Topp 10: Tegneserie-adaptasjoner

Med et større fokus på visuelle effekter og stadige fremskritt i den teknologiske utviklingen, har vi de siste par årene sett en særlig økning i antallet filmadaptasjoner av kjente og ukjente tegneserier. Bare denne sommeren får vi møte filmutgaver av Marvel-heltene Thor og Captain America, vi får nye versjoner av karakterene fra X-Men-universet og en rekke andre filmer er på vei. Så hva passer vel da bedre enn en kåring av de ti beste tegneserieadaptasjonene noensinne?

Denne mørke, elegante godbiten er sannsynligvis den mest treffende adaptasjonen som har vært gjort av en Alan Moore-tegneserie. Og dens samfunnsrelevans var på mange vis enda sterkere da den kom i 2006 enn da de første tegneseriehistoriene så dagens lys tidlig på åttitallet, den gang utgitt i tegneserieantologien Warrior. Med utgangspunkt i historien om Guy Fawkes, som i sin tid førsøkte å sprenge det britiske parlamentet, spinnes et dystopisk fremtidseventyr om overmakt, kontroll, løgner, frihet og terrorisme. 00-tallet har virkelig vært terrorismens tid, og ordet har vært like misbrukt som «nasjonalisme» var på 90-tallet. Derfor var det på sin plass at Wachowski-søsknene midt i Bush-eraen gjorde nettopp denne tegneserien til et et filmmanus, med klare parabler til det samtidige politiske klimaet. Hugo Weaving gjør en utmerket rollefortolkning av V, og Natalie Portman viser opptakten til den sterke sårbarheten som slo luften ut av oss i Black Swan. KF

9Akira

akira
Japan, 1988
Noen tegneserieadaptasjoner skal og bør være en ren kreativ linje fra originalmaterialet over i filmutgaven, og i serieskaper Katsuhiro Otomos egne mesterlige mangaklassiker Akira fra 1988 er dette i aller høyeste grad tilfelle. Jeg har ikke lest hele den 2182 sider lange episke tegneserien, men jeg husker engasjerte sammenligninger fra venner med større mangainnsikt enn meg – og denne filmanimasjonen er kjent som en fullgod tolkning av universet som lå i bøkene, selv om den – som så mange tegneserieadaptasjoner – har blitt kritisert for å ha kuttet for mye i kildematerialet. For min del var det (og er det) først og fremst en fantastisk filmopplevelse. Det var mitt første møte med japansk animasjonsfilm, og blandingen av cyber punk og science fiction traff meg i et hjerte jeg ikke visste at jeg hadde. For de som ennå ikke har tatt turen – Akira er en enestående reise. KM

Tim Burton var egentlig ikke spesielt interessert i å gjøre en oppfølger til sin første Batman-film. Etter å ha lest Daniel Waters‘ manus, som var langt mørkere enn det foregående, ble det altså likevel nok en Batman i Burtons ånd, og en langt bedre sådan. Michael Keaton gjorde nok en gang rollen som Batman, men det som i mine øyne er mer interessant enn superhelten selv er bikarakterene. Christopher Walken er aldri feil, og denne gangen er han uslåelig som Max Shreck (ikke et tilfeldig valgt navn, men en hommage til skuespilleren Max Schreck som spilte Count Orlok i Nosferatu). Den elegante forretningsmogulen med ugler i mosen er utvilsomt filmens mest spennende karakter, men man skal selvsagt ikke glemme Pingvinen (Danny DeVito) og Catwoman (Michelle Pfeiffer) heller. Batman Returns er muligens den mest tegneseriaktige av alle Batman-filmene, og den har samtidig mørke og forvridde elementer i seg som gjør den langt mer spennende enn de to filmene som kom etterpå. Den setter tonen som Christopher Nolan senere viderefører – og det vet jo den observante leser allerede at vi liker. KF

Road to Perdition er den vakreste gangsterfilmen siden Brian De Palmas De ubestikkelige. Noen liker den skitne tilnærmingen i Mafiabrødre og The Sopranos best, men for meg nytes mafia best som opera. Sam Mendes‘ film preges av mørkt treverk, bronsjefarget whisky i halvfylte glass, snø som daler florlett over kameralinsen og kruttrøyk i sakte film. Fotograf Conrad L. Hall vant en posthum Oscar for det som utvilsomt må være hans fremste arbeide, og sammen med scenografi og kostymer skaper han et visuelt univers som ligner en mørk konfekteske. Det er slettes ikke vanskelig å forestille seg at disse tablåene springer ut av en grafisk novelle, men til dags dato har jeg tilgode å gjøre meg kjent med opphavsmaterialet. LOK

6X-Men 2

x-men-2
USA, 2002
Bryan Singer overgikk sin egen vellykkede 1er med en film som mer enn noen annen tegneserieadaptasjon fra 2000-tallet lykkes i å samle et tilsynelatende uoverkommelig univers av karakterer, historier og konflikter til en sjeldent engasjerende og overraskende samfunnsaktuell blockbuster. Hver karakter får plass til sin egen interessante historie, men genistreken ligger i hvordan Singer lykkes i å samle dem alle til noe større. Bismaken kom først da regissøren et par år senere lot Brett Ratner ødelegge alt med sitt makkverk av en 3er. ESS

Selv om denne topplisten til dels er preget av superhelter og spektakulær action, er det en kjent sak at tegneserier være like menneskelige og dyptloddende som en fullblods roman. At Marjane Satrapi valgte å fortelle sin historie i dette formatet og senere filmatisere den selv, gjør Persepolis til et unikt personlig verk. Det er hennes opplevelser, stemme og strek vi får høre og se, og filmen fremstår nesten som et uformelt skriftemål. Jeg lytter ydmykt til Satrapis erindringer om hvordan det var å vokse opp i Iran under den islamske revolusjonen; Satrapis blikk på sin egen kultur er kritisk, men samtidig sympatisk og ofte humoristisk. Persepolis er både et hatbrev og et kjærlighetsdikt til Iran, formidlet med sårhet og varme, som fremfor alt visker ut forestillinger og fordommer om at islamske kulturer skal være så fordømt annerledes fra vår egen. Animasjonen, hovedsakelig i sort-hvitt, er preget av en vidunderlig enkel, nesten barnslig strek, der ørsmå bevegelser uttrykker like mye som møysommelig modellerte Pixar-fjes. LOK

Etter hva jeg har blitt fortalt, tar Daniel Clowes og Terry Zwigoffs adaptasjon utgangspunkt i kun én eneste side i førstnevntes tegneserie. Ifølge Wikipedia har manusforfatterne også tatt seg flere markante friheter, spesielt i forhold til farger og karakterer. Dette sistnevte overrasket meg fordi det kanskje mest fascinerende med filmen er nettopp disse to elementene – de underfundige, skjeve karakterene og filmens robuste visualitet spesielt i kostymer. For meg er dette en av historiens beste tegneserieadaptasjoner fordi den makter å beholde nettopp følelsen av noe animert, samtidig som den får være en sår og varm historie. En av 00-tallets fineste filmer, og et univers som treffer meg hver gang jeg besøker det. ESS

Ved siden av Eastern Promises er dette David Cronenbergs mest tilgjengelige film, som løftet ham opp fra cineastenes hemmelige skattekammer og ut til et underholdningstørst popcornpublikum. Ved første øyekast er det kanskje overraskende at filmen baserer seg på en tegneserie, men pusser man brilleglasset er det bare logisk at filmens lett karikerte mytelandskap og arketyper er hentet fra et slikt kildemateriale. A History of Violence er en storstilt fortelling om amerikansk kultur, en moderne western og et melodrama om skyld og hevn, som diskuterer filmmediets omgang med vold bedre enn de fleste filmer jeg har sett (som jeg skrev om i min Coup de Coeur-artikkel). En av de helt store filmene fra 00-tallet. LOK

Park Chan-wooks Oldboy ble nesten umiddelbart kanonisert og opphøyet til et mesterverk da den kom, og tidens tann har i de syv årene som har gått siden da ikke akkurat virket mot filmens status. Oldboy er en film med så mange kvaliteter og lesningsvinklinger at jeg nesten blir andpusten av å tenke på det. At den er basert på en mangategneserie er det kanskje ikke alle som vet; selv har jeg ingen kjennskap til selve serien manuset tar utgangspunkt i, men som med de beste adaptasjoner har også Park Chan-wook eltet frem en film av så sterk egenart at den står solid på egne ben, og i dette tilfellet er det vel filmen som gjør tegneserien kjent. Likevel, når man vet at det har ligget en serie i bunn, blir det synlig i både estetikk og scenisk oppbygning, at regissørens visuelle grep om historien har tydelige trekk fra originalens narrativ. KM

Christopher Nolans film er for meg en opplagt ener på denne listen, og jeg vil tro mange er enige. At det derfor kanskje vil avfeies som et opplagt valg for være så; The Dark Knight er overlegen i sin sjanger. Men den andre filmen i det som utvikler seg til en trendsettende og nyskapende trilogi i Hollywood-sammenheng, er også en aldri så liten mesterlighet på alle andre måter. Fra den stilsikre og slående visualiteten til kompleksiteten og sjangerdyrkingen i manus, våger jeg påstanden at det vil gå lang tid før vi ser noe lignende. Rent bortsett fra The Dark Knight Rises, som forhåpentlivis vil rivalisere sin forgjenger. ESS