all-things-shining-tanker-om-terrence-malick

All things shining – tanker om Terrence Malick

En kritisk analyse av auteuren Terrence Malick er lett å finne for enhver cinefil, ettersom Malick er regnet som en definerende og banebrytende filmskaper i alle de tiår han har levert sine mesterverk. De solide produksjonene bugner av håndtverk på høyt nivå og er i retrospekt klassikere som både reflekterer datidens tendenser, men samtidig er vågale og går utenom tradisjonell form for å nå publikum på et noe mer filosofisk nivå.

For Malick er mer enn en filmskaper – hans filmer er poesi. Fra den naive Badlands (1973), den kvasi-bibelske Days of Heaven (1978), krigseposet The Thin Red Line (1998) og Pocahontas-tolkningen i The New World (2005) er alle poetiske i form, dialog og fremstilling, men hva er egentlig den røde tråden i hans filmografi, og hvordan påvirker den hans visuelle stil?

Det første som slår en når man ser en av Malicks filmer er en rolig og stødig historieforteller som tar seg tid til å si det som er nødvendig, og som ikke er redd for å bruke krevende kronologi, rolig klipperytme og et høyst effektivt lydbilde. For det å analysere hans visuelle stil er tett knyttet til tematikk og form. Gjennom konsekvent bruk av montasje setter han tilskueren inn i handlingen og avslører kun det som er trengs, resten blir opp til en selv å finne ut av – og det er ikke gitt at man får svar på alle spørsmål heller. Umiddelbart kommer navn som Stanley Kubrick og David Lynch til minne som ambassadører for godt håndtverk og uortodoks fortellerteknikk, men kanskje særlig fordi disse lager veldig filmete filmer. For man føler virkelig at «nå skal du høre en historie…», og man får aldri inntrykk av at det har vært en filmskaper til verks; en manipulerende kraft, for her er alt naturlig, organisk og ekte. Den røde tråden er kanskje nettopp dét, realisme, eller karakterenes tanker om virkeligheten og hvordan de mediterer rundt det som er ekte og det som er uekte, rett og galt.

«Badlands» (1973)

Visuelt er filmene hans preget av realisme, scenene er ofte skutt med naturlig lys, eller i emulert realistisk lys. Dybdefokus er ofte brukt, og han bygger heller et bilde opp i dybden med depth-cues (som i bildet øverst) fremfor å adskille karakterer fra bakgrunnen/omverdenen med liten dybdeskarphet. De langsomme krankjøringene i Den tynne røde linjen tracker forbi alle soldatene og gjør de til en del av en helhet, alle ansiktene deler samme skjebne og alle monologene blir til en eneste stor familie av stemmer uansett hvor forskjellige karakterene er. Kameraet beveges kun når det er motivert, og overhodet ingen bilder i noen av hans filmer er tilfeldig motivert, mange bærer preg av tidløs framing (nok en gang, som bildet øverst på denne siden.. slike bilder føles som There Will Be Blood, men med renere optikk, og med den samme oppfattelsen av tid). Hans bruk av kamerabevegelse reflekterer den flytende dialogen og den organiske historieutviklingen. Bruk av kran, dolly og steadicam øker ytterligere den filmatiske kvaliteten og illusjonen av at historien fortelles gjennom et altseende øye som er like gjennomskinnelig og åndelig som dialogen.

Kit (Martin Sheen) i Badlands er en karakter som gjør mer enn han tenker. Valgene han tar er på impuls og av natur, ikke gjennom bevisst vurdering og kalkulasjon av omstendigheter. Uten selvinnsikt, og med et blindt ønske om å være selvstendig: «Live fast, die young and leave a beautiful corpse». Men Kit er ikke hovedpersonen i Badlands, for vi ser handlingen gjennom Holly (Sissy Spacek), en tenkende og reflekterende karakter som blir dratt inn i nye situasjoner, både av sin far som flytter dem til South Dakota etter hennes mors død, men også av Kit som med kraft dytter henne ut i de voksnes rekker mot hennes fars vilje.

For allerede her starter tendensen man kan se i alle Malicks filmer – den tenkende karakter. Det er et velkjent faktum at Malick ofte blir nevnt i samme setning som den tyske filosofen Martin Heidegger, kanskje særlig i sammenheng med Den tynne røde linjen, fordi den så tydelig har filosofisk tematikk uten at den direkte setter filosofi og film opp mot hverandre, men heller har det som et rammeverk og som del av en estetikk. Malick, som selv møtte Heidegger og oversatte tekster av ham før han begynte filmstudiene, skapte Badlands med den samme hånd som nå har skapt The Tree of Life. Likheten er tydelig selv om Badlands rent formmessig er preget av økonomi og datidens gjentatte tematikk (Bonnie and Clyde, They Live By Night og de ekte forbryterne Charles Starkweather og Caril-Ann Fugate som filmen er basert på).

«Badlands» (1973)

Den tydeligste likheten i hans filmer ligger i hvordan karakterene er så tydelig tenkende og reflekterende rundt eksistensielle problemstillinger – spørsmål om livet, kjærligheten, forholdet mellom mennesket og natur, døden og hva som skjer etter døden. Alle hans hovedkarakterer observerer, fra Holly i Badlands til Cpt. Smith i The New World, en mystisk verden gjennom eksistensielle og ofte teatralske voiceover-monologer. Men fremføringene av tekst i Malicks filmer er så direkte og troverdige at i kombinasjon med slående filmfoto og musikk blir filmene tolket som poesi, selv om de ofte også har et håndfast plot.

Et eksempel på dette er den avgjørende kampscenen i Den tynne røde linjen som er plassert før det dramaturgiske klimakset i filmen, hvor det fortsatt er en time igjen med handling etter det som etter hvert føles som et antiklimaks. Dette skifter på vekten av karakterene og hva filmen egentlig handler om, og det siste bildet avslører kanskje filmens egentlige kjærne. For selv om Den tynne røde linjen er basert på kampene i Guadalcanal (samme som tv-serien The Pacific) er den fremstilt abstrakt med eksposisjon påfulgt av innslag med intense kampscener som tilfører filmen et menneskelig aspekt i all den metafysiske monologen.

Alle sekvenser er etterfulgt av mentale monologer hvor karakteren reflekterer over sitt liv, og andres liv. Vi får til og med høre en døende japansk soldat i mental dialog med hans motstander, i en HAL-lignende ro spørrende om Witt innehar den samme troen på kjærlighet og rettferdighet. Denne typen monolog er fremtredende i samtlige av Malicks filmer, og den er et grep som bringer tilskueren inn i samtale med Malick. I Den tynne røde linjen er teksten noe mer metafysisk, hvorpå den brukes mer som eksposisjon i Badlands og Days of Heaven. For det føles her som en transcentendal meditasjon; «finnes det flere virkeligheter en denne?». Virkelighetssynet er forskjellig for hver karakter og verdiene deres er preget av politikk og etnisk opprinnelse og det er interessant å se hvordan menn på hver side av krigen blir tilegnet samme type indre monolog. De stiller seg de samme spørsmålene, for vi er jo alle mennesker i samme båt, i samme virkelighet, og alle blir til det vi var før vi ble født (Schopenhauer).

«Den tynne røde linjen» (1998)

Den visuelle stilen Malick tilegner seg er altså preget av den filosofiske tematikken og måten karakterene virker å alltid observere og tenke, som gjør at vi som tilskuere mediterer mens vi observerer gjennom sølvlerretet. Som Heidegger sier er det enkelt å definere hva tekning er (Wass Heisst Denken?), men Heideggers tvetydige spørsmål kan også oversettes til «hva er det som behøver tenkning?», og det er her Malick arbeider. Man kan blant annet se spørsmålet om udødelighet i karakteren Witt (fra Den tynne røde linjen) når han snakker om sin døende mor, og det at hans frykt for døden ligger dypere enn de sår han har fått under krigen.

I was afraid to touch the death that I see in her. I couldn’t find anything beautiful or uplifting about her going back to God. I heard people talk about immortality, but I ain’t never seen it.

For svaret ligger kanskje i tanken om hva død er, hva virkelighet er – hva selve ideen om livet er. At udødelighet og ideen om det sanne og rettferdige ligger i det å akseptere døden og omfavne den slik man omfavner livet.

 

I just hope I can meet it the same way she did, with the same calm. Because that’s where it’s hidden, the immortality that I hadn’t seen.

Det er en likhet mellom Witt og Cpt. Smith (The New World) i hvordan de ser på mennesket som en del av verden, en del av samme sirkel. At sannheten ligger i det mellommenneskelige og ikke i fysiske objekter eller politisk motivasjon. På samme måte som Witt tenker på døden, har Pocahontas en direkte dialog med jorden hun trår på – moder jord – og forstår, kanskje ubevisst, at alt har en reaksjon som påvirker alle, og at den virkelige verdien i livet ligger i et rent sinn, uberørt av egoistiske krefter.

«Den tynne røde linjen» (1998)

Som filmskaper er Malick et mysterium. Han er mediesky for å si det pent, IMDb-siden er strengt bevoktet og minimalt med informasjon blir sluppet rundt filmene hans i forkant av lansering. Filmene blir promotert i stillhet og han har vel gitt en håndfull intervjuer på 40 år. Etter å ha opplevd måten Nolans Inception ble lansert har jeg lært meg selv å sette pris på filmskapere som ikke ønsker å påvirke tilskuerne før de når inn i kinosalen. Særlig gjelder det Malicks filmer, som er såpass subjektive, og så tydelig ønsker å være åpen for tolkning.

Når en regissør utvikler sitt filmspråk så nyansert og presist som Malick, og fortsatt bygger på sin ekstremt solide visuelle stil og fortellerstemme, er det en cinefils drøm å kunne oppleve en av vår tids mest innflytelsesrike filmskapere fortsette denne utviklingen av sitt prosjekt.

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert på Montages i mai 2011, da The Tree of Life hadde verdenspremiere i Cannes.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 1 kommentar

  1. Atle Ytrehus sier:

    Med henblikk på tittelen her, og ikke minst den litt filosofiske vinklingen på omtalen av Malick, tillater jeg meg å tipse om en bok som har betydd mye for meg i det siste. “All Things Shining: Reading the Western Classics to Find Meaning in a Secular Age” skrevet av Hubert Dreyfus og Sean Kelly, professorer i filosofi ved henholdsvis Berkeley og Harvard, prøve å si noe om hvorfor det å lese de mest klassiske tekstene i vår tradisjon her i vesten kan hjelpe oss med å finne mening i livene våre i dag. For meg har Malicks filmer mye av den samme funksjonen. Boken kan derfor kanskje være belysende også for filmene hans.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>