analysen-tomme-tonner-2-det-brune-gullet-2011

Analysen

Tomme tønner 2 – Det brune gullet (2011)

Denne analysen er skrevet i etterkant av filmens videorelease.

Når det å lage film er målet med å lage film. Tomme Tønner 2 altså. Filmen som allerede etter premieren første uke i januar i år, var annonsert som årets dårligste norske film, før den som kjent fikk konkurranse av Pax. Utallige alt for fristende ordspill på akkurat hvor mye eller lite tomme tønner ramler, samt gjerrige kritikerterninger til tross: Nærmere 60.000 publikummere ramla inn på kinoene.

Det er riktignok bare halvparten så mange som så eneren på kino, men likevel nok til å gjøre et ikke helt ubetydelig innhugg i Norsk Filminstitutts etterhåndsstøtte, som trer i kraft etter 10.000 solgte billetter. Oppfølgeren har det vært nødvendig å levere kjapt, for å smi mens jernet var i det minste pisslunkent (for å si det med filmens egen kroppsvæskefiksering), og oppskriften er den samme som før: Gangsterkomedie med en Olsenbanden-nikkende sjangerbevissthet, pluss en hel del grenseløs idioti utført med halvhjerta forsøk på pubertal sjarme. Det lukter aller mest av pliktløp, og det gjør det fristende å spekulere i om utsiktene til etterhåndsstøtte har vært den eneste motivasjonen for å lage filmen. Resultatet er uansett et gjennomsiktig verk, der virkemidlene er et tacky stillas som ikke kan skjule at viljen til å melke suksess helt åpenbart har utkonkurrert det kreative drivet. Det er vel egentlig mer trist enn provoserende.

Fra Egon til Ritchie

I tillegg til at Bashir og gjengen her seiler på den kjære norske sjangeren forviklingskomedie, er Guy Ritchies gangsterfarser, også kalt komedier, helt klart forbildet. Det store 1990-tallet med andre ord, da Tarantino var helten, og London fikk sin egen macho-oppdatering av skruballkomedien med Lock, Stock and Two Smoking Barrels. Like brutal og like mye bygd rundt ironiske plottvister som Pulp Fiction, men atskillig mindre blodig og eksplisitt. Og Ritchie har det gøy i den kriminelle underverden først og fremst ved å iscenesette dens tapere i et ellevilt persongalleri.

Og nå har turen kommet til Norge og Oslo øst altså. Til Carl Berner i 2010: Ali (Bashir) er ute av fengslet og vil bli lovlydig og rik på kebabsalg. Men hvordan skal man makte å drive uskyldig business, når man ikke engang forstår betydningen av ordet depositum? Det går den veien det må gå, og det gjør det i en plotstruktur som baserer seg på følgende prinsipp: man drar på seg stadig mer gjeld i forsøk på å betale den første gjelda man pådro seg, mens den ene mer halsbrekkende planen avløser den andre. Helt til filmen begynner å nå sin normallengde – det vil si den gjennomsnittlige tidsbegrensningen for en normal voksen persons blærekapasitet – og det siste definitive brekket bryter kjeden og frelser våre sjeler.

Rent bortsett fra at filmen forholder seg noenlunde til fysiske lover, er realisme erstattet av en karnevalsk omgang med identiteter, kropper og ikke minst dyr. I det som er sjangerens grunnleggende mekanisme degraderes den potensielt iskalde og autoritære gangsteren til en hjelpeløs dåre vi kan le av, og det største trumfkortet er at den ene karakteren er dummere enn den andre, og dermed fint i stand til å sabotere både for seg selv og hverandre. I et slikt «dehumanisert» univers fungerer naturligvis også volden som et komisk element, men her er det for så vidt mindre blod, og desto mer av andre kroppsrelaterte substanser, i det vannblemmeinnhold, hestesæd og sauesex får tjene som det komiske glidemidlet.

Bevisstløs

Mye flau sitasjonskomedie til tross, dette er i stor grad bygget som en actionfilm. Og, et eller annet sted må man vel beundre overmotet i ambisjonen om å mime industrielle sjangere med et budsjett på 13 millioner kroner, som i denne konteksten er lavt. Ære være bølgen av uavhengig norsk film og initiativet til å ta klapptre i egne hender. Filmskapere som kjører på uten å vente på byråkratiske nasjonale støtteordninger og et langtekkelig forløp som kan kvele selv den mest gjenstridige auteur. Det har, blant mange ting, gitt oss en annerledes og veldig mangfoldig filmvår i 2011.

Men det hjelper imidlertid lite, når gangsterfilm på lavbudsjett krever at man bruker alle pengene på utstyrssiden, og tilsynelatende ender med å skyte alle scener i ett take. Det er naturligvis bare en teori, men det virker rett og slett som om klipperen Martin Stoltz her har vært henvist til å jobbe med første og eneste tagning av alt materialet, og ikke har hatt muligheten til å velge bort klipp som ikke funker. Som kjent er det ikke bestandig man får til alt på første forsøk, og da blir jo de (relativt) unge og uerfarne skuespillerne ekstra sårbare. I tillegg til at mange dialogscener preges av sigen replikklevering, umusikalsk timing og generelt lite troverdighet, mangler det tilsynelatende også kameravinkler å klippe mellom. Resultatet er en film hvor en del biljakter, voldsepisoder og spinnville påhitt avløses av rekker med påfallende statiske dialogscener hvor klipperytmen er alt for langsom. Det utøves ikke konsekvent eller smart nok til å kunne fungere som bevisste brudd på sjangeren (slik er det nok heller ikke intendert), og blir i stedet en utro tjener som sladrer om dårlig regi og notorisk mangel på god dialog, som gjør at de fleste forsøk på skruball-komedie faller tungt til jorden. Faktisk er Kristoffer Joners RocknRolla-inspirerte karakter Fish den eneste figuren som egentlig virker, sannsynligvis fordi han kanaliserer galskapen mer ut i nevrose enn idioti. Dessverre går han i et strømgjerde og blir liggende uvirksom mesteparten av filmens forløp.

Dermed er bevisstløshet det mest gjennomgående stilmessig karakteristiske ved Tomme Tønner 2 – Det brune gullet. Hastverk er som kjent lastverk, og det er vanskelig å ta en film på alvor, som selv er uttrykk for at filmmediet er tatt så lite seriøst. Kanskje kan man på sett og vis si at filmens sentrale problem er et økonomisk problem – at den ikke har tilpasset seg de økonomiske forholdene. Men det går an å lage kvalitetsfilm på lite budsjett. Vi har jo for eksempel Ole Giævers Fjellet og Mariken Halles Kanskje i morgen av nylige, glimrende eksempler. Men det krever altså en kreativ utnyttelse av de begrensningene man er underlagt (noe som ofte er nøkkelen til å gjøre noe nyskapende). Og det er nok et poeng at ingen av disse dedikerer seg til den kommersielle filmens sjangerrepertoar.

Grandis

Så, hva gjenstår egentlig å si om Tomme Tønner 2? Det føles på den ene siden ørkesløst å klage på at Grandiosa-filmen tilsynelatende har befestet seg som en refleks i norsk filmbransje – en kontinuerlig og ubegrenset bølge publikumsfriere helt blottet for utfordringer, grønnsaker eller andre ting som er bra for deg, presentert som en dyd så fullkommen at selv Støre snart må si han spiser det. Fascinerende nok er dette på et eller annet vis folkekjært. Og da blir jo følgende refleksjon påtrengende: Er det filmen som er det egentlige hånet mot publikum, eller er det kritikerens dom? Og, finnes det egentlig noen konstruktiv måte å tilnærme seg et dilemma som så ofte parkeres i dikotomien elitisme/massekultur? For alle hyllester av populærkulturens frigjørende potensiale til tross (fra litteraturviteren Mikhail Bakhtin til medieforskeren John Fiske), dette fenomenet tjener til lite annet enn å bekrefte den gamle frankfurterianske kulturpessimistiske bekymringen om at kulturindustrien først og fremst skaper konformitet. Hvorfor finne på noe nytt når man allerede vet hva folk vil ha? Hvorfor ta risken?

Her har vi en film som surfer på vår kollektive encyklopedi for gangsterkomedie, uten å si noe nytt eller smart om denne. Da ender vi i sirkelslutningen at målet med å lage film er å lage film. Man bør av åpenbare grunner kunne forvente noe mer. Tomme tønner 2 har sysselsatt (forhåpentligvis med lønn) en rekke unge norske skuespillere og filmarbeidere. Det eneste man kan håpe, er at det har gjort dem mer erfarne slik at de kan gå løs på sin neste jobb med mer kreativt overskudd.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 2 kommentarer

  1. tore severin netland sier:

    Et sted må grensen for billettstøtte gå. Og i Norge er det to typer film; Tulle&tøysefilm og Film. Kanskje burde vi vært spart for Hjelp – vi er tomme tønner. For vi er bare russ som vil lage tilm!
    Og selv om det er positivt med billettstøtte slik at vi kan få et utfordrende alternativ til A4 produksjonen. Men da burde NFI kunne si nei til virlkelige dårlige ideér. Det burde ikke være vanskelig.
    Og filmarbeiderne fikk jo heller ikke lønn etter hva jeg leser…
    toreseverin

  2. Tore Andre sier:

    “Og da blir jo følgende refleksjon påtrengende: Er det filmen som er det egentlige hånet mot publikum, eller er det kritikerens dom?”

    Det er nok begge deler dette! Problemet er bare at mye av publikummet som liker slike filmer ikke ser det selv, de ser kun kritikernes “hån” overfor dem selv som altså liker dette, ikke at filmen også er trist og plump.

    Greit nok at en del film lages med kun det mål å underholde på et elementært lavmål, det er egentlig helt ærlig og greit. Men, om/når man enten som regissør, skuespiller eller publikummer som liker dette, SELV ikke er i stand til å innrømme at det er snakk om enkel og dårlig film, ja da oppstår det et problem og eventuelle påfølgende uenigheter m.m.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>