all-about-eve-1950

Coup de Coeur

All About Eve (1950)

I anledning de digitale cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim sitt ukentlige arrangement Torsdagsfilmen, vil Montages hver uke presentere en artikkel om ukens film. Resten av programmet og mer informasjon om arrangementet finner du her. God film! All About Eve vises torsdag 22. september kl. 18.00.

*

Joseph L. Mankiewicz’ All About Eve er en film med to ansikter. På den ene siden er det en overdådig, uforbeholden hyllest til den legendariske skuespillerinnen Bette Davis. Hun demonstrerer her alle de egenskapene som hadde gjort henne berømt i Hollywood: den hese stemmen med det særpregede tonefallet, den litt triumferende væremåten og den arrogante, ja nesten selvnytende spillestilen som hun kombinerte med en særegen, ertelysten sjarm.

Rollen som den feirede teaterstjernen Margo Channing ga henne imidlertid hittil usette nyanser å spille på. Denne durkdrevne divaen er på toppen av sin karriere og beundret av alle, men hun føler seg likevel alt annet enn trygg. Nå som hun for lengst har passert 40 er hun redd, i nesten paranoid grad, for å bli for gammel – for sine rollefigurer, for publikum og, ikke minst, i øynene til sin åtte år yngre kjæreste. Frykten for å bli erstattet av aldersmessige årsaker gjør All About Eve, blant sine mange andre temaer, til en inntrengende film om et spørsmål som nok opptar kvinner mer enn menn. Kanskje grunnen til at Davis kunne tolke dette aspektet av rollen med slik overbevisning var at hun selv nå var kommet til den fasen av karrieren der alderen begynte å sette begrensninger for de filmrollene hun kunne få – og det hjalp heller ikke at studiosjefene i utgangspunktet visstnok aldri hadde syntes hun var pen nok!

Bette Davis - en meget durkdreven diva.

Filmens andre ansikt er Anne Baxter i rollen som Eve Harrington, og det sier litt om denne filmens kvaliteter at selv om Davis gjør en uforglemmelig figur blir hun likevel overskygget av Baxter. Dette må være et av de mer underlige tilfellene av at livet imiterer kunsten, for Eves plan er nettopp å erstatte og overskygge Margo Channing, og det med alle midler. Ved å innsmigre seg hos Margo, og deretter utnytte både henne og alle i hennes krets på det mest nedrige vis, stiger hun på bare ni måneder fra å være et helt ubeskrevet blad til å bli en stor teaterstjerne, og filmen starter med at den tilsynelatende sympatiske unge kvinnen mottar en prestisjetung pris. Filmen forteller så i et langt tilbakeblikk historien om hennes meteoraktige karriere, og når vi til slutt vender tilbake til prisutdelingen har vi – for å si det uhyre forsiktig – fått et noe mer utfyllende bilde av henne.

Eve Harrington er kanskje filmhistoriens mest slående portrett av en psykopat. Med reptilaktig ynde snor hun seg gjennom teaterverdenen, en skamløs serieløgner som på forbløffende vis er i stand til å innbille alle at hun er beskjeden, selvutslettende, forståelsesfull, trofast – og helt uten egne ambisjoner. I virkeligheten er hun ute av stand til å føle empati, og hun tror på sine egne løgner i en slik grad at det nesten virker som hun lider av en slags personlighetsspaltning, der hun på lynraskt, helt ubesværet vis, skifter fra persona til persona. (I en klimaktisk scene drives hun fra skanse til skanse, og prøver i rask rekkefølge tricks etter tricks for å vri seg unna, og jeg grep meg selv i lure på hvilken berømt science fiction-film dette ga assosiasjoner til. Langt om lenge ga underbevisstheten fra seg svaret: nemlig Terminator 2: Day of Judgment, når T-1000 faller i smeltegryta og vi ser i robotens dødskamp ansiktene til alle personene som den har gitt seg ut for i løpet av filmen fare over dens eget ansikt.)

Anne Baxter som Eve, på et tidlig, uskyldig stadium.

Til slutt vender vi altså tilbake til prisutdelingen, med dens festtaler med alskens lovprisning av teaterlivet – og ikke minst Eves egen takketale, hvor hun med all sin sjel legger ut om sin egen ydmykhet og uselviske hengivelse til kunsten. Selv om filmen på mange plan ikke legger skjul på at dette er en oppkonstruert fiksjon – der for eksempel mye av dialogen karakterene framfører snarere representerer regissørens analyse av tematikken enn noe som mennesker av kjøtt og blod ville si – så føles det hele likevel så infamt, så råttent, så sviende skinnhellig at det blir sjokkerende. Så genial er denne konstruksjonen. Et av dens viktigste virkemidler er en drepende ironi, for det meste ivaretatt av en annen viktig karakter, teaterkritikeren Addison DeWitt, som i sin kynisme til og med overgår Eve. Han gestaltes av George Sanders, en skuespiller som gjorde karriere av å spille illusjonsløse og livstrette karakterer – og pussig nok, da Sanders tok sitt eget liv i 1972 var det angivelig fordi han kjedet seg så mye at han ikke orket mer!

DeWitts manipulerende bruk av avisspaltene for å fremme Eves (og sine egne) interesser står ikke mye tilbake for Burt Lancasters berømte spaltist J. J. Hunsecker i Sweet Smell of Success (Alexander Mackendrick, 1957). For All About Eve føyer seg inn i en lang tradisjon av Hollywood-filmer som skal gå bak kulissene i medie- og kunstlivet og avsløre råttenskapen der. En klassiker her er The Bad and the Beautiful (Vincente Minnelli, 1952), om en skruppelløs Hollywood-producer, som har lånt strukturen til All About Eve, da historien fortelles i tilbakeblikk av flere forskjellige karakterer som alle har mistet sine illusjoner om hovedpersonen. Hva teatermiljøet angår, er det kanskje naturlig å tenke på den berømte Imitation of Life (1959), men der Douglas Sirks film er overdådig fargesprakende, emosjonell og helhjertet melodramatisk, er All About Eve i svart/hvitt og med en intellektuell og analytisk tilnærming.

Eve når hun har blitt mer varm i trøya.

Ja, Joseph L. Mankiewicz, som regisserte filmen etter eget manus, har gitt All About Eve et nærmest spartansk og nedstrippet uttrykk. Der Mankiewicz både før og etter sto for noen av Hollywoods mest elegante og stilfulle filmer, for eksempel komediene A Letter to Three Wives (1949) og People Will Talk (1951) og spionhistorien 5 Fingers (1952), er denne filmen verken spesielt atmosfærisk eller fotografisk orientert. Trass mesterfotografen Milton Krasners tilstedeværelse er den flatt lyssatt, og det spilles knapt på lys og skygge i en eneste scene i filmen. Siden historien foregår i teatermiljøet fant kanskje Mankiewicz det passende å la skuespillerne fullt og helt bære filmen. Måten manuset er skrevet på – med, som nevnt, en god del av dialogen som talerør for forfatteren – kan da også minne om et teaterstykke. På mange måter er All About Eve filmet teater, med den viktige forskjellen at spillet er alt annet enn teatralsk.

Det er langt fra alltid at Oscar-statuetter sier noe som helst om kvalitet, men når det gjelder denne filmen er det på sin plass å avslutte med å fortelle at den ble nominert i hele fjorten kategorier og vant i seks av dem. Davis og Baxter var begge nominert for beste kvinnelige hovedrolle, men på skuespillersiden var det bare George Sanders som stakk av med en statuett, for beste mannlige birolle. Joseph L. Mankiewicz vant både prisen for beste regissør og manus, mens All About Eve ble kåret til beste film. Det er også verdt å nevne at Marilyn Monroe, som her var kun i startgropen på sin karriere, har en mindre rolle i filmen, som en mer vulgær, og langt mindre intelligent, utgave av Eve Harrington.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 4 kommentarer

  1. Geir Jardar Olsen sier:

    PRAKTFULL film med en helt fantastisk rollebesetning som nærmest kjemper om å overgå hverandre. Et av de beste eksemplene på en film på 60+ år som fortsatt den dag i dag føles så frisk og original at Oscarbelønnede moderne filmer blekner i forhold.

  2. Geir Jardar Olsen sier:

    Ok må få tilføye, etter å ha lest teksten, at jeg synes det er sørgelig at Thelma Ritter ble forbigått i stillhet. Hun var den fremste kvinnelige karakterskuespilleren i sin generasjon, og hadde verden vært rettferdig hadde hun i dag vært godt kjent langt utenfor USA’s grenser. Ritter stjal scenene i ALLE filmer hun medvirket i, enten det var for Hitchcock, Samuel Fuller eller Frank Capra, og hun parkerte alle sine motspillere enten de het Bette Davis, James Stewart, Grace Kelly eller Edward G. Robinson.

    Synes derfor det var litt trist å se hun bli ignorert nok en gang her :(

  3. Dag Sødtholt sier:

    Fint at du fremhever Thelma, Geir! Jeg hadde navnet hennes på notatblokka, men hun havnet dessverre på gulvet i klipperommet da rollen hennes er såpass liten. Sånn går det når man ikke ser ut som Marilyn Monroe! Hun var faktisk nominert for Oscar hele seks ganger, men vant aldri. Jeg liker henne spesielt godt i John Hustons fantastiske The Misfits, Monroe og Clark Gables siste film, som du sikkert har sett du også.

  4. Geir Jardar Olsen sier:

    Ja hun ble utsatt for landeveisrøveri av Oscar-akademiet flere ganger :(

    Selv liker jeg henne best i… ugh, for mange å velge mellom, men synes hun var hjerteskjærende god i “Pickup on South Street”, glitrende i “The Mating Season” m.fl. også utgjør hun jo tidenes beste hobbydetektivtrio i Hitch’s “Rear Window” (Jimmy Stewart elskelige fjes + Grace Kellys grenseløse skjønnhet + Ritters sarkastiske smart-ass sykesøster = FANTASTISK!). Mitt førsteinntrykk med henne var likevel i komedien “Boeing Boeing” hvor hun spiller den stakkars hushjelpen til Tony Curtis, hvor hun desperat forsøker å holde orden på alle kvinnebekjentskapene hans og sørge for at kvinnene ikke vet om hverandre. Men som nevnt tidligere er Ritter typen som stjeler alle scener hun er med i, selv om jeg synes hun kanskje “druknet” litt i The Misfits – at hun ikke fikk like mye rom der som de andre større navnene, men det sier vel uansett litt at da John Huston skal lage film med både Gable, Monroe, Clift og Wallach, så synes han Ritter er den eneste som passer inn i det eksklusive selskap. Snakk om rollebesetning!

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>