francis-ford-coppolas-eksperimenter-i-twixt

Francis Ford Coppolas eksperimenter i Twixt

Francis Ford Coppola. Mannen som på syttitallet serverte oss ikoniske mesterstykker som perler på en snor: Gudfaren, Gudfaren del II, The Conversation og Apokalypse nå!. Nå gir han seg i kast med noe helt annet – en eksperimentell, ikke-lineær horrorproduksjon der sekvenser i 2D blandes med 3D etter tilfeldig rekkefølge, akkompagnert av fortellerstemme og musikk fremført live.

Filmen er Twixt, og Francis Ford Coppola legger i disse dager siste hånd på verket. I den grad man kan formulere det slik i dette tilfellet. Coppolas idé ligger nettopp i filmens uendelighet, hvordan den aldri ferdigstilles, men kan presenteres i ny kledning fra kveld til kveld.

Elle Fanning og Val Kilmer i «Twixt» (2011).

Det føles nesten respektløst å skrive om Francis Ford Coppola uten å trekke retrospektive linjer til storhetstiden på syttitallet. For med god samvittighet kunne den italienskættede newyorkeren hvilt på laurbærne de siste tretti årene. Isteden – og det er nesten fristende å si dessverre – fortsatte Coppola å lage film på åtti- og nittitallet, selv om produksjonsfrekvensen etter hvert skulle avta ganske så drastisk. Etter et par halvveis vellykkede prosjekter av særegen fotoestetikk med The Outsiders og Rumble Fish (spilt inn samtidig), endte også Coppola – i likhet med så mange andre av syttitallets toneangivende, nye filmskapere – opp som et offer for markedskreftene i «det nye Hollywood». Et nytt Hollywood der det paradoksalt nok var hans egne filmvenner i George Lucas og Steven Spielberg som førte an, og la premissene for et mer lettbeint, underholdningsbasert tiår for en hel filmverden.

Plutselig var «det nye Hollywood», der Dennis Hopper hadde klippet snoren med sin banebrytende og epokeavgjørende Easy Rider i 1967, blitt «det gamle Hollywood». Vendepunktet skjedde antagelig trinnvis gjennom blant annet avviklingen av Vietnam-krigen på midten av syttitallet, den kommersielle suksessen med Steven Spielbergs Haisommer, den nasjonalromantiske og optimistiske Rocky som Oscar-vinner over opplagte mesterverk som Taxi Driver, Network og All the President’s Men (alle med en dystrere eller sosialrealistisk, mørk grunntone) og naturligvis den eventyrlige suksessen med Star Wars. Herfra og ut ble Hollywoods oppmerksomhet vendt mot eventyraktige, profittjagende produksjoner som etterlengtet brød og sirkus til en amerikansk befolkning som nå hungret etter underholdende virkelighetsflukter i kinosalen – der lyset, romantikken og gleden skulle overvinne de mørke kreftene.

I dette Hollywood fant aldri Francis Ford Coppola sin rolle. Suksessene uteble, og etter hvert kom også forsøkene stadig sjeldnere. Først etter tusenårsskiftet skjer en interessant vending i mesterens karriere (som mange på dette tidspunktet nok hadde avskrevet). Etter en ti år lang pause fra registolen, var den europeisk-amerikanske samproduksjonen Youth Without Youth et særdeles etterlengtet tilskudd til Coppolas filmografi. Ikke minst fordi verket til de grader fremstod så vitalt og levende. Både i sitt filmatiske uttrykk, og tematiske tankegods, skulle Youth Without Youth stå igjen som en av de mest interessante og fotografisk delikate filmproduksjonene verden så i 2007. På mange måter minnet det hele om et debutverk av ungdommelig skaperglede og entusiasme. Men i virkeligheten altså det stikk motsatte – et modent verk av en aldrende filmskaper som kanskje først nå har tid og posisjon til å realisere sine innovative filmideer.

I det nye årtusenet møter vi en Francis Ford Coppola som har råd til å ta sjanser – og som heldigvis gjør det. Der sammenlignbare regissører med sine beste år langt tilbake i tid, velger å avrunde karrieren med tryggere og mer konvensjonelle prosjekter, er det interessant å se Coppola gå motsatt vei. Slik han også har uttrykket det selv:

«The Godfather changed my life, for better or worse. It definitely made me have an older man’s film career when I was 29. So now I say, ‘If I had my older career when I was young, as an older man, maybe I can have a young film-maker’s career.’»

Alexandra Maria Lara i «Youth Without Youth» (2007).

Kreativiteten og produktiviteten stanset heller ikke med Youth Without Youth. Kun to år senere hadde Coppola skrevet, finanisert, produsert og regissert det personlige familiedramaet Tetro – en film som her på Montages ble omtalt i positive ordelag som «en forførende og rik film, usedvanlig lekkert fotografert og presentert i herlig høydefinerte sorthvitt, effektivt ispedd innskuddsscener i farger». Igjen viste Coppola at han i første rekke er en eminent estetiker med sans for kraften i den visuelle filmfortellingen, der hans nye fotograf i Mihai Malaimare Jr. (som også var fotografisk arkitekt bak de gnistrende bildene i Youth Without Youth) tilfører Tetro en distinkt, raffinert «look». Coppola har i senere intervjuer omtalt Tetro som sitt vakreste verk noensinne, noe den rumenske filmfotografen nok skal ha en stor del av æren for. Malaimare Jr. fortsetter nå også samarbeidet med Coppola på Twixt, og ser ut til å bli en essensiell kompanjong for veteranfilmskaperen i denne spennende fasen av karrieren, der det visuelle filmspråket løftes frem til forgrunnen. Gjennom Coppolas filmer, er Malaimare Jr. også oppdaget av Paul Thomas Anderson som har håndplukket fotografen til sitt kommende The Master-prosjekt.

Med tanke på at både Youth Without Youth og Tetro umiddelbart rev tak i meg allerede på trailerstadiet med forlokkende visuelle presentasjoner, føltes det naturlig å skru forventningene opp i møte med den første traileren (se den også helt nederst i saken) til Twixt som ble lansert i forrige uke. Riktignok er traileren en soleklar bekreftelse på Coppolas dragning mot avant garde-universet, men som trailerprodukt faller dette gjennom som smått uinteressant. Vi møter Val Kilmer idet han ankommer en amerikansk småby som desillusjonert forfatter på boksigneringsferd, bare for å bli involvert i en lokal drapsgåte delvis gjennom drømmesekvenser med et ungt pikespøkelse (for øvrig portrettert av stortalentet Elle Fanning, nå å se i kinoaktuelle Super 8, og nylig i Sofia Coppolas Somewhere).

Atmosfærisk sett krysser Twixt-traileren både Twin Peaks og ikke minst Werner Herzogs seneste og lite sette My Son, My Son,What Have Ye Done. Den ulmende, mørke humoren hviler tilsynelatende over alt som rører seg i den erketypiske småbyen. Men traileren er likevel ikke morsom. Filmens mystikk avkles heller ikke veldig elegant, til det blir traileren altfor snakkende, og klippene presenteres med manglende fingerspissfølelse for trailerformatets melodi. Plukket fra hverandre, fremstår også scenene – kanskje foruten drømmesekvensene som ser ut til å bli et visuelt pusterom for Coppola – i en overraskende pregløs drakt.

Alden Ehrenreich i «Tetro» (2009).

Foreløpig er det altså ideen bak prosjektet som engasjerer, mer enn det foreløpige resultatet i traileren. Da Francis Ford Coppola nylig gjestet Comic-Con for å promotore Twixt, kunne tilstedeværende skribenter fortelle om en sjeldent entusiastisk filmskaper som med glød og pasjon snakket ustanselig om filmmediets uutnyttede potensial. Samtidig viste Coppola utdrag fra filmen foran et publikum utstyrt med spesialmasker etter Edgar Allen Poes ansikt med innebygd 3D-glass (Edgar Allen Poe dukker opp som en sentral skikkelse i filmen), mens han med hjelp av datamaskiner og iPad demonstrerte hvordan filmen kan endre form fra visning til visning.

Coppolas gjentatte hovedpoeng har vært et ønske om å lage en film som aldri er helt ferdig, men som i likhet med en konsert eller sportsarrangement har en uforutsigbarhet i seg, og ikke nødvendigvis oppleves likt fra kveld til kveld. Ideen er forsåvidt spennende, og Coppolas initiativ bør applauderes. Men dessverre tegner ikke traileren et oppløftende bilde av filmens kvaliteter, og det hele smaker fremdeles litt av en gimmick som i møte med virkelighetenes forventninger fort kan vise seg å falle sammen.

Nicolas Cage, Vincent Spano, Matt Dillon og Chris Penn i «Rumble Fish» (1983).

Men det at Francis Ford Coppola nå på mange måter finner tilbake til sine røtter (han debuterte i 1963 under legendariske Roger Cormans vinger med det smale horrorverket Dementia 13), er bare i seg selv spennende. Etter å ha gjort unna sine absolutte hovedverk, de fleste fortalt i stor skala, i syttiårene – der han kan skilte med en av filmhistoriens mest imponerende rekker av mesterverk over en konsentrert periode – har han siden famlet, dog aldri i blinde. Men nå er det igjen mulig å se en rød tråd i karriereveien. Likhetstrekkende er tydelig mellom 2000-tallets lavbudsjettsfilmer og de visuelt eksperimenterende filmene fra tidlig åttitall, der Rumble Fish og The Outsiders for ettertiden huskes mest for å ha introdusert en rekke unge skuespillere som umiddelbart etter vokste inn i Hollywoods stjernehimmel, men som først og fremst er et testament på Coppolas visuelle nysgjerrighet og innovativitet. At filmene som helhet fremstår som smått haltende når alle dens bestanddeler nøstes sammen, svelges fordi vi trollbindes av den åpenbare filmkjærligheten i disse Coppola-verkene – samtidig som de forblir mindre arthaus-aktige filmproduksjoner som ikke har kapasitet til å bli en ny Gudfaren eller Apokalypse nå!. Så skal det sies at Coppola, heldigvis, ikke har avskrevet at han snart vender tilbake til filmproduksjon i en stor skala. I nylige intervjuer har han sågar røpet konkrete planer om at et større verk er i emning, men igjen basert på et eget manus.

Verden kan for første gang stifte bekjentskap med Twixt – i en eller annen form – under Toronto International Film Festival i september. Først da vil vi få en pekepinn på filmens kvalitet. For det er fortsatt lov å håpe prosjektet resulterer i noe mer spennende enn kun en befriende kunstnerisk opplevelse for Francis Ford Coppola, og nokså verdiløst for alle andre. Mest av alt vil jeg se en god film, og da ser jeg gjerne den samme igjen og igjen, uten behov for å stokke om på scener og musikkspor.

Plakatene for øvrig er i hvert fall ganske fine (traileren ser du helt nederst på siden):

 

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 4 kommentarer

  1. Sigurd sier:

    Ser spennende ut! Mer stoff om hvordan forandringene blir utført?

  2. Christoffer Ødegården sier:

    Det burde også nevnes at Coppola var på denne kursen en gang tidligere da han lagde One From the Heart i 1982, filmen som slo ham konkurs. Etter dette søkte han tilflukt i litt mer kommersielle prosjekter og lot trangen etter surrealisme and mer sær filmkunst ligge. Jeg er tilhenger av Coppola uansett periode, og med unntak av Jack, som jeg ikke har sett, synes jeg at produksjonene fra 80 og 90-tallet er av høy kvalitet – iallefall produksjonsmessig. Selv om ikke når helt opp til fimene fra glansperioden har jeg heller aldri blitt skuffet. Solide på alle måter, kanskje mest visuelt, men også følelsesmessig. Deler også deres entusiasme for nyere filmer, som er tilbake på mesternivå, og krysser fingene for at Twixt skal bli like spennende.

    P.S. Må nevne at One From The Heart er min favoritt fra FFC. Den er eksremt lite sett og fortjener mer oppmerksomhet.

  3. Christoffer Eide sier:

    Flott artikkel. Ville bare slenge meg på min navnebrors forkynnelse av One From The Heart. Jeg fatter ikke at denne ikke har en større (og synligere) tilhengerskare enn hva den har i dag. Ekstramaterialet på Criterionutgaven er også verdt en tid, hvor en alltid entusiastisk og visjonær FFC inspirerer.

  4. De første reaksjonene fra visningene i Toronto er svært delte, men også morsom lesning, samlet opp her: http://mubi.com/notebook/posts/toronto-2011-francis-ford-coppolas-twixt

    Magefølelsen min sier at Twixt er en ufrivillig morsom kalkun.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>