woody-allen-en-refleksiv-byromantiker

Woody Allen – en refleksiv byromantiker

 

Denne artikkelen er opprinnelig skrevet for Ny Tid nummer 23, 2011.

Chapter One: He was too romantic about Manhattan, as he was about everything else. He thrived on the hustle bustle of the crowds and the traffic. To him, New York meant beautiful women and street smart guys who seemed to know all the angles…

To mennesker i silhuett, i omfavnelse ytterst på en benk foran majestetiske Brooklyn Bridge. Innhyllet i tåke, i sort-hvitt. Bildet fra Manhattan (1979), som sitatet overfor er hentet fra, har blitt en av filmhistoriens mest ikoniske og signaliserer hvor smektende Woody Allen hyller metropolen. Til tonene av George Gershwin oppleves New York gjennom øynene til en som kjenner byen bedre enn sin egen bukselomme, som kan ta oss med til de skjønneste hjørnene av Central Park og de mest sjelevarmende jazzklubbene.

For Allen skildrer det vakre og forlokkende ved det urbane livet, om det så utspiller seg i Europa eller USA. I motsetning til Martin Scorsese (Mean Streets, Gangs of New York) eller Spike Lee (Do the Right Thing,  25th Hour) skildrer han aldri gatenes skyggesider. For Allen representerer bylivet psuedointellektuelle samtaler på kunstgallerier og kafeer, spaserturer i regnet og sene middager. Han er den fødte byromantiker – metroseksuell inntil det nevrotiske. I et av Annie Halls (1977) mange tilbakeblikk må Alvy Singers kjæreste avbryte seksualakten som en konsekvens av byens forstyrrende kakafoni av ulyder. «Jeg har jo sagt at jeg ønsker et hus på landet», klager hun, hvorpå Alvy desperat lister opp alle ulempene nærhet til naturen kan by på: insekter, Manson-familien og det som verre er. I sine gullår gjorde Allen et stort nummer ut av angsten for å forlate Manhattans kvadraturer.

Drøm og nostalgi

Utover en nærmest ekteskapelig relasjon til hjembyen, har også Allen avslørt sin dragning mot det nostalgiske. De simulerte arkivopptakene i Zelig (1983) bærer preg av å være et eklektisk kjærlighetsbrev til 1920- og 1930-tallet, jazzens tidsalder. Radio Days (1987) går Fellinis Amarcord etter i sømmene, med en akk så forførende, men bestemt søtladen skildring av Allens egen Brooklyn-oppvekst, i grenselandet mellom erindring og ren fantasi. Oftest ligner den en drømmeverden, ikke ulik den Mia Farrows Cecilia opplever i The Purple Rose of Cairo (1985), når hun forsvinner inn i kinofilmen for å unnslippe sin egen hverdag, langt vekk fra depresjonens suppekøer og brunkledde tristesse.

I et intervju med Stig Björkman hevder Allen at mange har framhevet diskusjonen mellom fantasi og virkelighet som en hovedpulsåre i filmografien hans, og erkjenner videre at han hater virkeligheten og foretrekker å oppholde seg i naive fiksjonsunivers. I tilfellet The Purple Rose of Cairo er dette å forstå som en lengsel tilbake til «gode, gamle dager». Mens Cecilia hengir seg til filmen i filmen, reiser Allen tilbake til en tid da alt var enklere, da fortellingene henvendte seg til publikums behov for virkelighetsflukt.

Europeisk midtlivskrise

På et tidspunkt måtte Allen av finansielle årsaker forlate Manhattan til fordel for Europa – en forsinket reaksjon på en merkbar midtlivskrise. Med Match Point (2005) restituerte Allen en falmende karriere med en av sine mest potente filmer, som rettet et dissekerende blikk, og en aldri så liten moralsk pekefinger, mot den britiske overklassen. Selv om fascinasjonen for tennis og teselskaper var påtrengende (filmen fikk til dels besk mottagelse i britiske aviser), malte Allen London by med nøkterne strøk. Det samme kan sies om hans London-skildringer i de mindre vellykkede, men severdige Scoop (2006) og Cassandra’s Dream (2007). Først i fjorårets You Will Meet a Tall Dark Stranger merket man en bløtere estetikk.

Allen er en utpreget liksom-europeer, i den forstand at han alltid har sverget troskap til den europeiske kulturen, være seg i form av ekspresjonistisk malerkunst, russisk litteratur og musikk eller skandinavisk film. Om London-verkene hans idealiserer det europeiske med måtehold, fremstår Vicky Christina Barcelona (2008) og kinoaktuelle Midnight in Paris som de reneste postkort. Barcelona viser seg fra sin mest feriekatalog-aktige side og lener varme skuldre over hvert eneste bilde. Park Güell og Tibidabo befolkes av turister fra den øvre middelklassen, med sommerhatter og blafrende skjerf, som først forlater sin eksklusive komfortsone når den eksotiske lokalbefolkningen (les: Javier Bardem) lokker dem ut til et sjarmerende atelier på landsbygda, slik at de kan oppleve «det ekte Spania».

At dette utpreget turistifiserte blikket kommer fra en som setter europeisk kultur så høyt kan oppleves som latterlig, men Allen sørger for å gi fremstillingen en dobbel bunn. De sentrale rollefigurene er turister, og deres øyne kan derfor leses som et kjærlig sleivspark til amerikanernes ofte banale opplevelse av Europa. Allen rammes nok selv av denne forførelsen, men Midnight in Paris – hans mest inspirerte på år og dag – bekrefter i det minste at han har et reflektert syn på det hele.

Paris-syndrom

I Midnight in Paris møter vi en typisk allensk nevrotiker: en utilpass forfatter, som omsider har lagt seg i selen for å skrive en vektig roman, etter årevis som manusforfatter i Hollywood. Gil (Owen Wilson) synes han knebler sin kunstneriske integritet – at han har redusert seg selv til å bli en vareleverandør for fabrikken som representerer alt han ønsker å stå imot. Når han og forloveden reiser til Paris med svigerforeldrene, benytter han enhver anledning til å høste åndelig føde fra byenes by.

Romanen skal dreies rundt en mann som eier en nostalgiabutikk, og passende nok blir Gils spaserturer tidsreiser til 1920-årenes Paris etter midnatt – perioden som framfor noen oppfyller forfatterens myte om et brusende kunstnerliv. Der møter han storheter som Ernest Hemingway, F. Scott Fitzgerald og Luis Buñuel, og forelsker seg i en av Pablo Picassos elskerinner (Marion Cotillard), som på sin side lengter tilbake til «La Belle Époque», hvor de igjen drømmer om et liv under renessansen.

Omsider forstår Gil at mennesker alltid synes gresset er grønnere på den andre siden, fordi vi bare klarer å se skyggesidene i vår egen hverdag. En dans på historiens overflate dufter godt, men vil alltid være flyktig og fordampe like raskt som den oppstår. Midnight in Paris blir selvrefleksiv, fordi den kommenterer sin egen henrykthet. Visst fremstår Frankrikes hovedstad som idyllens kilde, men vi skjønner at dette ikke kan vare – før eller siden vil hverdagen gradvis snike seg på, som et langtrukkent Paris-syndrom.

I så måte gjør Woody Allen et opprør mot sin egen hang til nostalgi og romantikk. For byromantiker eller ikke – dypest sett er han en rutinert pessimist.

…Ah, corny, too corny for, you know, my taste. Let me, let me try and make it more profound.

Denne artikkelen er opprinnelig skrevet for Ny Tid nummer 23, 2011.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>