phasetopp

Coup de Coeur

Phase IV (1974)

For kort tid siden viste Paris-kinoen Grand Action en serie filmer med en eller annen science fiction-tilknytning. Her var arbeider trygt plassert i sjangeren, for eksempel Strange Days (Kathryn Bigelow, 1995), eXistenZ (David Cronenberg, 1999) og den litt mer ukjente, interessante postapokalyptiske filmen – forøvrig en av de aller første i denne undersjangeren – The World, the Flesh and the Devil (Ranald MacDougall, 1959). Men også en i utgangspunktet perifer film som Inglourious Basterds (Quentin Tarantino, 2009), som jo imidlertid kan sies å høre til «alternate world»-sjangeren ut fra det som skjer på slutten der.

Men det var spesielt én film som pirret, fordi jeg aldri hadde hørt om den før. En venn som ellers har peiling på det meste innen sjangerfilm var merkelig nok blank på den han også. Så under vår brainstorming etter filmer for en sak jeg nylig skrev for Film & Kino, om science fiction med handling fra nåtiden, hadde den ikke dukket opp på radaren i det hele tatt.

Phase IV hette den. En lavbudsjetts science fiction-film fra 1974. Regissert av Saul Bass. Han hadde jeg imidlertid hørt om! For Saul Bass har blitt udødelig i filmhistorien som grafisk designer. Det var han som klekket ut de berømte tittelsekvensene i en endeløs rekke filmer av like berømte regissører, som The Man with the Golden Arm (Otto Preminger, 1955) og Alfred Hitchcocks gullrekke Vertigo (1958), North by Northwest  (1959) og Psycho (1960). Filmplakater laget han også, og for eksempel den han gjorde for Vertigo ble emblematisk for filmen.

Mindre kjent er det at han også hadde ambisjoner som filmskaper. Han laget et knippe kortfilmer, men Phase IV er hans eneste langfilm. Jeg hadde nok gått og sett den uansett – filmatiske blind dates er veldig spennende – men å få sett et regiarbeid av en så til de grader talentfull kunstner, attpå til på stort lerret, gjorde seansen til et must.

Denne grønne mauren spiller en sentral rolle i filmen....
... her i passiar med maurtuens dronning.

Det er lett å gjøre narr av denne filmen hvis det er det man er ute etter. Dens tagline – «Ravenous Invaders Controlled by a Terror Out in Space Commanded to Annihilate the World!» – inviterer jo ikke akkurat til annet enn å se den med et permanent, skjevt smil. Og ja, effektene i starten, der et mystisk kraftfelt innhyller Jorda, er svært dårlige. Og filmmusikken får til tider noen merkelige anfall, der den låner tungt fra Ennio Morricones berømte sound fra Sergio Leones spaghetti-westerns, for så å radbrekke den på ganske besynderlig vis, og blir mer lattervekkende enn stemningsskapende. Og spillet til noen farmere i ødemarken – de siste standhaftige som har blitt boende der når alle andre har flyktet fra «the ravenous invaders» – er ikke akkurat preget av autentisitet. Til slutt ble filmen naturligvis gjenstand for den klassiske skjebnen å bli klippet om av produsenten mot regissørens vilje.

Alt synes å være galt – så hva snakker jeg om?

Jo, fordi filmen inneholder noen av de mest troverdige og skremmende aliens i filmhistorien. De er overbevisende fordi Phase IV har noe av den flotteste insekt-fotograferingen jeg kan huske å ha sett – i alle fall i et spillefilmformat. Ikke bare det, men den sinnrike måten disse bildene er klippet sammen på skaper et narrativ som er dypt fascinerende. Samtidig er filmen nærmest en lærebok i filmklipping, i hvordan man kan skape noe ut av nesten ingenting – en maktdemonstrasjon av Kuleshov-effektens evne til å få oss til å tillegge disse insektene alskens intensjoner og intelligens ut fra rekkefølgen bildene kommer i og narrativet som vi konstruerer inne i oss ut fra dette.

«The ravenous invaders» er nemlig helt vanlige maur, slik de eksisterer på Jorda i vår tid. Det mystiske kraftfeltet har imidlertid gitt dem en form for intelligens, slik at de samarbeider på helt andre måter enn før. Konkurransen og fiendskapet mellom de forskjellige maur-artene har opphørt. De har slått seg sammen om et felles mål, nemlig å beseire menneskene. De eneste som er klar over hvor stor en trussel de representerer, er to vitenskapsmenn som er sendt ut i ørkenen for å studere dem, etter rapporter om merkelig maur-oppførsel og om hvordan lokalbefolkningen har blitt overrent av dem.

Menneskene står overfor en ny type maurtuer....
... med en artig liten knekk på toppen.

Store deler av filmen går med til å beskrive en stillingskrig mellom maurene og de to mennene, der de har lukket seg inne i en liten igloo-aktig, high-tech forskningsstasjon. De er omringet av maurene, som har bygget en helt ny type, tårn-aktige maurtuer som ser meget fremmedartete ut (produksjonsdesignet i filmen er til tider svært bra). Historien er passabel for denne typen film, og rollene til de to vitenskapsmennene – spilt av den britiske karakterskuespilleren Nigel Davenport og Michael Murphy, kanskje mest kjent for sin rolle i Woody Allens Manhattan (1979) – er helt ålreit spilt, igjen iallfall for sjangeren.

Det som skjedde når jeg så filmen var at jeg, selv om jeg var svært bevisst på alle dens mangler og all dens middelmådighet på så mange områder, likevel ble sugd inn på en måte som jeg sjelden opplever, og som er vanskelig å beskrive. Det samme skjedde forøvrig når jeg så filmen om igjen på DVD (den er utgitt med brukbar billedkvalitet), og det er alltid beroligende når slike opplevelser viser seg å være reproduserbare.

Som jeg allerede har vært inne på, har det naturligvis å gjøre med den autentisiteten som oppstår ved (nesten) helt å avstå fra spesialeffekter i beskrivelsen av vesenene, men istedet å bruke ekte maur. De later til å være filmet med bittesmå kameraer inne i maurtuer, og de enorme nærbildene av maurene, med sine merkelige, brå og spastiske bevegelser, og sitt kroppsspråk i forhold til hverandre, skaper en følelse av fremmedartethet som er totalt overbevisende – og svært foruroligende. Den fullstendige mangelen på scenografi i maurtuen skaper også en fascinerende, minimalistisk effekt. Noen scener har også en plutselig følelsesmessig kraft – som når maurene plasserer falne frender i sirlige rekker, som i en slags visuell sørgesang. I en annen scene ofrer maurene seg etter tur for å transportere en klump insektgift, noen centimetere av gangen, for nærmere undersøkelse.

(Under filmen fikk jeg forøvrig en følelse av dejà vu – og i ettertid viser det seg at jeg i en fjern fortid hadde sett The Hellstrom Chronicle fra 1971, en slags blanding av dokumentar og science fiction, kanskje en slags tidlig mockumentary, som skildrer en overlevelseskamp mellom mennesker og insekter. Også den brukte nærbilder av ekte insekter og har nok vært en inspirasjonskilde for Phase IV.)

Mangelen på scenografi i vanlig forstand gir filmen et minimalistisk (og skummelt) preg....
... mens andre bilder har en surrealistisk effekt.

Men insektfoto og klipping alene kan ikke forklare filmens nærmest hypnotiske kraft. For konfliktene mellom maurene og de to menneskene er faktisk ganske iderikt og fiffig iscenesatt. Her er det tydelig at en kraftfull kreativ intelligens har vært på ferde, fast bestemt på å transcendere det litt lurvete materialet. I tillegg viser Saul Bass seg å ha et svært godt grep over tekniske virkemidler. En serie eksplosjoner i langsom kino med maurene midt oppe i det hele er blendende utført. Og måten han flere ganger benytter fokus for å skape visuelt gripende bilder er virtuos. Se for eksempel det første av de to bildene som avslutter artikkelen: den svært effektfulle og poetiske virkningen ved det enorme sovende kvinneansiktet i bakgrunnen, ute av fokus, og mauren i forgrunnen, det gåtefulle og fremmedartede vesenet, i fokus.

Flere ganger forandrer Bass også fokus fra forgrunnen til bakgrunnen, og motsatt, i det samme bildet. Dette er naturligvis et helt vanlig filmatisk virkemiddel – for å lede tilskuerens blikk fra forgrunnen til noe viktig som skjer i bakgrunnen. Men noen regissører bruker slike forskyvninger som et bevisst kunstnerisk virkemiddel; for eksempel Wong Kar-wai, i den vidunderlige første episoden i My Blueberry Nights (2007), der en glassbolle full av nøkler i forgrunnen viskes ut som i en myk eksplosjon når fokus forskyves bakover i bildet.

Saul Bass trikser riktignok ikke med fokusknappen på en like iøynefallende måte, men igjen så transcenderer han det prosaiske, og gjør fokus til et besnærende og smakfullt kunstnerisk grep. Han kan finne på å forskyve fokus langsommere enn vanlig, med hypnotisk eller dramatisk effekt. Andre ganger er det fokus i samband med selve komposisjonen av bildet, for eksempel i en åndeløst dramatisk scene der vitenskapsmennene har satt ut en kneler (en «praying mantis») for å ta knekken på en gruppe modige maur som har trengt seg inn i forskningsstasjonen. Et eksempel av en helt annen natur er scenen som bildet nedenunder er tatt fra, der han like etter forskyver fokus bakover i bildet slik at kvinnen nå kommer i fokus, der den elegante bevegelsen i forskyvningen skaper et øyeblikk av plutselig skjønnhet og poesi.

Saul Bass' kunstneriske blikk for fokus, her forskyvning....
... tryller fram et øyeblikk av plutselig skjønnhet og poesi.

Det er å håpe at jeg nå kan ha inspirert riktig mange til å få tak i Phase IV på DVD for å oppleve enda en av disse merkelige raritetene som filmindustrien klarer å hoste opp – og en ekte kunstner som virkelig makter å sette sitt preg på et produkt som i utganspunktet er laget innenfor snevre rammer.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 3 kommentarer

  1. Even G. Benestad sier:

    Hvordan kan noen ha mistet denne? På 80-90 tallet var den å finne i de fleste videobutikker. Selvsagt er det hevet over tvil at Saul Bass hadde større evner som designer av plakater og tittelsekvenser enn som filmregissør.

    Uansett gir Phase IV en skikkelig god følelse og det hadde vært ekstremt ønskelig at han hadde laget flere slike i sin karriere.

    Atmosfæren er skikkelig kul og macro fotograferingen er verd filmen i seg selv.

  2. Dag Sødtholt sier:

    Det er mulig jeg har overdrev når jeg sa den var ukjent, men den er ihvertfall relativt ukjent, da det er mange i min filmbekjentskapskrets som ikke har sett den, selv om man har hørt snakk om den. Tror kanskje den har gått litt i glemmeboken etter hvert.

    Du mener vel mikro-fotografering, ikke macro?

  3. Even G. Benestad sier:

    Vi snakker mikro:).

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>