leken-lefling-med-agenter-og-eventyr-i-hanna

Omtale

Leken lefling med agenter og eventyr i Hanna

Lummer sommer er tid for å trekke inn i mørke kinosaler. Og siden hodet blir litt tungt av slikt vær, er det heller ingenting i veien for å se noe som blåser friskt i toppen – uten at man må tenke for mye.

Det er heller ikke noe i veien for å tjuvlåne gode konsepter, så jeg har for anledningen knabbet kollega Lars Ole Kristiansens utmerkede uttrykk filmete film for å beskrive hva som er så bra med Hanna. For det er de filmatiske virkemidlene som virkelig puster liv i lerretet. Her blir det som i utgangspunktet ikke er en spesielt original historie til en suggererende audiovisuell opplevelse gjennom Joe Wrights regi, Alwin H. Kuchlers foto, solid skuespill og ikke minst intens lydproduksjon og musikk. Filmen er karakterdrevet tross høyt tempo og store doser action, ved en intim tilnærming til hovedpersonen både i tett og subjektivt fordreid kamera- og linsebruk og i en minst like personlig lyddesign og bruk av musikk. Chemical Brothers har etter min mening begått et av årets virkelig store stykker filmmusikk, og gir filmen en nerve og et særpreg som trekker den ut over grensen for masseunderholdning og inn i et terreng av arthausfilm.

Nyskapningen ligger altså ikke i selve historien, som jeg heller ikke skal gå nærmere inn på. Dette er en klassisk coming of age-fortelling, noe som gir en klar parallell til folkeeventyret, hvor dette ofte er tematikken. Symbolbruken hentes også derfra og dette gjennomsyrer filmen. Som vi tidligere har skrevet en egen artikkel om, er eventyradapsjoner virkelig den nye vinen i Hollywood. Men frykt ikke, dette er ikke tenåringsvarianten av en en fortelling for barn à la Rødhette og varulven, selv om heltinnen er en 16 år gammel jente som vokser opp i en liten hytte dypt inne i de finske skogene. Den harde, men trygge tilværelsen i skogen må vike for containerhavner, ørken og bygater, ulvene er hooligans og heksa er en kynisk agent som får selv Sarah Palin til å se løssluppen og tilbakelent ut i sammenligning.

Cate Blanchett som Marissa Wiegler

Godt skuespill er en forutsetning for å få denne filmen til å fungere. Mye hviler på Saoirse Ronan selv i rollen som Hanna. Hun har en subtil dynamikk mellom skjørhet og styrke som bærer Hannas dilemma og gjør henne troverdig tross hennes noe spesielle situasjon. Ronan har vokst betraktelig som skuespiller siden hun ble verdenskjent gjennom rollen i Om forlatelse, også en film av Joe Wright, hvor hun ble nominert til Oscar for beste birolle. Rollen som Hanna er åpenbart fysisk krevende, men det å skulle formidle kontrasten mellom en djerv, veltrent jeger/drapsmaskin og en ungjente med et barns nysgjerrighet og mangel på erfaring er vel så krevende. Saoirse Ronan mestrer i aller høyeste grad balansegangen.

Cate Blanchett gjør også en glitrende rolle, dog av det langt mer ensidige slaget. Dét er i denne sammenhengen helt på sin plass. Hun er Marissa Wiegler, CIA-agenten – eller den onde heksa, om du vil – som jakter på Hanna. Selv tannstell og valg av skotøy blir en fryktinngytende opplevelse i lys av hennes hennes persona. Hun er hard, kald og kompromissløs. Men Blanchett greier subtilt å tilføre dimensjonen av tragisk ensomhet som velnok ikke gjør skurkedamen den minste smule sympatisk, men gir henne et snev av troverdighet og dybde. Det kommer frem svært lite som belyser flere sider av henne, og det er derfor castingen av Blanchett er så viktig. Hun greier å fylle heksas grønne sko med både grusomhet og smerte.

Det er ellers en glitrende rolleliste å se frem til: Eric Bana spiller både hardt og følsomt som Hannas far Erik Heller, Tom Hollander er en slags forskrudd, ond dverg – eller ulv, alt etter hvilket eventyr man velger å assosiere med. Og så synes jeg ikke man skal glemme Olivia Williams og Jason Flemyng som det britiske ekteparet på tur i folkevognbuss med to unger. Herlig.

Eric Bana som Erik Heller

Mange vil nok heve et øyenbryn eller to over at Joe Wright har valgt å lage en film som dette, etter at han har etablert seg med filmer som Om forlatelse og Pride and Prejudice. Og mange vil nok mislike hans lefling med agentthrilleren og sidesprang inn i eventyret, noe som resulterer i en gråsone mellom masseunderholdning og kunst. Personlig er jeg en stor fan av formmessige overraskelser, og mener uansett at det er hevet over enhver tvil at Wright har greid å lage en engasjerende, fortettet og drivende film med utgangspunkt i et enkelt premiss; en eventyrfortelling om å vokse opp. Hans audiovisuelle valg er noe enhver filmelsker med sans for godt formspråk burde kunne verdsette. Og selv om han selvsagt også tjuvlåner – noe annet ville vært absurd i en sjangerfilm – er det en følelse av noe nytt, noe friskt og noe annerledes i hans regi. Det er lenge siden jeg har sett sekvenser med såpass interessant, forvrengt linsebruk.

Lyden er i en klasse for seg. Foruten den svært fremtredende musikken er lydbildet både lekent, skremmende og ikke minst karakterdefinerende. I Hannas oppdagelse av verden utenfor skogen står lyd sentralt. Det klareste eksemplet er første gang hun befinner seg i et rom med elektrisitet. Lysrøret spraker, vannkokeren summer, telefonen ringer og TV-kanalene spyr ut lyder av maskingevær i et kakofonisk crescendo til hun ikke takler mer og løper sin vei. Det kan virke i overkant voldsomt, men er viktig for å etablere hvor ny og uerfaren hun faktisk er i den moderne virkeligheten utenfor skogen.

Saoirse Ronan som Hanna

Som jeg nevnte i starten, står Chemical Brothers for glitrende originalmusikk til filmen. Dette er på ingen måte en samling potensielle hits. Karakterene males inn i en lydkvern, scenene får en kant og et driv de ikke ville hatt ellers, og eventyrsymbolikken vris og vrenges. Musikk man forbinder med fornøyelsesparker, karuseller og leketøy gir en krypende følelse oppover ryggen.

Idet de siste scenene utspiller seg i en eventyrpark er jeg redd for ulven, redd for heksa og hadde det dukket opp en nisse hadde jeg sikkert hoppet i kinosetet.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 3 kommentarer

  1. Anders sier:

    Sekvensen hvor Hanna rømmer fra basen i starten må være en av de feteste lyd/bilde/klipp sammensetningene jeg har sett de seneste årene.

  2. Karsten Ekren sier:

    Gud hjelpe meg for en hjelpeløst harry film. Jeg trodde knapt mine egne øyne. For ikke å snakke om ører. Soundtracket oppleves så godt som avkuttet fra filmen, og står mer fram som et sekvstendig spor i filmen, mer enn å underspille bildene.

    Jeg syns filmens fremste, av mange, problem er mangelen på troverdighet i replikker og måten de da undergraver publikums mulighet til å utvike empati med karakterene. Rollene blir nettopp karikerte, og av og til rett og slett pinlige i sin fremstilling. Noen eksempler: Hannas første møte med mennesker i naturlige omgivelser, der hun lirer av seg sin memorerte dekkhistorie, så langt fra troverdig som det er overhode mulig å komme fra en som skulle være topptrent for agentvirksomhet. Og hippiforeldrene – som Finstad utrolig nok trekker fram som “herlige” figurer: Et sett med floskler som man ikke ville klart å skrive mer karikert om man prøvde aldri så hardt.

    Spar pengene. Se heller Long kiss goodnight igjen. Den er dobbelt så morsom – og uten ufrivillig morsomme øyeblikk.

  3. Vidar Grande sier:

    Lyddesigner Craig Berkey gjorde en utrolig god jobb på denne filmen. Jeg var heldig og fikk møte han for to dager siden, da han holdt en forelesning på skolen jeg går på. Samarbeidet mellom han og The Chemical Brothers løftet virkelig opplevelsen for min del. Han lot oss få studere mixen fra scenen hvor Erik går av bussen på flyplassen og videre ned rulletrappen der kampscenen starter. Hvordan akkurat lyden av den rulletrappen og soundtracket til Chemical Brothers fungerer sammen ga meg gåsehud. Her har Craig sendt de utrag av lydeffektene gjennom hele prosessen så de kunne flette inn musikken best mulig. Det er slik det alltid bør fungere, hvis lyd blir prioritert fra starten av vil resultat alltid bli 70% bedre. Det er en grunn til at Choen brødrene alltid leier inn Craig for filmene sine. Mannen er et geni.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>