsavisen).

Likevel avfeies filmen som uforløst. Uengasjerende. Utilfredsstillende. Hva er Babycalls akilleshæl? Anmelderne er samstemte: manus. Filmens avslutningsscene, der fortellingen letter på sløret og blottlegger årsakskjeden, oppfattes som lettvint. Men Sletaune har ikke ønsket å lage en intrikat ”mind fuck”-film. Det er intendert at ikke historien går opp. Så hvorfor føler vi, publikum, at vi har blitt litt snytt?

Etableringen

Etter år med mishandling bærer Anna (Noomi Rapace) nervene utenpå huden og har blitt en særs overbeskyttende mor. I ny leilighet på hemmelig adresse krever barnevernet at sønnen Anders (Vetle Qvenild Werring) må få en normalisert hverdag. Han må få sove på eget rom. For ikke å gå i frø av bekymring kjøper Anna en babycall slik at hun kan lytte til sin åtte år gamle sønns tunge søvnpust. Men babycallen plukker opp signaler fra en annen leilighet i blokka, og lydene er skremmende kjente for Anna. Hun blir overbevist om at hun har vært vitne til et barnedrap og forsøker famlende å nøste i trådene.

Så kommer sønnen hjem med stygge blåmerker. Anna har problemer med å gjøre rede for hva hun gjør store deler av dagen. Sønnen beskylder henne for å lyve. Og vi begynner å ane at noe skurrer ved den virkeligheten Anna har vist oss. Sletaunes forrige film handler også om partnervoldens ekstreme konsekvenser. Også i Naboer skjønner vi, og det på et langt tidligere tidspunkt, at vi bør tvile på det bildet hovedpersonen viser oss av ham selv. Allerede i åpningsscenen plantes ideen om at John (Kristoffer Joner) kan ha vært voldelig mot sin ekskjæreste, og den labyrintiske naboleiligheten han lokkes inn i er åpenbart et bilde på irrgangene i hans egen psyke han har forsøkt å undertrykke.

Er det også dette som er tilfellet i Babycall? Har Anna fortrengt at det er hun som har mishandlet sønnen?

Den ustabile fortelleren

Bruken av en fortellerstemme/hovedperson vi ikke kan feste lit til, er enda en narrativ strategi filmen har hentet fra litteraturen. I boka The Rhetoric of Fiction (1961) lanserte den amerikanske litteraturkritikeren Wayne C. Booth begrepet ”the unreliable narrator”, den utroverdige fortelleren. Booth mente å finne eksempler så langt tilbake som Tusen og en natt. Begrepet favner bredt og omfatter fortellere som bevisst eller ubevisst, med svært ulik motivasjon, forleder sitt publikum. Oppgjennom filmhistorien er grepet brukt i titler som Akira Kurosawas Rashomon (fire ulike personer forteller svært ulike versjoner av samme hendelse); Billy Wilders Sunset Boulevard (fortelleren snakker til oss fra den andre siden av graven); Bryan Singers De mistenkte (en uforglemmelig Kevin Spacey som storskurken selv lyver både politi og publikum huden full), David Finchers Fight Club (hovedpersonen viser seg å lide av personlighetsspaltning) eller Steven Soderberghs Ocean’s-trilogi (der det går sport i å leke med tilskuerens forventninger).

I tilfellet Naboer og Babycall har vi å gjøre med en undersjanger av den utroverdige fortelleren, det jeg vil kalle ”den ustabile fortelleren”: En forteller som formidler sin subjektive oppfatning historien, men som viser seg å være i psykisk ubalanse. En ubalanse som medfører at fortellerens indre verdensbilde kolliderer med det ytre. Tidlige eksempler finner vi i to amerikanske noveller: Edgar Allan Poes The Tell-Tale Hart (1843) og Charlotte Perkins Gilmans feministklassiker The Yellow Wallpaper (1892). Ved å se hvordan de to novellene er bygd opp, kan vi kanskje finne noe av svaret på hvorfor Babycalls avslutning kan oppfattes i overkant kjappis-trappis.

The Tell-Tale Hart og Naboer

TRUE! — nervous — very, very dreadfully nervous I had been, and am; but why will you say that I am mad? The disease had sharpened my senses — not destroyed — not dulled them. Above all was the sense of hearing acute. I heard all things in the heaven and in the earth. I heard many things in hell. How, then, am I mad?

Slik åpner Poes novelle. Fortelleren beretter villig om drapet han eller hun har begått (morderens kjønnsidentitet er uklar), det er ikke uskylden som står på spill; fortellerens mål er å friskmelde seg selv mentalt. Allerede fra første avsnitt er det derimot åpenbart for leseren at fortelleren er i ubalanse. Bildet forsterkes når vi blir fortalt motivasjonen for drapet:

Object there was none. Passion there was none. I loved the old man. He had never wronged me. He had never given me insult. For his gold I had no desire. I think it was his eye! — yes, it was this! He had the eye of a vulture — a pale blue eye, with a film over it. Whenever it fell upon me, my blood ran cold; and so, by degrees — very gradually — I made up my mind to take the life of the old man, and thus rid myself of the eye forever.

Naboer har en mer kompleks fortellerstruktur enn Poes novelle. Det er ikke før i filmens aller siste scene vi ser det endelige beviset for at John faktisk har drept sin tidligere kjæreste, da han legger seg tett inntil hennes nakne, døde kropp. Men avsløringen har vi ant lenge, så det er ikke oppbygningen mot plottvisten som gjør at vi sitter ytterst på kinosetet. Det Sletaunes film og Poes novelle har felles, er hvordan de lar oss ta del i morderens galskap. Hvordan vi påtvinges forvirringen, angsten, det stinkende, blodige, forlokkende og avskylige ved drapet.

Drapsmannen/hovedpersonen forsøker å bevise sin tilregnelighet samtidig som eimen av galskap siver gjennom sprekker de ikke klarer å tette igjen. Som morderen i The Tell-Tale Hart ikke klarer å stenge ute likets hjerteslag, og slik avslører seg selv for politiet, klarer ikke John å fordekke sin handling. Begge drives til vanvidd av sin forbrytelse, og det er dette – å være inne i et sinnsforvirret, desperat hode – som gir fortellingene nerve.

John i «Naboer», Anna i «Babycall».

The Yellow Wallpaper og Babycall

Charlotte Perkins Gilmans novelle utspiller seg i et innestengt rom. Fortelleren har blitt tatt med på landet av sin legeektemann for å komme seg etter det som kan virke som en fødselsdepresjon (eller hysteri, som var tidens motediagnose på det meste som måtte plage en kvinne). Forvist til senga og nektet å skrive, glir hun langsomt inn i et irrasjonelt, parallelt univers.

Historien er fortalt gjennom løsrevne, men kronologiske dagboknotater. Slik opplever vi hvordan hennes avsky mot rommets gule tapet utvikler seg til ren besettelse. Mot slutten av historien, da uvirksomheten har omskapt nedstemthet til fullblods psykose, innbilder hun seg at noe lever i tapetet:

Of course I never mention it to them any more–I am too wise,–but I keep watch of it all the same.
There are things in that paper that nobody knows but me, or ever will.
Behind that outside pattern the dim shapes get clearer every day.
It is always the same shape, only very numerous.
And it is like a woman stooping down and creeping about behind that pattern.

Den opprivende, fysiske opplevelsen man får av å lese novellen bunner i at vi tar del i denne glidende overgangen fra normalitet til galskap. Det er ingen overraskende plottvist, men en mørk og uhyggelig reise. Og kanskje er det her Sletaunes Babycall synder.

Avdekning av tildekning

I Babycalls dramatiske avslutningsscene forklares Annas mystiske opplevelser, sønnens blåmerker og den merkelige nabogutten som har glidd ut og inn av leiligheten: Annas mann drepte sønnen Anders for to år siden. Scenene der hun har snakket med barnevernet, fulgt sønnen til skolen, snakket med lærere – alt har foregått i hennes eget hode. Samtidig var det virkelig et barnedrap hun var vitne til over babycallen. Den myrdete nabogutten har hjemsøkt henne for å få hjelp til å avsløre forbrytelsen. I motsetning til fortelleren i The Yellow Wallpaper har altså Anna vært sinnsforvirret fra filmens begynnelse. Hvor dypt hennes vrangforestillinger har stukket har vi fått lite forvarsel om. Dermed frarøves vi opplevelsen av å gli inn i galskapen sammen med fortelleren. Når fiksjonsverden egentlig aldri har vært stabil, oppleves ikke det ustabiles inntog like ubehagelig.

Motivasjonen for å ikke la oss ta del i denne bevegelsen er å holde mysteriets spenning: Har Anna mishandlet sønnen og helt og holdent løyet om eksmannen? Det er isolert sett en god motivasjon, men når en historie fortelles som et mysterium, så skapes det også en forventning om en koherent løsning. Sletaune har forsøkt seg på en ytterst komplisert narrativ øvelse: Å fortelle en historie hvor ikke alt trenger å henge sammen («for det er jo sånn livet er», som han selv sier), pakket inn i en velkjent dramaturgisk kurve som skaper en forventning hos tilskueren om at det komplekse, sammenhengende mønsteret skal åpenbares for oss i sluttminuttene. Det er vanskelig å svelge når vi gjennom litteratur og film er lært opp til at også de ustabile fortellernes mystiske beretninger har indre logikk.

En illustrerende sekvens: Anna oppsøker et tjern i nærheten av boligblokka. Her blir hun vitne til drapet på nabogutten. Hun bakser så ut i vannet for å finne liket, men kommer til seg selv på en parkeringsplass. Tjernet finnes ikke, likevel er hun dryppende våt. Hun oppsøker så skolen for å hente Anders. Her blir hun gitt tørre klær, klær som hun har på seg i neste scene. Klærne blir dermed et bevis på at hun hadde opplevd noe reelt. Vannet ligger der ikke synlig for alle, men opplevelsen hennes har like fullt et aspekt av sannhet. Når løsningen så kommer vet vi at hun aldri oppsøkte skolen, fikk klærne og snakket med sønnens lærer. Det blir for mange “om, hvis, men”.

Motsetningsfullt

Billedspråket i Babycall er modig og bryter thrillerens sjangerkonvensjoner. Fortellingen om Anna og hennes sønn er satt til Groruddalen i Oslo. Umettede, kliniske eksteriørbilder viser Anna i hennes nye tilværelse. Den ruvende, brutalistiske 1960-talls-arkitekturen omkranser Anna i overvinklede totalbilder med lange tagninger som gir oss tid til å kontemplere over hvor liten, ensom og utsatt hun er. Lik Kiyoshi Kurosawas Pulse/Kairo utspiller opprivende, skremmende scener seg ut i klart, kjølig dagslys. Denne fornektelsen av sjangerens dragning mot nattas dunkle, mørke og skjulte skaper en følelse av at Anna aldri er trygg, at det ikke er noe sted å gjemme seg. Men billedspråket høyner også realismen. Slik kunne det bidratt til å dempe tilskuerens forventning om et forførende plott – og heller innstilt oss på den poetiske realismens åpne slutt.

Men filmmusikken gir motstridende signaler. Komponist Fernando Velázquez har tidligere laget musikk til blant annet de eventyrlige skrekkfilmene El orfanato og Los ojos de Julia, og det er i samme klanglandskap vi befinner oss her. Selve historien har også fabel-elementer. Som Sletaune sier til tidsskriftet Film&Kino: «[Babycall] er strukturert nesten som et eventyr, den foregår på få steder, fortettet, med den gode hjelperen på Expert-butikken i byen, og med skogen som en slags Narnia-verden.»

Kollisjonen mellom det realistiske og det eventyrlige kan være spennende (Winter’s Bone er et fremragende eksempel), men jo flere indikatorer publikum får på at vi her befinner oss i et thrillerunivers, jo større er sjansen for at vi vil føle oss skuffet over at historien viser seg å ikke leve opp til sjangerens krav om uttømmende løsning. Babycall er djerv, dyktig og egenrådig. Kanskje burde den derfor være akkurat slik den er. Men da kan man ikke bli overrasket over at dommen blir ufortjent krass. Er ønsket derimot å sørge for at publikum forlater salen med opplevelsen av å ha sett et fullkomment verk, kunne man valgt én av to strategier:

1)   Konstruert et mer koherent narrativ, slik Sletaune gjorde i Naboer. Dette er han selv tydelig på at han ikke ønsker. Med Babycall søker Sletaune det subjektivt sanne, ikke det dramaturgisk korrekte.

2)   Latt historien være løs og usammenhengende, men dempet mysteriedramaturgien, eventyrstrukturen og thrillerelementer på klipp- og lydside. Her kunne også publikum vært invitert inn i Annas hode på et tidligere tidspunkt, slik at vi virkelig fikk ta del i sinnsforvirringen. Det ligger godt stoff for ubehag også her. Bare skjel til The Yellow Wallpaper og The Tell-Tale Hart.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 20 kommentarer

  1. Karsten Ekren sier:

    Dette er vel av de mindre interessante temaene i diskusjonen av filmen, men siden jeg stusser over analysens fremstilling av “den faktiske fortellingen” spør jeg likevel: Er det virkelig sånn at nabogutten har blitt drept tidlig i fortellingen, i det hun hører lydene i babycallen første gang? Hva da med Joners karakter, som også ser den samme gutten på et senere tidspunkt? Jeg antok det da kunne forstås som at Anna faktisk hadde gutten i leiligheten fra tid til annen, og at John faktisk så ham da han var innom. Noen andre fortolkninger?

  2. Tonje Skar Reiersen sier:

    Jeg må underskreke at jeg bare har sett filmen en gang, så ikke ta mitt ord for lov her: Men sånn jeg oppfattet det så blir nabogutten drept tidlig i filmen, da hun hører lyden første gang. Helge (Joner) ser også gutten, det er med å gi legitimitet til spøkelsesaspektet ved filmen. Jeg har nå i hvert fall lest det slik, at Helge også ser et spøkelse.

  3. samma det sier:

    Jeg Tror at Helge også bare så nabogutten i sitt hode – kanskje fordi at gutten sa noe med at Helge også var blitt mishandlet av moren?? Er Helge også blitt mishandlet av moren? Er Helge også ikke helt frisk i hodet? Dette er de eneste spørsmålene jeg sitter igjen med etter denne analysen…

  4. Tonje Skar Reiersen sier:

    Jo, men dette spøkelset klarer jo peke ut hvor han ligger begravet. Dermed gis det overnaturlige en legitimitet. Det var nå i hvert fall min lesning …

    Men jeg er enig i at nok gutten kommuniserer med Helge fordi Helge også har en overgrepshistorie, det var også min tolkning.

  5. Helene Kvamme sier:

    Jeg tolker denne filmen helt annerledes! Ikke vet jeg om dette er riktig, men jeg tolker det altså som at Helge er den som er sinnsforvirret her, og at det han tror eg Anna, egentlig bare er moren. Da Anna ligger død på slutten, er dette moren, og hele tiden kan vi trekke paralleller mellom Anna og moren hans. Moren var i sin tid, syk- akkurat som Anna. Hun hadde opplevd det samme som Anna, og var like overbeskyttende med Helge, fordi hun innbilte seg ting. Alt dette Helge tror er virkelighet, er bare minner som kommer til han, og gutten som snakker til Helge er også en innbilning/ spøkelse, som vet ting om Helge, fordi han er inni hans eget hode. Helge var selv oppvokst i blokken, sa han, men egentlig bodde han der hele tiden..

  6. Geir J. Olsen sier:

    Det er da slett ikke så vanskelig å se hvorfor BABYCALL virker så skuffende, “Double Mumbo Jumbo”!

    Den glitrende amerikanske manuslæreren/forfatteren Blake Snyder har advart i den allerede legendariske boka “Save the Cat” mot for mye “double mumbo jumbo” i filmene sine. Dvs at man skal ikke fylle filmen sin med mer enn èn form for magi da det gjerne ender i et salig kaos, det blir TOO MUCH. Dette bryter Sletaune så det synger i rotete BABYCALL, og det er for meg ubegripelig at norske anmeldere kan gi gode karakterer til et sånt virrvarr. Hvis det er så fryktelig “kløktig!” (sitat Aftenposten t.kast 5), hvorfor renner det ikke inn strålende kritikker fra utlandet? Fordi de ikke har på seg de idiotskapende, blendende norskfilmbrillene sine og derfor klarer å identifisere tullball når de ser det.

    La meg sitere herr Snyder (hvil i fred):

    “I propose to you that, for some reason, audiences will only accept ONE PIECE OF MAGIC PER MOVIE. It’s the Law. You cannot see aliens from outer space land in a UFO and then be bitten by a vampire and now be both aliens AND undead. That, my friends, is Double Mumbo Jumbo.”

    I tilfellet BABYCALL hiver Sletaune inn både et helt univers som bare foregår i hodet på hovedkarakteren, og som om ikke det var nok: spøkelser! Herrejemini på rugbrød med ost på toppen!

    Jeg fatter ikke hva Sletaune driver med. Det eneste jeg vet helt sikkert er at den mannen ikke lenger burde få skrive filmene sine alene. Noen klartenkende medforfattere er nødt å holde han i hånden hele veien.

    Deler av BABYCALL er faktisk bra, de første 20 minuttene kunne vært starten på en fantastisk thriller eller grøsser, men så … ugh… jeg får flashbacks til den følelsen man satt med under NABOERs siste halvtime, når man ante hva som EGENTLIG var hemmeligheten. Frustasjonen da man i de ulidelige lange minuttene tenkte “ok kom til det jævla poenget så vi kan gå hjem!” Sånn føles BABYCALL i cirka 70 minutter!!! I tillegg er så og si ALLE karakterene kalde, upersonlige og rett og slett heslige, det virker ikke som ekte mennesker. Dette skyldes jo da fordi de som sagt alle var i hodet hennes. Ikke bare sønnen, men folka fra barnevernet – inkludert den perverse grisen som ønsker å pule henne – og hele jævla staben på en skole!? For ikke å glemme: vannet! Et helt skogstjern er oppi huet på denne lille svensken! Hvordan skal folk i det hele tatt begripe at hele blokka derimot, den eksisterer, eller at naboen i underetasjen også er av kjøtt og blod, og ikke figurer i det forkvaklede hodet? Å jo vent, det forstår vi i filmens sluttminutt, når Joner finner en dau unge i skauen, og TV2 kan fortelle oss at “Gutt er funnet død”. The End, cue credits! Takk og pris for TV2, hva skulle vi gjort uten dem!?

    Pål Sletaune, slik som du innleder filmen kunne du gitt verden en solid thriller som hadde gjort Argento, De Palma, kanskje til og med Hitchcock stolt, men du sikter deg i steden inn på “Åndenes Makt” møter “Shutter Island” presentert som norsk sosialpornografi i skumle kalde Grorud-blokker. Hellige jul. Hvorfor kunne ikke hovedpersonen innbille seg Lilli Bendriss med Tom Strømnæss på slep når hu først var i gang, da hadde det i det minste blitt underholdende! Synes jeg ser det. Rapace (eller “Rapphøns” som jeg liker å kalle henne) tråkker rundt i sin undermøblerte leilighet, peker på babycallen og sier “Där hörde jag nånn som skrek.” “Du hørte altså noen som… skrek?” spør Strømnæss. I mellomtiden flyr Bendriss i bakgrunnen, nedlesset i sminke og klinkende gullsmykker, mens det vibrerer i mellomgulvet fordi hun nettopp plukket opp energien til et dødt barn. Men nei, du pakker heller virrvarret inn i de kaldeste, mest ugjestmilde omgivelsene jeg har sett siden “Jakten på den 6. sans” følte seg rundt i forlatte Barentsburg på Svalbard. Double Mumbo Jumbo skal du ha, men publikum skal faen ikke ha det gøy mens det står på!

    Dette er likevel ikke nok for Sletaune, som også sikter seg inn på å grovt fornærme sitt publikum også på et rent personlig plan. Sjansen for at de av oss som ser BABYCALL også har sett NABOER er jo rimelig stor. Det var jo faktisk filmen Sletaune gjorde før BABYCALL. Og alle oss vil umiddelbart tenke “it’s all in her head” da vi husker hvordan alt var oppi hodet på Kristoffer Joner i foregående film. Hvordan Sletaune kan unngå å forutse dette er ubegripelig. La meg korrigere meg selv: hvordan Sletaune, produsent Turid Øversveen og hele produksjonsselskapet 4 1/2 kan unngå å forutse dette er ubegripelig. Kanskje de tenkte at dette er to vidt forskjellige historier, fordi denne gangen er jo Kristoffer Joner UTENFOR hodet på hovedkarakteren? Juhu, genialt! Klask meg på kjakan og kall meg Klara, dette vil være ulikt noe annet NABOERs publikum har sett tidligere! Forslag til 4 1/2, skift heretter navn til “Predictable Films” eller “Been there, Done that Movies”.

    Jeg elsket BUDBRINGEREN. Det vil for alltid være en av mine norske favorittfilmer, men her forveksler Sletaune bra filmfortelling med Double Mumbo Jumbo på høygir, og han spytter i trynet på sine faste kinogjengere mens han ler “haha jeg tror du har IQ på nivå med den tyggisen under setet ditt, for du kommer ALDRI til å gjette at hovedkarakteren min er kokko!”

    Pål Sletaune, akkurat nå er du bare en dum fis. Sett deg på toget til ingenmannsland sammen med Erik Gustavson og et hav andre, og overlat norsk film og pengesekken til nye filmskapere som KLØR i fingrene etter å ENDELIG kunne få slippe løs sin lenge innestengte fortellerglede og kreativitet. Ja ok. Du kan få en sjanse til da, BUDBRINGEREN står jo som en bauta. Men hvis din neste film heter “NABOER MED BABYCALL” så blir jeg voldelig.

    Imens fortjener BABYCALL å leve videre på Den Norske Filmskolen, som pensum og eksempel på hvordan man kan kødde til en god ide, eller hva som skjer når man ønsker å dytte for mye inn i samme lille film.

  7. Clovenberg sier:

    Best.
    Feedback.
    Ever.
    Fact.

  8. Morsomt og slett ikke uten en del gode poenger. Men Barentsburg er på ingen måte forlatt. Pyramiden, derimot, er det.

  9. Geir J. Olsen sier:

    Ooops, skulle selvfølgelig være Pyramiden. Barentsburg har jo til og med pub!

  10. Dag Sødtholt sier:

    Er det så vanskelig å få filmen til å gå opp, iallfall hvis man trekker inn det okkulte?
    1. Anna lever alene, men (1) innbiller seg at sønnen stadig er i live eller (2) han er et spøkelse som hjemsøker henne.
    2. Anna har aldri mishandlet sønnen, men faren gjorde det før han tok livet av seg selv og sønnen (hvis vi skal stole på det vi hører i sluttminuttene).
    3. Anna har alltid vært “paranoid” i forhold til sitt barns sikkerhet. (I en bevegende scene får vi høre at hennes første tanke når det nyfødte barnet blir lagt i hennes favn er “Spring”, kanskje fordi hun vet at ektemannen er voldelig?).
    4. Nabogutten blir drept under det andre innslaget av lyd fra babycallen. (Det første er bare lyden av et overgrep.) Nabofamilien har antagelig enda et barn, et lite ett, derfor bruker de babycall selv.
    5. Anna ser deretter naboen transportere en sovepose, med sannsynligvis et lik.
    6. Siden nabogutten nå er død, dukker han umiddelbart opp som et spøkelse sammen med Annas sønn.
    7. Siden Helge også ble mishandlet av sin egen mor (men har fortrengt det) er han istand til å se spøkelset av nabogutten på kafeen på kjøpesenteret.
    8. Av samme grunn er han i stand til å se spøkelset av nabogutten hjemme hos Anna.
    9. Når han så blir minnet på at han selv ble mishandlet, fatter han umiddelbart beslutningen om å koble sin egen mor fra respiratoren.
    10. Spøkelset av nabogutten overfører sine blåmerker til Annas sønn (vi ser den berøre hverandre på en spesiell måte). Det er ikke Anna som har mishandlet ham.
    11. Spøkelset av nabogutten markerer på tegningen hvor han ligger begravet og forbrytelsen rulles opp.

    Det er nok en erindringsforskyvning hos artikkelforfatteren, for Anna får nye klær på legevakten/sykehuset, ikke på skolen. Det blir derfor litt færre “hvis og men”i den sekvensen. Selv om hun ikke så noe drukningsmord kan hun godt ha bakset rundt i et vann, for å dukke opp på parkeringsplassen. Vi ser jo at stien deler seg minst en gang og vi vet ikke noe sikkert om landskapet, Men jeg er enig i at en svakhet ved filmen kan være – men ikke nødvendigvis ved enda nærmere ettertanke – at det er ekstremt mye i filmen som bare foregår i Annas hode (alt med barnevernet og skolen f.eks.).

    Jeg har også stor sans for Helenes tolkning om at alt foregår i Helges hode. Sluttscenen kan jo utmerket nok tolkes som et kraftig signal om dette. Alt i alt synes jeg at filmen er såpass flertydig at det nesten blir mer og mer pirrende å tenke på den.

    Det var morsomt å lese Geirs saftige fraspark, men synes det skyter litt over mål da han insisterer på at vi skal ta Babycall kun som en ren underholdningsfilm. David Lynch har da forøvrig også mye “double mumbo jumbo”, for ikke å si kvadruppel, uten at filmene hans raser sammen av den grunn?

  11. Clovenberg sier:

    Lol @Sødtholt.

    Ble jo enda mer forvirret etter du systematisk la frem hvordan vi skulle forstå det. Man burde ikke ha 11 punkter pluss utfyllende beskrivelse etter det igjen for at vi skal forstå det.

    Filmen var jo helt sanseløs retarded.

  12. Dag Sødtholt sier:

    Smak og behag kan vanskelig diskuteres, men filmen er ikke særlig mer komplisert enn mange andre som opererer i grenselandet mellom drøm og virkelighet. Det meste falt på plass den andre gangen jeg så filmen, og som helhet virker filmen intrigemessig godt gjennomtenkt. Om man får noe ut av det på det følelsesmessige plan, se det er en annen sak.

  13. Bel B sier:

    9. Når han så blir minnet på at han selv ble mishandlet, fatter han umiddelbart beslutningen om å koble sin egen mor fra respiratoren.

    När kommer Helge på att han själv blev misshandlad som barn? Minns inte den scenen.

  14. Dag Sødtholt sier:

    “Nabogutten” som han treffer i gangen hjemme hos Anna (som han tror er sønnen til Anna) sier noe slikt som at “Moren min gjør mot meg det samme som moren din gjorde mot deg” og så viser han fram blåmerkene sine. Helge blir sjokkert og det virker som om dette er en ubehagelig sannhet som Helge for det meste har fortrengt: at han selv ble mishandlet av moren.

  15. Geir J. Olsen sier:

    Just checkin’ in. Hm… Yup, Babycall … still crap!

  16. Johan sier:

    Blir inte klok på den här filmen.
    Fråga. Varför omnämns karaktären Helge som John?
    Blir bara ännu mer förvirrad.

  17. Dag Sødtholt sier:

    Johan, det ser ut som forfatteren ikke nevner Babycall-karakteren Helge i det hele tatt i artikkelen, men i sammenligningen med Sletaunes forrige film Naboer nevnes karakteren John i den filmen. Begge er spilt av Kristoffer Joner.

  18. Jonas Berg Dale sier:

    Geir J har et stort poeng med at antall magiske formler man kan kaste på et publikum er begrenset om fortellingen ikke skal oppleves som ekstremt rotete.

    Da jeg første gang hørte premisset for Babycall tenkte jeg umiddelbart at det var bra. Det å høre lyder fra noe annens babycall på sin egen er slettes ikke sjelden, og mer vanlig enn man kanskje skulle ønske. Det er all grunn til både noia og ren panikk.

    Naboer var jeg ikke overbegeistret for og følte egentlig at det var en slags omskriving av Lost Highways første akt. Stort sett er «inne i hodet» filmer svært dårlige, meningsløse og lite tilfredsstillende. David Lynch fikk det til med overnevnte Lost Highway, men han er en regissør i særklasse.

    Babycall starter ganske bra til tross for at hovedkarakteren er i overkant nervøs fra første bilde. Dessverre fører dette til at reisen hennes blir rimelig kort. Hun er hysterisk og forblir hysterisk. Hvorfor føler hun ikke en slags ro i det minste den første tiden på det nye stedet.

    Da babycallskrikingen setter i gang første gang iser det godt. Andre gangen også.

    Scenen der hovedpersonen prøver og triangulere rekkevidden for hvor skrikene kan kommer fra er bra. Alt dette er jeg med på, men så ramler Hitchcock og De Palma av og Bunuel med hjernehinnebetennelse setter på de villeste ideer for å skape nye retninger i er forsøk på og skremme publikum opp i et hjørne.

    Her feiler Babycall.

    Jeg synes uansett den er bedre enn Naboer.

  19. Dag Sødtholt sier:

    Jonas, jeg tror Sletaune har langt større ambisjoner enn bare å skremme i denne filmen. Jeg har ikke skrevet denne analysen, men filmen er litt min “baby” siden jeg har skrevet en annen artikkel her på Montages om den: http://montages.no/2012/07/flytende-virkelighet-en-analyse-av-babycall/ – jeg tør imidlertid nesten ikke poste den, da antall “magiske formler” økes kraftig i min egen artikkel! Dette er etter mitt syn en uhyre komplisert og fascinerende film.
    Hvorfor hovedpersonen aldri føler noen ro, selv i starten, kan vel naturlig komme av at hennes psykiske sykdom ikke tillater henne det? (Et pussig sammentreff er at jeg nettopp nå holder på å skrive en analyseartikkel av M. Night Shyamalans Signs, der det også er en babycall i aksjon, som der fanger opp kommunikasjoner fra aliens…)

  20. Jonas Berg Dale sier:

    Noe av det som ofte bygger en film er personutvikling. Dette går filmhistorisk langt tilbake. Helt tilbake til starten nesten, og er selvsagt ikke noe man «må» kaste seg etter, men i denne filmen tror jeg dramaturgien og stigningen av den kunne hatt nytte av nettopp dette elementet. Jeg synes ikke Pål Sletaune er en dårlig regissør. Han er en av de får norske filmskapere som ønsker og utfordre fortellingen ved å knekke konvensjonene. Noe som igjen gir stor fallhøyde og Sletuane faller noen ganger i forsøkene sine, men jeg mener at han er en av de viktigste regissørene vi har. Nettopp fordi han tester ut noe annerledes. Enten det lykkes eller ikke…

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>