rise-of-the-planet-of-the-apes-solid-pa-egne-bein

Omtale

Rise of the Planet of the Apes solid på egne bein

Rise of the Planet of the Apes lanserer seg selv som en narrativ forløper til originalfilmen fra 1968, men er samtidig ment som utgangspunkt for en ny serie filmer dersom den håver inn det den trenger. Spørsmålene man må stille seg er: Hvordan refereres det til tidligere momenter, og hvordan fungerer den på egen hånd? Hvor er den i så tilfelle nytolkning, forløper og/eller oppfølger?

OBS! Artikkelen kan inneholde spoilere.

Jeg skal komme tilbake til de vanlige verdidommene litt senere i artikkelen. Først blir jeg nødt til å nerde litt. Til tross for filmens noe ambivalente (eller multivalente) rolle i franchisen, dukker referansene opp på rekke og rad. På dialogsiden har du velkjente sitater som “Get your hands off of me, you damn dirty ape!” og “It’s a madhouse! A madhouse!”, ytret av karakteren Taylor (Charlton Heston) i den originale Planet of the Apes (1968) mens han blir buret inne og mishandlet av sine apenemesis. I Rise er det Tom Felton, kanskje bedre kjent som Malfoy i Harry Potter-filmene, som får æren av å ytre dem i helt andre kontekster. Jeg var redd det skulle bli for selvbevisst, men jeg ble overrasket over hvor integrert det virket. Til tross for linjenes daterte og velkjente klang, og til tross for at Felton spiller rollen som en direkte forlengelse av Malfoy dersom han hadde blitt kastet ut fra Hogwarts og endt opp som sadistisk dyrepasser i dagens San Francisco.

En del egennavn får dobbel betydning: Den hyperintelligente apen Caesar dukket første gang opp i den tredje filmen, Escape from the Planet of the Apes (1971), da under navnet Milo, men får stor plass i de følgende filmene som den revolusjonære lederskikkelsen i apenes opprør mot menneskeheten. På et tidspunkt i Rise sier Caesar ‘nei’ til sin nedverdigende behandling. I Apes-universet omtales Aldo, en av Caesars lederkonkurrenter (første opptreden i Escape) som den første til å snakke og si ordet ‘nei’, uten at det faktisk skjer på noe tidspunkt. Caesar omtales derimot som den første til å gjøre opprør.

Det kan virke som om manusforfatterne Rick Jaffa og Amanda Silver har kombinert disse forvirrende elementene i sin tolkning for denne filmen; altså at det er Caesar som er den første til å si ‘nei’. I Rise får Caesars mor tilnavnet ‘Bright Eyes’, som også er tilnavnet de vennligsinnede apene Cornelius (Roddy McDowall) og Zira gir Taylor i originalen. Vi får dessuten et kort glimt av den inneburte apen Cornelia, som må være en referanse til Cornelius, kanskje en av hans formødre? Endelig møter vi den store sirkusorangutangen Maurice, som ikke kan være noe annet enn en referanse til Maurice Evans, som spilte orangutangen Dr. Zaius i originalen.

Caesar (t.v.) slik han fremstår i Battle for the Planet of the Apes (1973)

Charlton Heston dukker fordøndre meg opp også, i et kort glimt på en tv-skjerm. Ikke fra Planet of the Apes, selvsagt (det ville vært for drøyt om filmen eksisterte i et fiksjonsunivers som prøver å gjenskape det), men i en scene fra The Agony and the Ecstasy (1965) om Michelangelo og det sixtinske kapell. En del referanser er mer narrative i natur, og her oppstår usikkerheten omkring filmens status som forløper eller nytolkning. Er det mulig å sette Rise inn i Apes-tidslinjen? En tidslinje som allerede har flere hull enn en utvasket helsetrøye? På sett og vis kan den sies å være en slags fri gjentolkning av Conquest of the Planet of the Apes (1972), den fjerde filmen i serien, spesielt premisset om det gryende apeopprøret. Men det er betydelige forskjeller som gjør den til noe helt eget. Ved to anledninger (en nyhetsreportasje på tv og et avisklipp) refereres det til Mars-ekspedisjonen som tar av fra jorden og etterhvert forsvinner fra radaren. Dette er en direkte referanse til Taylors ekspedisjon i Planet, som forsvinner i et tidshull og dukker opp i en postapokalypisk verden styrt av aper 2000 år senere. Viruset som knekker mennesket i Rise er på sin side en referanse til viruset fra Conquest (som riktignok tok livet av kjæledyr, ikke mennesker) og den generelle starten på armageddon.

På denne måten blir det umulig å putte filmen inn på eksakt samme sted som Conquest, siden den både overser en rekke elementer fra foregående filmer, inkluderer andre og skaper helt nye på egen hånd. Det er med andre ord ikke en fri gjentolkning slik Tim Burtons relativt svake film fra 2001 var en gjentolkning av Boulles kildemateriale. Det er heller ikke en direkte forløper til Planet, selv om den har visse referanser til den. Den ønsker både å hylle de gamle filmene, være en slags forløper for dem, fungere som en halvveis gjentolkning av Conquest og samtidig være utgangspunkt for en helt ny filmserie i samme univers. Meget ambisiøst! Men nå er Apes-universet så forvirrende og variabelt i kvalitet fra før av ettersom det aldri ble unnfanget som en enhet à la Ringenes Herre, så da får man heller akseptere sprikende narrativ struktur.

OK, nok nerding i denne omgang. Hvordan fungerer filmen som egetstående verk? På et vis fungerer den nærmest som en showreel for WETAs motion capture-teknologi. Man har tydelig kommet enda et lite steg videre fra Gollum i detaljrikdom og realistiske bevegelsesmønstre, selv om jeg fremdeles tar meg i å savne litt gravitas. Men teknisk briljanse er også helt essenssielt ettersom de faktiske menneskene vies mindre og mindre plass og apene (særlig Caesar) inntar rollen som protagonister. En del av de menneskelige, “virkelige” aspektene ender dermed opp som noe overfladiske eller uutforsket, som James Franco i filmens svar på Edvard Moseid eller John Lithgow i rollen som Alzheimer-syk far. Men ærlig talt, gjør det egentlig noe? Det er mer enn nok karakterutvikling og emosjonelt register i Caesar til at han kan bære filmen oppe på egen hånd. Eller i et par av de andre apene, som den herjede Koba.

Caesar slik han fremstår i Rise of the Planet of the Apes (2011)

Hovedutfordringen i en slik type film blir å finne balansepunktet mellom troverdig, animalistisk oppførsel og selvbevisst over-antropomorfisering. Stort sett takler den det fint – vi kjøper universet, de intelligente apene og historieutviklingen. Men et par steder går den litt overbord, som tegnspråk-kommunikasjonen med sirkusorangutangen Maurice. En ting er at Caesar innehar evnen til menneskelig tankegang (som tross alt har det i genene), en annen er å kjøpe det i en vanlig orangutang, uansett hvor mye sirkusakrobatikk han har vært gjennom. Jeg skulle ønske regissør Rupert Wyatt hadde brukt enda flere sjimpanser og litt mindre CGI-aper i flokksekvensene, og at de hadde oppført seg enda litt mer “apete”. Dette var liksom sjansen til å gjøre det hele hyperrealistisk, i motsetning til de foregående filmene.

Så kan man argumentere for at Apes-filmene aldri har handlet om hyperrealisme; at de i tråd med Pierre Boulles roman baserer seg mer på allegorier, politisk satire, moralske og religiøse dilemmaer. Og til en viss grad er disse også tilstede her – vitenskap over styr i medisinens navn, spørsmål knyttet til identitet og hva som gjør oss menneskelige, våre forpliktelser overfor andre raser og våre behov for sosialisering og frihet. Men det er nok ikke like markant som i originalfilmen, som hadde hele sosiale strukturer å boltre seg i. Kanskje blir dette nøyere utforsket hvis franchisen holdes i live gjennom et par oppfølgere?

Uavhengig av åndelig føde ble jeg uansett revet med av den sobre balansen i actionsekvenser og intensivt drama. Jeg identifiserte meg til og med sterkere med Caesar enn jeg gjorde med Gollum i sin tid (begge motion captured av Andy Serkis). Et par forspilte sjanser, et skuffende Zimmer-wannabe partitur av Patrick Doyle og kanskje litt forhastet behandling av et par menneskelige karakterer forkludrer derfor ikke totalinntrykket. Jeg tror fans av franchisen vil bli tilfreddsstilt over at de har fanget essenssen, mens filmens tette dramaturgi og imponerende effekter vil gi den bredere appell. Jeg både tror og håper det kommer en til.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 11 kommentarer

  1. Dag Sødtholt sier:

    For å nerde litt tilbake (og dette vet jeg kun fordi jeg nettopp har sett de tidligere filmene om igjen i forbindelse med en sak for Film & Kino): Aldo opptrådte vel ikke før i den fjerde filmen, Conquest, ikke Escape, som du sier. Og det foresvever meg – men jeg er ikke sikker – at vi faktisk hører en ape si “nei” i Conquest, og det må da ha vært Caesar som er den eneste som kan snakke.

    Ja, Rise of the Planet of the Apes var overraskende strålende, men når jeg kom hjem og fikk sjekket opp hvem denne for meg helt ukjente regissøren Rupert Wyatt var, var det ikke så overraskende likevel. Han regisserte nemlig den intense flukt-fra-fengsel-filmen The Escapist, som utviste det samme bunnsolide håndverket. (Den mener jeg mener gikk rett på DVD i sin tid.) Det forklarer kanskje også hvorfor Brian Cox opptrer i Rise – selv i en relativt pregløs rolle – for Cox har en forhistorie med regissøren, med hovedroller i både The Escapist og Wyatts film før der igjen, Get the Picture.

    Jeg også stusset over hvordan orangutangen kunne være så intelligent, med tegnspråk og alt det der, men jeg kjøpte det på grunn av den fine, stille stemningen under scenen. Men dette kan også sies å være en referanse til de tidligere filmene, for der oppsto jo intelligensen naturlig hos apene, hvor mange viste seg å være mye smartere enn menneskene hadde oppfattet.

    Jeg må avslutte med å slå et slag for den tredje filmen i serien, Escape from the Planet of the Apes, som er svært forskjellig fra de andre, da den legger mye større vekt på humor, karaktertegning, psykologisk troverdighet og kompleksitet. Apeplanet-filmene fungerer aller best – og dette var også et betydelig trekk ved den første filmens sjarm – når apenes personlighet står i sentrum. Roddy McDowall og Kim Hunter sjarmerte meg iallfall i senk med sine vinnende, elskelige personligheter i Escape. Rise scorer også stort på dette med ape-mimikk og -oppførsel, men på en mer realistisk måte.

  2. Det er riktig at Aldo opptrer fysisk for første gang i Conquest, men han refereres første gang i Escape (litt dårlig formulering fra min side, der altså) når Cornelius eller Zira forteller historien om at han er første ape til å snakke og til å si ‘nei’.

    Jeg kan ikke huske å ha hørt Aldo eller Caesar si ‘nei’ i Conquest eller i Battle, men lærerne sier til gjengjeld ‘nei’ til DEM i sistnevnte film – på en svært myndig måte. Kanskje er det ment som kimen til apenes egen protest?

    Escape er ålreit, den, men litt vel cheesy til tider (men det er mange av de andre filmene også). Det er også her hullene i historien virkelig begynner å hagle.

  3. Dag Sødtholt sier:

    I film nr. 5, Battle er det er en av de menneskelige lærerne som sier “Nei” til Aldo, i affekt over apens dårlige oppførsel i timen. Det vekker stor oppstandelse, siden det er forbudt for mennesker å bruke dette ordet overfor en ape, siden det var en så sentral kommando når menneskene brukte apene som slaver i film nr 4, Conquest. Jeg mener det er slik det henger sammen.

    Hukommelsen min er tåkete om noen ape sier “nei” i Conquest, men den unge Ceasar kan da vitterlig snakke helt i starten av den filmen? Derfor høres det rart ut at Aldo skulle være den første snakkende ape – med mindre det menes en tidslinje som eksisterte i et univers hvor Cornelius og Zira ikke reiste tilbake i tiden i Escape og det er jo den tidslinjens historie Cornelius og Zira kjenner til når de forteller sin historie til menneskene i vår egen tid.

    Nå merker jeg at dette blir veldig nerdete…

  4. Dag Sødtholt sier:

    Hvis Wikipedia har rett er det iallfall noen som sier “nei” i Conquest: “As the apes raise their rifles to beat Breck to death, Lisa (Natalie Trundy), Caesar’s love interest, voices her objection, “NO!” She is the first ape to speak other than Caesar.”

  5. Tore sier:

    Det er noen referansefeil som denne artikkelen kunne ha vært foruten (dette trekker jo ned inntrykket både på saken og skribenten). Det kunne kanskje ha vært lurt å se igjennom filmene i forkant, i anledning denne saken (det er jo vanlig researcharbeid). Har sett det i flere av Montages sine artikler de siste månedene, at skribentene er litt på bærtur og heller vil vise seg frem og namedroppe osv. Problemet blir bare at på slike nettsider som denne, er det ofte filmnerder som lusker rundt og leser – de sitter gjerne med de riktige referansene fra før av. Er det ingen som leser artikkelene før de publiseres? Det hadde hjulpet mye mer på inntrykket. Men alt i alt, så er det jo et godt initiativ denne nettsiden. Vil forresten også slå et slag for Escape from the Planet of the Apes, selv om jeg foretrekker POTA-universet i tegneserieform (sorry filmelskere).

  6. Tore,

    Kanskje du i stedet for å slenge ut en tom påstand om referansefeil, kan påpeke noe du faktisk oppfatter som feil? Ellers faller kritikken din på sin egen urimelighet.

    Med unntak av litt dårlig formulering fra min side ift. ‘opptreden’ og ‘referanse’ vdr. Aldo (som Dag påpekte), kan jeg ikke se at det finnes noen slike. Jeg regner meg selv som en relativt hardcore POTA-fan, og gjorde for noen år siden en grunnleggende analyse av de narrative feilene i franchisen som sådan (confession time!).

    Når det gjelder hvem som er den første til å si ‘nei’ vitner også denne debatten — slik den gjør det i POTA-fansirkler generelt — om hvor uklart akkurat dette punktet er. Ting går litt over i hverandre (hvem er den første til å snakke, si nei, gjøre opprør osv.). I Rise kjører de sin egen variant. Den er del av en større nerde-debatt som både prøver å avkle, forklare og spekulere i sammenhenger. Det er kanskje det som gjør det så attraktivt for mange. Å skape mening ut av ting som i utgangspunktet ikke har det er jo en grunnleggende menneskelig egenskap.

  7. Sidan det er sopass mange år sidan eg har sett den originale serien har “Nei”-et for meg blitt fullstendig gløymt. Å sei dette her blir kanskje som å banne i kyrkja. Men like fullt ser eg denne biten som ein halvveges utanforståande.

    For meg blei “Nei”-et litt for brått og nesten litt tåpeleg. Eg skulle heller ønske dette var eit augeblikk som gav frysningar, men dog ei. Eg hengte meg aldri opp i det, fordi eg visste at apene snakka i tidlegare filmar. Men innimellom dei langt meir naturtro apene her enn tidlegare, blei “Nei”-et tross den utvikla intelligensen til Caesar eit lite steg for langt.

    I grunn berre pirk i ein elles aldeles god apefilm.

  8. Aksel Akselsen sier:

    Denne var en utrolig positiv overraskelse. Helt flott – veldig effektiv og engasjerende underholdning. Kan ikke si at The Escapist gjorde noe sterkt inntrykk, dog, hadde helt glemt jeg hadde sett den før jeg så den nevnt i en anmeldelse ifbm denne. Så dette var et steg opp for Wyatt, får man si, kommer til å følge med på han.

  9. Dag Sødtholt sier:

    Dette berømte “nei”-et har fått en ny betydning i Rise siden det her er en kommando rettet mot de andre apene, et nei til å drepe mennesker. I Conquest var “nei”-et, så vidt jeg husker, bare et uttrykk for opprøret mot menneskene, og det var rettet mot menneskene. I den filmen var Ceasar, apenes leder, en ivrig tilhenger av brutal vold, inntil han besinnet seg helt mot slutten av filmen. Den nye filmen viser en mer prinsipiell, humanistisk holdning hos sjefsapen, helt fra starten.

  10. Godt poeng, Dag, uavhengig av hvem som sa det når og om de gjorde det og i hvilken kontekst osv. Det sympatiseres mye mer med apene her enn tidligere filmer.

  11. Karsten Ekren sier:

    Synd at kommentarfeltpraten her har trukket diskusjonen nesten helt vekk fra filmens kvalitet. Enig i Thor Joachims gode analyse der de menneskelige karakterene fremstår blassere enn man kanskje kunne ventet. For min del foretrekker jeg likefullt at den langt mer fascinerende apefortellingen prioriteres. Det er ikkke vanskelig å se for seg at en ytterligere sentimentalisering hadde blitt resultatet i mindre kyndige manusforfattere/regissørers hender. Det er jo ikke utenkelig at vektingen er bevisst valg og at det mer underspilte gjør enkelte kjernescener mer troverdige. Nettopp dette ga filmen en ekstra dimensjon i tematikken rundt “far” slipper taket i “barnet” som søker mot sine – en nydelig coming of age-fortelling vevd inn i i et serieunivers der i tillegg spesialeffektene lett kunne tatt fullstendig overhånd. Det er rett og slett imponerende godt gjennomført.
    Denne filmen fortjener et stort publikum – og håpet må være at også det norske kinopublikumet ikke lar seg skremme av “den indre krets´” refereranser til serien og tidligere fimer. Den står nemlig meget godt på egne bein, helt uavhengig av disse.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>