The Andromeda Strain er en limousin av en film. Dette var et flott uttrykk den relativt nylig avdøde filmkritikeren Harald Kolstad anvendte på arbeider med ekstremt høyt håndverksmessig nivå.
Robert Wise var en av de aller dyktigste teknikerne i det gamle Hollywood – jeg tror jeg aldri har sett en dårlig film av ham – og The Andromeda Strain er antagelig hans aller beste. I grunnen kunne denne filmen vært et interessant analyseobjekt i et forsøk på å illustrere hvordan håndverk kan nå et så høyt nivå at det hele glir over til å bli stor kunst.
For det er ikke noe hokuspokus involvert her – ikke i det hele tatt. Tvert imot er byggverket The Andromeda Strain resultatet av en metodisk og møysommelig legging av stein oppå stein. Med sin resolutt jordnære og beherskede tilnærming oppnår Wise paradoksalt nok en seeropplevelse som er fullstendig hypnotisk, ja, nesten ekstatisk, på sitt underlig forretningsmessige vis. Og filmens form og tone reflekterer også perfekt den ubøyelige, logiske sinnsro fortellingens lille team av vitenskapsmenn utviser, stilt overfor en hastesak av et problem som kan true hele menneskeheten. 1 Dramaet blir ekstra dramatisk når verken filmen eller karakterene lar seg affisere av det.
Intrigen er enkel. En eksperimentell satellitt vender tilbake til Jorden og faller ned nær en liten by i New Mexico. Noen tar med satellitten inn til byen, og snart har militæret peilet inn hvor den landet. Når de ankommer byen finner de bare døde mennesker; de later til å ha blitt drept omgående, høyst sannsynlig av et fantastisk farlig og hurtigvirkende virus (filmtittelens «strain»). Samtidig har gribber forsynt seg av likene som ligger strødd utover, og er i ferd med å spre smitten. Dermed haster det vanvittig med å finne en motgift. Et spesialteam på fire vitenskapsmenn – som står stand-by nettopp med tanke på slike kriser – blir samlet i hui og hast. De blir sendt til et topphemmelig underjordisk anlegg i ørkenen, spesialbygd for å hanskes med biologiske farer, og er derfor underlagt drakonisk grundige sikkerhetstiltak. Det kreves for eksempel seksten timer med diverse intrikate desinfeksjonsrutiner, før vitenskapsmennene får slippe ned i senterets femte og aller nederste nivå, som har et absolutt sterilt miljø.
I et kappløp med tiden må de finne svaret på gåten der nede ved å undersøke kapselen – og et spedbarn og en gammel mann som viruset merkelig nok ikke har bitt på. (Barnet kan naturligvis ikke fortelle noe, og mannen er så forkommen at det er umulig å få noe ut av ham.) Forøvrig lyder et av sikkerhetstiltakene som følger: en atombombe vil tilintetgjøre hele anlegget hvis de automatiske overvåkningssystemene oppdager at viruset har unsluppet det avstengte laboratoriet. En av de fire har fått den lite misunnelsesverdige oppgaven å kunne avbryte nedtellingen – han har fem minutter på seg – hvis han hevder at det likevel ikke er noen fare. Hvis han avbryter nedtellingen – enten i ren panikk for å forsøke redde seg selv fra atombombedøden, eller rett og slett hvis avgjørelsen er feil – er det store sjanser for at hele menneskeheten vil bli utryddet av viruset. Undersøkelsen av den ulykksalige landsbyen vies omlag en halvtime av filmens totale spilletid – med en forheksende virtuos oppbygging av spenning og atmosfære – mens resten foregår på de fem forskjellige nivåene i anlegget.
Man kan diskutere hvilken sjanger The Andromeda Strain tilhører. På grunn av dens ekstreme fokus på teknologi – som bortsett fra noen få viktige punkter kanskje ligger innenfor det man kunne forvente i 1971 – og spenningselementet, er det fristende å kalle filmen en techno-thriller. Men på grunn av det utenomjordiske viruset og visse trekk ved teknologien – man later blant annet til å ha avanserte datamaskinteknikker for stemmegjenkjenning – heller jeg mot å kalle dette science fiction.
Filmen er helt klart påvirket av Stanley Kubricks banebrytende 2001: En romodyssé (1968). Vi gjenkjenner det langsomme, hypnotiske tempoet i segmentet fra romskipet Discovery, men aller mest det nitide arbeidet for å bygge troverdighet. Kubrick la ned et stort arbeid i å bygge opp et nett av detaljer som skulle gi inntrykk av at romfarernes miljø virkelig fungerte, men Robert Wise går ham en høy gang i The Andromeda Strain.
Hva gjelder troverdighet og detaljer stammer nok mye av dette fra romanen filmen bygger på, av bestselger-forfatter Michael Crichton. Mange av romanene hans befinner seg i skjæringspunktet av techno-triller og science fiction, og er opptatt av å formidle hvordan vitenskapsmenn tenker og arbeider. (I årene før han døde i 2008 syntes den meget konservative Crichton imidlertid, pussig nok, å være mest opptatt av å så tvil om vitenskap, blant annet om global oppvarming.) Jeg har ikke lest noe av Crichton selv, men i den lange og besettende operasjonsscenen i Mike Hodges‘ interessante Crichton-adapsjon The Terminal Man (1974) var det nettopp det metodiske, lave tempoet og detaljrikdommen som skapte den overveldende følelsen av autentisitet, og derigjennom mye av spenningen. (Crichton viste for øvrig at han var en svært talentfull regissør i filmer som Westworld (1973) og Coma (1978).)
Helt i starten insisterer The Andromeda Strain, via fortellende tekster, på at dette er en virkelig historie, men filmens slående autentisitet skapes gjennom en lang rekke virkemidler. Sikkerhetstiltakene (ikke bare nede i forskningsanlegget) beskrives i behagelig utpenslede detaljer, uten at det noen gang føles kjedelig. Stadig hører vi forhåndsinnspilte lydbånd som plutselig settes i gang – for eksempel bryter en slik stemme automatisk inn under en telefonsamtale, for å hindre en senator i å snakke om sensitiv informasjon. Dessuten dveler filmen stadig ved tekniske apparater; kameraet hviler på displayene og ikke minst høyttalere når de formidler lyd, i en slags pseudo-demonstrasjon av hvordan alle disse innretningene virker.
Alt virker fungerende og brukt slik vi ville forventet det i virkeligheten. Når en av karakterene skal lese opp noe, stanser kameraet ved det maskinskrevne arket, der noen har gjort endringer med tusj, akkurat slik vi kunne gjort det selv. Alt det detaljmessige filigransarbeidet manifesterer seg også i hvordan filmen ved flere anledninger hamrer inn hvor grundig man har tenkt igjennom hvert minste fiber i prosjektet. For eksempel blir den som skal ta avgjørelsen om å eventuelt avbryte den automatiske atombombe-eksplosjonen, valgt ut på basis av noe som kalles «the Robertson odd man hypothesis» – at en ugift mannsperson, statistisk sett, vil være den beste til å ta slike avgjørelser på liv og død. Naturligvis får vi også se et ark der personene er listet opp sammen med hvordan de scorer, med tre desimaler, i henhold til hypotesen.
Da jeg så filmen på nytt i forbindelse med denne artikkelen, slo det meg at nesten hvert minutt bød på noe å skrive om, spesielt hva gjelder det formmessige. Selv om filmen føles svært klassisk i snittet, er den full av idérike billedkomposisjoner og interessante kamerabevegelser – man får følelsen av at alle avgjørelser er tatt med omhu, ingen på rutine eller autopilot. Videre er filmen nærmest konsekvent skutt i dypfokus, slik at både forgrunn og bakgrunn er i fokus samtidig. Det er nesten så man tenker på Roy Anderssons sene verker, når svensken forklarer sitt bruk av dypfokus og en lyssetting der skyggene blir bannlyst, med at karakterene ikke skal ha «noe å gjemme seg bak». Men Wises bruk av dette «altseende kameraet» føles smakfullt og diskret, og er himmelvidt unna en samtidig regissør som John Frankenheimers grelle og skingrende billedkomposisjoner, for eksempel i Seconds (1966).
Wise benytter også split-screen – et meget populært virkemiddel på denne tiden, selv om det vel var litt på retur i 1971. Dette er et ganske datert virkemiddel som ble forlatt, da det nok var mer «flashy» enn hensiktsmessig. Wise bruker imidlertid også dette med oppfinnsomhet (selv om det stadig ikke ser all verdens elegant ut): når landsbyen gjennomsøkes etter overlevende, består den ene scenen av én lang tagning der mannskapene går langs fortauet og ser inn gjennom forskjellige dør- og vindusåpninger. Hver gang vises det mannskapene ser i en egen seksjon i billedrammen, som fjernes idet de går videre til neste åpning, for så å vise hva de ser gjennom den åpningen, osv.
The Andromeda Strain har forøvrig noe annet til felles med 2001: En romodyssé. Den kan leses som en metafor over hvordan menneskeskapt teknologi til syvende og sist umyndiggjør menneskene, og hvordan menneskene blir som dverger i den vitenskapelige labyrinten de selv har laget. På et vis har de blitt fanger av sin egen evne til logisk tenkning. De fleste menneskene vi møter er like maskinmessig effektive som teknologien rundt dem. Dette aspektet ved filmen kommer naturligvis til uttrykk i det ultra-automatiserte miljøet i det biologiske forskningssenteret – og spesielt i filmens uhyre velkomponerte bilder, som fremstiller menneskene som noe fremmed, noe som ikke hører til i disse kalde og sterile omgivelsene. Aller mest kommer det kanskje til uttrykk i den møysommelige, ironisk detaljerte desinfeksjonsprosessen. Menneskekroppen er tross alt, som teamlederen muntert sier det, «one of the dirtiest things in the known universe».
[1]Den sjette verdensmester i sjakk, Mikhail Botvinnik (1911-1995), uttalte at dette spillet, blant annet, var en kunstform som uttrykte skjønnheten ved logikk. Både i sin logiske, metodiske historiefortelling og fascinasjonen vi føler ved å se vitenskapsmennene utføre sin problemløsning, minner The Andromeda Strain om gleden sjakkspillet kan gi. Botvinnik var også ingeniør og en pioner innen sjakkspillende datamaskiner, noe som knytter ham ytterligere til filmens problemstillinger.