«Vampyr» (1932)

Coup de Coeur

Vampyr (1932)

I anledning de digitale cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim sitt ukentlige arrangement Torsdagsfilmen, vil Montages hver uke presentere en artikkel om ukas film. Resten av programmet og mer informasjon om arrangementet finner du her. God film! Vampyr vises torsdag 8. september kl. 18.00.

*

En psykologisk horrorfilm som unngår alle klisjeer i det man bare får fornemmelser av blod, frykt og fortapelse. Skygger som danser, stirrende skikkelser, en protagonist som bivåner sin egen begravelse. Aldri har en vampyrhistorie blitt skildret så subtilt, gudfryktig og vakkert som Carl Theodor Dreyers Vampyr.

Carl Theodor Dreyer (1889- 1968) var en dansk regissør som begynte tidlig i stumfilmeraen og jobbet sporadisk helt frem til sekstitallet. Han er anerkjent som en av de mest interessante og dyktigste regissørene fra Skandinavia, noe som har ført til at fremragende filmteoretikere som David Bordwell har skrevet utfyllende bøker om filmene hans. (En svært god kilde til informasjon om filmografien finnes på Dansk filminstitutts nettsted om ham.) Dreyers kompromissløse og ukommersielle stil førte til at han bare lagde fire filmer de siste 35 årene av sin karriere på grunn av mangel på finansiering. Filmer som La Passion de Jeanne d’Arc (1928), Vampyr (1932), Vredens Dag (1943) og Ordet (1955) er de som oftest blir trukket frem som Dreyers beste filmer, men jeg vil også anbefale hans siste film Gertrud (1964). Dreyers filmer er preget av stor vektlegging av stil, mesterlig lyssetting og mise-en-scène, og hva jeg vil betegne som en «religiøs tonalitet». Vampyr skiller seg likevel ut fra regissørens øvrige filmer da den er full av eksplisitt symbolikk, skildrer en fantasiverden og er full av lekenhet – et stort sprang fra hans senere filmer som er preget av en streng, avdempet og langsom stil.

Dreyer begynte å regissere langfilmer på slutten av 1910-tallet og lagde blant annet en norskprodusert film kalt Glomdalsbruden, men det første store mesterverket kom i 1928. Den franskproduserte La Passion de Jeanne d’Arc har i ettertid blitt hyllet som et av filmhistoriens kanskje beste verk, men den gjorde det ikke bra nok økonomisk til at Dreyer fikk finansiert sitt neste filmprosjekt Vampyr av filmselskapet. Heldigvis fikk Dreyer forespørsel fra en belgisk baron ved navn Nicolas de Gunzburg som ville finansiere hans neste film på den betingelsen at han fikk spille hovedrollen. Det som skulle vise seg å bli Dreyers mest vågale og eksperimentelle verk kunne nå realiseres. Dreyer leide blant annet et gammelt herskapshus i Frankrike og ville, noe som var veldig uvanlig på denne tiden, spille inn hele filmen i vanlige hus i stedet for i et filmstudio med bygde kulisser. Dette førte til et mer klaustrofobisk og realistisk uttrykk som setter sitt preg på Vampyr.

Dreyer har bevisst latt handlingen være knapp. Hovedfokuset er sinnsstemningen og opplevelsene vår protagonist; Allan Grey, gjennomgår. Vi vandrer sammen med ham og observerer vekselvis mellom første- og tredjepersonsperspektiv. Vi blir vist mystiske hendelser som for eksempel en mann med ljå som ringer en klokke, levende skygger og en mystisk doktor som er i ledtog med vampyren. Grey får rede på at en vampyr herjer landsbyen og det tar ikke lang tid før en kvinne blir bitt. Handlingen er bare et utgangspunkt, nærmest en skisse, hvor bildene og symbolikken skal la seeren fullføre meninger. Manuset i sin opprinnelige form inkluderte mye mer dialog og flere utdypende sekvenser, som også ble filmet, men Dreyer har bevisst klippet bort og utelatt mye. Vampyr oppleves derfor som noe uhåndgripelig og flyktig, men aldri mangelfull.

When the Americans want to tell people something frightful, they show drops of blood, which drop down on the floor and finally make a pool of blood. There is no blood to be seen in Vampyr but one senses blood. There is a feeling of blood, the sinister, and mystery emanating from behind the scenes.

Dreyer [1]

Dreyer hadde ambisjoner om å lage en annen type skrekk, en slags psykologisk skrekk som kan fungere som et metaforisk univers. Det som er så bra med Vampyr er at den kan ses på som et filosofisk og eksistensielt verk som favner lengre enn det rent spektakulære. Den moderne seer er vant med en skrekkfilmestetikk som er mørk, men likevel teknisk fullkommen og perfekt. Dreyers film, derimot, er til tider bekledd en skrikende hvit estetikk; et hvitt bakteppe som forsterker de skygger eller skapninger som okkuperer linsen. Filmen er også bevisst gjort stygg, ettersom Dreyer valgte en estetikk som kaster et slags slør over bildet. Dreyer forklarer:

Da vi en arbeidsdag om aftenen saa prøverne af dagens optagelser, var der mellem dem en mærkelig graahvid scene, der virkede, som om billedet var taget i taage. Fotografen, Rudy Maté fant hurtig ud af, at det graa-hvide skær simpelthen skyldtes at der ved en fejltagelse var kommet falskt lys ind i apparatet. Vilde vi adoptere den graa-hvide stil maatte vi ved hver enkelt optagelse kaste falskt lys ind i apparatet. Det, der var sket ved en fejltagelse maatte gentages metodisk. [2]

Dette ville kanskje blitt kalt ”dårlig håndverk” av Hollywood-fotografer, men denne ”grelle” estetikken er med på å gjøre Vampyr fullendt; den skaper et perfekt samspill mellom tematikk og stemning. Men filmen består ikke utelukkende av slørete bilder – den byr også på et knippe spesielt flotte lyssettinger, noe Guillermo del Toro skryter av på kommentarsporet til Masters of Cinema-utgaven av filmen.

I F.W. Murnaus Nosferatu (1922), en tydelig forløper til Vampyr, finnes en uforglemmelig scene av en begravelsesprosesjon som beveger seg sørgmodig ned gaten observert gjennom vinduet til en vanlig familie. Følelsen av død og frykt som har spredd seg til befolkningen i byen er perfekt artikulert av Murnau uten å vise et eneste redselsfullt ansikt. Ved å plassere kamera i førstepersonssynspunkt lar Murnau seeren sette seg inn i situasjonen via innbyggerne i denne landsbyen og vi får en langt større effekt av dødsfallene en et tredjepersonsbilde. I Vampyr tar Dreyer det et steg videre. Han plasserer tilskueren inn i kisten til protagonisten som er i ferd med å bli begravd levende: Vi ser ut en liten åpning i kisten hvordan vi blir båret forbi kirken og til slutt senket i jorden.  Dette får seeren til å kjenne på kroppen det grufulle med å være levende død, denne vampyriske tilstanden vi til vanlig er vant med å gjøre om til et umenneskelig monster fjernt fra oss selv.

Fra nevnte Nosferatu til Tod Brownings Dracula (1931) og helt frem til Francis Ford Coppolas Bram Stoker’s Dracula (1992) er den levende døde en grufull, men til syvende og sist, distansert skapning som vi bare venter på skal bli tatt av dage. Vi betrakter den levende-døde tilstanden med en komfortabel avstand fra en tredjepersons synsvinkel, kanskje med litt medynk men mest med forakt. Det er ikke bare dette som skiller den fra de andre tolkningene av vampyrmyten. I Nosferatu er vampyren en samfunnsfare, en parasitt som kommer med båten og forgifter samfunnet. I Dracula er vitenskapen lagt vekt på med vitenskapsmannen Van Helsing som bekjemper skapningen. Vampyr, derimot, går tilbake til det før-industrielle utgangspunktet for myten. Vampyr er en film som i stor grad unngår konkrete, jordlige temaer som samfunn eller vitenskap, men har sitt blikk mot de religiøse elementene og den menneskelige frykten for evig fortapelse.

Murnau klipper fra en kvinne som ser ut vinduet til førstepersonssynsvinkel av en begravelsesprosesjon i "Nosferatu"

Dreyer viser oss hvordan protagonisten opplever å bli begravd levende i førstepersonssynsvinkel

Dette bringer oss til det jeg kaller Dreyers ”religiøse tonalitet” som preger Vampyr både estetisk og tematisk. Når jeg bruker ordet ”tonalitet” er det for å understreke at dette ikke er eksplisitte elementer (vi ser for eksempel ikke et eneste kors i Vampyr), men noe som ligger under overflaten og som farger stemningen, atmosfæren og bildene. Tematisk er Dreyer mest opptatt av fortapelse – frykten for ikke å komme til himmelen men for alltid finnes i et slags limbo. Skyggene er menneskets ånd som ikke får forlate jorden som vår protagonist møter støtt og stadig der de danser sin fandenivoldske evighetsdans. I skrekkfilmer blir det vanligvis fokusert på redselen for å dø og for at det skal skje skumle ting med oss, men Dreyer vil formidle til oss grusomheten av å leve i evig fortapelse. Det virker ikke som om Dreyer er en svovelpredikant som skriker om synd og skam, men at han er interessert i å utforske følelsene disse menneskene hadde omkring evig fortapelse. Kvinnen som har blitt bitt av vampyren sier:

If I could only die (…) I’m lost. I’m damned.

Etterfulgt av at hun endrer ansiktsuttrykk, subtilt, til et ondt smil. Dreyer unngår store teatralske fakter og fokuserer i stedet på avdempede reaksjoner, subtile bevegelser og blikk – et tydelig uttrykk for Dreyers realistiske stil.Fortapelsen blir til noe sørgmodig og forstyrrende. Når selve vampyren blir stedt til evig hvile ved å få en stake gjennom hjertet, kutter Dreyer mellom hammerslagene og et bilde av en skyfull himmel gjentatte ganger. Denne dialektiske klippingen gir en fornemmelse av en allmektig skapning som responderer på at de steder vampyren til hvile. Sekvenser som dette farger vår underbevissthet og gir filmen en ”religiøs tonalitet”. Merk at denne sekvensen ble klipt bort i sensur i 1932, men er satt inn igjen i Criterion-versjonen og som bonusmateriale i Masters of Cinema-utgaven.

Den religiøse tonaliteten er kanskje klarest uttrykt rent estetisk via ”det guddommelige lyset” som skinner på vår protagonist når han vandrer igjennom skogen, og filmen slutter. Gjennom hele filmen foregår en slags kamp mellom det hvite lyset og det sorte, noe som får sin tilfredsstillende konklusjon i dette siste bildet. Frelse er mulig.

Dreyer har laget en skrekkfilm som spiller på seerens intuisjon og evne til å lese mellom linjene, og som vrir seg unna bombastiske konklusjoner. Vampyr oppleves nærmest som en stumfilm fordi Dreyer forteller alt ved hjelp av bilder og stil, og enkelte sekvenser er så presise, godt artikulert og velkomponert at de forblir i ens bevissthet. Carl Theodor Dreyers Vampyr er et psykologisk og kunstnerisk dypdykk i redselens estetikk via en religiøs sensibilitet. Filmen er en unik kunstnerisk bragd og et unntak i en skrekkfilmsjanger som alt for ofte har bunnet ut i enkle gys og et forenklet narrativt uttrykk for dødsangst.


[1] Masters of Cinema DVD-Booklet

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>